Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
De forandringene i det engelske styresettet som ble gjennomført i siste del av det syttende århundret var avhengige av at myndighetene samlet inn og kartotekførte store mengder informasjon om samfunnet. Og den mengden informasjon som ble samlet inn av sentralmyndighetene økte sterkt.
Informasjonen måtte organiseres slik at den både var lett tilgjengelig for administrasjonen og myndighetene og slik at de opplysningene som til enhver tid var relevante lett kunne frambringes. Dokumentene ble ordnet i serier og kopiert eller arkivert, og arkivene ble indeksert og organisert på måter som gjorde det lett å finne dokumentene igjen og å hente ut den relevante informasjonen.
Det ble også lagt vekt på å hente informasjon inn fra andre land siden England ønsket å føre en aktiv utenrikspolitikk og ha innflytelse på kontinentet. Derfor ble det opprettet diplomatiske forbindelser med andre land og systematisk hentet inn informasjon om dem. Det ble også drevet spionasje mot andre lands militærvesen siden krig alltid var en reell mulighet.
Og naturligvis ble det samlet inn informasjon om den innenlandske økonomien for å kunne beregne hvilke skatter som ville være effektive og for å anslå hvor mye de kunne bringe inn, og for å kunne utforme innenrikspolitikken. Informasjon var også nødvendig for å ha kunnskap om virkningene av den politikken som ble ført - var den effektiv? Og myndighetene trengte informasjon om sitt eget byråkrati og om sine egne ansatte. Hvordan utførte de det arbeidet som de skulle utføre?
Det mest effektive eksemplet på at statsansatte ble overvåket er fra etaten for omsetningsavgift. Ikke bare ble det regelmessig samlet inn regnskap fra de ytre kontorene og deres ansatte, men det ble tatt i bruk et omfattende system av dagbøker som ble detaljert ført av de ansatte om deres arbeid, og dette ble overvåket og kontrollert av inspektører som leste dagbøkene og regnskapene og kontrollerte at de var korrekte ved å besøke de stedene som tjenestemennene hadde beskrevet.
Det meste av den informasjonen som ble hentet inn var ikke beregnet for offentligheten, selv om det hente at den ble brukt av andre avdelinger i administrasjonen og også av Parlamentet. Dersom informasjonen skulle bli gjort kjent i videre kretser måtte de embetsmennene som satt på den formidle den videre, noe de ofte ikke satte pris på, og informasjonen måtte bearbeides slik at den ble lettere tilgjengelig og forståelig. Informasjonen var vanligvis ordnet slik at den først og fremst var tjenlig til det bestemte formålet den var hentet for å tjene, og vanskelig å bruke til andre formål.
I det minste fire andre publikum presset på for å få innsyn i den informasjonen som administrasjonen hentet inn, skriver John Brewer. For det første ønsket ministrene i regjeringa å kunne sette seg inn i denne informasjonen for å kunne kontrollere administrasjonen og utforme en politikk. For det andre ønsket Parlamentet adgang til denne informasjonen både for å kontrollere administrasjonen og de utøvende myndighetene og for å utforme politikk. Og også grupper som ble berørt av myndighetenes politikk ønsket mest mulig informasjon om statens virksomhet. Og også den brede offentlighet ønsket innblikk i statens virksomhet og samfunnets tilstand.
John Brewer skriver at den økende interessen for kunnskap om statens virksomhet og om samfunnets tilstand skyldtes både at staten økte sin aktivitet og fikk stadig mer omfattende innflytelse på alt som foregikk, og at man ble mer interessert i å bruke matematiske teknikker for å gjøre verden og tilværelsen mer forståelig og mer mulig å kontrollere. De nye vitenskapene og det voksende behovet for kunnskap gikk sammen med nye måter å forstå og å klassifisere verden på.
Det ble gjort forsøk på å utforme en "politisk aritmetikk". Denne tidlige versjonen av politisk vitenskap var et forsøk på å forstå statens ressurser ved hjelp av mål og vekt og aritmetikk. De data man hadde var for ufullstendige og upresise og metodene alt for lite utviklet til at det var mulig å oppnå den forståelsen som den politiske aritmetikken ønsket, men målet om å utvikle omfattende statistikk og kvantifiserbar kunnskap om samfunnet og statens virksomhet ble stående.
Politiske aritmetikkere som William Petty, Gregory King og Charles Davenant la vekt på viktigheten av at de styrende skulle være i stand til å foreta nøyaktige beregninger av statens ressurser for å utvikle politikken på en måte som førte til ønskede resultat. Da forbindelsen mellom utforming av politikk og evnen til å beregne nødvendige og eksisterende ressurser var fastslått vokste etterspørselen etter statistikk. I følge gjeldende antakelser trengte staten informasjon og data både om sin egen virksomhet og om den økonomiske aktiviteten i hele samfunnet for å utvikle en politikk som førte til et velstående samfunn og en sterkt stat. Framfor alt trengte myndighetene informasjon om handelen, for handelsbalansen ble sett på som den viktigste indikatoren for om England lyktes eller ikke som en kommersiell makt.
Det første regjeringskontoret som utelukkende gikk inn for å sette opp statistikk var kontoret til the Inspector-General of Imports and Exports som ble opprettet i 1696. Oppgaven til generalinspektøren var å produsere årlige oppgaver som ga oversikt over import og eksport. Informasjonen som ble brukt til dette ble hentet fra tollvesenets kontor for å framstille Englands handelsbalanse. I 1713 opprettet Frankrike et liknende kontor.
Statens vekst var viktig for å oppmuntre ønsket om og behovet for å lære regneferdigheter og for å utvikle disse videre. Staten samlet inn mer kvantitativ informasjon enn noen annen. Og den støttet spesiell opplæring i anvendt matematikk ved Christ's Hospital School i London. Mange av de tidlige politiske artimetikkerne arbeidet for staten og arbeidet med den informasjonen som staten samlet inn. Embetsmenn var ivrige forkjempere for tallenes vitenskap. De offentliggjorde bøker om matematikk og regnskapsførsel, og skrev om sannsynlighetsregning og ga instruksjon i regnskapsførsel og matematikk.
Den delen av statens administrasjon som vokste sterkest og der det var flest nye stillinger var finansavdelingen, og stillingene der krevde at ansatte kunne matematikk. Det gjorde forøvrig også mange andre stillinger både i byråkratiet og i forretningsverdenen.
John Brewer skriver at slik stimulerte politikken og statens organisasjon til innsamling av data og til beregninger. Underhusets medlemmer trengte fakta i store mengder siden Underhusets arbeid både var en del av regjeringsarbeidet og siden en av Underhusets klassiske oppgaver var å granske administrasjonen av kongeriket og rette opp misbruk innenfor administrasjonen.
Når Underhuset behandlet saker som tok opp administrasjonens arbeid hadde medlemmene av Underhuset rett til å be om dokumenter fra administrasjonen. Selv rutinesaker krevde at Underhuset fikk overlevert store mengder dokumenter. Og når kontroversielle saker var oppe ble strømmen av dokumenter stor.
Medlemmene av Underhuset kunne også selv samle inn informasjon om saker som de var spesielt interesserte i og spre denne i Underhuset. John Brewer nevner at dette gjelder spesielt saker som fattigloven og kriminallovgivningen, der underhusmedlemmer kunne hente inn informasjon fra lokale personer og fra eksperter. Også lobbyister spredte informasjon om saker som var av spesiell interesse for de gruppene som ansatte lobbyistene.
Tidlig i det attende århundret ble lite informasjon om arbeidet i Underhuset offentliggjort. Den eneste kilden om virksomheten i Underhuset som ble offentliggjort var Votes and Proceedings som ble offentliggjort fra 1680-årene av. Hvert medlem av Underhuset fikk et eksemplar gratis av Votes and Proceedings. I 1730 ble mer enn tusen eksemplarer av Votes and Proceedings daglig solgt til offentligheten. I tillegg fikk alle underhusmedlemmene og mange ulike regjeringsorgan og kontorer sine eksemplarer.
Votes and Proceedings ga et minimum av informasjon. Det fortalte om petisjoner, om nedsettelse av komiteer, og om vedtak av lover og alle andre vedtak. Men det fortalte lite om debatten i Underhuset. I 1740-årene vedtok Underhuset at også dets Journals skulle trykkes. De begynte etter hvert å bli solgt offentlig. De inneholdt mange rapporter og dokumenter. Fra 1767 ble en egen serie med samlede parlamentariske komiterapporter trykt. Det betydde at ut i andre halvdel av det attende århundret kunne den interesserte allmennheten ha omfattende adgang til informasjon om arbeidet som foregikk i Underhuset. Og det var betydelig interesse for det materialet som ble trykt om styre og stell og om samfunnets tilstand.
John Brewer skriver at etterspørselen etter informasjon ikke var begrenset til det som var nyttig. Det var etterspørsel etter kunnskap som ga lærdom om verden - ikke bare informasjon som var praktisk anvendbar for den som hadde kunnskapen, men som ga forståelse av verden.
Det ble solgt mange bøker som ga anvendbar kunnskap - "how to" bøker - som fortalte hvordan ting skulle gjøres og ga veiledning om for eksempel de regelverkene som var gjeldende og hvordan man gikk fram for å følge dem.
Selv disse bøkene var mer enn praktiske oppslagsverk og bruksanvisninger. The General Shop Book or Tradesman's Universal Director som ble utgitt i 1756 var ikke bare en bruksanvisning for handelsmenn, men prøvde å gi en omfattende oversikt over handelen:
Sammenfatter og forklarer den innenlandske og utenlandske handelen til Storbritannia og koloniene, både den som utføres av selskap og private personer; og de mange yrker og profesjoner som utøves innenlands; de ulike vareslag og produkter som eksporteres og importeres mellom de forskjellige land i verden; vekslingskursene, handelsbalansen, virksomheten til tollen og Waterside, fakturaer, tollangivelser, forsikring, mynter, vekt, mål etc. Og avstanden mellom alle markedsbyer i England, fra London, deres messer og markeder. Vertshusene hvor vogner og reisende tar pause, og dager når de kommer og reiser videre. Med kart over veiene, kart over London, en skisse over kysten, og mange andre nyttige detaljer.
Boka inneholdt mye informasjon som fortalte om hvordan handelsmannen passet inn i verden, og som ikke umiddelbart var anvendelig.
John Brewer skriver at interessen for nyttig informasjon ikke bare skyldtes forandringer i samfunn og økonomi, men vokste ut fra interessen for å forstå verden på en ny måte [siden det var en ny verden som vokste fram].
Det var en tiltro til tallenes verden. Matematikk og aritmetikk ble sett på som måter å tenke på som kunne brukes for å forstå alle menneskelige tiltak. Matematikk ble verdsatt også fordi bruken av matematikk ga mental trening. Matematikken burde brukes på all kunnskap, matematikken burde utvikles slik at den kunne anvendes på all informasjon, og informasjonen kvantifiseres eller bearbeides på en slik måte at den kunne bearbeides ved hjelp av matematiske metoder. Dermed ville det bli mulig å foreta mer presise avgjørelser og å beregne den risiko og de muligheter som lå i ulike alternativ. Matematiske kalkulasjoner kunne produsere sikkerhet og presisjon ut av tilsynelatende kaos og uorden. Bruken av matematiske teknikker som sannsynlighetsregning ble antatt å gjøre nyttig og brukbar kunnskap alminnelig eller universelt anvendbar. Brukbar kunnskap ble ganske ofte beskrevet som universell kunnskap, skriver John Brewer. Universell kunnskap var kunnskap som alltid var gyldig. Universell kunnskap hadde derfor preg av å være offentlig, siden den gjaldt for alle, og den var upartisk. Dette ble satt opp som et ideal, et mål å strekke seg etter.
Etter 1688 ble det flere "lobbyer", altså grupper som prøvde å påvirke myndighetenes politikk ved å formidle sitt syn på hvordan forhold burde være. De utviklet mer sofistikerte framgangsmåter og konsentrerte seg i større grad om Parlamentet.
Etter 1688 møtte Parlamentet hvert år og ikke som tidligere når monarken fant på å sammenkalle det. Dette var et permanent Parlament som var langt mer aktivt enn tidligere, og det ble et langt viktigere politisk organ.
Blant lobbyene var religiøse samfunn som kvekerne og næringsinteresser som the Society of West India Merchants og lokale engelske lobbyer som the Bristol Merchant Adeventures og industrielle lobbyer som the Midland Association of Ironmasters.
Mange av disse lobbyene hadde sitt utspring i laug, mens andre var opprettet nettopp for å representere spesielle interesser overfor myndighetene i London. Lobbyene brukte mye tid på å iaktta Parlamentets arbeid og dets lovgivning, og på å analysere hvordan dette kunne påvirke de interessene som de spesielle lobbyene representerte, for å sette lobbyen i stand til å intervenere dersom det ble oppfattet at det kom lovgivning som kunne være uheldig for den interessen som lobbyen representerte.
Regjeringas embetsmenn fant at lobbyer kunne være nyttige siden de ofte var godt informert om spesielle forhold og kunne gi nyttig informasjon om disse forholdene, informasjon som myndighetene selv i noen tilfeller ikke hadde. Handelsmenn fikk ofte kjennskap til utenlandske nyheter før myndigheten fikk det.
Ministre oppmuntret derfor lobbyene til å komme med informasjon. Og lobbyene utnyttet dette for å påvirke utformingen av myndighetenes politikk.
Noen grupper prøvde i enkelte tilfeller å begrense myndighetenes tilgang til informasjon. Produsenter kunne prøve å unngå beskatning ved å holde tilbake opplysninger om produksjonsprosessen. Dette kunne gjøre det vanskelig å utforme regler for beskatningen og å anslå skattens størrelse.
Lobbyene måtte utvikle og opprettholde et godt forhold til de myndighetene som de prøvde å påvirke. De måtte unngå å virke påtrengende, men samtidig måtte de være tilstede og bli hørt. Myndighetene ville ikke la seg presse, men de var villige til å høre på råd og informasjon.
Lobbyistene måtte utvikle framgangsmåter som gjorde dem akseptable og tilgjengelige og tilstedeværende for myndighetene uten at de virket påtrengende. Og de måtte være i stand til å få saker som var spesielt viktige for dem opp på dagsordenen. Dette kunne de gjøre ved å samarbeide med medlemmer av Underhuset som kunne ta deres saker opp der. De kunne også sende petisjoner inn til myndighetene.
John Brewer nevner lærhandlerne som ei gruppe som var svært aktiv overfor Underhuset i en periode. Fra 1697 til 1699 sendte lærhandlere inn mer enn 150 petisjoner fra mer enn hundre ulike steder i en toårig kampanje for å avskaffe avgifter på lær. Og denne kampanjen var vellykket i det den hindret at skatten på lær ble fornyet i 1699. Brewer skriver at det ble gjennomført mange liknende kampanjer i det attende århundret der det ble sendt inn petisjoner fra mange ulike steder for å oppnå det samme formål.
Hensikten med petisjoner var å bli hørt av Parlamentet. Den viktigste delen av dette arbeidet var å få nedsatt en parlamentarisk komite som skulle behandle saken det gjaldt. Der ville vitner og eksperter få legge fram sine synspunkter, og interessegruppen ville kunne få legge sin sak fram for Underhuset.
Petisjoner måtte presenteres av medlemmer av Underhuset, og det var ikke alltid like enkelt å oppnå dette. Og selv om petisjoner ble presentert overfor Underhuset trengte dette slett ikke å føre fram til det ønskede resultatet.
Det var begrensninger for når petisjoner om skatter kunne presenteres. I alle andre saker fikk Underhuset petisjonen som angikk saken før saken ble endelig behandlet og avgjort. Men skatteforslag var underlagt the Treasury, som hadde monopol på dem fra første tiår av det attende århundret. Petisjoner mot skatter kunne bare bli tatt opp etter at skattene var vedtatt. Arthur Onslow, speaker i Underhuset fra 1728 til 1761, sa det slik:
hvor petisjoner mot vedtak om en ny avgift er tilbudt ville Huset ikke motta dem, for Huset er den mest kompetente dommer om hva som er fordelaktig for nasjonen som det representerer. Men petisjoner mot avgifter som allerede er vedtatt blir alltid mottatt siden de spesielle personer som lider under dette eksperimentet er best i stand til å informere Huset om de plager som blir opplevd som følge av avgiften.
Presentasjonen av en petisjon var ingen enkel sak. For at den skulle bli tatt opp krevdes det aktiv støtte fra minst et medlem av Underhuset og sympati fra mange nok medlemmer til at det ble vedtatt å sette opp en komite som skulle behandle saken petisjonen gjaldt. Etter at en komite var blitt satt ned for å behandle petisjonen måtte petisjonen beskyttes og fremmes dersom den skulle føres fram til et positivt vedtak. Lobbyister måtte derfor begynne å arbeide for å fremme petisjoner allerede før de var lagt fram, og deretter fortsette å støtte dem helt fram til det eventuelt ble gjort et vedtak.
Lobbyvirksomhet kunne derfor være både tidkrevende og kostbart. De interessene som stod bak petisjoner måtte være i stand til og forberedt på å bruke mye penger for å få petisjonene ført fram til vedtak. Og slitet og utgiftene kunne være bortkastet, for til tross for grundig lobbyvirksomhet trengte ikke petisjoner å føre fram til ønskede vedtak.
Lobbyer kunne skaffe til veie penger ved å få mange personer til å yte bidrag til lobbyvirksomhet for bestemte forslag og petisjoner. I 1694 skrev for eksempel produsenter av spillkort ut en kontingent på 10 shilling for mestere og 2 shilling for svenner for å dekke utgiftene ved å søke å få avskaffet avgift på kort. Slike kontingenter var vanlige i det attende århundret. I 1760-årene finansierte the Society of West India Merchants sitt arbeid overfor Parlamentet med en avgift på handelen med de Karibiske øyene.
Disse pengene ble brukt ble brukt til å betale avgifter til Parlamentet og for å betale utgiftene til medlemmene av gruppen som var til stede i Underhuset og departementene og til medlemmer av Underhuset. De ble også brukt til jurister og agenter som ga juridisk informasjon og informasjon om Parlamentet, og til trykkeriutgiftene for trykksaker.
Lobbyvirksomhet krevde personlig tilstedeværelse i Underhuset for å fremme den saken som man ønsket å fremme, og for å kunne gripe inn når motstandere prøvde å stoppe saken.
Store demonstrasjoner til fordel for en sak var vanligvis ikke effektive. Det var bedre å bruke en liten gruppe godt informerte personer. Lobbyer i provinsen eller koloniene sendte enten representanter til London eller ansatte personer som kunne representere dem. En virksomhet eller næring etc. som hyppig ble mål for lovgivning kunne kjenne behov for å sette ned en permanent komite som skulle ivareta virksomhetens interesser overfor myndighetene. Slik opprettet the London Destillers Company komiteer som skulle ivareta dets interesser overfor Underhuset i 1689-90, 1695-8, 1701-4, 1711-14, 1717-18, 1720, 1722, 1724-39, 1745-5 og 1751.
De fleste selskap i London gjorde bruk av slike komiteer i løpet av århundret, og komiteene møttes i et av kaffehusene eller vertshusene i the Palace Yard like utenfor Underhuset. Der instruerte de vitner som skulle møte for Underhuset eller for en utvalgt komite, og underholdt både medlemmer av Underhuset og embetsmenn, og møtte jurister, som the solicitor-agent.
The solicitor-agent var en jurist som hadde spesialisert seg på Parlamentets virksomhet. Han kunne lage utkast til ny lovgivning som lobbyen ønsket vedtatt, og sammen med en komite planlegge og verksette det taktiske presset for å fremme den ønskede lovgivning både i Underhuset og i Overhuset.
Robert Harper var en av disse juristene. Han skisserte 613 lover fra 1717 til 1763. I 1740-årene skisserte Harper seksten til tjue lover for hver parlamentssesjon. Han spesialiserte seg på vedtak om gods og inngjerding [enclosure] og hadde praktisk talt monopol på dette feltet. Han hadde mange kollegaer som representerte kommersielle og industrielle interesser.
John Brewer forteller som eksempel på hva en solicitor-agent gjorde om John Barrett som fikk i oppdrag av gull- og sølvtråddragerne å arbeide for at de fortsatte skulle ha monopol på sin virksomhet i England ved at import av den typen produkter som de lagde fortsatt skulle være forbudt. Han lagde et lovforslag våren 1698. I et lovforslag for å forby import av bonelace ønsket tråddragerne en klausul om at også gull- og sølvtråd ble forbudt importert. John Barrett skrev en ny versjon av lovforslaget og møtte de to underhusmedlemmene som hadde lovet å støtte lovforslaget og organiserte en petisjon til fordel for det. Han fikk ei vogn i seks dager for å arbeide raskere og var til stede i Overhuset i fire dager for å fremme lovforslaget.
Den viktigste oppgaven til en solicitor-agent som John Barrett var å sørge for at underhusmedlemmene fortsatte å være opptatt av lobbyens forslag. De fleste forslagene som kom til Parlamentet døde stille fordi interessen for dem forsvant.
Hvor stor mulighet en solicitor-agent hadde til å lykkes var i stor grad avhengig av de forbindelsene som lobbyen hadde i maktens sirkler, og i hvilken utstrekning lobbyen utnyttet dem. Støtte fra personer som var høyt oppe i systemet var av avgjørende betydning. De tidligere nevnte gull- og sølvtråddragerne hentet støtte hos Sir Henry Hobart fordi han ville støtte tekstilnæringa i valgkretsen sin i Norfolk og fordi han var tollkommissær og var i stand til å gi effektiv støtte.
Solicitor-agenten og lobbyen han representerte fikk ofte parlamentariske embetsmenn til å overvåke lovgivninga og til å hjelpe til med å skissere lovforslag. Disse var kontorister i Underhuset og hadde den grundigste kjennskap til prosedyrene i Parlamentet og tilgang til parlamentarisk informasjon.
Noen av disse kontoristene fikk fast betaling av interesserte for å følge med i Parlamentets virksomhet og rapportere om den. Det ble ventet av dem at de meldte fra om alle initiativ som kunne være av betydning for disse interesserte.
Tjenestemenn i Parlamentet fikk betalt for å distribuere flygeblad blant parlamentsmedlemmene der interessegrupper la fram sin sak. Dette ble gjerne gjort som forberedelse av saken før den ble tatt opp som en petisjon. Slike flygeblad ble også delt ut til embetsmenn og andre personer som kunne være viktige for saken.
Det var forholdsvis billig å få trykt opp disse flygebladene. Likevel ble de sjeldnere delt ut senere i århundret. Det forklares med at de lobbyene som stod bak dem ønsket å presentere sin sak grundigere enn det var mulig å gjøre i et flygeblad.
Fra 1730-årene av begynte lobbyene å henvende seg til stadig videre grupper. Under omsetningsavgiftskrisen i 1733 henvendte lobbyer seg til offentligheten i kampanjen mot Walpoles planer for omsetningsavgiften, og altså ikke bare til Underhuset og embetsverket. En stor mengde ulike trykksaker ble spredt vidt omkring.
I 1743-4 henvendte handelsmenn som importerte sukker fra Vestindia seg til offentligheten i en kampanje mot Henry Pelhams plan om å øke avgiften på sukker. Denne kampanjen erstattet ikke de tidligere lobbytaktikkene overfor Underhuset, men kom i tillegg til dem.
I andre halvdel av århundret var det vanlig at grupper som ville ha vedtatt nye lover presenterte saken sin for offentligheten i avisene. Da the Trent and Mersey Canal Bill første gang kom opp til drøfting i 1765 gikk en av dens ivrigste støtter, Josiah Wedgwood, inn for at de som støttet den skulle skrive to innlegg hver veke i hovedstadsavisen St James Chronicle og også skrive innlegg i avisene i Liverpool, Manchester, Derby, Nottingham og Birmingham.
Stadig flere aviser ble utgitt i provinsene, og lobbygrupper tok dem i bruk for å gjøre sine synspunkter kjent. Og flere og flere lesere ble gjort kjent med og engasjert i sentrale politiske spørsmål.
John Brewer skriver at interessegrupper i siste del av det syttende århundret og første del av det attende århundret brukte tre typer argumenter når de kjempet mot lovforslag. Den første og minst effektive tok opp de spesielle bekymringene som interessegruppen hadde. De viste til hvordan lovforslaget dersom det ble vedtatt ville føre til prisøkning, redusert produksjon og økende arbeidsledighet. Det ville også gjøre ting vanskeligere for dem. Å holde seg til bestemte regelverk tok tid og medførte ekstra arbeid og utgifter.
Den andre typen argumenter mot lovgivning var pragmatisk og hevdet at forslagene ikke ville fungere. Nye skatter ville medføre større utgifter enn inntekter for staten. Utgiftene med å administrere ordningene ville bli større enn de pengesummene som de ville bringe inn. Og slike argumenter kunne føre fram. I 1711 lot regjeringa være å innføre en foreslått skatt på brostein og takstein fordi steinleggerne kom med opplysninger som gjorde det sannsynlig at innkreving av skattene ville koste nesten like mye som det skatten ville bringe inn.
Det tredje karakteristiske argumentet var hva John Brewer kaller quasi-merkantilistisk. Tiltak kunne bli angrepet fordi de ville være uheldige for handelsbalansen eller svekket britisk eksportindustri.
Disse argumentene trengte å støttes av data og statistikk. Informasjon om utgifter til fattigstellet ble ofte brukt for å vise at bestemte avgifter eller vedtak om friere import førte til større offentlige utgifter til hjelp for de fattige, siden nødvendige varer ble dyrere eller fordi det ble mindre arbeid til de fattige når utenlandsk konkurranse ble hardere.
Interessegrupper og lobbyer var avhengige av informasjon som ble samlet inn av offentlige myndigheter. De trengte tilgang til denne informasjonen for å kunne argumentere effektivt.
I siste del av det syttende århundret hadde ikke lobbyer god adgang til offentlig informasjon. Men det var mulig å skaffe denne informasjonen gjennom uformelle kanaler. Skillet mellom statens administrasjon og samfunnet var ikke så klart og tydelig som det senere kom til å bli. Embetsverket bestod i større grad av amatører med mindre lojalitet overfor staten.
Men etter hvert ble det et fastere skille mellom statsadministrasjonen og samfunnet. Lojaliteten til departementene ble sterkere, og viljen til på privat basis å gi ut informasjon om hva som foregikk ble mindre. Informasjon ble i sterkere grad bare formidlet tjenesteveien og på offisielle måter. Lobbyistene fikk større problem med å få tak i informasjon ved henvendelse direkte til administrasjonen, selv om åpenheten overfor offentligheten var varierende, med perioder med større åpenhet.
Gjennom Parlamentet ble det derimot lettere å få tak i offentlig informasjon. Og lobbyistene spredte denne informasjonen vidt omkring. Så selv om administrasjonen ble mer lukket kom likevel offentlig informasjon til å flyte friere og i større og mer omfattende mengder i samfunnet.
Da lobbyistene etter hvert henvendte seg til bredere lag av befolkninga utformet de argumentene sine slik at de skulle appellere til størst mulig del av befolkninga. Lobbyistene prøvde å sette sin sak inn i det store bildet, og hevdet at deres sak angikk svært mange mennesker. Motstandere av økt avgift på sukker i 1744 hevdet for eksempel at økte avgifter på sukker ville ramme sukkerraffineriene, og at disse ikke bare ga arbeid til de som var direkte ansatt, men at de også til tider sysselsatte mange andre grupper, som smeder, jernstøpere, rørleggere, steinleggere, snekkere og kobbersmeder og mange andre grupper handverkere. Og at sukkerraffineriene kjøpte varer og tjenester fra kullhandlere og papirhandlere og andre. Alle disse ville bli skadelidende dersom avgiftene på sukker ble økt, hevdet sukkerraffineriene. Alle interessegrupper ønsket å framstille sine egne interesser som brede samfunnsinteresser.
De brede samfunnsinteressene lå i hendene på lovgiverne. Den lovgivende forsamlingen ble sett på som den beste dommeren for hva som var i hele samfunnets interesse. Og særinteresser måtte bli underordnet hele samfunnets interesser. Hva som var hele samfunnets interesse ble fastslått av Underhuset.
Hvordan skulle interessegruppene manøvrere under presset fra samfunnets interesse? Svaret på det spørsmålet kom fram under krisen for omsetningsavgiften i 1733. Debatten foregikk både i Parlamentet og ute i offentligheten. Store mengder trykksaker ble delt ut i store deler av landet. Motstanderne av Walpoles planer for omsetningsavgiften ble ledet av tobakkslobbyen og vinlobbyen, men de påstod at de forsvarte de politiske interessene til hele det engelske folket. Planene for omsetningsavgifta var forkastelig fordi den fratok britene deres gamle frihet, og ikke fordi de reduserte sukkergrossistenes fortjeneste. Denne framstillinga om at striden gjaldt britenes frihet, og var en kamp mellom staten og folket, og ikke mellom sukkergrossistene og staten, ble ikke akseptert av alle, men av så mange at denne forklaringsmåten kom til å brukt stadig vekk senere: særinteresser ble framstilt som almeninteresser.
I 1780-årene var forbindelsen mellom interessegrupper og myndighetene blitt helt forandret fra det de hadde vært i den første fjerdedelen av århundret. Mens interessegruppene hadde vært motstandere av ny lovgivning tidlig i århundret hadde de blitt tilhengere av ny lovgivning siden de hadde lært at lovgivningen kunne påvirkes og manipuleres slik at den tjente interessegruppene. Historien om en stor del av lobbyvirksomheten etter midten av århundret er historien om konkurrerende interesser som forsøker å oppnå økonomiske fordeler ved manipulasjoner av staten og Parlamentets lovgivning.
John Brewer skriver at ikke alle lobbyer ble like godt mottatt hos myndighetene. Han skriver at det er hans inntrykk at etter en periode under Henry Pelham da det var lett å oppnå kontakt med myndighetene ble myndighetene mer restriktive, og det oppstod et skille mellom interesser som ble godt mottatt og interesser som ble avvist av myndighetene. Noen av de rike handelshusene hadde intime forbindelser med myndighetene, og andre grupper ble avvist.
De som var velkomne hos myndighetene utnyttet dette fullt ut. I 1770-årene tok lysestøperne, såpekokerne, stivelsesprodusentene, teselgerne og silkeprodusentene kontakt med skattemyndighetene for å få strengere lover og mer detaljerte regelverk for sine næringer. Dette ønsket de for å redusere konkurransen og disiplinere sine ansatte. I 1730-årene hadde næringsdrivende beskrevet skattemyndighetene som blodsugere, men i 1770-årene var skattemyndighetene blitt beskyttere av de etablerte næringsinteressene mot konkurranse.
De som mest aktivt gikk inn for inngrep fra myndighetene ble de mektige næringsdrivende. Embetsverket motsatte seg kravene om strengere lover siden de oppfattet slike tiltak som "ekstremt undertrykkende". De mektige næringsdrivende ønsket å unngå konkurranse og helst oppnå monopol, og ville bruke staten for å oppnå dette, og administrasjonen motsatte seg dette. Likevel hadde de mektige næringsdrivende på grunn av sin adgang til maktens korridorer store fordeler framfor andre.
De ulike næringsinteressene og næringsdrivende sloss så heftig seg i mellom at de ikke var i stand til å opprette varige monopol på egen hand. Det var ingen enhetlig eller samlet forretningsinteresse eller næringsinteresse.
Som konklusjon skriver John Brewer at framveksten av den spesielle britiske versjonen av den fiskal-militære staten, komplett med store hærstyrker og store marinestyrker, flittige administratorer, høye skatter og stor gjeld, ikke var noen uunngåelig konsekvens av nasjonens inntog i de europeiske krigene, men den ikke-intenderte konsekvensen av den politiske krisen som raste i den britiske staten etter the Glorious Revolution i 1688. Selv om forandringene ikke var uunngåelige så ble de varige. Den store makten til the Treasury, et svært sentralisert finansvesen, et stående Parlament, store skatter, en administrativ klasse av begavede amatører som manglet opplæring i administrasjon men med sterk pliktfølelse, budsjettunderskudd og et livlig marked for offentlige verdipapirer og statsobligasjoner: alle disse trekkene ved moderne britisk politikk begynte under de sene Stuartene og Hannoverianerne. Og de hadde dyp virkning på den følgende historien til den britiske staten, og satte den i stand til å sørge for en maktbalanse i Europa og til å erobre det første imperiet, og da det var tapt å bygge et nytt imperium.
Den fiskal-militære staten påvirket både samfunnet og regjeringa. Det hjalp til med å skape et finansmiljø som i dag kalles for "City" som har hatt og fortsatt har stor og kontroversiell innflytelse på politikken og økonomien. Spekulantene i det attende århundret hadde alle de mulighetene som spekulantene har i dag, skrev John Brewer for tjue år siden, til lettvint å skaffe til veie midler til private eller offentlige fond, til enkel og pålitelig aksjehandel og handel med ulike verdipapirer, handel med futures og marginer, innsidehandel, opprettelse av papirselskap og skjulte aksjemanipulasjon. Men teknologien førte til at slik handel gikk langsommere for mer enn to hundre år siden enn den gjør i dag.
Kilde for dette kapitlet er:
Til Oversikten over alle tekstene på europas-historie.net:
Til Første del av denne teksten