Her kan du se et stort (380 kb) kart over sentral Europa år 980.
Europa nord for Alpene var på dette tidspunktet en stor skog. Europa kan ikke sies å ha vært en enhet. Begrepet Europa eksisterte knapt, i likhet med de land, nasjoner, stater som idag utgjør Europa.
Kulturelt og med hensyn til handel kunne Europa deles inn i fire områder.
Det som bandt Europa sammen var i stor grad kirka og religionen.
Disse fire områdene var igjen delt inn i mange typer statsdannelser, fra imperier til bystater og små fyrstedømmer. Imperier var det bysantinske øst-romerske imperium og det saksiske hellige tysk-romerske imperium, og muligens også det russiske riket fortjener å kalles et imperium. Sør for Østersjøen ble territoriet kontrollert av skiftende ungarske, bømiske og polske fyrster.
Alle disse fyrstene hadde igjen andre fyrster under seg. Mens landsbyen var den mest
alminnelige
bosetningsenheten var godset over store deler av det vestlige og
sentrale Europa den
mest utbredte driftsenheten.
På landsbygda i Europa var godseiendommen grunnlaget for
herremennenes makt. De
fleste bøndene ble
ufrie jordbruksarbeidere som var stavnsbundne og arvelig avhengige av sine herrer.
Godsherrene hadde
domsmyndighet over sine festebønder ved sine egne domsstoler. De mektigste
godsherrene hadde "hand- og
halserett" over sine bønder, altså rett til å dømme dem fra livet og til døden.
Bøndene hadde
arbeidsplikt på herrens jord og kunne pålegges å betale skatter til herren når
herren trengte penger.
Men de var ikke slaver selv om de var ufrie, for de hadde rettigheter.
Mange av godsene var opprinnelig gitt i forlening til godsherren av kongen. Da Karl den store og hans forgjengere samlet store deler av Vest-Europa, ga de erobret land i len til sine riddere for at de skulle kunne holde seg med hester og utrustning for å tjene hos og krige sammen med kongen. Kongene hadde ikke penger til å lønne sine hærer med siden de ikke hadde utviklet en organisasjon som kunne iverksette skattelegging, og også siden pengeøkonomien var lite utbredt, og de måtte derfor skaffe seg soldater ved tvangutskriving og ved å lønne sine riddere på en sånn måte at de hadde råd til å holde seg med hester og rustninger og våpen. Tvangsutskriving av soldater kunne foregå på den måten at et antall gårder ble pålagt å stille med en soldat hver. Etterhvert kom kongene til å gi bort mye av sin eiendom som len for å binde menn til seg som soldater. For sterke konger kunne dette være en fordel, men svake konger mistet kontrollen med disse ridderne, som etterhvert kom til å forvalte den jorda di hadde fått i forlening som sin egen eiendom. På den måten gikk rikene i oppløsning, og kongens inntekter og styrke kom til å avhenge av hvor mye land som han direkte eide eller kontrollerte selv, og hvor mange av herremennene som var villige til å følge ham.
Selv om jordbruket var under sakte utvikling var avlinga svært lita sammenliknet med i dag, og den var usikker. Siden kommunikasjonene var svært dårlige og pengeøkonomien lite utviklet, betydde uår sult siden det ikke var mulig å kjøpe inn forsyninger som kunne erstatte ei feilslått avling.
Godseierdriften var rundt år tusen også på frammarsj i England og spredte seg østover i Europa. Selveierbønder fantes det fortsatt mange av i Europa, men de var stort sett på vikende front. Nederland var unntaket der det ikke ble utviklet et godseierjordbruk. Det samme gjelder for Norge og store deler av Sverige. I de østlige delene av Europa, der jordbruksarbeiderne kom til å bli aller mest underkuet, var de rundt år tusen fortsatt i stor grad selvstendige, i større grad enn lenger vest. Godsene kunne være av svært forskjellig størrelse, og for mange trengte ikke jordeiendommene å være sammenhengende. Rike personer kunne eie mange gods, og kirka var også stor godseier.
Felles for alle statsdannelsene var at makten og suvereniteten var fragmentert. Den øverste fyrsten hadde ikke, til forskjell fra i dag, monopol på å mønstre militærmakt i sin stat. Også på de fleste andre måter hadde fyrstene liten kontroll over undersåttene, og liten mulighet til å kontrollere den virksomhet som foregikk i riket. Ingenting som liknet en sentralisert nasjonalstat fantes noe sted i Europa. Private kriger florerte. Dette var ved slutten av vikingtida, men ikke bare blant vikingene fant man private krigsenterprenører; de var vanlige over hele Europa.
I Italia rundt år 1200 krevde Bysants, Paven og den tysk-romerske keiser suverenitet over det meste av Italia. Likevel bestod Italia av mellom to og tre hundre temmelig selvstendige by stater. Der folketettheten var minst var statene størst.
Rundt år tusen begynte Europas befolkning å vokse svært raskt. En grunn er at klimaet ble gunstigere for jordbruket nord for Alpene. En annen grunn er tekniske nyvinninger. Den viktigste av disse var t rolig utvikl inga av en ny type plog som ikke bare rotet i jorda, men skar dypt i jorda og vendte torva. Denne gjorde det mulig å drive den tunge jorda nord for Alpene langt mer effektivt enn tidligere. Dessuten kunne hesten tas i bruk som trekkdyr i jordbruket siden det ble utviklet seletøy og bogtre som unnlot å strupe hesten når den trakk tungt. Og hesteskoen var blitt kjent og tatt i bruk.
Jorda i den delen av Europa som ligger nord for Alpene var tyngre å dyrke enn jorda i Midt-Østen og ved Middelhavet, og krevde en bedre utviklet jordbruksteknologi. Derfor hadde det godt lang tid fra det ble utviklet et betydelig jordbruk i Middelhavsområdet til det samme skjedde lengre nord.
Denne befolkningsveksten nord for Alpene som begynte rundt år tusen kan illustreres ved å nevne at rundt år tusen er befolkninga i Frankrike og Nederlandene tilsammen anslått å ha v ært på rundt fem millioner individer. Det var det samme som i Hellas og Balkan landene tilsammen. Rett før Svartedauen var befolkninga i Frankrike og Nederlandene kommet opp i omkring tjue millioner individer, mens befolkninga i Hellas og Balkan landene knapt hadde vokst. Befolkninga i Nord-Vest Europa, inkludert Frankrike, økte fra ca 12 millioner rundt år tusen til godt og vel 35 millioner rett før Svartedauen, mens befolkninga i de europeiske Middelhavslandene bare økte fra ca 17 millioner til, selv om det foregikk ei sterk befolkningsøkning i Italia. En annen grunn til denne sterke befolkningsøkninga i Europa nord for Alpene var at det kunne dyrkes mye ny jord, og det foregikk et stortstilt nydyrking, både innenfor de bosatte områdene og ved at tyske bønder flyttet til de østlige og sentrale delene av Europa og dyrket ny jord der.
Likevel hadde det østlige Europa, Polen, Litauen, Russland, Ukraina, Ungarn, den svakeste befolkningstilveksten i denne perioden. Rundt år tusen var det tilsammen i dette svære området rundt ti millioner mennesker, og rett før Svartedauen kunne det være tretten millioner mennesker her, altså ei øking på bare rundt 30%. Nå hadde riktignok store deler av dette området blitt herjet av mongolene i mellomtida.
Denne befolkningveksten kom også byene til del. Europa hadde få byer, og byutviklinga kom seint i gang i Europa utenfor Middelhavsområdet. De byene som var i ferd med å vokse fram omkring år tusen utviklet sin egen administrasjon og sin egen rettshandhevelse og sitt eget lovverk. De greide i mange områder å oppnå stor uavhengighet fra herremennene som rådde på landsbygda. Dette gjelder spesielt i den delen av Europa der veksten ble sterkest, altså fra og med Nord-Italia og videre nordover til Nordsjøen.
Byene kunne ha tre inntektskilder. De kunne være administrasjonssteder for kirka eller kongen, eller de kunne være produksjonsentra, som Milano og Firenze, eller handelsbyer, eller en kombinasjon. De fleste byene ble svært små sett i forhold til hva vi er vant med i dag. En grunn til dette er transportproblemene. Det fantes ikke noe godt system av veier i Europa, og landverts transport ble svært kostbar.
Dette arbeidet er del av et arbeid om Europas historie.
Det er skrevet av Tor Førde - email:
torforde@online.no