Utenrikspolitiske spørsmål

1900-1914


Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:

Blogg
Atom-XML


Innholdsoversikt


Tweet

Innledning

Dette kapitlet er en fortsettelse av kapitlet "Utenrikspolitiske spørsmål 1871-1905".

Der viste jeg til at jeg allerede har skrevet referat av ei mer tradisjonell beretning om tysk utenrikspolitikk for perioden fram til Første Verdenskrig, og jeg viser de som ønsker å lese et referat av ei tradisjonell beretning til dette referatet av Gordon Craigs framstilling.

Beretningene til Edward McCullough og Niall Feruson som jeg refererer i denne serien kapitler om de utenrikspolitiske forholdene som ledet fram til Første Verdenskrig er "revisjonistiske" og har brodd. De tradisjonelle beretningene har en giftig brodd som vender mot Tyskland, mens de beretningene som jeg nå gir referat av har en brodd som vender bort fra Tyskland. De tradisjonelle beretningene står overfor det problemet at de prøver å vise at den fredeligste av alle stormaktene før Første Verdenskrig, Tyskland, var den mest krigerske. De imperialistiske stormaktene Storbritannia, Frankrike og Russland førte stadig krig, alene Storbritannia gjennomførte hele 35 militære felttog bare på 1890-tallet. For imperialistmaktene var det rutine å føre krig, mens Tyskland levde i fred og holdt en liten hær sammenliknet med de militære styrkene til imperialistmaktene; likevel påstår mange historikere at Tyskland var mest krigersk og ønsket verdensherredømme, mens Storbritannia, Russland og Frankrike faktisk var i ferd med å dele verden mellom seg. Det er klart at de tradisjonelle beretningene ikke holder mål. Og det er jeg i ferd med å skrive en serie artikler om.

Disse nye beretningene som jeg her bygger på har et mer kritisk forhold til fakta enn de tradisjonelle beretningene vanligvis har. McCullough diskuterer stadig i boka si hvordan det han skriver forholder seg til det andre historikere har skrevet. Disse diskusjonene refererer jeg stort sett ikke. I denne teksten refererer jeg fra boka til Edward McCullough. Denne boka kom ut i 1999.


"Den engelsk-tyske flåtekappløpet"

McCullough skriver at trolig er den mest utbredte myten om motsetningsforholdet mellom Tyskland og England før 1914 troen på at dette motsetningsforholdet stammet fra en tysk beslutning om å bygge store marinestyrker. Denne myten støttes av påstander om at det foregikk et sjømilitært rustningskappløp - "flåtekappløpet" - mellom Tyskland og England. Dette skal ha begynt i 1898 med en tysk bevilgning til utvidelse av de tyske marinestyrkene.

På denne tida foretok Storbritannia ei storstilt opprustning av sine sjømilitære stridskrefter. McCullough skriver at det britiske admiralitetet trengte periodiske sjømilitære trusler for å skremme de politiske myndighetene til å bevilge mer penger til marinen.

Den første "skremmekampanjen" - Naval scare - kom i 1884 da arbeidsledighet i skipsbyggingsindustrien fikk journalisten W.T. Stead til å begynne en kampanje i Pall Mall Gazette for å øke den sjømilitære slagstyrken. Stead ble støttet av flere admiraler og viseadmiraler, og av taler og leserinnlegg i avisene. Stead sammenliknet skipsklassene til den britiske marinen med den franske marinens skip, og hevdet at den franske marinen var nesten like sterk som den britiske. Resultatet av denne kampanjen var et femårs program der de britiske utgiftene til marinen økte fra £11 millioner til £17 millioner mens de franske utgiftene til marinen økte fra £7.653.000 til £8.126.000.

I januar 1888 ble en ny "Naval scare" begynt av Standard med en beretning om ekstraordinære marineforberedelser i Toulon. Dette viste seg å være lite begrunnet.

Likevel var panikken i 1888 uunngåelig skrev A.J. Marder i boka The Anatomy of British Sea Power, siden Frankrike hadde økt bevilgningene til nybygg betydelig. Likevel hadde Storbritannia i april 1888 42 slagskip i tjeneste og 7 slagskip under bygging mens Frankrike og Russland hadde 24 slagskip i tjeneste og 15 under bygging. Tyskland hadde 13 slagskip i tjeneste, men ingen under bygging. Den britiske marinen hadde 6 pansrede kryssere i tjeneste og like mange under bygging, sammenliknet med ti i tjeneste og en under bygging for Frankrike, Russland og Tyskland.

Et nytt program for opprustning av den britiske marinen ble vedtatt som innebar bygging av hele 113 nye britiske krigsskip fra 1889 til 1894. England hadde fortsatt en overveldende sjømilitær overlegenhet overfor Frankrike, Russland og Tyskland tilsammen.

The Naval scare i 1893 var den mest vellykkede fram til da. Den ble satt i gang etter et russisk marinebesøk til Toulon i oktober. En serie artikler i Times framkalte et skremmebilde av den samlede styrken til den franske og den russiske marinen. Selv om det var enighet om at den britiske marinen var sterkere enn den franske og den russiske til sammen, gikk den sjømilitære opprustningen videre med stor kraft i Storbritannia.

I løpet av årene fra 1894/95 til 1903/04 økte utgiftene til marinen fra £17.366.100 til £38.970.560, og det siste året var utgiftene til nybygg £12 millioner. I tillegg sa Asquith i Underhuset at det var brukt en hel del penger som ikke framkom i anslagene. I disse årene ble det sjøsatt 36 slagskip og marinens mannskapsstyrke økte med 53.700 mann.

I den samme perioden økte de samlede utgiftene til Frankrike og Russland til nybygg fra £4.600.000 til like under £9 millioner. Den britiske marinens tonnasje vokste mer enn tonnasjen til den franske, russiske og tyske marinen tilsammen. Fra 1900 til 1904 økte marinens anslåtte utgifter fra £27.522.000 til £36.889.000 selv om det ikke var noen tilsvarende økning for andre lands sjømilitære styrker.

Tyskland var den siste av stormaktene som begynte å bygge ut sine marinestyrker. Tyskland hadde den neststørste handelsflåte, men bare den femte største militære marinen. Det var vanlig å mene at det var nødvendig med marinestyrker for å kunne beskytte handelen, og Tyskland var nå blitt avhengig av matforsyninger fra oversjøiske land, og det gjorde det enda mer nødvendig.

Det er blitt gjort mye ut av at admiral Alfred von Tirpitz hevdet at når man avgjorde hvilke typer skip som skulle bygges måtte man ta utgangspunkt i den vanskeligste situasjonen som flåten kunne komme i. Siden den farligst tenkelige fiende for flåten var England måtte flåten bygges for å kunne møte en konflikt med England. Britiske myndigheter hadde i 1902 kommet fram til at krig mot Tyskland var en mulighet, og Tirpitz var enig med dem. På samme måte som britene bygde sin marine for å kunne møte det de mente var dens motstandere, som i de tidlige stadier var Frankrike og Russland og senere Tyskland, bygde Tyskland sin marine for at den skulle kunne møte sin farligste potensielle motstander, skriver McCullough.

Tirpitz pekte også på at siden Tyskland ikke hadde baser der flåten kunne få forsyninger måtte den regne med først og fremst å utfolde sin største styrke "mellom Helgoland og Themsen".

Det ga grunn til britisk bekymring at Tirpitz ville bygge en flåte som var så sterk at dersom den engelske flåten angrep den så tok den engelske flåten en risiko. McCullough skriver at det er merkelig at England oppfattet dette som en fare. Det kan bare bli antatt at britene ønsket å være i stand til å angripe den tyske flåten uten å løpe noen risiko. H. W. Koch skrev i en artikkel i History at tysk sjømilitær politikk i utgangspunktet var defensiv, og tok hensyn til den franske og russiske marinen.

Men Tyskland kom aldri i nærheten av å oppnå å bygge en flåte som det ville ha vært en risiko for den britiske flåten å angripe, skriver McCullough. I 1904 var den tyske flåten mindre og svakere sammenliknet med den britiske enn ti år tidligere. McCullough skriver at siden den engelsk-franske ententen mønstret de to sterkeste flåtestyrkene i verden var den tyske flåten sjanseløs. [Her kan man tilføye at William H. McNeill i "The Pursuit of Power" skriver at den tyske flåten hadde en teknologisk overlegenhet overfor den britiske flåten som verken tyskerne eller britene var klar over. Tyskerne hadde på grunn av sin overlegne teknologi bygd siktesystem for de krigsskipene de hadde under Første Verdenskrig som medførte at de kunne treffe mål på langt større avstand enn det britiske krigsskip kunne, men siden denne overlegenheten var ukjent ble den aldri utnyttet.]

McCullough skriver at Tyskland hadde samme argument for å bygge marinestyrker som England hadde, nemlig at det var avhengig av oversjøiske forsyninger av mat og råmaterialer. Dette ble noen ganger anerkjent av britiske politikere, som da Asquith i Parlamentet sa at Tyskland var et land med "en raskt voksende befolkning som ble mer og mer avhengig av både mat og råmaterialer fra oversjøiske forsyningskilder og med en ekspanderende sjøverts handel som det var nødt til å beskytte". Men mer vanlig var synet til Churchill, som hevdet at den tyske flåten var en unødvendig luksus. Den ulovlige blokaden som England gjennomførte under Første Verdenskrig førte til utbredt sult i Tyskland, og viste at Tyskland var avhengig av importerte matvarer.

McCullough skriver at selv om Tyskland hadde samme argument for å bygge en marine som britene, nemlig behov for å beskytte sin handel, var beskyttelse av handelen ikke det virkelige formålet til noen av landenes marinestyrker. Dette er vist for den britiske marinens vedkommende av en rapport fra mars 1907 fra en komite som vurderte et forslag om å avskaffe retten til å erobre privat eiendom til sjøs. Forslaget ville antakelig ha beskyttet krigførende lands handel. Komiteen var enstemmig i at England skulle motsette seg tanken. Forslaget ble sett på som urettferdig siden det krevde større offer fra England enn fra andre makter. Komiteen mente at engelsk overlegenhet til sjøs sikret Englands mulighet til å beskytte sin egen handel, og det gjorde forslaget unødvendig fra britisk synspunkt. Videre reduserte det engelsk slagkraft i en europeisk krig siden Englands militære slagkraft først og fremst var sjømilitær. Komiteen skrev at den var sikker på at den engelske marinen var i stand til å ta hand om alle skip som en fiende måtte ha på havene.

Dette viser at et viktig formål for den britiske marinen var å ødelegge handelen til en fiende. Det er ingen grunn til å tro at andre lands marinestyrker hadde et annet formål enn de britiske marinestyrkene.

Allerede i 1896 hadde britiske skribenter som H.W. Wilson og Arnold White begynt å skrive alarmerende beretninger om tyske sjømilitære ambisjoner. I følge A.J. Marder er den psykologiske grunnen til disse beretningene det tyske telegrammet til Kruger, kommersiell rivalisering og den antibritiske tonen i den tyske pressen. Da den tyske regjeringa foreslo økninger i flåtens budsjett og bygging av et slagskip og fire kryssere kalte Saturday Review det et forbausende flåteprogram som ikke hadde noe forhold til forsvar. Riksdagen avslo riktignok en stor del av de foreslåtte bevilgningene, selv om Tyskland hadde en mindre flåte enn noen annen stormakt med unntak for Østerrike-Ungarn.

De tyske bevilgningen til flåten i 1900 ble mottatt av deler av britisk presse med påstander som at det var klart at Tyskland siktet mot å erstatte Storbritannia som havenes hersker. Den økningen som ble vedtatt hadde sammenheng med sinne over at England hadde oppbrakt mange tyske skip det foregående året. Det britiske admiralitetet var derimot fortsatt opptatt av Frankrike og Russland, og tok ikke de økte bevilgningene i Tyskland alvorlig. Lord Selbournes memorandum fra januar 1901 sa: "Jeg foreslår derfor å betrakte vår posisjon nesten utelukkende ut fra dens styrke sammenliknet med den samlede styrken til Frankrike og Russland".

Høsten 1902 kom et memorandum fra Lord Selbourne med tanken om at den tyske flåten ble bygd for å føre krig mot England. Dette skyldtes at den tyske flåten syntes bli bygd for å operere i Nordsjøen. Britene anstrengte seg det de kunne for å hindre at tyskerne skulle få forsyningsstasjoner andre steder, så den marinestrategien som tyskerne valgte var en nødvendighet.

Selv om Selbourne fortsatt så på Frankrike og Russland som de viktigste rivalene så var offentligheten, regjeringa og admiralitet i 1902 begynt å se på den tyske flåten som en potensielt større trussel. Men siden både den franske og den russiske flåten både var sterkere og vokste raskere enn den tyske var denne trusselen noe som lå inne i framtida. Den virkelige grunnen til britisk bekymring var at britene ble stadig mer fiendtlig innstilte overfor Tyskland, og dette fikk admiralitetet til å vurdere å rette mer oppmerksomhet mot den tyske marinen.

Den 8. april eliminerte ententen med Frankrike den franske flåten som Englands viktigste konkurrent. Neste år ble den russiske flåten ødelagt av japanerne. Dermed hadde Storbritannia knapt noen mulige fiender på de sju hav, og hvordan skulle nå de store utgiftene til den britiske flåten forsvares? Gjennom de kommende fire årene bevilget britiske myndigheter også stadig mindre til bygging av nye krigsskip.

Under disse forholdene trengte admiralitetet helt desperat en ny fiende, og Tyskland ble valgt ut til å være fiende. Men den tyske flåten var så svak at det var vanskelig å framstille seg den som en fiende for Storbritannia. Derfor måtte det utarbeides en strategi for dette, og det tok tid. Fram til 1909 ble det derfor bygd stadig færre nye krigsskip.

Sir John Fishers gjentatte uttalelser om den britiske flåtens overlegenhet og behov for å økonomisere viser at admiralitetet støttet reduksjonene.

Fisher pekte i 1907 på at i mars dette året var det atten måneder siden Tyskland begynte å bygge et slagskip eller en stor krysser. Tyskerne hadde blitt paralysert av den britiske sjøsettingen i 1906 av H.M.S. Dreadnought, som overbeviste dem om at den eksisterende flåten deres var ubrukelig.

Da tyskerne begynte å bygge krigsskip på nytt var utgiftene til nye krigsskip blitt langt større. Slagskip av Dreadnoughtklassen var langt dyrere enn slagskip av eldre typer. De tyske utgiftene til å bygge et skip med tolv tommers kanoner var £600.000 mer enn de britiske utgiftene. Dermed kom en stor økning fra 1907 til 1909 i tyske utgifter til bygging av nye krigsskip, siden tyskerne også trengte krigsskip i Dreadnoughtklassen etter at de var introdusert og ble vanlig i stormaktenes mariner, på samme måte som hærene ikke ble utrustet med pil og bue etter at maskingeværet var blitt vanlig. Tyskland er ofte blitt angrepet for å ha bygd krigsskip i Dreadnought klassen, historikere sier at det er bevis for Tysklands fiendtlige intensjoner overfor Storbritannia.

I 1909 kom en ny Naval scare. Den krevde tre betingelser, og ingen av dem var til stede. Den første var at dreadnoughtklassen hadde så store fordeler framfor andre krigsskip at dreadnoughtklassen burde være målestokken for sjømilitær styrke. Den andre at Tyskland akselererte byggingen av slagskip ut over de som var tillatt ved marineloven av 1900, og for det tredje at Tyskland kunne bygge slagskip like raskt som England kunne.

McKenna begynte talen sin den 16 mars 1909 med å si at marinens budsjett sørget for bygging av fire nye slagskip, og at fire til kunne bli bestilt i løpet av året. Han nevnte Tyskland som det landet som hadde den sjømilitære styrken som økte raskest.

McKenna sammenliknet britisk og tyske styrke målt i dreadnaughts. Tyskland hadde fortsatt ingen dreadnaughts i tjeneste, så McKenna måtte gjette på hvor mange dreadnaughts Tyskland kunne komme til å bygge i framtida. På grunnlag av løse rykter og knapt det konstruerte McKenna en flåte av tyske dreadnoughts, der ingen var bygd. McKenna påstod at høsten 1910 kunne det være ti tyske dreadnoughts mot de engelske elleve, og i 1911 kunne det være tretten tyske mot seksten engelske, og i 1912 kunne Tyskland ha sytten dreadnoughts mot England seksten. McKenna påstod også at den tyske kapasiteten til å bygge store skip hadde økt ekstraordinært sterkt.

Arthur J. Balfour, leder for opposisjonen, greide å overgå McKenna og påstod at Tyskland kunne komme til å ha enda flere dreadnoughts i framtida. Han var sikker på at i desember 1910 ville Tyskland ha tretten dreadnoughts mot Englands ti, og la vekt på at bare dreadnoughts var verdt å regne med når sjømilitær styrke ble vurdert.

Asquith trakk noen av tallene til Balfour i tvil, men sa at Tyskland sikkert kom til å ha tretten dreadnoughts i november 1911. Han mente også at Tyskland hadde kapasitet til å bygge nye krigsskip i svært stort tempo. Denne taktikken var så effektiv at det ble gitt bevilgninger til alle de åtte foreslått krigsskipene.

Disse påstandene stemte i det hele tatt ikke med de faktiske forholdene. For det første var ikke dreadnoughhts så radikalt mye bedre at de la alle eksisterende krigsskip døde. Det var i virkeligheten liten forskjell på krigsskip av dreadnoughtklassen og krigsskip av den tidligere Lord Nelsonklassen. Dreadnoughtklassen gjorde slett ikke tidligere krigsskip overflødige.

Tyskland var slett ikke i ferd med å gjennomføre en økning i antallet krigsskip. Tvert i mot hadde oppstart av bygging av nye krigsskip opphørt fra sommeren 1905 og to år framover. Den tyske marineloven fra 1900 sørget for at det skulle settes i gang bygging av to nye slagskip årlig som erstatning for gamle krigsskip i hvert av de fire årene 1906, 1907, 1908 og 1909, og totalt ble bygging av ti satt i gang i disse årene, to mer enn nødvendig for å erstatte de åtte som ble foreldet og gikk ut av tjeneste. Et lovtillegg i 1908 økte tallet på skip som det kunne begynnes bygging av til tre for årene 1908, 1909 og 1910.

De forutsigelsene om tysk bygging av krigsskip som var lagt fram for Parlamentet var fullstendig feilaktige. De første to tyske dreadnoughts var ferdige i oktober 1909, og de neste to i mars 1910. Ved slutten av 1910 hadde Tyskland gjort ferdig fire dreadnoughts og en slagkrysser, mens britene hadde fullført sju dreadnoughts og tre slagkryssere. I 1911 bygde begge land like mange krigsskip av denne klassen. I 1912 var tallene 21 mot 13, og i 1913 26 mot 17. Videre fram til krigen begynte fullførte britene fire dreadnoughts og en slagkrysser til mens tyskerne fullførte en slagkrysser til.

Tyskerne akselererte ikke bygginga av krigsskip, men det er mulig at admiralitetet trodde det. den tyske regjering ga McKenna riktig informasjon, men han valgte ikke å tro på den.

McCullough skriver at Tyskland heller ikke reduserte tida det tok å bygge krigsskip på. De første fire små dreadnoughts ble bygd på 27 til 32 måneder, men den gjennomsnittlige byggetida til de som ble ferdige før krigen var 34 og en halv måned. Britene brukte 24 måneder på å bygge sine dreadnoughts, ti måneder mindre enn tyskerne.

Tyskerne akselererte ikke programmet sitt, og greide ikke en gang å holde det og var bak det ved slutten av 1909. Og i april 1912 hadde de bare gjort ferdig ni dreadnoughts og ikke sytten som de hadde erklært at de sikkert ville greie.

Den 22. mars hadde Asquith innsett at skremselet hadde gått for langt, og holdt en tale der han prøvde å berolige gemyttene. Han sa at historiene om at den britiske marinen var uforberedt var "absurde og feilaktige legender", og oppga de korrekte tallene for 1909. Han oppga også tallene for andre typer krigsskip, og konkluderte med å si at det var absurd å hevde at marinens situasjon burde gi grunn til å være alarmert og engstelig.

McCullough skriver at Sir John Fisher var den som gjorde mest for å framkalle panikken i 1909 ved å stimulere en pressekampanje og gi McKenna falske opplysninger. Peter Padfield beskriver ham i The Great Naval Race som sentrum i et "alarmistisk nett", og skriver at han var ivrig opptatt med å skriver rødglødende brev til redaktører og marineskribenter. I januar 1909 skrev Fisher til McKenna at å bygge bare seks skip i 1909 ville sette Englands nasjonale eksistens på spill. Et brev han skrev i mars til Lord Esher viser tydelig at han visste at dette var feil.

Forestillingen om at den tyske marinen var i ferd med å utgjøre en fare for Storbritannia førte til uttalelser om at dersom Tyskland reduserte den takten Tyskland bygde krigsskip i ville England gjøre det samme. Men Tyskland prøvde også å bygge en marine som helst ikke skulle være underlegen marinestyrkene til Russland og Frankrike.

Grey og Lloyd George tok opp flåtespørsmålet med den tyske ambassadøren i 1908. Begge insisterte på at britiske utgifter til marinen hadde økt på grunn av det tyske byggeprogrammet for krigsskip og fordi det var blitt akselerert. Keiseren kommenterte rapporten fra ambassadøren med at det tyske byggeprogrammet ikke var blitt akselerert og at den engelske flåte var tre ganger så stor som den tyske. Han satte ikke pris på britiske krav om at Tyskland skulle bygge færre krigsskip, og sa at da kunne Frankrike og Russland også komme og kreve at den tyske hæren skulle reduseres.

To veker senere sa Lloyd George til den tyske ambassadøren at han forstod at Tyskland trengte en sterk krigsflåte, og foreslo at styrkeforholdet mellom den britiske og den tyske marinen skulle settes som 3:2, og så sterk ville den tyske marinen aldri bli.

Da kong Edward besøkte Tyskland i august diskuterte Sir Charles Hardinge flåtespørsmålet med Wilhelm II. Hardinge hadde fått med seg feilaktig informasjon fra admiralitetet og fortalte keiseren at i 1912 ville Tyskland være like sterk eller sterkere for dreadnoughts vedkommende. Hardinge ble informert om at dette ikke stemte, men Hardinge fortsatte med å si at tyskerne måtte slutte å bygge krigsskip, eller bygge saktere.

I desember 1908 sa Grey til den tyske ambassadøren at England måtte øke utgiftene til marinen for at ikke Tyskland skulle bli overlegen. Han sa at takten krigsskip ble bygd i var avhengig av Tyskland siden andre land knapt bygde dreadnoughts. Frankrike hadde på denne tiden seks slagskip under bygging, og de var omtrent jevnbyrdige med de fire første tyske dreadnoughts med hensyn til vekt, fart og ildkraft.

Da Bülow hadde gått gjennom rapporten om denne samtalen foreslo han overfor Tirpitz at en redusert tysk bygging av krigsskip kunne være fornuftig, for i tilfelle krig med Storbritannia ville i alle tilfeller de tyske krigsskipene bli nødt til å ligge i havn for ikke å bli ødelagt av britiske marinestyrker. Bülow mente at det beste var å konsentrere seg om å bygge kystforsvaret og å bygge flere miner og ubåter. Tirpitz trodde ikke at dette ville formilde britene, men at det ville bli tatt som et svakhetstegn og føre til flere forsøk på å ydmyke Tyskland.

McCullough skriver at det var liten forbindelse mellom det britiske programmet for bygging av krigsskip og det tyske programmet for bygging av krigsskip. Det tyske programmet ble styrt av flåteloven mens framdriftene til det britiske programmet var avhengig av hvor vellykket admiralitetet var i sitt arbeid for å få Parlamentet til å tro at Storbritannia trengte flere krigsskip. Mange briter trodde at tyskerne prøvde å konkurrere med den britiske flåten. Men fra 1910 til 1914 var de tyske utgiftene til nye krigsskip konstante mens de engelske utgiftene økte med £4 millioner.

Den 21. august 1909 rapporterte den britiske ambassadøren i Berlin, Sir William Goschen, til Grey at Bethmann-Hollweg var klar til å komme med forslag om en flåteavtale. Goschen svarte at en formell avtale kunne bli vanskelig å komme fram til sett i lys av de eksisterende alliansene. Grey svarte til dette at ingenting i de britiske avtalene med Frankrike og Russland var rettet mot Tyskland og hindret en vennlig ordning med Tyskland.

Da Bethmann spurte om hva England ville gjøre til gjengjeld for forandringer i den tyske flåteloven fortalte Goschen ham at England ikke kunne komme med løfter om hastigheten i byggingen av krigsskip fordi flåten var den første linjen i Storbritannias forsvar og måtte stå i forhold til andre lands flåtestyrker. Det var et spørsmål om liv og død. Men dette gjaldt også for Tyskland som var avhengig av sin oversjøiske import.

Det foregikk forhandlinger i fire år. Men de førte ikke fram. Grey framholdt ut gjennom forhandlingene at årsaken til spenningen mellom Tyskland og England var den tyske flåten.

Siden myndighetene i Frankrike og Storbritannia hadde inngått en flåteavtale om å samarbeide under en krig ville de stå sammen mot Tyskland i tilfelle krig med Tyskland. Da krigen kom gikk også Russlands marine til krig mot den tyske, og Tysklands og Østerrike-Ungarns flåter stod overfor motstandere som var mer enn tre ganger så sterke som de var sammen.

Siste akt i flåteforhandlingene var Haldanes besøk til Tyskland. Grey ventet ikke å kunne hindre at Tyskland bygde opp flåten uten at England kom med en gjenytelse. Men han ville ikke inngå forpliktelser som la begrensninger på den britiske flåten. Haldane ble sendt til Tyskland uten noen fullmakter, men skulle bare ha vennskapelige samtaler. Grey forklarte at besøket hadde to formål. Den ene var å unngå å fornærme tyskerne ved åpent å avslå keiserens antydninger om at han ville sette pris på besøk av en britisk minister, og det andre var å overbevise de motstanderne av den politikken som han førte og som var i regjeringa om at det liberale partiet prøvde å opptre vennlig overfor Tyskland. Det var samtaler om flåtespørsmål og om kolonier i Afrika. Men samtalene førte ikke til noen avtale.

McCullough skriver at den moderne utvidelsen av den britiske flåten begynte i 1884 og hadde liten sammenheng med styrken til andre lands flåtestyrker. Fram til 1904 ble den franske og den russiske flåten brukt til å skremme Parlamentet til å bevilge stadig større summer til oppbygging av flåtestyrkene. Da den fransk-engelske ententen ble dannet og den russiske flåten ble ødelagt ble etter en tid den tyske flåten brukt til å skremme Parlamentet til å gi økte bevilgninger, ved hjelp av skremselskampanjer som skjulte det virkelige styrkeforholdet.

McCullough skriver videre at det var Storbritannia som ledet flåteopprustningen. Da motstanderne var Frankrike og Russland ble den engelske flåten bygget opp raskere enn den franske, russiske og tyske tatt tilsammen. Under det såkalte flåtekappløpet med Tyskland var det Storbritannia som satte takten, tok initiativet til bygging av dreadnoughtklassen av krigsskip, innførte turbinen og bruken av olje og førte an i å øke skipenes fart og kanonenes kaliber.

Byggingen av den tyske marinen var verken en grunnleggende årsak til britisk fiendtlighet overfor Tyskland eller en viktig faktor for avgjørelsen om at Storbritannia skulle gå sammen med Frankrike og Russland i krig mot Tyskland. McCullough skriver at gitt den sterke økonomiske og industrielle veksten i Tyskland, som truet britisk dominans, var et sammenstøt mellom de to maktene kanskje uunngåelig. England foretrakk å dele de restene av områder som kunne koloniseres og som enda ikke var underlagt en kolonimakt med Frankrike og Russland framfor å overgi den kommersielle dominansen England hadde i store deler av verden til Tyskland.

McCullough skriver at de tyske investeringene i flåten var meningsløse. Det ville ha vært bedre å bruke pengene til å bygge opp et sterkt ubåtvåpen eller en større hær. Det kunne ha forandret krigens gang.

Den tyske flåteloven av 1900 la grunnlaget for oppbyggingen av den tyske krigsmarinen. Den sørget for at det skulle være bygget en flåte på 38 store slagskip og 14 store kryssere i 1917. Den eneste forandringen kom i 1906 da seks store kryssere ble tilføyd i en tilleggslov. Ikke på noe tidspunkt bygde Tyskland krigsskip i større tempo enn flåteloven hadde fastsatt.

McCullough avslutter kapitlet om flåtekappløpet med å skrive at det bare eksisterte i britenes fantasi, siden de var de eneste deltakerne. Og kappløpet startet lenge før den tyske flåteloven ble vedtatt.


Agadirkrisen

McCullough begynner kapitlet om Agadirkrisen med å skrive at Agadirkrisen bare kan bli forstått i lys av begivenhetene som fulgte etter konferansen i Algeciras som hadde gitt en form for midlertidig løsning på den første Marokkokrisen. Konferansen hadde tilsynelatende lagt forholdene tilrette for at alle land kunne drive forretningsvirksomhet på lik fot i Marokko.

Franskmennene var like ivrige som tidligere etter å overta Marokko. De gikk ut fra at deres årelange erfaring i å skape uro i Marokko ville sette dem i stand til å skape så kaotiske forhold at det ville gi dem påskudd til å intervenere hyppig. Den finansielle situasjonen til sultanen var blitt veldig skjør. Autoriteten hans og evnen hans til å drive inn skatt hadde blitt undergravd av utenlandske makter. Seksti prosent av tollinntektene var øremerket til tilbakebetaling av lån til Frankrike, og Frankrike hadde overtatt tollvesenet, og derfor var sultanen ikke i stand til å finansiere en hær som kunne handheve sultanens autoritet.

Mordet av en fransk borger i Tangier den 27. mai 1906 ga den første anledning til at Frankrike kunne gripe inn i marokkanske forhold. Frankrike sendte to kryssere til Tangier, der de allerede hadde en krysser liggende.

En meddelelse fra den franske chargé d'affairs i Tangier viser hvordan andre utlendinger så på den franske politikken. Han beskrev fiendtligheten til de spanske avisene i Tangier, som han skrev ble delt av den engelske kolonien. Disse avisene gjentok stadig at Frankrike hadde omgang med de som ønsket å overta sultanens trone, franskmennene oppmuntret til ulovlig våpenhandel og brukte provokatører til å skape motstand mot sultanen for å gi Frankrike "en gunstig mulighet til å trenge listig inn på marokkansk territorium". De franske avtalene med Spania og England ble satt på som en plage for alle ikke-franske interesser.

Den neste muligheten til fransk aksjon kom i november 1906 da en røverbande på tjue mann som ble beskyttet av den lokale guvernøren tok kontroll over byen Arzila. De røvet og herjet og tok europeere som gissel, i følge den franske beretning. Sultanen bad guvernøren om å få slutt på dette. Det førte til at guvernøren tok kontroll over Arzila og også over Tangier som lå like ved. Herjingen og plyndringen spredte seg til Tangier. Dette ga foranledning til at en troppestyrke kunne sendes til Tangier. Frankrike og Spania kunne samarbeide om dette.

Den britiske regjeringa bad Frankrike, etter å ha mottatt franske rapporter om den urolige situasjonen, om å gripe resolutt inn. Den 15. november informerte Paul Cambon i en rapport om at England ville sende krigsskip for å demonstrere utenfor kysten av Marokko.

Den franske aksjonen ble forsinket av at Spania var lite villig til å delta i aksjonen. Frankrike trengte til at Spania deltok for at aksjonen skulle virke som å være i tråd med ånden fra Algecirasavtalen.

Til slutt var Spania blitt overtalt til å delta i aksjonen, og det spanske skipet Princes de Asturias reiste mot Tangier den 1. desember. Den 4. desember hadde Frankrike og Spania laget en note som de kunne sende til landene som hadde undertegnet Algecirasavtalen. Denne noten fortalte at situasjonen i Tangier var slik at utlendinger hadde grunn til å frykte for sin sikkerhet. McCullough siterer fra noten:

Dersom situasjonen skulle bli forverret til det punkt der mer alvorlig uorden ville følge, ville politiets organisasjon, som Algecirasavtalen sørget for, synes å være påtrengende nødvendig, og Frankrike og Spania ville måtte gripe til tiltak for å framskynde organisasjonen under de betingelser som er akseptert av maktene som deltok i konferansen.
McCullough kommenterer dette ved å skrive at dette viser at det fram til dette tidspunkt ikke hadde skjedd noe som alvorlig plaget utlendinger, og også at formålet med aksjonen var å skremme sultanen, og spesielt å tvinge ham til å organisere politistyrkene som skulle instrueres av Frankrike og Spania.

De franske og de spanske marinestyrkene kom til Tangier den 8. og 12. desember. Uheldigvis traff ankomsten deres sammen med at sultanen hadde bestemt seg for å sende en styrke til Tangier for å opprette ro og orden. The Times brakte en serie rapporter fra Tangier ut gjennom desember med overskrifter som "Anarkiet i Marokko", selv om få av dem beskrev anarki. Den 26. desember var sultanens styrke i ferd med å få kontroll over Tangier, og dagen etter avsatte de guvernøren.

The Times rapporterte fra Paris at der mente man at sultanen hadde aksjonert for å vise at det var unødvendig med en politistyrke organisert av utlendinger. Rapporten konkluderte med at politistyrken måtte settes opp før de franske og spanske krigsskipene forlot Tangier.

Antifranske stemninger vokste i Marokko, og en franskmann ble drept i Marrakech. Dette ble fulgt opp av at franske styrker den 20. mars 1907 okkuperte Oudjda, en gammel og viktig by i Marokko. Denne byen nektet de franske styrkene å trekke seg ut av. Dette var det første framstøtet til franskmennene inn i det nordlige Marokko, og fra nå av ekspanderte Frankrike stadig lenger inn i Marokko.

Den franske regjeringa gjorde Spania oppmerksom på at den ville holde Oudjda okkupert fram til sultanen hadde gått med på prosessen med å organisere politistyrker for grenseområdene.

Franskmennene klandret kalifen av Marrakech for å oppildne befolkninga mot Frankrike og krevde at han ble arrestert og ført for retten. De pekte på at anarki gjorde det nødvendig at politistyrken for grenseområdene ble organisert snarest mulig. Sultanens rådgivere gikk med på alle de franske kravene om unnskyldninger og foranstaltninger i forbindelse med drapet på franskmannen i Marrakech, men ville ikke begynne å forhandle om å sette opp politistyrkene.

Den avgjørende begivenheten som førte til at Marokko ble innlemmet i det franske imperiet fant sted i Casablanca i slutten av juli i 1907. Et fransk selskap hadde fått tillatelse til å sette i gang med havnearbeider, og for å skaffe stein til havneutbygginga drev de en jernbane som gikk til et steinbrudd. Folkene som bodde i området var påvirket av den franske infiltrasjonen, og fryktet for at jernbanen var en ny fare for uavhengigheten deres. Videre gikk jernbanelinja opp til en kirkegård, og fløyting fra toget der ble sett på som en fornærmelse.

Den 28. juli krevde representanter fra de elleve stammene som holdt til i området at distriksguvernøren stoppet havnearbeidene og sa opp de franske tollfunksjonærene. Guvernøren gikk verken med på kravene eller ekskluderte stammene fra byen. To dager etterpå angrep en gruppe av stammemedlemmene jernbanearbeiderne og drepte en del av dem. Den offisielle franske rapporten fastsatte antallet drepte til åtte, og av dem var fem franske, to italienske og en spansk.

Frankrikes chargé d'affaires i Tangier ga straks ordre til at krysseren Galilée skulle gå til Casablanca for å sørge for sikkerheten til de franskmennene som var der. Han informerte den franske regjeringa om dette og ba den om å sende en ekspedisjonsstyrke for å beskytte europeerne før en annen makt intervenerte. Samtidig tok han skritt for å komme en tysk protest i forkjøpet ved å sette ut rykte om at tyske agenter hadde hisset opp til urolighetene i Casablanca.

Den franske regjeringa besluttet å sende en marinestyrke og en og en halv bataljon for å okkupere Casablanca og å organisere politistyrken og undertrykke stammene i området. Spania ble bedt om å delta i aksjonen. Pichon informerte den tyske ambassadøren om at styrkene ville reise for å beskytte utlendingene i området og opprettholde orden, men uten intensjon om å invadere Marokko i noen utstrekning.

I mellomtida tok en onkel av sultanen over byen med hjelp av 700 mann. Han arresterte tretti av de stod som bak drapene på jernbanearbeiderne. Fra 1. august til 4. august var det helt rolig i byen.

Franskmennene ville likevel overta byen. Spania nektet først å delta i aksjonen med den begrunnelsen av både den og opprettelse av en politistyrke sammensatt av franske og spanske politimenn var i strid med Algecirasavtalen. Den 8. august hadde likevel Spania sagt seg villig til å samarbeide ved å sende tropper til Casablanca, men bare en avdeling på 400 mann ble sendt.

Før de franske og spanske troppene kom til Casablanca med så stor styrke at de kunne opprette full kontroll kom den franske krysseren Galilée til Casablanca. Kommandør Ollivier gikk med på råd fra utenlandske konsuler om ikke å landsette tropper før de var samlet i stor nok styrke til å opprette effektiv kontroll. Men mannskapene hans var svært ivrig etter å gå til aksjon.

Den 4. august trodde offiserene på Galilée at den franske hovedstyrken ville komme neste morgen, og ga beskjed til den franske visekonsulen om at neste morgen ville de gjøre landgang. Da forsvarerne av konsulatet så tre båter med marinegaster som forlot Galilée trodde de at dette var en fortropp for en større styrke. Men den større styrken hadde enda ikke kommet fram. De marokkanske soldatene som voktet byporten var ikke informert om det som foregikk, og prøvde å stenge byporten for de franske marinegastene. Marinegastene tvang seg inn i byen, og det oppstod kamp. Franskmennene drepte ikke bare de marokkanske soldatene, men alle de traff på mellom byporten og konsulatet, også kvinner og barn.

Og så begynte Galilée å bombardere byen. Bombardementet varte i tre timer. Da bombardementet begynte ble det besvart med angrep på europeerne i Casablanca. I løpet av dagen kom den franske krysseren Du Chyala og den spanske krysseren Alvarada de Bazan med forsterkninger på omkring nitti mann, som deltok i forsvaret av konsulatene. I løpet av natta ble konsulatene angrepet av så store styrker at de som var i konsulatene var i alvorlig fare. Om kvelden den sjuende kom den franske skvadronen og tok kontroll over byen.

Nå begynte blodbadet. De franske styrkene, som bestod av fremmedlegionærer og senegalske tiralleurs, gikk amok i Casablanca. De drepte alle de traff på og plyndret vilt. Det var nødvendig med strenge tiltak for å få dem under kontroll.

Den 6. august kom franske meddelelser til alle europeiske hovedsteder der det ble fortalt om landgangen og bombardementet av Casablanca. Det ble lagt vekt på at det hastet med å organisere politistyrker i havnene. Det ble også erklært at Frankrike ville respektere Marokkos integritet og sultanens suverenitet og at kommersiell frihet ville bli garantert. Tyskland sa seg enig i aksjonen og i at det var nødvendig å opprette politistyrken.

Da en fransk hær var blitt opprettet i det vestlige Marokko ville de tilstedeværende skjerpe kontrollen. Den franske nasjonalforsamlinga ønsket en fredelig og lovlydig politikk som holdt seg til internasjonale avtaler i Marokko, og dette la press på den franske regjeringa. Men de franske styrkene i Marokko ønsket derimot å fortsette erobringen av Marokko.

Den 18. august begynte arabiske angrep på de franske styrkene i Casablanca. Kommandøren for de franske styrkene i Casablanca, general Drude, kom til at han måtte gå på offensiven. Ingen av de stridende partene greide å påføre den andre part et avgjørende nederlag, og de franske styrkene greide ikke å skaffe seg kontroll over områdene rundt Casablanca. Dette førte til at det kom ordre fra Paris til de franske styrkene om at de skulle holde seg i Casablanca, der de ble værende i de følgende tre månedene.

I mens foregikk det en utvikling lenger sør der den lokale høvdingen, Madani el-Glaoui, hadde skaffet seg europeiske våpen som satte ham i stand til å dominere et område. Han innså at Abd el-Aziz hadde blitt så upopulær siden han verken greide å kontrollere landet eller å motsette seg den franske inntrenging at Abd el-Aziz ikke kunne fortsette å være sultan. Madani besluttet derfor å opprette sitt eget sultanat. Han festet seg ved Moulay Hafid, pasja av Marrakech og halvbror av Abd el-Aziz. Den 16. august 1907 ble Moulay Hafid utropt å være sultan av Marrakech.

Moulay Hafid greide å etablere seg i det sørlige Marokko og hæren hans gikk inn i Chaouia. Etter hvert som opprørerne rykket fram flyktet Abd el-Aziz til Rabat der han gikk ut fra at franskmennene ville beskytte ham. I desember 1907 var en av Moulay Hafids hærer ved Settat, 25 kilometer fra Casablanca. Den 7. januar 1908 ble Moulay Hafid erklært å være sultan av Fez og å samle Marokko i en hellig krig mot de vantro.

Den franske regjeringa besluttet at det var nødvendig å okkupere Chaouia og en ny kommandant, general Albert d'Amade, ble valgt ut til denne oppgaven. Men general Amade lyktes ikke med sine 14.000 mann i å okkupere området. Den arabiske motstanden fortsatte. Fem feilslåtte ekspedisjoner i løpet av fem veker overbeviste statsminister Clemenceau om at det var nødvendig med en ny kommandant, og han ba general Lyautey fra Algerie om å overta. General Lyautey nektet å erstatte Amade, men gikk med på å utforske hvordan krigen ble ført. Amade lærte å føre krig med den brente jords taktikk, og greide på den måten å pasifisere Chaouia. I midten av mars erobret han Settat og holdt byen okkupert.

Moulay Hafid gikk nå inn for å beseire Abd el-Aziz. Abd el-Aziz krevde støtte fra franskmennene siden det var de som hadde satt urolighetene i gang. Men de ville ikke støtte Abd el-Aziz.

I slutten av mars 1908 mente Spania at den militære erobringen av Marokko var begynt, og besluttet seg for å delta. Spania sendte en hær til det området i Marokko som var utpekt som spansk sone. Den franske representanten i Tangier, Eugenio Regnault, mente at Spania burde ha rådført seg med Frankrike før Spania sendte hæren over til Marokko. Men Spania brydde seg ikke om dette, og fortsatte erobringene. Høsten 1909 var mer enn 30.000 spanske soldater engasjert i erobringen av Marokko.

Den 19. mai fikk general Amade ordre om å okkupere Chaouia fram til innfødte styrker kunne overta. Alle europeiske land fikk gjenpart av ordren. Tyskland svarte på dette med å insistere på at alle franske tropper skulle forlate Marokko snarest mulig. Da den tyske utenriksminister baron W. von Schoen spurte den franske utenriksministeren Stephen Pichon om dette svarte Pichon at det kunne ta mer eller mindre et år, men det ville skje så snart som mulig.

Det var nå klart at Abd el-Aziz var i ferd med å tape kampen. De franske kolonialistene i Marokko mente at nederlaget til Abd el-Aziz ville være et nederlag også for Frankrike, og ville fortsette å støtte Abd el-Aziz. General Lyautey protesterte mot evakuering av Chaouia og anerkjennelse av Moulay Hafid. General Amade ga Abd el-Aziz støtte på tross av order fra Paris om ikke å støtte ham.

Tyske forretningsmenn klaget over at fransk politikk ødela de forretningene de hadde i Marokko. Men situasjonen i Marokko fortsatte å være svært uklar, og i slutten av august besluttet den tyske regjeringa å sende en konsul til Fez for å ta kontakt med Moulay Hafid. Frankrike ble informert om dette med beskjed om at det ikke hadde politiske formål. Den tyske meldingen sa også at maktene nå burde nærme seg en anerkjennelse av Moulay Hafid.

Den 11. september kom Frankrike og Spania med et forslag til betingelser for at maktene skulle anerkjenne Moulay Hafid. Hafid skulle erklære at han ville respektere avtalen fra Algeciras og akseptere alle avtaler med maktene som tidligere regjeringer hadde inngått og ta ansvar for ødeleggelsene ved Casablanca og stoppe den hellige krigen. Tyskland gikk med på disse betingelsene, men krevde at bare de avtalene som ikke stred mot Algecirasavtalen skulle være bindende for Moulay Hafid. Frankrike protesterte mot dette. Til slutt gikk Tyskland med på det fransk-spanske programmet. Den 16. desember 1908 ble Moulay Hafid anerkjent.

Moulay Hafid ble tvunget til å akseptere alle de franske kravene siden Frankrike var i ferd med å skaffe seg stadig større kontroll over Marokko. Et stort slag var blitt utkjempet ved Boudenib der 15-20.000 marokkanske soldater hadde deltatt. Paris gikk med på at okkupasjonen av Boudenib bare skulle være midlertidig, men hæren brydde seg ikke om dette og gjorde Boudenib om til et strategisk senter som krevde at erobringene fortsatte.

Mens dette foregikk hadde Tyskland prøvd å legge til rette for at Tyskland og Frankrike kunne innlede et økonomisk samarbeid i Marokko. Den 20. juni 1907 rapporterte den franske chargé d'affaires i Tangier at tyske representanter hadde foreslått at tyske interesser på like fot kunne gå sammen med franske interesser i forretninger i Marokko, men det ville ikke Frankrike akseptere. Stephen Pichon sa til Jules Cambon at Frankrike ville ikke prinsipielt gå mot at franske og tyske interesser gjorde forretninger sammen i Marokko, men det kom bare på tale der engelske eller spanske interesser ikke ville delta. Tyskland måtte ikke få så store interesser i Marokko at det kunne føre til at Tyskland fant det berettiget å intervenerte politisk.

I januar 1909 bad Moulay Hafid om å få låne militære instruktører fra Tyskland. Dette ble avslått, og Frankrike ble informert om dette. Likevel ble ikke Frankrike overbevist om at det eneste Tyskland var interessert i i Marokko var å drive forretninger og handel.

Borgerkrigen i Marokko ødela etter hvert nesten all handel og forsinket offentlige arbeider, og forhandlingene om en avtale om økonomisk samarbeid gikk sent, men 9. februar ble en avtale undertegnet.

McCullough skriver at overenskomsten av 1909 var som en vits når den blir sett i lys av det som hadde foregått i 1907 og 1908. Overenskomsten sa at Frankrike var fast knyttet til integriteten og uavhengigheten til det Sherifske keiserdømmet, selv om store deler av det var okkupert av franske og spanske tropper. Overenskomsten uttalte at Frankrike ville beskytte økonomisk likhet, ikke hindre tyske kommersielle og industrielle interesser og at tyskere og franskmenn ville samarbeide om konsesjoner. Tyskland erklærte at landet bare hadde økonomiske interesser i Marokko, og anerkjente de spesielle politiske interessene til Frankrike i Marokko og deres viktighet for å opprettholde fred og orden.

Denne avtalen fikk liten praktisk betydning. Det ble aldri opprettet felles forretningsforetak. Den marokkanske regjeringa ble aldri i stand til å finansiere offentlige arbeider siden Frankrike hadde overtatt det meste av de marokkanske statsinntektene.

Da den tyske regjeringa ville forhandle om den økonomiske anvendelsen av overenskomsten nektet den franske regjeringa å forhandle med den begrunnelsen at overenskomsten bare betydde at de to regjeringene ikke ville hindre felles forretningsforetak eller felles prosjekt.

Det foregikk likevel samtaler om Marokko i Berlin, og den 2. juni 1909 leverte den tyske ambassaden i Paris et aide-mémoire om saken. Det behandlet Marokkos gjeld og foreslo lån: Tyskland var i hovedsak enig i den franske posisjonen, men foreslo et lån som ville inkludere en sum på 12 millioner franc til offentlige arbeider. Den tyske noten pekte på at arbeider som hadde vært under utførelse ved Larache hadde vært tildelt tyske entreprenører før Algeciraskonferansen og at de ikke hadde kommet med i avtalen. Det ble foreslått at en utgift på 6.300.000 franc ville bli en første utbetaling fra det foreslåtte lånet på tolv millioner, og det ble gitt løfte om at franske entreprenører ville få delta i disse arbeidene. Arbeider i Casablanca ville være under fransk kontroll, men det ble foreslått felles prosjekt i Tangier.

Tre måneder senere kom et fransk svar som sa seg enig i de tyske forslagene, men det marokkanske lånet medførte ingen tiltak for offentlige arbeider så ingenting ble gjort. Fram til den 22. januar 1910 hadde ingen avtale mellom franske og tyske industrialister blitt inngått.

Frankrike skaffet seg stadig større kontroll over Marokko. I 1910 hadde fransk kontroll blitt utvidet til nesten hele Marokko øst for Moulayaelva, som var omkring halvveis mellom Fez og grensen mot Algerie. Borgerkrig gjorde innkreving av skatt vanskelig, og Moulay Hafid kunne ikke finansiere styret sitt, og slett ikke de store erstatningene som Frankrike krevde av ham. Alle maktene var enige om at Moulay Hafid trengte et nytt lån for å kunne utføre sine forpliktelser.

Frankrike insisterte på at noen betingelser måtte oppfylles før lånet kunne bli gitt. I noen områder ville Moulay Hafid at de franske troppene skulle dra seg ut, men Frankrike krevde at dette skulle først skje når de franske troppene kunne erstattes av innfødte soldater kommandert av franske offiserer. Den 1. mars 1910 var Moulay Hafid blitt presset til å aksepter de franske kravene, og Moulay Hafids akseptering ble offentliggjort. Etter den avtalen som ble undertegnet skulle Moulay Hafid betale for den franske okkupasjonen.

Sultanens gjeld var 80 millioner til ulike kreditorer og 70 millioner til Frankrike som han måtte betale for utgiftene ved den franske okkupasjonen av Marokko. Et lån på 90 millioner franc ble organisert til fem prosent rente. Diverse statsinntekter ble satt opp som garanti for lånet.

Sultanen fikk ikke røre lånet siden det var øremerket til å betale eksisterende gjeld. Den eneste måten han kunne skaffe seg inntekt på var ved å kreve inn tributt fra stammene ved hjelp av trusler og vold, og det skapte motstand og etter hvert opprør. Etter at Frankrike slik hadde sikret seg at sultanen var hjelpeløs trengte ikke Frankrike å frykte motstand fra ham selv om Frankrike brøt de løftene som Frankrike hadde gitt om å trekke seg tilbake. Men disse løftebruddene betydde også at Frankrike brøt avtalen fra Algeciras.

I juni 1910 hadde sultan Moulay Hafid mistet all oppslutning i den marokkanske befolkninga. Han hadde ingen kontroll over landet. Frankrike tok på seg å reorganisere hæren til sultanen.

Den første oppgaven til hæren var å slå ned opprøret til Cherardastammen, og i februar 1911 ble en ekspedisjon sendt ut for å gjøre dette. Ekspedisjonene greide ikke å slå ned opprøret, men da sultanens hær forlot Fez beleiret andre stammer Fez, og det ga Frankrike et påskudd til å sende styrker til byen.

I mars 1911 sendte den franske regjeringa forsterkninger til Casablanca. Den spanske regjeringa antok at Frankrike var i ferd med å ta endelig kontroll over Marokko og protesterte mot at Spania ble ekskludert fra marokkanske affærer og hindret til og med i den spanske sonen. Spania hadde på dette tidspunktet 40.000 soldater i Marokko.

Den franske regjeringa var uvillig til å sende tropper for å overta Fez. Det måtte en pressekampanje til for å snu opinionen og regjering og få dem til å tro at europeiske liv og selve sivilisasjonen var i fare i Fez og måtte beskyttes av franske tropper. Det var motstand i nasjonalforsamlinga mot å sende franske tropper til Fez og mot å opprette et protektorat over Marokko.

Den 25. april sa Bethmann-Hollweg at i følge hans informanter var det ingen fare for europeere i Fez. Matvareprisene hadde ikke steget, og de franske meldingene om faren i Fez var grunnløse. Rapporter fra belgiske representanter i Fez fortalte også at utlendinger ikke var truet.

Men oppstanden i fransk presse overtalte regjeringa om at den hadde plikt til å invadere Fez. Den 23. april 1911 besluttet franske myndigheter å sende franske tropper til Fez. General Moinier ble satt til å lede troppene, og han ble instruert til å kunngjøre at Frankrike ikke ville okkupere nytt territorium, men sendte troppene for å støtte sultanen og redde europeere som var i fare. Generalen ble også instruert om viktigheten av å få sultanen til å samarbeide. Da sultanen undertegnet det dokumentet der han bad om fransk hjelp måtte det predateres for at det skulle se ut som om det var sendt før de franske troppene dro ut til Fez.

I Europa forstod man at så snart franskmennene hadde etablert seg i Fez ville de bli værende der, og protektoratet ville være i ferd med å bli opprettet. Den tyske utenriksministeren informerte Jules Cambon om at dersom franskmennene ble værende i Fez og sultanen måtte styre under franske bajonetter ville Tyskland se det som et brudd på avtalen fra Algeciras.

Den spanske regjeringa hadde hele tida trodd at det virkelige franske programmet var avtalen fra oktober 1904 om å dele Marokko mellom Frankrike og Spania. Spania ga franske myndigheter beskjed om at nå ville Spania handle ut fra avtalen fra 1904 som gjorde deling av Marokko mulig. Spania ville overta sin sone.

Sir Edward Grey satte pris på at Frankrike tok kontroll over Marokko i følge den engelsk-franske avtalen. Offentlig lot han som om Frankrike handlet i overensstemmelse med avtalen fra Algeciras. Den 2. mai 1911 fortalte han til Parlamentet at franskmennene gikk til Fez etter "påtrengende bønn fra sultanen" og at dette "ikke var intendert å forandre Marokkos politiske status". Senere i mai sa han at de franske troppene var i Fez for å sikre livene til europeerne i Fez og opprettholde sultanens suverenitet, og at han trodde at de ville forlate Fez når det var opprettet orden.

General Moinier kom til Fez den 21. mai. Han møtte ingen motstand og fant at europeerne var trygge og hadde det godt. Den franske regjeringa sendte ut en strøm av meldinger om at troppene bare var midlertidig i Fez, og at de var der for å opprettholde orden og for å sikre sultanens suverenitet.

Den 22. juni rapporterte Jules Cambon om en samtale med den tyske utenriksministeren, Kiderlen-Wächter, som hadde sagt at sultanen var i ferd med å bli en fransk nikkedukke og at Frankrike var i ferd med å opprette et protektorat over Marokko. Cambon svarte at dersom Tyskland ønsket en havn i Marokko måtte de se et annet sted. Den tyske utenriksministeren hadde svart: "Dere vil ha oss ut av Marokko. Vel, dersom vi går med på ikke å være politisk interessert i Marokko må dere gi oss noe til gjengjeld. En utretting av grensen i ekvatorial Afrika, eller en bit av fransk Kongo, eller noe slikt". De ble enige om å diskutere en handel.

Cambon kom tilbake til Paris den 23. juni 1911. Da han neste dag gikk for å rapportere til utenriksministeren fant han at det hadde vært regjeringsskifte og at den nye utenriksministeren var Justin de Selves. Før Selves hadde foretatt seg noe i forhold til rapporten til Cambon fikk han den første juli nyheten fra den tyske ambassadøren om at Tyskland hadde sendt et krigsskip til Agadir. Grunnen som ble oppgitt for dette var at noen tyske firma i området hadde blitt truet av uro blant de lokale stammene, og hadde bedt om den tyske regjeringas beskyttelse. Den tyske noten sa at når det var opprettet ro i Marokko ville skipet forlate Agadir.

Den tyske beslutning om å sende Panther var ikke tatt i all hast for å komplisere forhandlingene for Frankrike. Kinderlen-Wächter hadde utformet denne politikken allerede tidlig i mai da det ble klart at Frankrike var i ferd med å overta kontrollen over Marokko. Han gikk ut fra at Frankrike ville etablere seg permanent i Fez, og at dette betydde at avtalen fra Algeciras brøt sammen. Tyskland ville ikke vinne noe på å protestere, og skulle heller se etter en måte å oppnå kompensasjon på. Dersom de franske troppene ble værende i Fez ville Tyskland ha samme rett til å rykke inn for å beskytte sine borgere, og ville sende skip til Agadir og Mogador der det var store tyske firma. Med dette pantet i besittelse ville Tyskland vente og se om Frankrike ville tilby kompensasjon i sine kolonier til gjengjeld for at Tyskland ga opp de to havnene i Marokko. Det hadde aldri vært et tysk ønske å erverve områder i Marokko, men Tyskland hadde også alltid vært bestemt på å motsette seg å bli stengt ute fra handel og forretningsvirksomhet i Marokko, og måtte nå se at det var i ferd med å skje, og ville reagere mot det.

Franskmennene ble ikke alarmert av det besøket Panther avla til Marokko. De forstod at Tyskland ønsket en overenskomst som ville klare opp Marokkospørsmålet. Selves mottok meldingen om Panther med ro, tilsynelatende uten å forstå at det var skapt en krise. Den 3. juli 1911 skrev George Grahame i et brev til Sir William Tyrrell, Greys privatsekretær, at Selves besøk til Holland den dagen indikerte at franskmennene ikke tok saken for alvorlig. Han mente at franskmennene mente at de ikke hadde en sterk sak ettersom de hadde gått "raskt og løsaktig fram overfor ånden fra Algecirasavtalen". Han skrev at fransk politikk i Marokko hadde bestått av sofisme og hykleri.

Den krisen og det sjokket og raseriet det ble sagt at det tyske besøket til Agadir skapte i England begrenset seg til å finnes i The Times og i Utenriksdepartementet. Arthur Ponsby, et liberalt parlamentsmedlem, sa i Underhuset at England hadde sett at russiske tropper veltet inn i Persia, at Italia erobret Tripoli, at Frankrike sendte tropper inn i Fez, alt dette uten å protestere, men så snart en tysk soldat viste seg i Agadir skrev britene opp om en stor kriser.

Først da det ble klart at det britiske Utenriksdepartementet søkte en konfrontasjon med Tyskland bestemte franskmennene seg for å dra fordel av dette for å tvinge gjennom en mindre kompensasjon til Tyskland.

Grey sammenkalte et regjeringsmøte der det ble sagt at Frankrike og Spania ved sine handlinger hadde skapt en ny situasjon som gjorde det nødvendig for Tyskland, Frankrike og Spania å gå sammen om å komme fram til en ny ordning. Regjeringa var enig i at Frankrike og Spania hadde gitt Tyskland grunn til å anse overenskomsten fra Algeciras som å ha kommet til sin slutt. Det ble imidlertid besluttet at i lys av Englands kommersielle interesser og avtaleforpliktelser skulle Grey fortelle den tyske ambassadøren at England ikke kunne tillate at Marokkos framtid ble avgjort bak ryggen til England, og at derfor ville England delta i forhandlingene. Det ble også besluttet at den franske ambassadøren skulle få vite at England stod ved sine avtaleforpliktelser, men ville vite hvilke forslag Frankrike ville komme med. De måtte innse at det var vanskelig, om ikke umulig, å vende tilbake til status quo. Det kunne bli nødvendig å gi en mer definitiv anerkjennelse av tyske interesser i Marokko enn tidligere. Regjeringa sa at de britiske interessene krevde at Tyskland ikke bygde noen festning ved Middelhavet og heller ingen befestet havn i Marokko, og den åpne dør for britisk handel.

Verken Tyskland eller Frankrike hadde foreslått at Spania skulle delta i forhandlingene. Men Spania ønsket selv å delta. Den tyske ambassadøren i London, grev Paul von Metternich, hadde blitt instruert om å gjøre oppmerksom på den endrede situasjonen i Marokko som var skapt av franske og spanske handlinger, og hevde at disse handlingene gjorde det tvilsom at det var mulig å vende tilbake til status quo. Tyskland ville derfor være forberedt til å komme fram til en endelig løsning med Frankrike om Marokko, og det skulle være mulig sett i lys av det gode forholdet som eksisterte mellom Tyskland og Frankrike.

Da Grey snakket med Metternich den 4. juli sa Grey at den britiske regjeringa mente at Tyskland hadde skapt en ny situasjon ved å sende Panther til Marokko. McCullough skriver at dette var en feilaktig framstilling av regjeringas posisjon, for regjeringa hadde i sin rapport til kongen gjort det klart at den mente at den nye situasjonen var skapt av handlingene til Frankrike og Spania.

Tyskland var villig til å akseptere at England deltok i forhandlingene. Men det Grey var ute etter var en konfrontasjon, ikke å se etter egne interesser eller å lette forhandlingene.

Det var to grunner til det britiske Utenriksdepartementets reaksjon. Den ene var gammel antipati mot Tyskland. Det britiske Utenriksdepartementet reagerte ikke på at Frankrike og Spania sendte nesten 100.000 soldater til Marokko for å underlegge seg landet i strid med internasjonale avtaler, men da Tyskland sendte en kanonbåt som ankret opp utenfor Marokko skrek det opp om "hensynsløs aggresjon". Den tyske handlingen var ubetydelig sammenliknet med den massive aggresjonen til Frankrike og Spania overfor Marokko. I den talen til Parlamentet som Herbert Asquith holdt den 6. juli holdt han seg til den linja regjeringa hadde valgt og sa ingenting om at Tyskland hadde skapt den nye situasjonen, bare at det var oppstått en ny situasjon.

Den andre grunnen til det britiske Utenriksdepartementets reaksjon var mistillit til Frankrike og mistenksomhet overfor den franske lojaliteten til Trippelententen. Den 15. mars 1911 hadde Crowe en tilføyelse til en note fra Jules Cambon der han diskuterte tysk-franske forhandlinger om et syndikat for å bygge jernbaner i Marokko der Crowe skrev at dette var et overgrep mot avtalen fra Algeciras. Den krevde at slike arbeider ble lagt ut på offentlig anbud. Crowe skrev at disse forhandlingene var "et flagrant eksempel på den onde politikken som den franske regjering førte" der Frankrike var, i følge Crowe, villig til å inngå i viktige politiske avtaler med Tyskland på britisk bekostning.

Da Tyskland sendte Panther til Agadir antok Crowe at Tyskland ville gå til krig mot Frankrike og England. Han mente at England ikke burde gi til kjenne sitt standpunkt. Den 17. juli 1911 sa Crowe at han ikke forstod den tyske politikken.

Det britiske Utenriksdepartementet kom til slutt fram til at det virkelige målet for den tyske handlingen var å skade den engelsk-franske ententen. Crowe satte denne tanken fram allerede den 4. juli. Nicolson mente det samme, og Selves forsterket dette synspunktet. Den 9. juli rapporterte Bertie at Selves var "oppmerksom på at det tyske kuppet ved Agadir var gjort med det formål å teste soliditeten til ententen mellom England og Frankrike". Crowe mente den 15. juli at Tyskland kom med et bestemt tilbud om en fransk-tysk koalisjon.

I et memorandum skrevet av Crowe den 14. januar 1912 hevdet han at det tyske målet, som skulle være å ødelegge den engelsk-franske ententen, var delt av Joseph Caillaux som det ble hevdet ønsket at Frankrike sluttet seg til Trippelalliansen. Det ble påstått at Caillaux allerede skulle ha gitt løfte til Tyskland om at Tyskland ville få hele Kongo.

Det er ingenting som tyder på at Kiderlen-Wächter førte en politikk som siktet mot å få Frankrike til å oppgi sin forbindelse med England og alliere seg med Tyskland. I sitt oppsigelsesbrev skrev han at han hadde håpet at han ved endelig å løse det marokkanske problemet "kunne fri Tyskland fra den stadige plagen av britisk motstand i alle deler av verden og kunne kanskje til og med vinne britisk vennskap for Tyskland".

Det finnes ingenting som tyder på at den franske statsministeren Joseph Caillaux hadde som mål å avbryte forholdet til England for å gå i allianse med Tyskland, selv om fiender av Caillaux påstod det. Caillaux var like mistenksom overfor Tyskland om andre franskmenn.

De britiske utenriksmyndighetene hadde liten forståelse for situasjonen og for hvordan Frankrike og Tyskland forholdt seg. Grey trodde tidlig i juli at Tyskland var ute etter å delta i delingen av Marokko. Den 12. juli hadde Bertie informert Grey om at Tysklands utenriksminister hadde gått med på å oppgi all politisk interesse for Marokko. Frankrike begynte nå å gi det britiske Utenriksdepartementet villedende informasjon om tyske intensjoner. De sa at de var forvirret over tyske intensjoner.

Da Kiderlen-Wächters samtaler med Jules Cambon om Kongo ble rapportert til England ble de tyske forslagene framstilt som krav. Rapportene fra Jules Cambon til Paris ga et helt annet bilde. Da Cambon hadde spurt Kiderlen-Wächer om hva han ville ha hadde Kiderlen-Wächter svart at han bare hadde generelle ideer. Cambon hadde videre skrevet: "Min følelse er at Kiderlen vil høre oss ut. Han ber om alt; kanskje han bare vil ha en del. Jeg tror at den tyske regjering vil ha en havn på Atlanterhavskysten. Får de ikke Agadir vil de ha Libreville".

Britiske myndigheter ble alarmert over det de trodde var svært omfattende tyske krav på territorier i Afrika. Crowe skrev at om Tyskland fikk innfridd sine krav ville dette bety den definitive underkastelse av Frankrike. I denne atmosfæren ble det tenkt på krig.

Den 20. juli 1911 synes det som om Grey avvek fra den harde linja til de mest krigerske i Utenriksdepartementet og hellet mot å ønske kompromiss. Han var villig til å tillate at Tyskland fikk territorier i Afrika og bemerket at det var rimelig at Tyskland ønsket en større del sett i lys av hva Frankrike og England hadde bemektiget seg. Samtidig sa han at England ikke ville gå til krig for at Frankrike skulle få legge under seg Marokko.

Men neste dag lot han Lloyd George holde en krigersk tale i Mansion House. Grey hadde gitt Lloyd George feilaktig informasjon om kommunikasjonen mellom Tyskland og England før talen ble holdt; det gjaldt brev fra engelske myndigheter som ikke skulle ha vært besvart av tyske myndigheter, men i dette tilfellet var det aldri avsendt noe brev fra England, og følgelig var det ikke kommet noe svar fra Tyskland.

Lloyd George sa blant annet:
"Dersom en situasjon ble tvunget inn på oss der freden bare kunne bli bevart ved overgivelse av den store og fordelaktige posisjonen Britannia har vunnet ved århundrer med heroisme og storverk, ved å tillate at Britannia blir behandlet, der hennes interesser er sterkest berørt, som om hun ikke betyr noe blant nasjonene, da sier jeg at fred til denne prisen ville være en ydmykelse som ikke kan tåles av et stort land som vårt."

Denne talen var den første alvorlige trusselen mot freden. Den ble overalt sett på som en trussel om krig rettet mot Tyskland, og intensjonen til Lloyd George var å advare Tyskland om at dersom det ble krig ville England kjempe sammen med Frankrike. Det kom et skarpt svar på talen fra Tyskland.

Diskusjoner fortsatte til langt ut i september, og både England og Frankrike ventet krig. Den 23 august holdt the Commitee of Imperial Defence et møte for å diskutere hva England skulle gjøre dersom det brøt ut krig mellom Tyskland og Frankrike. De engelske krigsforberedelsen hadde kommet så langt at England var forberedt på krig både til lands og sjøs.

Også i Frankrike foregikk forberedelsene til krig. Sent i august fortalte Joffre en britisk militær attaché at staben arbeidet for å få på plass de siste detaljene i krigsplanene. Russland hadde gitt løfte om å støtte Frankrike i krigen.

Ingen britiske interesser var truet; det britene fryktet var et godt forhold mellom Tyskland og Frankrike, skriver McCullough.

Forhandlingene mellom Frankrike og Tyskland om Marokko fortsatte uten britisk deltakelse siden den britiske regjering innså at den ikke hadde noen interesser i Marokko. Forholdet mellom Frankrike og Tyskland var blitt slik at begge fryktet muligheten for krig dersom forhandlingene ble avbrutt. Den 19. juli skrev Jules Cambon fra Berlin til Selves: "Det synes for meg å være nødvendig umiddelbart å undersøke hvilke tiltak, om nødvendig militære, som skulle bli tatt og hvilken diplomatisk situasjon som kan bli forutsett dersom diskusjonene blir definitivt avbrutt".

Den tyske utenriksministeren sa neste dag til Jules Cambon at dersom Frankrike ville gjøre samtalene umulige ville Tyskland insistere på "fullstendig og helhetlig anvendelse av avtalen fra Algeciras, og om nødvendig vil vi gå hele veien". Men ingen av partene ønsket å bryte av forhandlingene.

Den tyske utenriksministeren mente at Frankrike tilbød for lite i forhandlingene, og Jules Cambon var enig med ham. Den 24. juli skrev Cambon til Selves: "Dersom vi ønsker at forhandlingene skal føre fram til resultat må vi vise mer generøsitet. Mellom oss, så er det vi tilbyr for lite og nesten latterlig". Men han trodde også at den plagen britisk intervensjon representerte ville få Tyskland til å komme med innrømmelser slik at Frankrike kunne tilby mindre. Dette skjedde ikke.

Forhandlingene trakk ut ut over høsten, men den 4. november 1911 var Frankrike og Tyskland kommet fram til en avtale. En stripe av fransk Kongo ble lagt til Kamerun. Den inkluderte en trang korridor som ga Tyskland adgang til havet og til elva Kongo. Nasjonalister i både Tyskland og Frankrike var misfornøyde med avtalen. Frankrike hadde greid å legge under seg Marokko mot å gi fra seg et ganske verdiløst landområde i det sentrale Afrika.

Den 27. november holdt Grey en tale til Parlamentet som prøvde å øke mistenksomheten mot Tyskland i England. Han sa at rapporten om at Frankrike hadde invadert Fez selv om Tyskland hadde protestert var feil. Han gjentok at det som hadde forandret situasjonen i Marokko var at Tyskland hadde sendt Panther til Agadir. Han gjentok den feilaktige uttalelsen at Tyskland hadde ønsket å løse situasjonen i Marokko ved å dele Marokko mellom Frankrike, Spania og Tyskland.

Da den franske utenriksminister Selves talte i nasjonalforsamlinga om saken den 14. desember ga han en riktig framstilling av det som hadde foregått og av de problemstillingene som hadde blitt diskuterte. Han sa at forhandlingene allerede var i gang da han ble utnevnt, og at kompensasjon til Tyskland måtte komme utenfor Marokko. Dette hadde Tyskland med en gang akseptert. Diskusjonene hadde først og fremst dreid seg om denne kompensasjonen.

McCullough skriver at Agadirkrisen var en betydelig milestein på veien mot den Første Verdenskrig. Voldsomme pressekampanjer i alle tre land opphisset befolkninga og skapte fiendtlighet.


Trippelententen forbereder krig

McCullough har kalt det kapitlet som jeg vil referere her for "Russia, France and England Prepare for War with Germany".

En av de mest varige mytene om tida før Første Verdenskrig er at den tids våpenkappløp var begynt og ble ledet av Tyskland. Den vanlige måten med å unngå å nevne vesentlig materiale er ikke tilstrekkelig til å opprettholde denne fiksjonen, og noen historikere har derfor grepet til omfattende falsifikasjon. Fritz Fischer presenterer hver økning av den franske og russiske hæren som svar på tyske initiativ, og kommer med den grunnløse påstanden at Tyskland utløste en preventiv krig mot den "uforberedte ententen".

McCullough gir eksempler på at historikere har operert med feilaktige oppgaver over de militære styrkeforholdene i Europa før Første Verdenskrig, og skriver at tesen om det militaristiske Tyskland krever at myten om at Tysklands militære forberedelser overgikk Ententens blir opprettholdt.

Den fransk-russiske alliansen arbeidet koordinert for å oppnå militær dominans over kontinentet. Så tidlig som i 1888 fikk det franske lånet til Russland på 500 millioner franc den franske ambassadøren i St. Petersburg til å skrive til sin utenriksminister at lånet åpnet uante horisonter, fordi foreningen av russiske menn og franske penger ville gjøre det mulig å opprette en styrke som kunne beseire Tyskland.

Den 23. juli 1891 foreslo Frankrike en avtale som ville forplikte de to maktene til å mobilisere umiddelbart dersom en av maktene i Trippelalliansen mobiliserte, og dette ble formalisert gjennom en utveksling av brev. Frankrike trodde at alliansen mellom Frankrike og Russland var like sterk som Trippelalliansen mellom Tyskland, Østerrike-Ungarn og Italia.

De følgende fem år handlet Frankrike og Russland sammen i Abessinia, Konstantinopel og China. Og samtidig flommet det penger fra Frankrike til Russland. Den langvarige franske innsatsen for å få fart på byggingen av strategiske jernbaner i Russland begynte i 1901. Den russiske generalstaben la stor vekt på viktigheten av en jernbanelinje som ville knyte jernbanelinja Petersburg-Vitebesk til Bielostok, som ville gjøre det mulig å invadere Øst-Preussen fire dager raskere. Et fransk lån på 425 millioner franc ble gitt i mai, og i diskusjonen om bruken av lånet insisterte tsaren på at arbeidet med å bygge de viktigste strategiske jernbanelinjene skulle begynnes snarest. Senere samme år ble det bedt om et nytt lån til samme formål, og lånet ble gitt.

På denne tida var det vanlig å tro at alliansen mellom Russland og Frankrike var militært sterkere enn Trippelalliansen, og at Tyskland var i en farlig situasjon. I England trodde man at England ville bli tungen på vektskålen. Dersom England sluttet seg til en av grupperingen ville den grupperingen som England sluttet seg til bli sterkest.

Etter at Italia hadde gått ut av det militære samarbeidet med Tyskland og Østerrike-Ungarn i 1902 hadde Frankrike og Russland stor militær overlegenhet overfor Tyskland og Østerrike-Ungarn. Russlands nederlag i krigen mot Japan forandret situasjonen i noen år.

I april 1904 ble den engelsk-franske avtalen undertegnet, og det ble fulgt av en rekke artikler i pressen om fransk militær styrke og tysk militær svakhet. McCullough siterer en del av dem.

I 1904 begynte man i England å snakke om krig mot Tyskland. Bertie skrev at "Tyskland var den virkelige fienden, kommersielt og politisk". Lord Esher mente at Tyskland ville prøve å legge Holland under seg, og at England og Frankrike måtte gå til krig mot Tyskland for å hindre dette. Army and Navy Gazette mente at den tyske flåten var det eneste som hindret at freden ble bevart i Europa. Vanity Fair skrev at den tyske flåten skulle bli ødelagt.

De britiske utgiftene til marinen ble tredoblet fra 1889 til 1904 til £41.400.000. Utgiftene til hæren ble £36.300.000. Storbritannia brukte mer penger til hæren enn Tyskland dette året, og de totale militære utgiftene til Storbritannia var 75% høyere enn Tysklands militære utgifter. England, Frankrike og Russland hadde 85 slagskip av første klasse, mot 14 for Tyskland.

Frankrikes selvsikkerhet økte med den nærmere forbindelsen til England. Frankrike begynte å styrke sin posisjon på Balkan. Serbia fikk et lån på 60 millioner franc under den forutsetning at Serbia kjøpte våpen fra Frankrike. Serbia hadde nylig kommet ut av østerriksk formynderskap og inn under russisk innflytelse. Bulgaria fikk låne penger fra Frankrike for å kjøpe våpen fra Frankrike.

Marokkokrisen i 1905 og den nye nære forbindelsen mellom England og Frankrike skapte muligheten for at England måtte delta i en krig i Europa. I april og mai 1905 ble strategiske krigsspill avviklet for å vurdere problemene i en kontinental krig.

Formelle militære samtaler foregikk ikke før i desember 1905, men Frankrike mottok mange støtteerklæringer fra ledere for de væpnede styrkene i Storbritannia. De samtalene mellom den britiske og den franske generalstaben som begynte i desember 1905 fortsatte helt fram til krigen.

Sir John Fisher, First Sea Lord, var en stor entusiast for krig mot Tyskland. I et brev til Lansdowne i april skrev han at dette var en gylden mulighet til å føre krig mot Tyskland sammen med Frankrike, og han skrev at han håpet at Lansdowne greide å skape en krig. Det viktigste målet hans var å utslette tysk handel, og han mente at den britiske marinen med letthet kunne utslette hele den tyske handelsflåten.

Delcassé var også ivrig etter krig, eller i det minste etter trusler om krig for å tvinge Tyskland til å dra seg tilbake i interessekonflikter med Frankrike. Han var sikker på at England ville støtte Frankrike i en krig mot Tyskland, og at de raskt ville ødelegge all tyske skipsfart.

Regjeringskollegaene til Delcassé innså ikke, som han gjorde, at Tyskland ikke hadde noen intensjon om å gå til krig. De reagerte med panikk på tanken om krig uten russisk hjelp. Denne stemninga varte ikke lang tid etter at Delcassé hadde gått av. Den 19. juni noterte Maurice Paléologue at det hadde foregått et stemningsskifte. Man var ikke lenger skremte av tanken på krig, tanken på krig var akseptert, og i Frankrike var man mer villige til å våge krig mot Tyskland. I desember ble det vedtatt store økninger i de militære budsjettene.

Ved slutten av året (1905) overtok Grey som utenriksminister etter Lansdowne, og Grey var mer fiendtlig innstilt overfor Tyskland enn Lansdowne hadde vært. Dette sikret at Utenriksdepartementet ville støtte Frankrike dersom det ble krig.

Charles Repington, offiser og militær korrespondent for The Times, førte de militære samtalene med Victor Huguet, som var fransk militær attaché. Huguet fikk en liste med spørsmål til den franske regjeringa om samarbeid i krig. Man ble enige om at de samlede sjøstridskreftene skulle kommanderes av England og landstridskreftene av Frankrike. Franskmennene satte seg mot tanken om å gjøre landgang i Schleswig-Holstein med 100.000 mann. De ville ikke forbryte seg mot belgisk nøytralitet dersom Tyskland ikke gjorde dette først. De ble enige om å erobre de tyske koloniene i Afrika.

Den 22. januar gjorde general Sir James Grierson den franske generalstaben oppmerksom på at en britisk hær på 105.000 mann, 43.000 hester og 5.000 vogner ville ankomme Calais, Boulogne og Cherbourg fra den åttende til den sekstende dagen etter mobilisering. To divisjoner til kunne også bli tilgjengelige.

Huguet fortalte Repington i slutten av desember 1905 at den franske marinen allerede hadde tatt visse forholdsregler og var klar til krig. Den franske hæren var klar og reservister var begynt å komme til brakkene.

Da Lord Haldane ble krigsminister i den liberale regjeringa begynte han straks å reformere hæren. Han planla en ekstraordinær styrke på 158.000 mann, som skulle suppleres med spesielle reserver på 80.000 mann. Målet hans på 300.000 mann var nesten nådd i 1910, selv om styrken deretter ble redusert. I 1911 var styrken til den britiske hæren nesten fordoblet, mens utgiftene var blitt redusert.

Hæren ble omorganisert i 1908, og en generalstab som skulle ta seg av strategi og trening ble bygd opp. Det ble opprettet en reserve av offiserer ved at det frivillige korpset ved universitetene ble gjort om til Officers' Training Corps. Resultatet var at det britiske ekspedisjonskorpset i 1914 var den best trente og utstyrte britiske hæren som noen gang ble sendt ut i krig, i følge offisiell historie.

I perioden fram til konferansen i Algeciras var det ingen tegn på at man i England eller Frankrike var redd for Tyskland. Man var overbeviste om sin overlegenhet. McCullough siterer mange uttalelser som viser dette.

Senere samme år, etter at konferansen i Algeciras var over, ventet man fortsatt krig mot Tyskland. Lord Esher mente at en krig mot Tyskland var sikker siden Tyskland ville oppnå kommersiell overlegenhet.

Noen av de franskmennene som ønsket krig mot Tyskland så en slik krig som en motgift mot sosial revolusjon. Flere aviser skrev mye om sosial revolusjon.

Både Frankrike og Storbritannia tok skritt for å styrke Russland og støtte den russiske balkanpolitikken. Russiske obligasjoner fikk tilgang til Londonmarkedet for første gang etter Krimkrigen.

Selv om 1907 var et ganske rolig år var Fisher i april og mai opptatt med å legge planer for krig. Admiral Lord Charles Beresford som deltok i arbeidet med planene foreslo at den atlantiske flåten skulle foreta et overraskelsesangrep mot Tyskland, noe Fisher syntes at det var vel verdt å vurdere. Britene forsikret om all støtte til franskmennene i tilfelle politikken i Marokko førte til tysk motstand.

Både i Frankrike og i England var det mange som uttalte at en krig mot Tyskland ville komme. Lord Esher berettet om en hemmelig avtale mellom Tyskland og Sverige for å dele Danmark på en slik måte at Tyskland fikk kontroll over innseilingen til Østersjøen. I Frankrike mente Georges Clemenceau at krig mot Tyskland var "både sikker og nær".

Den 7. oktober erklærte Østerrike at Bosnia-Hercegovina ble annektert, noe den russiske utenriksministeren hadde gått med på i et møte med den østerrikske utenriksministeren baron Ai von Aehrenthal den 16. september. Til gjengjeld hadde Aehrenthal gått med på å støtte at stredene ble åpnet for russiske krigsskip. Men Isvolsky greide ikke å overtale England til å støtte dette, så han kjente seg lurt. Han snudde da om og benektet at han hadde inngått en avtale med Østerrike, og oppfordret serberne til å motsette seg annekteringen med makt. Dette ble støttet av Storbritannia.

I oktober oppstod en krisen mellom Tyskland og Frankrike da en tysk konsul i Casablanca hadde prøvd å hjelpe seks desertører fra fremmedlegionen til å slippe unna.

Den franske militærattasjeen i London, Victor Huguet, rapporterte at Lord Esher vurderte det som sikkert at det ville bli krig mot Tyskland, og mente at det var best å ta den nå sammen med Frankrike. Dette var en god anledning til å ødelegge den tyske flåten.

I 1909 var flåteskremselet - the naval scare - den store begivenheten i forholdet mellom England og Tyskland. Den pressekampanjen som Fisher førte fram skapte stort oppstyr. Fredric Harrison hevdet i The German Peril at Englands eksistens som stormakt var truet, England var utfordret som havenes hersker, og den britiske flåten var utilstrekkelig. England hadde ikke kontroll over havene, og trengte en sterkere hær for å forsvare seg mot en invasjon. Samtidig kunne han hevde at den engelske flåten var sterkere enn noen mulig kombinasjon av flåtestyrker.

I april offentliggjorte English Review en artikkel av Hilaire Belloc der han skrev at England nå var styrt av panikk. Han foreslo at Asquith kunne avgjøre at den beste kursen var å tvinge fram en krig med Tyskland så snart som mulig, siden krigen var uunngåelig.

Grey sa i en tale at England og Tyskland kunne leve i fred, men to ting ville føre til konflikt. En av disse var forsøk fra England på å isolere Tyskland. Men han sa at det ikke var noen grunn til å mene at England ville føre en politikk som isolerte Tyskland.

Ved slutten av året inngikk Russland og Bulgaria en militær avtale som sørget for gjensidig hjelp dersom et av landene kom i krig med Tyskland, Østerrike eller Tyrkia. Artikkel V i avtalen uttrykte: "virkeliggjøring av de høge ideal til de slaviske folk på Balkanhalvøya ..... er bare mulig etter et gunstig utkomme av Russlands kamp med Tyskland og Østerrike-Ungarn".

I 1910 sa Lord Balfour, som var leder for opposisjonen, i en tale i januar at statsmenn og diplomater fra de mindre landene var enstemmige i at "en kamp før eller senere mellom dette landet og Tyskland er uunngåelig". Diplomatene fra Belgia mente at det var Englands beslutning om å isolere Tyskland som ville føre til krig. Man ventet på krig.

Russland arbeidet også med å ruste opp hæren sin. I Frankrike var man engstelige for at Russland holdt hærstyrkene for spredt i det store imperiet. Men konferansen mellom de franske og russiske generalstabssjefene var enig om at Russland ville sette hovedstyrkene inn mot Tyskland allerede fra krigsutbruddet. Man ble enige om at tysk mobilisering ville forplikte både Frankrike og Russland til øyeblikkelig mobilisering.

Sent på høsten møtte den russiske utenriksministeren Sergei Sazanov tyskerne. De ble enige om at ingen av maktene ville inngå i en kombinasjon av aggressiv karakter mot den andre. Dette alarmerte både England og Frankrike, men Sazanov beroliget franskmennene med at Russland var trofast mot alliansen med Frankrike.

I Storbritannia ble de militære styrkene styrket, blant annet ved at mer enn 150 skoler og 20 universitet hadde fått sine offiserstreningskorps. Og forbindelsene til Frankrike og Russland ble styrket, og barn ble innrullert i patriotiske organisasjoner, og The Navy League sendte talere til skoler og delte ut panfletter etc.

I 1911 fortsatte Frankrike å gjennomføre erobringen av Marokko med stor kraft. I mai ble Fez erobret. Forholdet mellom Tyskland og Frankrike-England var svært spent.

Frankrike fortsatte å ruste opp. Et stort program for å bygge ut de franske flåtestyrkene ble prosjektert. Delcassé var blitt marineminister i Briands nye regjering. Han fortalte til Alexandre Isvolsky at utnevnelsen av ham var et tegn på at regjeringa ville legge spesielt sterk vekt på militær makt.

I England hadde parlamentsmedlemmet George Lansbury spurt om det var noe som forpliktet England til å sende tropper for å delta i operasjoner til den franske hæren. Greys bedragerske svar var at de britiske engasjementene bare var de som den engelsk-franske avtalen presenterte for Parlamentet.

Dette svaret gjorde den franske utenriksministeren bekymret. Han ville uttale seg offentlig om forholdet mellom Frankrike og England, og Grey ba ham uttale seg slik at det ikke ga Grey vanskeligheter med Parlamentet. Dersom det var blitt kjent at det nettopp var inngått en hemmelig avtale mellom Frankrike og England som forpliktet England til å sende alle de seks britiske divisjonene den fjerde dagen og kavaleriet den sjuende dagen og artilleriet den niende dagen av mobiliseringen til Frankrike, ville det ha være klart at Grey hadde ført Parlamentet bak lyset.

Presidenten i den russiske Dumaen hevdet at krig mellom Russland og Tyskland var uunngåelig om et eller to år. Han sa at Russland ikke alltid kunne gi etter for tyske krav. Krigsminister general Soukhomlinoff fortalte den franske militærattasjeen at den nye mobiliseringsplanen hadde redusert mobiliseringstida mer enn ventet. Han sa: "Med en gang mobiliseringen er komplett skal vi handle totalt; ikke litt etter litt".

Da Panther ble sendt til Agadir trodde Sir Eyre Crowe at de to alliansene som stod overfor hverandre gikk inn i en styrkeprøve og at det dominerende spørsmålet var om England var rede til å kjempe sammen med Frankrike og Russland.

Den 20 juli ble en svært viktig konferanse avviklet i krigsministeriet i Paris mellom general Dubail, som var sjef for generalstaben, og andre medlemmer av generalstaben og general Sir Henry Wilson, leder for militære operasjoner i det engelske krigsministeriet. Diskusjonene fastsatte betingelsene for samarbeid mellom Frankrike og England og fastsatte hvordan overføring av troppestyrker fra Storbritannia til Frankrike skulle foregå og hvordan de skulle forsynes.

Da general Wilson kom tilbake fra konferansen spurte han om når ekspedisjonskorpset ville være rede til å bli overført til Frankrike. Selv om Haldane forsikret om at England var rede til å sende 160.000 mann til den belgiske grensen i løpet av femten dager, var Wilson ikke fornøyd med troppenes tilstand.

Selv om det ikke var tegn til uvanlig militær aktivitet i Tyskland forberedte også Frankrike seg til krig. Den 31. juli sendte den franske statsministeren Joseph Caillaux ordre til de generalene og admiralene som ble berørt av mobilisering om å ha alt klart. Han var selv ikke entusiastisk siden russerne hadde sagt at de ville trenge minst to år til før de var ferdige til å gå til krig.

Caillaux ventet at Frankrike og Tyskland ville komme fram til en enighet om Marokko, men ventet likevel at det ville komme til krig mot Tyskland om ikke lang tid.

Den sjuende konferansen mellom den franske og den russiske generalstaben møttes i slutten av august 1911. Franskmennene fastslo at de nå hadde en større effektiv hær enn de 1.300.000 mann som var forutsett i artikkel III i den militære overenskomsten, at denne hæren kunne konsentreres like raskt som den tyske hæren og at den kunne gå på offensiven den tolvte dagen i mobiliseringen "med hjelp fra den britiske hæren på sin venstre fløy". Som svar på general Dibails uttalelse om at Frankrike måtte motta effektiv hjelp fra Russland for at Tyskland skulle bli angrepet samtidig fra øst og fra vest, svarte general Jilinski, som var den russiske stabssjefen, at Russland kunne gå på offensiven på den femtende dag av mobiliseringen. Når omorganiseringen var fullført ville Russland kunne sette inn 800.000 mann som forutsett i overenskomsten. Men han mente at det ville gå minst to år til før Russland kunne gjennomføre en vellykket krig mot Tyskland. En avtale om umiddelbar offensiv fra begge parter for å avbryte den tyske planen om å slå Frankrike ut først ble undertegnet.

Diskusjonen om den britiske deltakelsen på fransk side fortsatte uavbrutt, og det ble oppnådd enighet om samarbeidet mellom de to lands flåter.

Fisher mente at dette var tiden for en krig, og et krigen skulle bli tvunget inn på Tyskland siden det nå ville være gunstig. Kort tid etter skrev han: "Dersom Pitt eller Palmerston hadde vært statsminister ville de ha tvunget Frankrike til å kjempe etter som Frankrike har det beste artilleriet i verden, og en stor militær ekspert sier at den franske hæren nå virkelig er bedre enn tyskernes".

Franskmennene var ivrige etter å kjempe, men tyskerne var ikke interessert. Den britiske militærattasjeen rapporterte at den franske hæren var rede til krig, og at franskmennene trodde at sjansene deres var bedre nå enn i framtida, og at de kunne vinne. Grey likte ikke uttalelsen "at den franske hæren er så klar at de kan foretrekke krig nå", men han var likevel glad for at de var klare.

I november ble det klart at det for øyeblikket ikke var utsikter til krig, men franskmennene ga ikke opp håpet. Ferdinand Foch var sikker på at det ville bli krig til våren. Paul Cambon hevdet at Frankrike og Russland var av den oppfatning at krigen måtte bli utsatt til 1914 eller 1915. Selv om Frankrikes materielle forberedelser var ferdige var ikke organiseringen av overkommandoen ferdig.

Samtidig var russerne opptatt av et nytt forsøk på å åpne stredene i Tyrkia for russiske krigsskip. De foreslo en avtale om dette for Tyrkia. Tyrkia skulle ikke motsette seg at russiske krigsskip passerte gjennom stredene mot at Russland forpliktet seg til å forsvare Konstantinopel og tilliggende områder for Tyrkia. Men England var fortsatt avvisende overfor dette, og forslaget ble ikke akseptert. Russerne kom fram til at bare gjennom en stor krig kunne de vinne fram i denne saken, og krigen måtte føres vestover.

Frankrike fortsatte neste år å vente en stor krig. England ventet også en tidlig krig. Asquith sammenkalte invasjonskomiteen til Committee of Imperial Defence. Den arbeidet med ulike sider ved en krig mot Tyskland.

Isvolsky rapporterte i februar fra Paris at militære sirkler i Paris ventet nye internasjonale komplikasjoner, og at det fortsatt ble arbeidet for å forberede militære operasjoner i nær framtid. Joffre fortalte til den russiske militærattasjeen at han gjorde seg klar i tilfelle det ble krig til våren, og at alt var ordnet i minste detalj for den engelske deltakelsen i krigen.

Frankrike ville finne ut hvordan England ville stille seg til en fransk offensiv gjennom Belgia. Joffre ønsket en fransk offensiv gjennom Belgia. Måtte Frankrike vente på at Tyskland gikk inn i Belgia, og hvor langt inn i Belgia måtte tyskerne gå for at England aksepterte at franske tropper gikk inn i Belgia? Den britiske regjeringa insisterte på at franske styrker ikke måtte gå først inn i Belgia. Men etter at tyske styrker hadde gått inn ville britiske styrker også gå inn uansett hva Belgia måtte mene om det.

Britene og franskmennene ville sikre seg et godt forhold til Belgia, og derfor anerkjente de i 1913 den belgiske annekteringen av Kongo og erklærte at de ikke ville invadere Belgia. Den 27. juni anerkjente England offisielt den belgiske annekteringen av Kongo.

Etter britiske ønsker utviklet franskmennene en ny plan for konsentrasjon av tropper. Den eksisterende planen ble oppgitt og plan XII ble tenkt ut. Den hadde to varianter, A og B. Variant A skulle brukes dersom tyskerne ikke kom gjennom Belgia, og variant B dersom de, som antatt, kom gjennom Belgia. Planen var fullført 1. juni 1914.

I 1912 ble den engelsk-franske ententen utviklet videre og konsolidert. Nye planer for flåten ga hovedansvaret for Middelhavet til den franske flåten og den britiske flåten skulle vokte nordkysten av Frankrike.

Britene insisterte på at de ikke var forpliktet til å kjempe sammen med Frankrike, og franskmennene svarte da at de i så fall måtte forsvare seg mot angrep gjennom Nordsjøen. Grey svarte at det måtte være mulig å komme fram til formuleringer om felles handling i framtida som var slik utformet at regjeringa ikke ble anklaget for å inngå en allianse uten at Parlamentet hadde kjennskap til det. Frankrike ble forsikret om at England ville stå fast i forholdet til Frankrike, og at alle de seks divisjonene til ekspedisjonskorpset ville bli sendt over til Frankrike.

Den engelsk-franske ententen ble ytterligere utvidet ved Grey-Cambon brevene fra 22/23 november 1912. Den viktigste uttalelsen i brevene var følgende:
"... dersom en av regjeringene har alvorlig grunn til å vente et uprovosert angrep av en tredje makt, eller noe som truer den alminnelige fred, skulle den umiddelbart diskutere med den andre om begge regjeringene skulle handle sammen for å forhindre aggresjon og for å bevare freden, og, i tilfelle dette, hvilke tiltak de skulle forberede å ta sammen".

Denne uttalelsen forandret grunnlaget til den engelsk-franske ententen fra å være en enighet om engelsk støtte til fransk politikk i Marokko til å bli en generell avtale mellom de tok landene om å handle sammen i europeiske saker.

McCullough skriver at innledningen av den russiske offensiven på Balkan antakelig var den betydeligste hendelsen i 1912. Denne begynte 29. februar med den serbisk-bulgarske allianseavtalen som ble forhandlet fram under russiske oppsyn. Serberne ble fortalt av Nicholas II at Serbias aspirasjoner overfor Østerrike snart ville bli oppfylt. Niklas Hartwig var Russlands representant i Beograd og en pan-slavisk entusiast med et brennende ønske om å gjøre opp med Østerrike. Han fikk i oppgave å skape flere allianser på Balkan.

I juni rapporterte den franske ambassadøren i St. Petersburg at det var klart at Russland mente at det ville skje store ting ganske snart, og at den russiske regjeringa ønsket å framskynde disse store tingene og gjøre seg klar til å dra fordel av dem. Han sa også: "Tyskland og Østerrike er fortsatt rolige".

Da Poincaré besøkte Russland i august insisterte han på at jernbanelinjene måtte få dobbelt spor eller firedobbelt spor, og at det hastet med å standardisere avstanden mellom skinnene på Warszawalinjene fram til den tyske grensen. Spesielt var dobling og firedobling av jernbanesporet på Briansklinjen og Smolensklinjen svært viktig. Sazonov viste den serbisk-bulgarske avtalen til Poincaré. Poincaré mente at den var en "overenskomst om krig" siden den var rettet mot Tyrkia og Østerrike. Han advarte Sazonov om at Frankrike bare ville delta i en krig på Balkan dersom Tyskland var involvert.

Sazonov besøkte England, Frankrike og Tyskland i september, og ble forsikret av Grey om engelsk støtte til Russland dersom det ble krig. Grey forsikret om at England i en krig ville kjempe sammen med Frankrike, men Grey sa at han ikke ville sende krigsskip inn i Østersjøen dersom det ble krig, selv om den britiske marinen ville innføre blokade av Tyskland. Grey sa også at en britisk regjering ikke kunne gå til krig uten at befolkninga støttet dette.

Da tsaren bestemte seg for mobilisering av visse distrikt mot Østerrike fryktet Vladimir Kokovtsov, president for rådet, for at dette ville føre til krig mot Østerrike og Tyskland, og at Russland enda ikke var klar til krig. Han foreslo å forlenge verneplikten med seks måneder for å øke hæren. Sazanov var enig i dette. Krigsminister Soukhomlinoff sa at det var bedre å gå til krig snarest mulig siden både han og tsaren mente at "en krig ville ikke bringe oss annet enn godt". De russiske generalene mente at Russland var klar til krig, og tsaren var enig i at Russland var sterk nok til å sette Tyskland på plass når som helst.

Balkankrigen fikk Russland til å øke de militære utgiftene i siste del av 1912. Russland økte utgiftene med mer enn £7 millioner mens Tyskland økte utgiftene med £2 millioner. De russiske militærutgiftene var £5,5 større enn de tyske.

Balkanspørsmålet ble viktigere for begge sider. Poincaré erklærte at i et interessespørsmål for Russland måtte Russland ta initiativet og Frankrike ville støtte Russland. Isvolsky konkluderte at Poincaré mente at dersom Russland gikk til krig ville Frankrike gjøre det samme.

Frankrike ble alarmert i desember da Russland ikke svarte på militære tiltak i Østerrike. Franskmennene var redde for at Østerrike gjorde seg klart til å angripe Russland, og at dette ville bringe Tyskland inn. Frankrike undersøkte med russiske myndigheter om Russland forberedte seg militært. Den franske ambassadøren i St Petersburg rapporterte til Frankrike at den russiske generalstaben mente at Østerrikes militære tiltak var rent defensive, og at Russland ikke ville gå til krig selv om Østerrike angrep Serbia. Mens Frankrike for ikke lenge siden hadde klandret Russland for å egge opp Serbia ble nå russisk likegyldighet overfor mobilisering i Østerrike sett på med forbauselse og engstelse.

For å roe Frankrike ble det opplyst om at Russland hadde holdt 350.000 reservesoldater under militær kommando og tildelt 80 millioner rubler til ekstraordinære militære tiltak og ført noen divisjoner nærmere grensen mot Østerrike og gjort flere andre tiltak. Det virket som om russerne for øyeblikket var mindre ivrige etter krig enn franskmennene.

I januar ventet man i Frankrike fortsatt en tidlig krig, og hjelp fra England. Det militære samarbeidet mellom Frankrike og England ble enda tettere i det de ble enige om en avtale om felles aksjon i det Fjerne Østen.

Samtidig meldte den russiske ambassadøren i Berlin at alt han så og hørte overbeviste ham om at Tyskland ville unngå krig for enhver pris, og at den samme ånd hersket i Østerrike. Den tyske regjeringa mente at en krig ville påføre Tyskland svært store tap.

McCullough skriver at utnevnelsen av Delcassé i februar 1913 som fransk ambassadør i St. Petersburg var enda en indikasjon på den franske regjeringas bestemmelse om å påskynde forberedelsene til en tidlig krig. Isvolsky forklarte utnevnelsen med at Delcassé ble sett på som selve personifikasjonen av alliansen mellom Russland og Frankrike.

Delcassés spesielle oppgave var å overtale russerne om nødvendigheten av å øke antallet strategiske jernbaner slik at den russiske hæren kunne bli "raskere konsentrert på vestgrensen". Han fikk også myndighet til å tilby finansiell bistand fra Frankrike til dette formålet.

I februar ble det diskutert å gjeninnføre tre års militærtjeneste i Frankrike. Det ble presentert som et svar på økte militære bevilgninger i Tyskland. McCullough skriver at i virkeligheten var det ingen forbindelse mellom disse to forholdene, som den belgiske ambassadøren i Paris bemerket. Jules Cambon pekte på at Frankrike alltid skulle la det se ut som om de enorme franske militære anstrengelsene var en følge av tyske initiativ.

Den 25. februar rapporterte den russiske ambassadøren i London, grev Ai Benckendorff, fra konferansen i London at samtalene hans med Paul Cambon hadde overbevist ham om at av alle maktene var Frankrike den som ville se fram til krig uten stor beklagelse. Han sa at alle maktene arbeidet for fred, men Frankrike ville filosofisk akseptere krig. Han mente at Frankrike hadde full tillit til hæren sin. Poincaré sa til Isvolsky at hendingene de siste atten månedene hadde skapt en patriotisk stemning i Frankrike som lenge hadde vært ukjent. I lys av denne ville verken han eller ministrene hans tillate en gjentakelse av hendingene i Agadir eller gå med på noe kompromiss. Denne bestemmelsen ble forsterket av de britiske forsikringene om militær støtte. Statsminister Aristid Briand leste en melding fra Poincaré til nasjonalforsamlinga som sa: "Ikke noe folk kan være virkelig fredelig dersom det ikke alltid er klare til krig. Vi må vende oss mot hæren og marinen vår og ikke spare noen anstrengelser for å konsolidere og styrke dem".

General Sir Henry Wilson snakket med noen av de ledende militære i Frankrike, og han fortalte at de mente "det ville være langt bedre for Frankrike dersom en konflikt ikke ble utsatt for lenge". De ville kjempe med en gang over vanskelighetene på Balkan slik at de ville være sikre på russisk hjelp. Russland var så sterk, både militært og finansielt, at det ikke var avhengig av Frankrike, og kunne finne på å utvikle en politikk på egen hand. McCullough skriver at både Nicolson og Grey feilaktig mente at den franske regjeringa ikke delte det militære synet.

Den belgiske representanten i Frankrike, baron Guillaume, bemerket også den voksende sjåvinismen i Frankrike. Alle fortalte ham at en tidlig krig med Tyskland var sikker og uunngåelig. Folk krevde at det ble gjort tiltak for å øke den militære styrken til Frankrike.

Da Asquith i Parlamentet sa at England ikke hadde noen forpliktelse til å sende militære styrker til Frankrike klaget Paul Cambon over at dette kunne ha en uheldig virkning i Frankrike. Men Asquith var nødt til å si dette siden Parlamentet ikke hadde godkjent de foranstaltningene som var gjort og de forpliktelsene som England hadde tatt på seg om å sende tropper til Frankrike dersom det ble krig. Forpliktelsene mellom Frankrike og England var langt mer utarbeidet og fullstendige enn mellom Frankrike og Russland, som igjen var mer utarbeidet enn de vage forpliktelsene som eksisterte mellom Tyskland og Østerrike.

Det nye tyske militærbudsjettet medførte en utgift på 1.055 millioner mark, der 999 millioner skulle skaffes til veie ved en engangs skatt på formuer, som skulle betales inn over tre år. Den franske militærattasjeen forklarte at det ville bli en økning i det årlige antallet nye rekrutter som ville være på 58.500 hvert av de to neste årene. Hæren ville umiddelbart vokse med 58.500 mann, og en ny gruppe ville bli tilføyd i oktober 1914.

I Frankrike førte forlengelse av verneplikten til tre år til at den franske hæren økte med 160.000 mann i fredstid, og kompaniene økte fra mellom 130 og 150 mann til 200 i de østlige områdene. I mai ble det kunngjort at de rekruttene som hadde kommet inn i hæren i 1911 og som var planlagt å bli dimittert i oktober ville bli holdt i hæren selv om den loven som skulle autorisere dette enda ikke hadde blitt vedtatt.

Russerne bestemte seg for å øke hæren sin med 260.000 mann og militærbudsjettet med 100 millioner rubler. Warszawadistriktet skulle forsterkes med 75.000 mann. Frankrike og Russland bestemte seg altså for å øke sin allerede store militære overlegenhet overfor Tyskland med 360.000 soldater.

Militærkorrespondenten til The Times, Repington, skrev at utvidelsen av den tyske hæren skyldtes den endrede situasjonen i det sørøstlige Europa, spesielt den "økte makten og prestisjen til Russland" som følge av Balkankrigene. Han mente at dette ga den tyske generalstaben alvorlig grunn til bekymring, og at utvidelsen var fullstendig rettferdiggjort.

Han lovpriste måten Frankrike møtte situasjonen på. Det franske infanteriet og artilleriet ville være bedre trent enn det tyske. I en senere artikkel bemerket han at Frankrike allerede hadde fire millioner mann i reserven og at i framtida ville den bli enda større siden tjenestetida hadde blitt utvidet til 28 år.

Med hensyn til Russland pekte Repington på at siden 1904 hadde Russland tatt inn 440.000 rekrutter årlig, og med tre års militærtjeneste hadde Russland aldri færre enn 1.400.000 soldater under våpen. Repington erklærte at Russland manglet verken menn eller andre ressurser, og Tyskland kunne ikke stille opp mot Russland.

I april ble den nye russiske lovtillegget om militærtjeneste vedtatt, slik at alle rekrutter som var født i 1892 ville gå inn i de militære styrkene i 1913 og ikke i 1914. I oktober ble det vedtatt å forlenge tjenestetida i infanteriet fra tre til tre og et halvt år, som holdt 365.000 mann seks måneder ekstra inne i de militære styrkene.

McCullough skriver at Russlands intensjon om å gjøre Serbia til spydspissen i angrepet mot Østerrike ble mer og mer klart. I april rapporterte den serbiske representanten i St. Petersburg at Sazanov hadde fortalt ham at Serbia måtte arbeide for framtida etter som Serbia "ville erverve en god del territorium fra Østerrike". Ei veke senere skrev Sazanov til den russiske ambassadøren i Beograd at Serbia hadde "passert bare gjennom det første stadiet av sin historiske karriere", og at det lovede landet lå i Østerrike-Ungarns territorier.

Frankrike arbeidet fortsatt for at Russland skulle bygge så mange strategiske jernbanelinjer som mulig og utvide de eksisterende. Og Frankrike var fortsatt villig til å bidra til å finansiere denne jernbaneutbygginga i Russland. I juni fikk Pichon myndighet til å fortelle den russiske finansministeren Kokovtsov at den franske regjeringa ville la Russland få låne 400 til 500 millioner franc årlig for å bygge jernbaner på to betingelser. Den ene var at de strategiske jernbanene som var planlagt sammen med den franske generalstaben ble påbegynt med en gang, og den andre var at den russiske hærens styrke i fredstid ble betydelig økt. I november ble det oppnådd enighet om dette. Delcassé hadde den andre august rapportert om god framgang i allerede påbegynte arbeider, som etter hvert begynte å bli ferdige. Russland ville nå være i stand til å sende tretten armekorps mot Tyskland på mobiliseringens trettende dag. Dette var Joffre fornøyd med.

Joffre bemerket at det var nødvendig for Frankrike å ha betydelig materiell overlegenhet i vest, og det kunne bli oppnådd dersom Russland plasserte styrker slik at de var en direkte plage for Tyskland også i fredstid, siden det ville tvinge Tyskland til å holde store styrker stående i øst. Den russiske general Jilinski svarte at Russland reorganiserte hæren slik at det ble opprettet et armekorps i Warszawaregionen.

Ved slutten av året foregikk fortsatt de franske og russiske krigsforberedelsene. Delcassé rapporterte om strategiske jernbanelinjer som ble ferdige og om at den russiske hæren ble større.

Sazanov tok opp en viktig rapport til tsaren den 8. desember 1913. Han snakket om den endelige oppløsningen av det tyrkiske imperiet. Det gjorde på nytt spørsmålet om stredene ved Konstantinopel aktuelt. Han skrev at Russland hadde brukt hundrevis av millioner på forberedelser for å erobre Konstantinopel, men var fortsatt ikke i stand til å gjennomføre dette. Han kom med detaljerte forslag til flere forberedelser som skulle gjøre frammarsjen til Konstantinopel mulig så snart det var nødvendig. Og til slutt konkluderte han med planer for en europeisk krig som var nødvendig for at Russland skulle kunne oppnå sine mål. Han gjentok at "spørsmålet om stredene kunne knapt bli ført et skritt fram uten gjennom europeiske komplikasjoner", altså en europeisk krig. McCullough skriver at nå var russerne enige med Frankrike om at en generell krig var nødvendig for at deres mål skulle bli nådd.

I mellomtida førte ungtyrkernes ønske om å reformere den tyrkiske hæren til at en tysk general, Otto Liman von Sanders, ble utnevnt til leder for hærens reformarbeid. Russerne protesterte mot denne utnevnelsen som førte til at den tyrkiske hæren ved Konstantinopel ble kommandert av en tysk general. Saken ble komplisert ved at en britisk admiral hadde fått kommandoen over den tyrkiske flåten.

Russerne bestemte seg for å prøve å tvinge tyrkerne til å kvitte seg med den tyske generalen. Man ble enige om å forhandle med Tyskland om dette, og å søke hjelp fra Frankrike og Storbritannia for å drive bort den tyske generalen.

Vladimir Kokovtsov hevdet at det ble foreslått tiltak som ville føre til krig mot Tyskland, og spurte om dette var ønskelig. Sazanov var enig at en krig mot Tyskland ikke var ønskelig. Krigsministeren og sjefen for generalstaben erklærte at Russland var klar til krig mot Tyskland.

Etter diskusjon om militære tiltak som kunne bli foretatt for å tvinge Tyrkia insisterte Kokovtsov på at krig for øyeblikket ville bli en ulykke for Russland, og Sazanov ville vite hva man skulle gjøre dersom forhandlingene ikke førte fram. Man ble enige om at forhandlingene med Tyskland skulle fortsette fram til det ble klart om de kunne føre fram til et resultat. Dersom et ønskelig resultat ikke kunne bli oppnådd gjennom forhandlinger skulle man kontakte Frankrike og England for å prøve å komme fram til enighet om militære tiltak. Dersom man ikke kom fram til enighet om aktiv medvirkning fra disse landene, ville det ikke være mulig å gjennomføre tiltak som kunne føre til krig med Tyskland. Russland var villig til å risikere krig med Tyskland dersom Frankrike og England ville delta i krigen. Tyskland hadde aldri ønsket å provosere fram en konflikt ved å la Tyrkia nyte godt av tysk ekspertise, og Tyskland var rede til å inngå kompromiss.

Russland fortsatte å ruste opp. I 1913 brukte Russland nesten 75% mer på militærvesenet enn i 1904.

Den britiske regjeringa holdt fast ved sin politikk i 1913. Den gikk ut fra at det ville bli krig mot Tyskland i den nære framtid. Alle forberedelser for at det britiske ekspedisjonskorpset skulle kunne reise til Frankrike ble gjort ferdige. Seks infanteridivisjoner og en kavaleridivisjon skulle gå til aksjon den syttende dag av mobiliseringen. Admiralitetet begynte å bevæpne britiske handelsfartøy.

Ved slutten av 1913 innså tyske myndigheter at krig var uunngåelig, noen få år for sent skriver McCullough. Jules Cambon informerte Pinchon om at keiseren som "hadde blitt betraktet som å ha en modererende innflytelse på tysk politikk hadde kommet til å mene at krig var uunngåelig og nødvendig". Etter som de fransk-russiske planene og forberedelsene truet Tysklands eksistens var det på høy tid at Tyskland endelig innså den faren de utgjorde, skriver McCullough.

I januar 1914 var saken med den tyske general Liman von Sanders løst. Men Russland arbeidet fortsatt med planer for å oppløse Tyrkia. En konferanse mellom lederene for hæren og marinen og ministre ble holdt den 8. februar 1914 der det var omfattende diskusjoner om russiske erobring av stredene ved Konstantinopel.

Sazanov åpnet konferansen med en advarsel om at hendinger som kunne forandre den internasjonale situasjonen til stredene kunne være nært forestående. Det var derfor nødvendig å forberede et program som ville sikre at spørsmålet om stredene ville bli løst i henhold til Russlands ønsker. Russland kunne ikke tillate at noen annen makt kontrollerte stredene og måtte være forberedt til å ta dem så snart krigen begynte.

Sazanov mente at operasjonene mot stredene bare ville være mulige dersom det ble en generell europeisk krig. Sjefen for generalstaben og kavalerigeneral Jilinski var begge enige. Den siste pekte på at situasjonen ved begynnelsen av krigen ville avgjøre om det ville være mulig å sende tropper mot stredene. Ble det kamper på Russlands vestlige front måtte alle tropper sendes dit, siden seier der ville bety at ingen kunne hindre at Russland tok stredene.

Etter en lang diskusjon av de midlene som ville være nødvendige for å erobre stredene ble man enig om straks å begynne med forberedende tiltak, siden det snart kunne bli aktuelt å gjennomføre dem. Alle som tok ordet var enig i at denne aksjonen bare kunne bli foretatt i forbindelse med en generell europeisk krig. Nikolai Bazil, visedirektør i sekretariatet til Utenriksdepartementet, var til stede under konferansen, og skrev et memorandum der det blant annet står: "Muligheten for å ta stredene avhenger av et gunstig sammentreff. Å skape dette er handlingsmålet til Utenriksdepartementet".

Russerne ventet at Serbia og Montenegro ville føre krig sammen med Russland når den tid kom, og ville bidra til å ruste opp Serbia. Nikola Paschitsch, den serbiske statsministeren, hadde et møte med tsaren den 2. februar 1914 der dette ble tatt opp, og der serbiske ønsker om våpen og ammunisjon ble presentert.

Tsaren begynte også en kampanje for å skape et nærmere forhold mellom Russland og England. I en samtale med den nye franske ambassadøren i St. Petersburg, Paléologue, sa tsaren at å gjøre Trippelententen om til en allianse ville sette den bedre i stand til å få gjennomslag for sin vilje. Tsaren ønsket at Frankrike tok dette opp med den engelske utenriksministeren Grey.

Den 13. juni inspirerte den russiske krigsministeren en artikkel i Birshewija Vjedomosti med overskrift: "Russland er rede: Frankrike må også være rede". Om Russlands krigsforberedelser skrev artikkelen:
"Reformene som er gjort i Russlands militære avdelinger under treningen av Russlands væpnede styrker overgår alt som noen gang har blitt gjort før i denne retning. Rekruttkontingenten dette året har ..... blitt økt fra 450.000 til 580.000 mann, og tjenesteperioden har blitt forlenget med seks måneder. Takket være disse tiltakene er det hver vinter i tjeneste i Russland fire kontingenter rekrutter under våpen, som utgjør en hær på 2.300.000 mann".

Den militære korrespondenten til The Times skrev:
"Det er tegn på at Russland har gjort seg ferdig med den defensive strategien. Det økte antallet kanoner i de russiske armekorpsene, den økende effektiviteten til hæren, og forbedringene som er gjort eller planlagt for strategiske jernbaner er, igjen, saker som ikke kan blitt utelatt fra beregningen. Disse tingene er velberegnet til å gjøre tyskerne nervøse"
Den 18. juni, ti dager før mordet på erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn, fortalte Paléologue til den franske statsminister René Vivani, at "krig kan bryte ut hvert øyeblikk". Før han reiste til Russland den 20. juli fortalte Poincaré til krigsminister general Messimy at en konflikt var umiddelbart forestående og at loven om tre års militær tjenesteplikt ikke måtte bli rørt.

England var også godt forberedt til krig. Den 1. juli 1914 utstedte flåten "krigsordre nummer 1 (krig mot Tyskland)". Fra 15. juli til 23. 1914 var hele flåten rundt England på krigsfot. Tilbakevending til fredstids organisasjon ble opphevet allerede 26. juli.

Skalaen til ententens krigsforberedelser sammenliknet med de til Tyskland og Østerrike-Ungarn framgår av forsvarsutgiftene til maktene i tiåret før krigen kom. I løpet av disse ti årene oversteg de militære utgiftene til Frankrike og Russland de tyske og østerrikske utgiftene med £160 millioner, mens de brukte £70 millioner mer på flåtene sine. Frankrike og Russland brukte slik £230 millioner mer til forsvar i det tiåret enn Tyskland og Østerrike-Ungarn tilsammen. Dette er 25% mer. Avstanden var større i siste fem årene av tiåret enn i perioden 1905-09. Russland førte an i militære utgifter. Østerrike brukte minst.

Dersom man også tar Englands utgifter med i beregningen ser man at ententens overlegenhet var overveldende. I følge tallene til A.G. Enock brukte da ententen £993 millioner mer enn Tyskland og Østerrike. Tallene hans viser at England hadde de største militære utgiftene med unntak for årene 1909 og 1913.

McCullough skriver at trippelententen ledet an i krigsforberedelsene på alle måter i de siste ti årene før krigen. Frankrike og Russland økte den numeriske overlegenhet til hærene sine i dette siste tiåret, mens spesielt den russiske hærens evne til å slå til mot Tyskland ble sterkt økt. Ententens overlegenhet i sjøstridskrefter var enda større.


Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net


Kilder for dette kapitlet er: