Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Skrevet av Tor Førde
Kilde for dette kapitlet er:
Den europeiske landsbygda ble gjennom århundrer terrorisert av adelens herjinger. Dette er ofte blitt kalt for "feider". Feidene var vanligvis kamp om makt, og ikke drevet av hevnmotiv, som man ofte tidligere mente. Feidene foregikk ved at adelsmenn herjet og plyndret landsbyer og bønder som var underlagt den motstanderen som feiden var rettet mot. Det var altså en uskyldig og forsvarsløs part som først og fremst ble rammet av feiden. Adelen foretrtakk å føre krig mot forsvarsløse mennesker.
Zmora begynner forordet til boka med å skrive at tyskerne i senmiddelalderen og tidlig nytid anklaget adelen for å bruke feidene sine for å gi et legalt skjær til den virkelige grunnen til feidene, som var bandittvirksomhet. Zmora skriver videre at moderne historikere ikke har tatt avstand fra dette siden de har gått ut fra at adelen gjennomlevde en økonomisk krise. Zmora skriver at hun vil undersøke feidene for å undersøke forholdet mellom stat og adel.
En grunn til at Zmora har valgt året 1440 som begynnelse for boka er at fra da av er det rikelig med kilder for feidene. Og også at fra det året ble feidene i Franken mer intense. Feidene fortsatte til andre halvdel av det sekstende århundret. I 1567 ble den siste adelsfeiden i Franken avsluttet med at Wilhelm von Grumbach ble henrettet.
Det ble klaget mye over feidene. Det var ikke allment akseptert at adelen hadde rett til å erklære feide. Men adelen hevdet at dens oppgave og rett var å gripe til våpen for å forsvare rettferdighet og de svake og sin ære og hevne urett. Derfor hadde de både rett og plikt til å føre feider.
Kritikerne av feidene hevdet at feidene førte til at enker og svake ble plyndret av adelen, selv om de var enige i at det var adelens oppgave å forsvare de svake og å hevde rettferdighet med våpenmakt.
En kritiker skrev at adelen burde sørge for at det var trygt å ferdes på veiene i landet og sørge for at mordere ble straffet, men tvert i mot var adelen landeveisrøvere og mordere. Johannes Trithemius og Matthias Widman beskrev hvordan tre fyrster i 1469-70, erkebiskop Adolf av Mainz, biskop Rudolf av Würzburg og Pfalzgreve Friedrich, gikk sammen for å beleire festninga Boxberg som adelsfamilien Rosenberg eide, og der landeveisrøvere holdt til. Disse landeveisrøverne brukte til og med å kastrere geistlige som de tok til fange. *Side 2
Også adelsmenn kritiserte adelsfeidene og de adelige røverne. Zmora forteller at grev Froben Christoph av Zimmern fortalte at hertugen av Württemberg hadde landeveisrøvere ved hoffet sitt.
Werner Rolevinck skrev i 1474 at adelsmenn drev feider siden de var fattige, selv om de var godslige og vakre. Historikerne har brukt uttalelsene til Rolevinck som grunnlag for å mene at adelsfeidene skyldtes at adelen var blitt forarmet i senmiddelalderen og derfor drev med bandittvirksomhet - røverriddere.
I 1939 kom Otto Brunner med boka "Land and Lordship" som ga en ny oppfattelse av adelsfeidene. Brunner ville gi en ny historisk forståelse av Europa. "Det gamle Europa" var Europa fra det ellevte til det attende århundret. Det nye Europa vokste fram etter at den moderne staten var opprettet og etter den franske revolusjonen og som følge av disse og den demokratiske utvikling og den industrielle revolusjonen og markedsøkonomien, og som medførte et skarpt brudd med fortida.
Brunner hevdet at begrep fra den nye tid ble presset inn på "det gamle Europa" der de ikke ga en dekkende forståelse av den virkelighet de skulle framstille.
Brunner hevdet at feiden ikke var kriminell maktutøvelse som en svak stat ikke var i stand til å kvele, men en lovlig praksis så sant den ble ført etter bestemte aksepterte regler. Etter disse reglene skulle man først prøve å komme fram til enighet på fredelig vis, og dersom dette ikke lyktes skulle det leveres en utfordring før fiendtlighetene begynte. Feiden var samtidig rett og makt.
Selv om feiden var lovlig var ikke middelalderen anarki og kaos, mente Brunner. Den var en annen orden. "Landet" var området som hadde en felles lov, og suvereniteten lå hos denne felles lov - "Recht".
Retten til å drive feide var midlet som opprettholdt denne loven. Feiden var en strid for retten. Siden det ikke fantes en stat som handhevet loven måtte våpenføre menn handheve loven. Disse var adelsmennene.
Brunners modell har fått hard medfart. Brunner gjorde feiden til en del av den sosiale orden, men hadde store problem med å skille mellom normative beskrivelser og beskrivelser av faktiske forhold.
Hva var eventuelt forskjellen mellom en feide og en vendetta? Vendettaen er akseptert i statsløse samfunn, men Tyskland var ikke et statsløst samfunn. Og det ble gjort mange forsøk på å begrense feidene og å føre dem inn i nye kanaler, som domstolene. I Westfalen forbød loven adelen å føre feider mot fyrstene. Og i 1495 forbød Riksdagen i Worms alle feider. Man forsøkte å kriminalisere feidene. Feidene var slett ikke så lovlige som Brunner påstod. Likevel fortsatte adelen å feide.
Zmora skriver at den første systematiske utfordringen til Brunner kom i 1982 med et systematisk forsøk på å lokalisere det sosiale opphavet til feiden, selv om Brunner også tidligere hadde blitt kritisert. Werner Rösener forkastet Brunners syn på feiden som legale i middelalderen. Rösener skrev at feidene var forsøk på å legalisere ulovlig vold. Röseners hypotese er begrunnet i en undersøkelse av adelens økonomiske situasjon. Rösener hevdet at lavadelen var hardt rammet av krisen etter Svartedauden, og viser til studier som viser dette. Dessuten var det konkurranse om overdådig konsum. Men godt avlønnede stillinger var i liten utstrekning tilgjengelige for lavadelen. Høyere stillinger hos fyrstene gikk først og fremst til høyt utdannede personer fra byene. Lavadelen var truet av sosial degradering, i følge Rösener, og reagerte med vold.
Zmora skriver at Röseners argumentasjon avhenger av at lavadelens inntekter først og fremst kom fra jordbruket og faste leieinntekter, som ble rammet av inflasjon. Men det ser ut til at adelens inntekter i Vest-Tyskland bestod av jordbruksprodukter, og ikke av penger. Det ser ikke ut til å ha vært økonomisk tilbakegang generelt for adelen.
Denne tesen som tar utgangspunkt i demografisk og økonomisk tilbakegang tar ikke opp spørsmålet om maktforholdene i samfunnet og nye muligheter som åpnet seg for lavadelen.
Dessuten var det ikke bare fattige adelsmenn som drev med feider, også velstående gjorde det, og da kan ikke feidene forklares med forarmelse. Det var stor forskjell på de ulike adelsmenns situasjon.
Finn den sosiale plassering til adelsmennene som drev feider - dermed også økonomiske og politiske forhold omkring feidene.
Zmora begynner kapittel to med å fortelle om Vestenberg versus Vestenberg for å gi inntrykk av hvordan en virkelig feide utfoldet seg og artet seg. Veit von Vestenberg kom fra en velstående familie, men måtte likevel slite. I 1456 var han i klammeri med en adelsmann, og i 1463 lå han i feide med en annen adelsmann. I 1466 kom han i klammeri med flere adelsmenn - denne gangen fra hans egen familie. Feiden gjaldt et av familiens seter - borgen Haslach. I 1471 brøt feiden ut på nytt, og markgrev Albrecht gikk sammen med slektningene til Veit. Veit angrep flere av markgrevens vassaler og påførte eiendommene til dem stor skade.
I 1473 ble det inngått et kompromiss. Veit måtte sverge å holde fred med markgreven og å bli hans undersått.
Veit var gift med Magdalena som kom fra von Lentersheim. Magdalenas familie støttet markgrevene og hadde høge stillinger hos dem, og hun undertegnet avtalen med markgreven sammen med Veit. Veit gjorde karriere hos markgreven. I 1484 begynte Veit en ny feide mot sin familie, men nå stod han langt sterkere enn forrige gang.
5. oktober 1484 rapporterte Veit til markgreven at Eukarius von Vestenberg hadde bortført to av bøndene til Veit, og Veit spurte markgreven om råd. Markgreven ga Eukarius ordre om å slippe de to bøndene fri. Eurarius fortalte at Veit først hadde tatt en av hans bønder til fange, og han sa at når Veit slapp denne bonden fri ville også Eukarius slippe de to bøndene til Veit fri. Eurkarius sa også at Veit ville bygge en borg på jorda til Eukarius. Eukarius ba markgreven om hjelp til å slippe dette.
Eukarius og broren Kaspar ba også andre fyrster om hjelp mot Veit. Kaspar skrev til biskopen i Würzburg og fortalte ham at Veit hadde begynt å bygge en borg ovenfor Haslach og overgitt den til markgreven mot å få den tilbake i len. Siden Haslach ble holdt i len fra grevene av Castell og siden biskopen var overherre til grevene mente Kaspar at Veit hadde forbrudt seg mot biskopen, og Kaspar ba biskopen om å få Veit til å slutte å bygge borgen.
Brødrene oppfordret også greven av Castell om å få Veit til å avslutte byggeprosjektet. Greven ba Veit om å slutte, og skrev at dersom han ikke sluttet ville greven la det ble kjent at Veit ikke var lojal.
Veit motsatte seg alle oppfordringer fra slektningene og fra de som ble påvirket av slektningene. Veit påstod at han eide den grunnen som han bygde borgen på, og ga den over til markgreven. Veit ga også den nye borgen sin, Fürstenforst, over til markgreven av Brandenburg til bruk av ham dersom markgreven kom i strid. Til gjengjeld fikk Veit løfte om markgrevens spesielle beskyttelse og vern.
Markgreven ble overherre over borgen og kunne operere fra den. Borgen lå i grenselandet mellom markgrevskapet Ansbach-Brandenburg og bispedømmet Würzburg. Det var uenighet mellom de to fyrstedømmene om grenser.
Markgreven og Veit samarbeidet i konflikten. Markgreven bad noen av sine distriktsguvernører om å beskytte Veit.
Kaspar og Eukarius ble klar over at markgreven stod bak Veit.
I midten av 1485 sendte markgreven minst 120 handverkere til Veit for at bygginga av borgen skulle gå raskere. Den første beskjeden om dette ble sendt mindre enn to veker etter at borgen Stein, som var et len under biskopen av Bamberg, men som lå i markgreven område, ble erobret av Otto von Mosbach, greve av Øvre Pfalz og av slekta Wittelsbach. Han ga halvparten av det til hertug Georg av Bayern, som også var en Wittelsbach. Hertugen av Bayern beleiret riksbyen Nördlingen fra 1485. Nördlingen var alliert med markgreven. Kaspar var en av hærførerne til hertugen av Bayern. Det gikk mot åpen konflikt mellom Hohenzollerne og Wittelsbachene, og markgreven støttet Veit.
Veit og hans folk intensiverte angrepene mot undersåttene til Kaspar og Eukarius. De angrep landsbyene og eiendommene til Kaspar og Eukarius.
I 1486 døde markgrev Albrecht. Sønnene Friedrich og Sigmund ville ha fredeligere forhold, og mislikte feidene til Veit. Biskopen av Würzburg grep inn og hevdet at Veit ved å bygge en borg på biskopens grunn uten tillatelse forbrøt seg mot biskopens myndighet. Markgrevene hevdet at de i Franken hadde de samme rettighetene som biskopen.
Biskopen var ikke overbevist om dette. Biskopen forbød sine undersåtter i Schlüsselfield å handle med Fürstenforst. Biskopen skrev i et brev at markgrevene stod bak bygginga av borgen. Markgreven ga de klostrene som var underlagt dem ordre om å skaffe til veie byggematerialer til borgen. Selv sendte markgrevene forsyninger og vaktstyrker til Veit. Det kom snart til sammenstøt mellom følgesvenner til Konrad von Vestenberg og markgrevene. Det gikk først og fremst ut over bøndene.
Det ble klart at markgrevene ville ha borgen til Veit. Borgen var først og fremst en trussel mot Konrad. Kaspar og Eukarius var villige til å forsone seg med sin mor, som var gift med Veit, og slik ble de splittet fra Konrad.
Feiden dreiet seg om eiendom. Kaspar protesterte mot at Veit prøvde å tvinge bøndene til Kaspar til å betale avgifter til Veit. Veit kom med liknende anklager. De tok bønder til fange og påførte dem skade og økonomisk tap.
Veit brukte vold for å tvinge bøndene i området til å betale avgifter til ham og for å få dem til å underkaste seg ham. Veit utvidet sine eiendommer og sitt herredømme på bekostning av naboene sine.
Veit inngikk forlik med Kaspar og Eukarius om medgiften, men ellers stod han steilt på rettighetene til borgen, og med markgrevene i ryggen greide han å sikre seg den.
Veit ble stadig mektigere. Han ble en av få utvalgte rådgivere for markgrevene. I 1495 fikk han tillatelse fra keiseren til å befeste borgen og rett til å holde årlig messe ved den. I 1503 ble Fürstenforst gjort til av markgrevskapets distriktsguvernørskap. De nye markgrevene var like grådige som sin far. I 1500 bad Wolf Gottsmann markgrevene om å se etter borgen Lauffenburg mens Gottsmann selv reiste for å tjene keiseren i noen år. Gottsmann fikk aldri borgen sin tilbake, selv om han ofte henvendte seg til markgrevene for å få borgen tilbake.
Veit von Vestenberg ble en mektig mann, og Veit vant makt gjennom sine mange feider. Den viktigste grunnen til at Veit lyktes så godt var at han fikk markgrevene på sine side.
Konrad Schott var en av de mest voldelige og hatede menn i Franken, skrev Zmora. Far hans var distriktsguvernør og marsjal hos Pfalzgreven. I 1498 begynte Konrad Schott sammen med Christoph von Giech en feide mot Nürnberg.
I følge Nürnberg hadde Hans Herzog fra Nürnberg vært på vei til Gräfenberg da han ble stoppet av Christoph von Giech med følge, og da de hørte at Herzog var fra Nürnberg kuttet de ham i småbiter. Noen timer senere kom tjuefire ryttere fra Nürnberg som patruljerte landsbygda. En av dem ble sendt til Eschenau for å finne ut hva som hadde skjedd, og han møtte 15-16 truende menn, som han rømte fra. Da resten av det følget som han var sammen med kom til unnsetning gikk de inn i et bakhold som bestod av omkring hundre ryttere. Styrken som lå i bakhold ble ledet av Konrad Schott.
Konrad Schott sa at han og hans menn hadde blitt rekruttert for å tjene en fyrste. På veien i nærheten av Eschenau hadde fortroppen deres blitt angrepet av menn fra Nürnberg. De kom fortroppen til hjelp, og i kampen kan noen menn fra Nürnberg ha blitt drept.
Nürnberg lovte en belønning til de som kunne ta Schott og von Giech til fange, død eller levende. Da Schott og von Giech fikk vite dette skrev de til bystyret i Nürnberg og prøvde å unnskylde seg, uten at dette ble tatt til følge. Bystyret foreslo at Schott og de andre som hadde deltatt i sammenstøtet skulle komme til Nürnberg for å forklare seg. Men det ville ikke Schott og hans menn - de fant det ydmykende, sa de.
Schott og Giech foreslo at de heller skulle føre saken fram for keiseren eller kurfyrstene eller ridderskapet. Nürnberg mente at byens domstol var et mer høvelig sted. Schott svarte med å erklære feide mot Nürnberg.
Den 6. april 1499 tok Schott Wilhelm Derrer til fange - han var byråd i Nürnberg. Schott ville hogge høyre hand av på Derrer, og ville tvinge Derrer til å legge sin høyre hand på ei blokk. Da Derrer nektet truet Schott med å kjøre sverd gjennom ham. Derrer bad Schott om å besinne seg, og sa at han hadde tre barn. Men Schott ødela likevel den høyre handa til Derrer med øks.
Det var uvanlig å oppføre seg så brutalt mot en høytstående fange under en feide. Dette fikk Nürnberg til å bli enda mer oppsatt på å få Schott straffet.
Nürnberg hevdet at von Giech hadde begynt feiden ved å begå mord og ran før han sendte beskjed om at han hadde innledet feide mot byen. Fra 1186 hadde det vært skikk at det måtte sendes erklæring om at en feide var innledet for at feiden skulle være lovlig. Det betydde at de tidligere voldshandlingene hadde vært ulovlige. Både Nürnberg og Schott og Giech prøvde å vinne sympati og støtte for sin sak. Schott og Giech prøvde å vinne støtte fra andre adelsmenn.
Men Schott og Giech ble bannlyste av Imperiet. Bannlysninga ga Nürnberg mulighet til å slå ned på nesten enhver adelsmann. Nürnberg prøvde å gjøre bannlysninga kjent over hele Tyskland. Det ble derfor gjort forsøk på å oppheve bannlysninga. Nürnberg sendte folk til keiseren for å forsinke dette til de hadde ferdig en rapport om nye grusomheter som var begått av Schott.
Bannlysninga ble satt til side, og Konrad Schott var snart i aksjon igjen. Han angrep landsbyene rundt Nürnberg og plyndret dem. Mennene hans bandt bønder og skjøt blink på dem.
Schott og Giech samlet sammen en bande på mellom femti og hundre personer, og plyndret veiene som førte til Nürnberg. Nürnberg henvendte seg til keiseren med bønn om hjelp til å holde veiene åpne. Men det frankiske ridderskapet var i ferd med å bli mobilisert mot Nürnberg.
Nettopp dette året var de frankiske ridderne i ferd med å legge grunnlaget for sin organisasjon. Tidlig i 1500 samlet riddere, baroner og grever seg ulike steder flere ganger. Nürnberg prøvde å få dem til å se Schott og Giech som forbrytere, og sendt en kopi av bannlysninga. Men adelsmennene ga Nürnberg ultimatum om å slippe adelsmennene fri. Adelsmennene ga beskjed om at de ville støtte Schott.
Nürnberg foreslo å sende saken over til en tredjepart, som keiseren eller en fyrste. Adelsmennene svarte at de ikke ville finne seg i at Nürnberg førte saken fram foran loven for å gå til krig mot Schott. Nürnberg anklaget ridderne for konspirasjon og opprør. Keiser Maximilian kom til den samme konklusjonen som Nürnberg. Han karakteriserte riddernes forbund som en allianse rettet mot keiseren, en kriminell konspirasjon. Han minnet også flere fyrster om samarbeidet deres om å opprette landefreden i 1495 for å hindre at de ga hjelp til ridderne.
Det presset som ble rettet mot begge parter førte til at det ble sluttet en fredsavtale som ble meglet fram av biskopene i Bamberg og Würzburg. Nürnberg tapte mest på fredsavtalen siden byen inngikk fred med folk som hadde påført byen betydelig skade uten å ha fått noen oppreisning. Den virkelige vinneren av feiden var markgreven av Brandenburg.
En kortvarig tilnærming mellom Nürnberg og markgreven tok slutt i 1496 da en ny konflikt blusset opp. Det oppstod uenighet over jurisdiksjonen til markgrevens domstol for territoriet (Landgericht). I mars 1498 fornyet Nürnberg sin allianse med Pfalzgreven Philipp, hertug Albrecht og hertug Georg av Bayern, alle Wittelsbacher og tradisjonelle motstandere av hohenzollerne i Brandenburg. Da markgreven sommeren 1499 ledet den keiserlige hæren mot Sveits satte Nürnberg opp en rekke tårn langs utsida av bymurene. Markgreven protesterte mot dette som et overgrep mot hans overhøyhet.
Byrådet ga beskjed om at dersom det kom forespørsler fra keiseren om hvorfor tårnene ble reist skulle man svare at de ble reist på grunn av feiden med Schott. Et brev om dette ble sendt til den Schwabiske liga, der det var skrevet at tårnene ble satt opp som beskyttelse mot feider, og at tårnene ikke var inngrep i noen av markgrevens rettigheter.
Det er trolig at Schotts og Giechs feide mot Nürnberg hadde vært oppmuntret av markgreven. I samtiden var man klar over at markgreven ofte stod bak adelens feider mot byer. *Side 32. Men vi har ikke handfaste bevis for dette.
Schott og Giech kunne være sikre på passiv støtte fra markgreven, som fri adgang til områdene hans. Kort etter at feiden var over, i 1501, gikk Konrad Schott i tjeneste hos markgreven, og Giech hadde allerede fra 1490 vært i markgrevens tjeneste.
For fyrsten var konflikten velkommen. Den gjorde Nürnberg mer sårbar.
Nürnberg framsatte ikke påstander om at markgreven stod bak feiden. Men byen måtte ha visst at den ville provosere markgreven når den bygde tårnene. Bare noen få år tidligere hadde han fått de tårnene som byen Windsheim hadde bygd revet. Men dersom byen mente at markgreven stod bak feiden trengte den ikke å anstrenge seg for å unngå å provosere markgreven, for han var allerede involvert i feiden. Tårnene var forsvarsverk som var rettet også mot markgreven.
Avtalene som medlemmene i den Schwabiske ligaen hadde inngått var i ferd med å gå ut, og markgreven satte som betingelse for å fornye sitt medlemskap i ligaen at den støtte ham mot Nürnberg. Nürnberg håpet at enkelte av ligaens medlemmer ville støtte byen. Nürnberg trodde at krig var uunngåelig. Selv om byen fulgte keiserens anmodning om å rive tårnene hindret dette ikke krig. Markgrevens sønn, fyrst Kasimir, benyttet første mulighet til å provosere fram krig. Mange av adelsmennene i Franken gikk i krig sammen med Kasimir og hjalp ham med å vinne over byen.
Zmora skriver at disse to fortellingene er typiske eksempler på hvordan feider foregikk som strukturerte konflikter over ulike rettigheter. Feidene var vanligvis en serie mindre raid som involverte ildspåsettelse, plyndring, bortførelse og ødeleggelse av alle slag. De som herjingene vanligvis først og fremst gikk ut over var undersåttene til rivalene. Angrepene var imidlertid begrensede og fulgte regler. Spesielt i feider mellom adelsmenn unngikk man at ødeleggelsene tok overhånd. Adelsfamiliene i Franken var nært beslektet, og dette begrenset volden som de brukte overfor hverandre. Men i feider mot byene behersket ikke adelsmennene seg. Drap var langt sjeldnere i feider enn i vendettaer.
Et fremtredende trekk ved feidene var at alle slag feider var knyttet til større politiske konflikter. Feidenes praksis og ideologi ble tilpasset måten stridende makter prøvde å dominere naboer på og konsolidere sin makt på. *Side 34.
Fyrstene blandet seg vanligvis inn i feider for å utnytte dem, og satte dem ofte opp. Feider var politikk. Partene la stor vekt på å vinne opinionen for sin sak, og brukte blekk minst like ofte som sverd.
Feider var derfor ikke et annet navn på bandittvirksomhet, selv om de kunne gli ut i kriminalitet. Deltakerne i feider var ofte rike og velstående personer som hadde sentrale posisjoner i samfunnet.
Blant adelen i Franken var det skikk å dele arven mellom alle sønnene.
Zmora skriver at hun vil prøve å skille mellom adelsmenn med høy status og adelsmenn med lav status. Hun vil sette opp tre parametre. Den ene er høye embeter i fyrstens administrasjon, den andre er finansielle transaksjoner med fyrsten, og den tredje hvilke ekteskapsallianser som blir inngått.
I 1547 skrev kirkefyrsten biskopen av Würzburg til keiseren at bispestolen ga arbeid eller annen mulighet til inntekt til størstedelen av ridderne i Franken. Han skrev dette for å prøve å forhindre en allianse mellom keiseren og riksridderne, som nettopp hadde dannet en organisasjon. Biskopen regnet opp hvordan ridderne fikk inntekt fra bispestolen og var avhengige av den.
Zmora vil undersøke hvilke kvalifikasjoner som krevdes av riddere for at de skulle få et embete, hvordan utvelgelse og utnevnelse foregikk, og hvilke belønninger og politisk innflytelse ridderne mottok.
I senmiddelalderen var fortsatt administrasjonene til fyrstene labil og plikter og rettigheter til de ansatte var ikke klart fastsatt. Ved hoffet var vanligvis hoffmesteren den høyest rangerte ansatte. I Würzburg ledet han domstolen (Hofgericht). I krigstid var han kommandant på Marienberg, borgen som lå på høyden over Würzburg. Marsjalen var hans nestkommanderende, og tok seg av finansielle saker ved hoffet og kommanderte biskopens styrker i krig.
De adelige rådgiverne hadde mer generelle plikter. I tillegg til å delta i rådsmøtene skulle de utføre militære tjenester. De tjente langt dårligere enn hoffmesteren og marsjalen, men hadde likevel solid inntekt og ofte også andre inntektskilder og embeter.
Disse rådgiverne representerte like mye seg selv og andre adelsmenn som de representerte fyrsten. Det fantes gjerne også rådgivere som ikke var adelige. I senmiddelalderen og tidlig nytid ble en rekke tyske fyrsteråd "borgerliggjort", adelen kom til å utgjøre en mindre andel av rådgiverne. I Bayern ble andelen adelige rådgivere redusert fra 63,8% i 1511-50 til 47,8% i 1579-98, og i Württemberg ble andelen adelige rådgivere redusert fra 31% i 1520-50 til 15% i 1550-68. Men i Franken greide adelen i større grad å holde på de lukrative embetene. Enkelte rådgivere kunne bli svært mektige og i betydelig grad utforme fyrstens politikk. Men rådgiverne til de tyske fyrstene rundt 1500 ble ikke så mektige som favorittene til engelske og spanske konger kunne bli. Av 28 rådgivere til markgreven av Brandenburg mellom 1487 og 1528 hadde 21 også andre embeter, og minst 14 av dem var distriktsguvernører (Amtleute). Distriktene (Ämter) var de grunnleggende administrative enhetene i de tyske fyrstestatene i senmiddelalderen og tidlig nytid. Würzburg bestod av 44 slike distrikt. De ble overalt utviklet ut fra komplekser av fyrstelige len som lå rundt en borg der guvernøren holdt til. Disse distriktene var sjelden fullstendig konsolidert, og nabomakter hadde rettigheter i hverandres distrikt, og den lokale adelen skapte enklaver. Derfor kunne det være konflikter om makt i distriktene, og det foregikk maktkamp mellom fyrstene i de distriktene som lå i grenseområdene.
Guvernøren representerte fyrsten. De hadde derfor vide fullmakter. De skulle opprettholde lov og orden og kreve inn skatter og være militære ledere. Denne store makta la til rette for korrupsjon. Fyrstene forbeholdt seg derfor rett til å avsette guvernører, og rett til streng kontroll over guvernørene. Fyrstene hadde domsmyndighet over guvernørene.
Opprettelsen av sentraliserte territorialstater krevde blant annet enorme mengder kapital, mer enn det de enkelte fyrstene eide. Fyrstene måtte skaffe seg kreditt, og de hadde et umettelig behov for kreditt, og stor gjeld.
Fyrstene hadde enorm gjeld sammenliknet med inntektene til fyrstene. Hertugen i Württemberg hadde i årene 1483-86 ei årlig inntekt som varierte fra 44.339 gulden til 48.451 gylden, og samtidig lånte han mellom 25.000 og 35.200 gylden, og gjelda hans var i 1480 213.358 gylden. Hertugen av Bayern hadde i 1511-13 ei inntekt på 132.200 gylden fra godsene sine, mens gjelda hans var 741.953 i 1514. Markgreven av Brandenburg hadde mellom 1533 og 1539 ei årlig inntekt på 75.755 gylden, og dette var mellom 10,5% og 13,3% av gjelda hans i denne tida.
Det fleste og gjennomsnittlig største lånene til fyrstene kom fra adelsmenn. Av de 213.358 gylden som hertugen av Württemberg skyldte kom 176.250 gylden, eller 82,6%, fra adelsmenn. Av 131 kreditorer var 98 adelsmenn.
Fyrstene pantsatte rettigheter til områder for å skaffe penger. Områder, distrikt, landsbyer, markedsplasser, borger, vingårder, gruver, avgifter og tiende, alt kunne bli pantsatt i senmiddelalderen.
I en avtale om pantsettelse overga pantsetteren pantet til mottakeren for en fastsatt sum. Tidligere mente historikerne at når pantet ble levert tilbake var gjelda betalt. Denne oppfatninga ble utfordret av Götz Landwehr. Han viste at gjelda ble betalt ved at den som mottok pantet fikk utnytte det, gjelda ble betalt ved at pantet ble overlevert til långiver. Den som ga lån gjorde det for å få kontroll over det pantsatte objektet.
Det skilles mellom rentepantsettelse (Rentenpfänder) og panteherredømme (Pfandherrschaften). Sistnevnte var mest vanlig. Den førstnevnte var bare finansiell, mens den sistnevnte inkluderte overdragelse av herredømmerettigheter over pantet. Det var disse rettighetene som adelsmennene først og fremst var ute etter. Det var vanlig at pantet ble værende innenfor fyrstens område og at den som holdt pantet tjente som embetsmann under fyrsten.
Zmora nevner tre fordeler ved dette: 1) Det var en måte å belønne fortjente personer på og å skaffe kontanter på uten å måtte legge ut kontanter. 2) Det var en måte å skaffe erfarne folk på til å utføre den lokale administrasjonen, og 3) det var en måte å binde kontakter og betydningsfulle personer til fyrsten på.
Fyrstene ville ikke gi pant til andre fyrster eller til byer, siden disse var så mektige at de kunne tenkes å beholde pantet, bare adelsmenn hadde penger nok til å gi store lån samtidig som de ikke var mektige nok til å beholde pantet ut over det avtalte forholdet/perioden.
For adelsmenn ga det øyeblikkelig økt autoritet å motta som pant et distrikt etc fra en fyrste. Mange av adelsmennene mottok som pant det området der de selv hadde familiegods. Dette konsoliderte adelsmannen makt og myndighet i området der han holdt til, han fikk myndighet både som godseier og som statens representant. Zmora skriver at det var ut fra denne sammenblandingen av offentlig og privat myndighet at den tidlig moderne staten ble bygd.
Fyrsten hadde rett til når som helst å løse ut pantet og ta det tilbake, og slik avsette den adelsmannen som holdt pantet, men fyrsten hadde ikke økonomi til å løse ut mange pant samtidig. Derfor hadde adelsmennene betydelig makt i forhold til fyrsten.
Mange adelsmenn prøvde å utnytte det pantet som de satt med så mye som mulig. Det kom svært mange klager over adelsmenn som utnyttet bønder, og noen ganger gjorde bøndene opprør. Bøndene kunne klage til fyrstene, men det ser ut til at det var lite fyrstene kunne gjøre. Pantsettelsen førte til intensivert herredømme og sterkere undertrykkelse av bøndene *Side 50.
I 1483 hadde erkebiskop Ruprecht av Køln prøvd å fjerne de adelige panthaverne uten at han løste ut pantet, og det førte til at han måtte selv gå av som erkebiskop.
Bøndene dannet kommunale organisasjoner, og det førte til at de fikk større motstandskraft mot adelens utnytting av dem. De adelsmennene som hadde statlige tvangsmidler i tillegg til tvangsmidlene de hadde som godseiere hadde større mulighet til å intensivere utnyttelsen av bøndene, og disse ekstra tvangsmidlene kunne bare være de som det var mulig å skaffe ved å oppnå statlig myndighet gjennom å låne fyrsten penger mot å få området i pant. Pantholderne hadde flere inntektskilder enn godseierne. *Side 55-56
I senmiddelalderen hadde det oppstått en elite blant adelen i Franken som hadde store eiendommer og også utmerket seg ved sine karrierer i fyrstelig tjeneste.
Zmora skriver at det var ikke en generell krise for adelen i senmellomalderen, men det foregikk en stratifisering av adelen. Noen adelige familier fikk store finansielle vanskeligheter, mens adelsmenn som hadde embeter hos fyrstene hadde gode muligheter til å greie seg. Det ser ut til å ha vært to forutsetninger for å akkumulere rikdom: Adelsmannen måtte være involvert i kommersielle- og kredittforretninger, og han måtte ha høye embeter.
Regler for turneringer fra 1485 fastsatte at adelsmenn som giftet seg med døtre av adelsmenn fikk delta i turneringene. Man skulle ikke gifte seg under sin stand. De som giftet seg med døtre av patrisierne i byene fikk delta i turneringer dersom medgiften var på minst 4.000 gulden.
Barn av høye embetsmenn giftet seg i stor grad med barn av høye embetsmenn. Det gjelder både i Tyskland, Firenze, Frankrike og for Englands "peerage", med omtrent samme prosentsats.
Nærhet til fyrsten var den viktigste enkeltfaktoren når adelsmannens sosiale posisjon skal vurderes. Territorialstatens vekst var avhengig av adelen og dens ressurser.
Lånene som ble gitt av adelen var ikke bare finansielle plasseringer, men også politiske handlinger med langtrekkende konsekvenser. Det var fornuftig for fyrstene å binde velstående adelsmenn til seg ved å låne penger fra dem. Og de adelsmennene som greide å binde seg til fyrstene ble selv vinnere. De fikk både aristokratisk politisk makt og gikk inn i den borgerlig høyfinansen. De investerte i statsdannelsen og tjente økonomisk og politisk på det.
Her prøver Zmora å finne felles kjennetegn ved adelsmann som drev feider.
Franken var så sterkt fragmentert og konkurransen mellom fyrstene så sterk at vasallene feider ble av politisk betydning. Fyrstene støttet sine vasaller for å holde på dem, eller gikk inn som meglere. Fyrstene hadde tradisjonelt som oppgave å opprettholde lov og rett. *Side 75
Forholdet mellom adelen og byene var svært ulikt forholdet mellom adelen og fyrstene. Mens det siste var nært var adelens forhold til byene fjernt.
De adelsmennene som drev feider både mot andre adelsmenn og mot byer var velstående personer med høye embeter.
I 1462 la biskop Georg av Bamberg ned forbud mot at Christoph Fuchs lot sauer beite i markene til Niederhaide. Fuchs hevdet at han holdt sauebeitene i len fra biskopen av Würzburg, og nektet å fjerne sauene. Dette førte til en feide, og den førte igjen til krig mellom biskopen av Bamberg og biskopen av Würzburg.
Alle konflikter kunne føre til feider. Men nesten alle hovedmenn i feider var adelige, og de fleste med høy status. Og feidene foregikk på bestemte måter. Zmora skriver at han vil konsentrere seg om å forstå feidene ut fra spørsmål om herredømme - i forbindelse med fyrstenes statsbygging og lagdelingsprosessen blant adelen.
Omkring år 1400 begynte aristokratiet i Franken, en del dominerende familier, å skape seg en ny og tydelig identitet som plasserte dem i en egen gruppe skilt fra resten av samfunnet. De ble stadig mer eksklusive og vanskelige å slutte seg til. Først på denne tid ble ordet "Ridderskap" tatt i bruk, og betegnelsen "adel" var ikke blitt brukt om denne gruppen før denne tid.
Året 1400 ble også slaget ved Bergtheim utkjempet. Adelen kjempet sammen med biskopen av Würzburg mot borgerne i Bergtheim som ville frigjøre seg fra biskopen. Noen få måneder senere ble Johann von Egloffstein valgt til biskop i Würzburg. Hans register over len innførte en ny klassifisering. Fra da av ble vasallene ikke primært registrert etter når de mottok jord i len, som hadde vært vanlig fram til da, men etter deres sosiale stand. Adelige lenstakere var samlet i en avdeling, og hver rang i sin underavdeling. Bønder og borgere var gruppert i ei anna avdeling etter hvor de stammet fra.
En annen nyhet var det frie ridderlenet. Mens len holdt av vanlige folk bare ble forlenget i tid ut over den opprinnelige innehaverens død til direkte arvinger, og dersom det ikke fantes direkte arvinger gikk det tilbake til kirka, så kunne de frie ridderlenene bli gitt til/arvet av slektninger i sidelinjer. Det ble heller ikke krevd militær tjeneste av bønder og borgere som holdt uedle len. I et krigersk samfunn var dette en degradering. Den frankiske adelen lukket sine rekker i første halvdel av det femtende århundret, skriver Zmora.
Dette intensiverte sosiale forandringer blant adelen selv. Hans-Peter Baum har vist at i perioden 1303 til 1519 var skjebnen til adelsslekter uten tittel i sterk grad avhengig av hvilken type len de holdt, mer enn av størrelsen og antallet len. Avgjørende var det å holde en borg - de slektene som hadde en borg overlevde som adel i langt større utstrekning enn de som ikke hadde en borg. Borgene var det sterkeste uttrykket for krav om herredømme.
Mellom 1300 og 1500 foregikk en føydalisering i Franken. Det ble flere len, og de ble viktigere, og det var konkurranse om dem. Adelsmenn ble fristet til å omgjøre odelsjord til len som ble overført til fyrstene og mottatt fra dem. Tidlig i det sekstende århundret ser det ut til at jorda som var underlagt framstående familier bestod av to blokker, len og pant. Fyrstene gjorde større deler av eiendommene sine om til len som ble fordelt innen adelen. Jord som ble pantsatt av fyrstene ble delt ut på en liknende måte som høykvalitetslenene, altså de som inkluderte borger. Det hendte at adelsmenn var villige til å gjøre sin odelsjord om til len som de holdt fra en fyrste dersom det med dette lenet fulgte stilling som distriktsguvernør. Dette førte til at odelsjorda i Franken ble borte omkring år 1500 og erstattet av føydale eiendomsforhold.
I 1495 prøvde keiser Maximilian å innføre en ny skatt, den vanlige pennien, som også skulle betales av adelsmenn. De tre fyrstene i Franken fikk i oppgave å sette opp lister over adelsmenn som bodde i deres områder. Et problem for dette arbeidet var at mange adelsmenn holdt len i mange fyrstedømmer. Markgreven av Brandenburg nevnte 62 adelige familier, og biskopen av Bamberg 48 og biskopen av Würzburg 109.
I 1495 begynte ridderne å danne riksridderskapet. Denne organisasjonen skulle i de følgende tre hundre årene holde dem utenfor fyrstedømmenes myndighet. Dette gjorde det vanskelig for fyrstene å oppnå territorial konsolidering av fyrstedømmene, og samtidig var det den samme adelen som hindret konsolidering som var fyrstenes distriktsguvernører.
Fyrstene konkurrerte om denne adelen, og prøvde å ha et så godt forhold til så mange adelsmenn som mulig. Adelen ble brukt av fyrstene til å sette fram krav på jord som lå under andre fyrster eller i grenseområder, i omtvistede områder og i områder med uklare eiendomsgrenser. Dersom en adelsmann gikk over fra å være vasall under en fyrste til å bli vasall under en annen fyrste kunne det området som adelsmannen hadde herredømme over havne under den nye fyrstens overherredømme.
I 1494 solgte Engelhard von Buchenaus store eiendommer til landgreven av Hessen for to tusen gulden. Engelhard hadde holdt disse eiendommene som len fra klosterfyrsten av Fulda. Denne kunne ikke tolerere at landgreven på denne måten trengte inn i klosterets territorium. Og en feide begynte mellom abbeden og Engelhard. I 1495 ble Engelhard distriktsguvernør på livstid hos landgreven. Zmora nevner liknende historier der adelsmenn selger eiendom og borger som de har i len fra en fyrste til en annen fyrste mot rik belønning fra denne fyrsten. *Side 95
Adelsmennene var sentrale i fyrstenes strid om herredømme, og også adelsmennene konkurrerte om å komme nærmest mulig fyrstene. For å oppnå størst mulig nærhet til fyrstene gjorde adelsmenn sin odelsjord om til len som de ga til fyrstene for å motta som len fra fyrstene, og de ga lån til fyrstene.
Adelsmennene prøvde å bygge opp band og tilhørighet hos mange fyrster, dette for ikke å bli for avhengige av en fyrste og derfor mulig å presse for hardt. Og fyrstene prøvde å knyte mange adelsmenn til seg. Adelsmennene spilte på rivaliseringen mellom fyrstene. Det var de adelsfamiliene som greide å få viktige len fra mange fyrster, og viktige embeter, som greide seg best. Det var disse adelsmennene som først og fremst står i veiene for at fyrstene kunne konsolidere sine fyrstedømmer, og likevel ble de rikest belønnet, siden fyrstene la stor vekt på å knyte dem til seg for å bruke dem som støttespillere.
Konfliktene ble kraftigere fra 1440 da den krigerske markgreven Albrecht Achilles av Brandenburg kom til. Med ham begynte kampen om overmakt, spesielt mot Würzburg, for fullt. Biskopen svarte med å kreve å være hertug av Franken. Dette motsatte markgreven seg. Han begynte med pavens velsignelse å bruke tittelen selv. Markgreven førte en aggressiv ekspansjonistisk politikk ved hjelp av domstolen sin. Og i 1460 hadde han skaffet seg mange fiender, og stod mot en koalisjon av sinte fyrster.
Markgrevens domstol hadde blandet seg inn i saker i andre fyrsters områder. Dette var viktige klager i krigserklæringene fra hertug Ludwig av Bayern og biskop Johann av Würzburg. Noen få dager senere, 22. mai 1460, erklærte også biskop Georg av Bamberg krig mot markgreven. Også han klaget over at markgrevens domstol hadde blandet seg inn i saker utenfor markgrevens område, og også over at Hans von Rotenhan, som førte feide mot biskopen, fikk støtte fra markgreven. Markgreven måtte gi opp for overmakta. Den 24. juni undertegnet han en fredstraktat, og den satte den domstolen til markgreven som hadde plaget naboene ut av drift i de nærmeste tretti årene.
I 1461 oppstod en feide mellom biskop Johann av Würzburg og en av mennene til markgreven. Biskopen mistenkte at markgreven stod bak feiden. Markgreven skaffet seg støtte fra adelen i Würzburg. Men biskopen tilbød adelen av avtale som adelen sluttet seg til.
Det kom til en ny krig. Den gikk bedre for markgreven enn den første. I 1462 begynte den markgrevens mann som tidligere nevnt hadde begynt feide mot biskopen på nytt feide, og begynte å plyndre biskopens undersåtter. Biskopen gikk ut fra at det markgreven som stod bak denne feiden. I 1462 reiste biskopen på felttog mot markgreven, og markgreven ble grundig beseiret i slaget ved Giengen den 19. juli 1462.
Feiden til Christoph Fuchs mot biskopen av Bamberg ga markgrevens aggressive planer en ny mulighet til liv. Alliansen mot markgreven brøt sammen da biskopen av Würzburg ikke ville ta Bambergs parti mot Christoph Fuchs. Christoph Fuchs var vasall til biskop Johann av Würzburg og holdt i pant deler av distriktsguvernørskapet Wallburg. Det kom til krig.
I april 1464 begynte partene forhandlinger. De viktigste punktene var domsmyndigheten til biskopens domstoler, sikker gjennomfart, toll og jaktrettigheter. Avtalebetingelsene ble diktert til biskopen av Bamberg av biskopen i Würzburg. Christopher Fuchs hadde med hjelp fra markgreven rekruttert 1.200 kavalerister. Bare to dager senere gikk biskopen Georg fra avtalen og sa at den var blitt tvunget inn på ham.
Kort etterpå, i september 1464, erklærte en distriktsguvernør til biskopen i Bamberg at biskopen i Würzburg skyldte ham 450 gylden, og erklærte feide mot ham. Sammen med guvernør Seckendorf og to hundre mann angrep de to landsbyer. En stor mengde soldater fra Würzburg oppdaget røyken fra landsbyene og undersøkte det som foregikk, og de tok 150 av angriperne til fange, blant dem førti adelsmenn. Men feiden fortsatte.
I 1465 slo et nytt forsøk på å megle mellom biskopene feil. Grunnen skal ha vært at den plyndringen av landsbyen Stettfeld som ble utført av Lamprecht von Seckendorff ikke bare skadet Christoph Fuchs, men også søskenbarnene hans Hans og Heinz, som også hadde rettigheter i landsbyen. Heinz Fuchs sluttet seg til biskopen av Würzburg. De avtalte at verken Heinz eller biskopen skulle slutte fred med biskopen av Bamberg på egen hand og alene. Heinz hadde støtte fra markgreven. Biskopen av Bamberg angrep klostret Theres, som lå under Würzburg, og røvet hester og kyr og 1.200 sauer og tok bønder til fange. Store områder ble lagt øde i krigen. Krigen fortsatte i flere år.
Disse feidene og krigen involverte både fyrster og adelsmenn, og angikk både fyrstenes forsøk på å bygge stater og adelsmenns kamp om jord og posisjon hos fyrstene.
Man kan med sikkerhet identifisere sju adelsmenn som de viktigste aktive deltakerne i feidene. De hadde alle høye embeter hos fyrster og hadde gitt lån mot pant til fyrster. Dette tyder på at fyrstene var involvert.
Fyrstene satte gjerne adelsmenn til å drive feider. Mange adelsmenn fikk høye embeter under eller etter feidene. Feidene dreide seg gjerne om herredømme, og utfallet var av betydning for både fyrstene og adelsmennene.
"Herredømmet" betegnet både adelsmennenes eierskap av land som kilde til livsopphold, og også den sosiale og politiske basis for deres posisjon som herskende klasse. Herredømmet var kontroll over både land og folk. I herredømmet inngikk både økonomiske, politiske og sosiale forhold.
Bøndene i Franken leide gårder der leieforholdet var arvelig - bøndene kunne ikke med loven i hand jages fra gården. Feiden var både en invasjon inn i produksjonsprosessen og en strategi i konkurransen mellom herrene.
Mens feidene var kamp mellom adelsmenn eller fyrster, så ble de konkrete kamphandlingene utført mot bøndene. Adelsmennene herjet og plyndret bøndene til motstanderen.
Herrene skulle beskytte bøndene som forsørget dem. Det ga herrene makt over bøndene. Dette skulle være det grunnleggende i forholdet mellom bøndene og herrene. Dersom herren ikke var i stand til å beskytte bøndene ble herredømmet hans svært tvilsomt, og mistet sitt grunnlag. Hvem beskyttet herrene bøndene mot? Andre herrer. Det var herrene (adelen) som både plyndret og herjet og som skulle beskytte mot dette, og som beskyttet ved selv å plyndre og herje. Feidens funksjon var å skremme bøndene til lydighet og gjøre dem sårbare for herredømmets utbytting. *Side 106
Dette manipulerte adelsmennene i deres konkurranse om herredømme. De undergravde ikke bare rivalenes makt ved å feide, men tilbød samtidig sin egen beskyttelse som alternativ. Zmora nevner baron Friedrich von Schwarzenberg og hans feide mot Ludwig Hutten som eksempel. Hutten var en av de rikeste og mektigste adelsmennene i Franken. Han var i ferd med å bygge opp et av de største herredømmene i Franken på naboenes bekostning. Og han slo blant annet under seg områder som tilhørte Schwarzenberg. Men Schwarzenberg brukte samme taktikk. I 1459 hadde Schwarzenberg forsøkt å gjøre landsbyen Niedeernscheinfeld til et marked. Det bodde folk i landsbyen som var undersåtter under andre adelsmenn, og Schwarzenberg prøvde å jage disse bøndene bort. I 1462 tok baron Sigmund von Schwarzenberg sju borgere og sytten bønder fra Nürnberg til fange, og han tvang den til å avlegge ed på at de ikke ville bruke en annen handelsvei enn den som gikk gjennom Scheinfeld.
Zmora nevner andre adelsfolk som prøvde å tvinge bønder til å erklære lydighet. Dette var første steg på veien til å oppnå herredømme over dem, og den jorda de drev.
Det var konflikter mellom byer og adelsmenn. Men byer som var underlagt fyrster og adel ble sjelden angrepet. Adelsmennene og fyrstene angrep helst uavhengige byer. Riksbyene var også føydale herrer, og rike byborgere kunne eie store landeiendommer med landsbyer. Under feidene terroriserte adelsmennene bøndene systematisk med ildspåsettelse, trusler, plyndring og bortførelse.
Det var et konkurranseforhold mellom adelsmennene, og derfor press på den for å ekspandere. Og bøndene kom mellom barken og veden. I 1525 anklaget Georg von Rain Kilian von Seckendorff for å ha satt fyr på eiendommen til bonden Lienhard Hopf. Georg von Rain hevdet at Lienhard var hans livegne bonde, og krevde at Kilian sluttet med fiendtlighetene og erstattet tapene til Lienhard. Kilian nektet ikke for at han hadde påført Lienhard skade, men hevdet at Lienhard var hans undersått, og at Lienhard hadde handlet mot de plikter som Lienhard hadde overfor Kilian. Hopf hadde vært sammen med de opprørerne som beseiret borgen til biskopen i Würzburg i 1525. Dessuten hadde han opptrådt oppsetsig overfor Kilian. Zmora skrev at her viste det mest uhyggelige ansiktet til feiden seg, det som stadig måtte "statuere et eksempel" overfor bøndene for at herredømmet skulle bli respektert.
Feiden var derfor en del av herredømmet - undertrykkelsen, og evnen til undertrykkelse, og oppsetsighetens pris, måtte stadig demonstreres. Det måtte også evnen til å beskytte, for den adelsmannen som i det lange løp ikke kunne beskytte sine undersåtter ville miste dem. Derfor var feider også en måte å skaffe seg flere undersåtter siden de kunne demonstrere andre adelsmenns manglende evne til å beskytte sine undersåtter. Feidene skapte vinnere og tapere.
Feider kunne konsolidere en fyrstes territorium og få en annen fyrstes territorium til å gå i oppløsning. Derfor ble fyrstene ofte innviklet i feidene. I Franken var det adelsmennene som disponerte de to viktigste elementene som inngikk i statsbyggingen: tvang og kapital.
Fyrstene prøvde slett ikke å stoppe feidene, men å binde de dyktigste feiderne til seg, og fyrstene belønnet dem rikelig for feidene. De fleste feidene ble utkjempet mellom ledende adelsmenn. Adelsmennene ventet støtte i feidene fra fyrster som de hadde forbindelse med, og fikk de ikke det knyttet de seg gjerne til andre fyrster. Siden det var nødvendig for fyrstene å ha tilknytning til adelsmennene la dette sterkt press på fyrstene om å involvere seg.
I 1498 begynte en feide mellom Veit von Vestenberg og brødrene Georg og Marx von Crailsheim. I 1500 skrev Veit til markgreven at han var uvillig til å drive med røveri og å forstyrre freden, men at dersom han ikke stod opp mot fiendene sine ville feiden ødelegge ham. Han bad markgreven om hemmelig tillatelse til å gå mot motstanderne. Markgreven bad Veit om å vente til han kom tilbake til Franken slik at de kunne diskutere både dette og andre saker som ikke burde nevnes i et brev. Veit synes å ha overtalt fyrsten. Brødrene Crailsheim erklærte feide mot markgreven siden han støttet Veit. Moritz von Guttenmberg støttet Crailsheimbrødrene siden han også hadde en feide gående mot markgreven, en feide som hadde pågått helt siden 1482.
Etter en uenighet med sitt søskenbarn Christoph begynte Philipp von Guttenberg å bygge en borg på familiens eiendom. Markgreven fryktet at det ville oppstå et nytt uavhengig maktsentrum, og krevde at han skulle ha rett til å bruke denne borgen. Dette motsatte Philipp seg. Kort etterpå gjorde Christoph sin odelsjord om til et len som han holdt fra markgreven. Christoph hadde allerede stilling som rådgiver hos markgreven, og ble nå utnevnt til også å være husholdningsmester. Med dette fikk markgreven et fotfeste i odelsjorda til Guttenbergfamilien som ga ham rett til å gå mot borgbygginga til Philipp. Philipp trengte nå støtte fra en fyrste, og henvendte seg til hertug Georg av Bayern-Landshut, som var rival til markgreven. Han ga den nye borgen til ham sammen med odelsjorda si, som han så holdt i len fra hertugen. Og han ble distriktsguvernør. Markgreven oppfattet dette som fiendtlige handlinger fra Philipps side.
Markgreven tilbød Philipp å gå over til ham med sitt len, og for det skulle han få 2.000 gulden og bli distriksguvernør. Philipp avslo tilbudet, og det ble feide mellom dem. Først forfulgte markgreven Philipp ved hjelp av sine hjelpere, to av sine distriktsguvernører som var personlige fiender av Philipp. Så gikk også markgreven inn i striden. I 1498 ble Philipp tatt til fange, men han nektet fortsatt å gi borgen over til markgreven. År 1500 døde Philipp i fengselet under uklare forhold. Philipp hadde stolt på en fremmed fyrste som ikke ville våge en direkte konfrontasjon med markgreven for en fjern borgs skyld - og han ble latt i stikka. Zmora skriver at han trolig ville ha greid seg bedre dersom han hadde alliert seg med en fyrste i Franken.
Moritz von Guttenberg fortsatte feiden mot markgreven, men allierte seg heller med biskopen i Bamberg. Biskopen var opptatt av å gjøre seg gjeldende rundt Guttenberg, og hevdet at han hadde domsmyndighet der. Biskopen gjorde Apfel von Guttenberg til distriksguvernør i området. Markgreven fikk vite dette fra Darius von Hessberg.
Darius lå i feide med biskopen siden begge krevde domsmyndighet over de samme bøndene. Darius ville ha støtte fra markgreven, og ga løfte om å være lojal mot ham. Darius gjorde også borgen sin, Neuhaus, tilgjengelig for markgreven, og fortalte at han kunne ta mot to til tre tusen mann der, og rekruttere tre hundre kavalerister. Bevæpnede menn og ammunisjon strømmet raskt til Neuhausen. Darius holdt borgen som len fra biskopen i Bamberg, men brydde seg ikke mye om det. Darius hadde også lovt et søskenbarn at etter at han var død skulle søskenbarnet få overta borgen. I slutten av 1499 var borgen sikret under markgreven. Markgreven gjorde Darius til sin rådgiver og tilbød ham å bli distriktsguvernør.
Hessbergs feide begynte med en diskusjon om herredømmerettigheter. Det samme gjorde den andre feiden som nettopp er beskrevet. Og de utviklet seg og dro fyrster inn i striden. Gjennom deltakelse i feiden overtok markgreven flere borger. Det foregikk på denne tida flere andre feider mot biskopen i Bamberg som kan tilbakeføres til markgreven. Markgreven vant på å delta i adelens feider, det gjelder også feidene mot Nürnberg.
Fyrstene var stadig i fare for at mektige adelsmenn som de var avhengige av skulle slutte seg til andre fyrster. Derfor var feider mellom adelsmenn som var lojale til en fyrste svært farlige for denne fyrsten, siden han ikke samtidig kunne støtte alle parter.
Også adelsmennene brukte feidene til å styrke sin stilling, også overfor fyrstene. Adelsmennene greide å balansere mellom fyrstene på en slik måte at de opprettholdt betydelig selvstendighet. Dessuten ser det ut til at å delta i feider styrket de feidendes stilling hos fyrstene siden mange adelsmenn ble utnevnt til høye stillinger mens feidene deres pågikk eller kort tid etter feidene.
Det ser ut til at fyrstene og adelsmennene var gjensidig avhengige av hverandre. Det var flere som ønsket å knytte seg nært til fyrstene enn det var posisjoner nær fyrstene. For å oppnå en viktig posisjon nær en fyrste måtte adelsmannen kunne gi lån, kunne mønstre soldater, og disponere festninger som fyrsten kunne benytte.
Fyrstenes strev etter å bygge territorialstater la stort press på adelsmennene. De adelsmennene som kunne delta sammen med fyrsten i dette arbeidet var sikret økonomisk og sosial suksess, og de som ikke greide det ble isolerte. Feidene skapte nærhet til fyrsten. Gjennom vellykkede feider utvidet adelsmennene sitt herredømme, og ble dermed mer verdifulle for fyrstene. Samtidig kunne de konsolidere fyrstens territorium.
Fyrstene kunne bare opprette kompakte stater ved hjelp av en adel som var involvert i fyrstenes stater. Og bare med denne adelen som mellommenn kunne fyrstene styre statene. Den adelen som nærmet seg en bestemt fyrste konsoliderte territoriets sammenheng gjennom sitt familienettverk og framfor alt stabiliserte det overfor utenforstående. Konfliktene mellom fyrstene medførte en konkurranse om tilslutning fra så stor og velstående og innflytelsesrik adel som mulig. Lojalitet fra adelen kunne ikke bli tatt for sikker. Støtte fra adelsmennene ble vunnet i bytte mot herredømme.
Men det fantes en grense for hvor høyt adelsmennene kunne nå. Franz von Sickingen arvet rikdommer som var bygd opp av faren og bestefaren i tjeneste for fyrsten. Faren Swicker hadde erobret mye av sin rikdom i feide mot byen Køln i 1488. Kurfyrsten av Pfalz hadde prøvd å tvinge Køln til å gi opp en nylig tilegnet toll over Rhinen. Han stod fremst i fyrstens krig mot Køln. Dette førte Swicker nærmere fyrsten, og i 1501 ble han mester for husholdet.
Den rikdommen som Swicker hadde skaffet seg kunne sønnen Franz dra på i feiden han førte mot Worms i 1515. Den ble utgangspunktet for hans stormløp mot stjernene. Han ble en berømt og fryktet krigsherre. I 1518 ble han condottier hos keiser Maximilian. Men Franz var ikke fornøyd med dette, han ville selv bli fyrste. Og han begynte en feide mot erkebiskopen i Trier. Dette førte til at en allianse av fyrster gikk mot Franz, og mens festninga hans ble beleiret i 1523 døde Franz.
Herredømme ble i stor grad opprettet gjennom feider. *Side 120 Feidene rev også ned herredømme, og akkumulerte herredømme. Og feider konsoliderte fyrstenes herredømme over territorier. Fyrstenes statsbygging hadde med Charles Tillys formulering karakteren av organisert kriminalitet. (Bringing the State Back - Theda Skocpol).
Adelsmenn steg til de mest framstående stillinger hos fyrstene gjennom stadig å føre vellykkede feider som fremmet fyrstenes interesser. Under feidene trengte de bort andre adelsmenn og styrket sin kontroll over vanlige folk.
Zmorda siterer en rapport til keiser Maximilian II fra Lazarus Schwendi om den politiske situasjonen i Tyskland der det pekes på at den var blitt fredeligere i løpet av det siste århundret, og der det sies at dette skyldes levemåter og skoler og spesielt boktrykkerkunsten. Antagelig ble feiden for første gang brennmerket som "privat krig". Den viktigste siviliserende innflytelsen som førte til at feidene døde ut ble sett å være økt opplysning, utdannelse, nye skikker og boktrykkekunsten.
Det er mye som tyder på at feidene døde ut på grunn av organiseringen av ridderne, skriver Zmora.
Allerede i 1331 ble den første aristokratiske foreningen i Tyskland stiftet. Etter 1360 ble det stiftet flere slike foreninger. De fleste ble stiftet for gjensidig beskyttelse av medlemmene og for å dømme mellom dem. I Franken ble det stiftet fire slike foreninger i denne perioden.
I 1402 dannet 113 frankiske adelsmenn ei ny forening som skulle dømme mellom medlemmene og støtte dem i feider. Foreningen hadde Würzburg som sentrum. Den var ikke rettet mot noen spesiell akutt fare, men var heller et forsøk på å delta i politikken i området og erobre en plass for adelen i bispedømmet Würzburg. Biskopen i Würzburg var den første fyrsten i Franken til å prøve å basere sin autoritet ikke på personlige forbindelser, men på territoriale forhold.
Bispedømmet hadde svært stor gjeld ved begynnelsen av det femtende århundret. Bispedømmet prøvde derfor å kreve inn skatter uten å konsultere adelen, og dette førte til at adelen i 1402 organiserte seg. Adelens erklæring sa at foreningen ikke var rettet mot biskopen så sant biskopen ikke ville legge urettferdige skatter på adelen.
Foreningen la ned forbud mot strid mellom medlemmene. Uenigheter mellom medlemmene skulle avgjøres av en komite på fem av medlemmene.
I 1408 ble det opprettet en ny adelig sammenslutning, som også bispedømmet sluttet seg til. Også denne gang var det et krav om skatter som var utløsende årsak. Men i stiftelsesdokumentet er det adelens legale stilling som er viet oppmerksomhet. Der står det at adelsmenn uten tittel som av biskopen er stevnet for retten kunne velge om de ville møte for biskopens territoriale domstol eller for de adelige rådgiverne til biskopen. En annen paragraf sa at uenighet mellom medlemmene av foreninga og biskopen skulle avgjøres av fem meglere der tre av meglere var medlemmer av adelsmennenes forening.
Zmora skriver at adelen fortsatt anerkjente biskopen som deres personlige herre, og ville holde på dette. De ville unngå at dette personlige bandet til biskopen ble borte. De ville holde på gamle tradisjoner.
I det femtende århundret førte nesten hver ny krise og maktkamp til at det ble dannet en ny forening for adelsmenn. Og disse foreningene henviste til at de ville opprettholde gamle tradisjoner og friheter og privilegier. Adelsmennene trodde på felles handling, og de ville opprettholde de gamle personlige forbindelsene til fyrstene. I 1424 inngikk fyrstene i Franken i allianse med en forening av adelsmenn i Würzburg.
Likevel økte fyrstene gradvis sin makt i forhold til adelen. Fra omkring 1440 begynte territorialiseringen å skape konflikter mellom fyrstene i Franken. Og i 1460-årene førte dette til kriger. Adelsmennene ble i større grad nødt til å binde seg til en bestemt fyrste. Adelsmennene ble nødt til å søke beskyttelse hos fyrstene.
Riksdagen i 1495 avskaffet retten til å drive feider, og la en skatt på adelen, "den alminnelige pennien". Denne skatten skulle blant annet finansiere en domstol for hele riket - Reichskammergericht - som skulle opprettholde landefreden. Fyrstene fikk en viktig oppgave i å opprettholde landefreden. Adelsmennene motsatte seg denne utviklinga.
Den 14. desember 1495 samlet adelen seg Schweinfurt for at vedtakene i Riksdagen skulle bli kunngjort for dem. Utsendinger fra keiseren fortalte adelen om faren for krig med Frankrike og Tyrkia og Sveits og krevde at adelen gikk med på å betale skatt. Adelens svar var negativt. Adelen sa at den alltid hadde tjent keiseren og fyrstene, og derfor ikke hadde trengt å betale skatt - og at de heller ikke i framtida ville betale skatt.
Adelens påstand om at de ikke skulle betale skatt siden de utførte militær tjeneste hadde nå lite grunnlag siden adelen ikke utførte militær tjeneste for keiseren. Adelen utførte militær tjeneste for fyrstene, men bare i liten utstrekning for keiseren. Adelen stod svakere i denne situasjonen enn når de tidligere hadde nektet å betale skatt til fyrstene både siden adelen nå hadde mot seg både keiseren og alle fyrstene i Franken som skulle kreve inn skattene fra adelen, og siden adelens begrunnelse for ikke å beholde skatt ikke var holdbar.
Adelen var usikker på hvilken status og stilling den hadde, og på denne måten ga den alminnelige pennien støtet til at adelen organiserte seg i det frankiske ridderskapet. Det nye ved denne ridderorganisasjone var at den omfattet hele Franken, i motsetning til tidligere foreninger av riddere som hadde vært lokale.
I 1507, to år etter at skatteprosjektet med den alminnelige pennien var blitt gitt opp, satte adelen i et møte i Schweinfurt opp ei liste med tjuefem klager til fyrstene. De konkluderte med at de måtte finne en måte raskt og effektivt å komme fram til løsninger i konfliktsituasjoner. De søkte i gamle avtaler etter slike løsninger. De fant en avtale som de ga noen tilføyelser, og ga denne til fyrstene. De skrev at dersom fyrstene avslo denne kunne ikke adelen holdes ansvarlig for nye militære og onde konflikter i Franken.
I februar/mars 1507 ble dette utkastet til avtale gitt til fyrstene. Hovedpunktet var at uenigheter mellom adelsmenn og fyrster skulle behandles av en meglingsinstans på ni personer. Hver av fyrstene skulle ha to representanter i denne meglingsgruppa, og minst en av dem skulle være en adelsmann, og grevene og baronene en og ridderene to. Avtalen skulle være grunnlaget for en tiårig union mellom fyrstene og adelen. I denne perioden skulle feider og krig mellom partene være forbudt.
Fyrstene svarte raskt. De krevde at adelen skulle forkaste dette programmet, og holde seg til bestemmelsene fra Riksdagen i Worms. Dette kravet stod fyrstene sammen om, og her og i serie mislykkede forsøk fra adelens side de følgende årene på å ordne forholdet til fyrstene var begynnelsen til slutten på feidene.
Adelen og fyrstene hadde kommet til å stå langt fra hverandre - og fyrstene motsatte seg adelens forslag. Fyrstenes statsbygging fortsatte, og adelen måtte innrette seg etter dette. For adelen ble det klart at valget stod mellom å underordne seg fullstendig de nye statene eller å rive seg løs fra dem. Zmora skriver at de mindre adelsmennene kunne ha vært villige til å underordne seg, men for de fremste adelsmennene betydde begge alternativene tilbakeskritt. Fyrstene konsentrerte sitt press om de mest framstående adelsmennene, og ville ha dem til å innordne seg.
Situasjonen til baron Johann von Schwarzenberg summerer opp dilemmaet til den mest framstående adelen. Schwarzenberg var husholdsmester til biskopen i Bamberg og forfatter av straffeloven til bispedømmet. Og han var en av de to adelsmennene som forfattet adelens utkast av 1507 til avtale mellom de tre fyrstene og adelen. Han ble derfor anklaget av biskopen i Bamberg for å hisse opp adelen. I et brev til biskopen prøvde han å bortforklare sin aktivitet.
I likhet med Schwarzenberg var de fleste lederne for ridderskapsbevegelsen framstående adelsmenn. De var grever og de var framstående embetsmenn hos fyrstene. De hadde gitt lån til fyrstene, og de var interessert i å beholde den situasjonen som eksisterte i det femtende århundret. Men forsøkene deres på å opprettholde den gamle situasjonen ble slått tilbake av fyrstene. Ridderne styrket derfor adelens organisasjon for å gjøre den til et effektivt verktøy for å oppnå/beholde politisk selvbestemmelse for adelen.
I 1511 ble en ny forening for adelen planlagt. Det ble foreslått en kommandokjede innen adelen, og blant annet ble feider forbudt og lederne for kommandokjeden skulle ha myndighet til å beslaglegge eiendommen til riddere som begynte en feide. Men denne foreningen ble ikke stiftet. Det var for mye uenighet mellom adelsmennene.
Betydelige deler av adelen hadde gitt opp å oppnå en overenskomst med fyrstene, og ville heller prøve å oppnå kollektiv selvkontroll. Det innebar å bilegge og forhindre feider.
Reglene for adelens foreninger i det sekstende århundret ble mer omfattende og betingelsesløse og detaljerte. Feider ble i perioder forbudt fullstendig. Det ble prøvd å hindre drukkenskap hos adelen. Det kom regler for klesdrakt og feiringer. Regelverket fra 1517 la vekt på god oppførsel og broderlige forhold - Zmora skriver at det likner mer på en manual for praktisk sosial etikk enn et politisk dokument.
Ridderskapet ble institusjonalisert. I 1512 ble det bestemt at skjendig oppførsel, som røveri, skulle straffes. Men lederne klaget over at de ikke var i stand til å handheve reglene. Det var stadig strid mellom riddernes ledere og de menige ridderne. De menige ridderne var slett ikke entusiastiske medlemmer av ridderbevegelsen.
Det var altså ridderskapets ledere, de fremste adelsmennene, som gikk i spissen for å avskaffe feider. Allerede i 1494 hadde en forening av adelsmenn hos markgreven i en uttalelse sagt at ingen skulle på vegne av en fyrste påføre andre skade på liv eller lemmer eller eiendom. Fra slutten av det femtende århundret finner man at det var adelsmenn som i kontrakter med fyrster fikk inn en klausul om at de ikke skulle gå til aksjon mot andre medlemmer av ridderskapet i Franken. Ridderskapet prøvde å hindre at dets underordning under fyrstene gikk ut over ridderskapets nye samhold.
Borgen Rothenberg hadde store eiendommer. I 1478 ble den kjøpt av 46 ledende adelsmenn. Det er mye som tyder på at dette inngikk i en fellessskapsbevegelse blant den frankiske adelen. Rothenberg lå under Wittelsbachenes beskyttelse. Mange av de ridderne som kjøpte Rotheberg hadde høye stillinger hos fyrstene.
Zmora skriver at det er slående hvor stor forskjell det er mellom eiernes oppførsel som individ og deres oppførsel som en organisert gruppe. Selv om mange av dem hadde feider gående viste det seg at de knapt noengang fikk bruke borgen Rothenberg som utgangspunkt for feidene. De andre adelsmennene som eide borgen la ned forbud mot dette.
Dette tyder på at kollektivt så adelsmennene det som ønskelig å kontrollere feidene. Det betyr at dersom adelen gikk sammen i en sterk organisasjon med kontroll over medlemmene ville feider bli mer sjeldne. Men utviklinga gikk sakte og med avbrudd. Det var begivenhetene i 1520-årene som førte til forandringer.
I 1520 drepte adelsmannen Hans Thomas von Absberg grev Joachim von Oettingen. Dermed fikk drapsmannen og hans hjelpere den Schwabiske ligaen som fiende, og den Schwabiske ligaen var mektig. Den Schwabiske ligaen ville før eller senere sette i verk en straffeekspedisjon. I 1522 ble den satt i verk. Det var året da Franz von Sickingen prøvde å erobre Trier. Få ga von Sickingen hjelp til dette. Men da fyrstene i Trier, Pfalz og Hessen samlet seg mot Franz von Sickingen prøvde von Sickingen å få hjelp fra adelen i Franken. Agentene til Sickingen fikk i oppdrag å fortelle adelen at fyrstene prøvde å tvinge alle adelsmennene til lydighet. Adelen ble opprørt, selv om de ikke støttet Sickingen. Sent i november samlet omkring hundre adelsmenn seg i Schweinfurt. Der mottok de beskjed fra Riksdagen om at de ikke måtte prøve å støtte von Sickingen. Som svar sendte adelen ei liste på 74 klager i en stridbar tone. De fleste klagene var rettet mot fyrstene. Den første klagen gikk ut på at fyrstene med vold og trusler prøvde å hindre at adelen organiserte seg.
Disse adelsmennene sendte også ut ei innkalling av alle adelsmennene i Franken til et felles møte. Det åpnet 26. januar 1523. Godt og vel fire hundre adelsmenn var til stede. På dagsorden var klager mot den Schwabiske ligaen og offensiven mot Franz von Sickingen og feider som et nødvendig selvforsvar siden rettsvesenet i Franken ikke fungerte tilfredsstillende. En ny organisasjon for adelen ble også satt opp for tre år. Den var tenkt som et militært forbund. I vedtektene stod det at alle medlemmer skulle si opp alle føydale forpliktelser til en fyrste som ulovlig angrep en av adelsmennene i foreninga for at de alle skulle kunne støtte den som ble angrepet.
Et annet punkt i vedtektene var at medlemmer som begynte feider som ikke kunne forsvares ikke skulle støttes av alliansen. Det ble altså trukket et skille mellom rettferdige og urettferdige feider. Dette ble satt på spissen tidlig i 1523 med den forestående ekspedisjonen til den Schwabiske ligaen mot Absberg, og det ultimatumet som først ble stilt til ham om at han måtte møte for domstolen for å renvaske seg for beskyldningene om å ha drept Joachim von Oettingen.
I juni sendte ligaen ut ekspedisjonen mot Franken. Ligaen sendte en hær på 12.000 mann, og den ødela 23 borger i løpet av noen måneder. Adelens allianse løftet ikke en finger, og fyrstene i Franken gjorde ikke noe for å støtte vassalene sine. Fyrstene i Franken var medlemmer av den Schwabiske ligaen. Dette var en lærepenge for adelen. Foreninga av 1523 brøt sammen. Og i 1525 skapte bondeopprøret ny usikkerhet hos adelen. Bøndene ødela borgene til adelen. I løpet av bare ti dager ble omkring to hundre borger ødelagt bare i Bamberg. Den Schwabiske ligaen og fyrstene slo ned opprøret, og fyrstene tok på seg å vurdere skadenes verdi.
Etter alle kampene var feider sett på som en geskjeft man burde holde seg borte fra. Feider burde bare drives i selvforsvar, og helst burde andre sikkerhetsordninger komme på plass. Det avgjørende skritt i den retning ble tatt i 1528. Keiser Karl den femte bad om at adelen utførte militære tjenester for ham. I 1511 hadde de avslått en liknende anmodning fra keiser Maximilian, men nå gikk de med på det. Fire år senere begynte de også å betale skatt - først skatt til keiseren til krigen mot tyrkerne.
Fra 1528 kan man snakke om riksriddere. Det adelen krevde til gjengjeld var beskyttelse fra imperiet mot den Schwabiske ligaen og fyrstene og anerkjennelse av adelens frie status, bare underordnet keiseren. Riksstenderne hadde mange innvendinger mot dette. Men dette var adelens siste sjanse, for fyrstene presset dem for å få dem til å betale skatter og for å få adelen underordnet fyrstene.
I 1542 krevde Riksdagen inn en ny skatt til krigen mot tyrkerne. Denne gangen henvendte kong Ferdinand seg direkte til ridderne, og ikke gjennom fyrstene som i 1495. Og adelsmenn, og ikke fyrster, ble utnevnt for å kreve inn skatten. Kongen sa også at de som ikke betale skatten gjennom ridderne ikke kunne tilhøre ridderskapet, men ville bli regnet som direkte underlagt fyrstene. Den 24. august 1542 bekreftet Ferdinand det frankiske ridderskapet i dets posisjon som direkte underordnet keiseren, og ga løfte om beskyttelse.
Zmora skriver at året 1542 for adelen både var kulmineringen av ei lang utvikling og et brudd med fortida. Det var klart at det var umulig å forene territorialstaten med føydale prinsipp om et personlige forhold til fyrsten som eneste grunnlag for underordning. Adelsmennene fortsatte å være fyrstenes vasaller og å tjene dem som embetsmenn. Men i spørsmål om suverenitet anerkjente de ikke fyrsten som overherre, men satte seg og sitt adelskap og det området som de hadde herredømme over direkte under imperiet, og fra 1547 direkte under keiseren. Med dette brøt adelsmennene ut av fyrstenes territorium, og skapte sine egne seks kantoner, hver med en sentral administrasjon og skatteleggingsmyndighet.
Dette fjernet grunnene til feidene. Riksriddernes områder var løsrevet fra fyrstenes territorier - adelsmennene ble riksriddere. Deres områder var uavhengige av fyrstene og deres områder. Det var ikke lenger konflikter om de områdene som var direkte underlagt ridderne. Riksriddernes områder inngikk ikke lenger i fyrstenes statsdannelser.
I 1552-4 var det krig i Franken. På den ene sida stod markgrev Albrecht Alcibiades av Brandenburg og på den andre sida biskopene av Bamberg og av Würzburg og Nürnberg. Begge sidene bad adelen om hjelp. Bare en adelsmann, Wilhelm von Grumbach, lot seg involvere i krigen, på markgrevens side, og da markgreven tapte krigen led denne adelsmannen svært store tap, som ikke så lett kunne erstattes. Grumbach ville omkalfatre heile samfunnsordninga i Tyskland og opprette et adelsvelde underordnet keiseren. Dette lyktes ikke for han, og den 18. april 1567 ble Grumbach partert på markedsplassen i Gotha.
Adelens organisasjon og selvdisiplin og underordning under keiseren ga den en ny plass i politikken.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: