Skrevet av Tor Førde.
Kilde for dette kapitlet er:
Til andre del av denne teksten.
Dette er første del av et referat av boka "Industry and Empire" av Eric Hobsbawm. Andre del følger i en egen tekst. Boka omhandler britisk historie i perioden 1750-2000. Denne første delen av referatet omhandler perioden 1750-1914, og andre del av referatet omhandler perioden 1914-2000.
Selv om boka heter "Industry and Empire" omhandler den ikke det britiske imperiet, men Storbritannias økonomiske, sosiale og politiske historie. Grunnen til at imperiet nevnes i tittelen til boka er at et hovedtema i boka er imperiets virkning på Storbritannia, nærmere bestemt den politikken som de engelske myndighetene valgte å følge for å utnytte den enestående situasjonen som imperiet ga England. Denne politikken var i det lange løp ufordelaktig for landets industrielle utvikling, og førte til at den industrielle utvikling ble neglisjert, selv om den store handelen med oversjøiske land i utgangspunktet hadde vært avgjørende for at den industrielle utvikling ble initiert. At hensyn til den sentrale posisjonen i verdensøkonomien som imperiet ga England i det lange løp var uheldig for utviklingen av britisk industri ser man lett dersom man sammenlikner med den politikken som myndighetene i USA og i Tyskland førte da disse to landene i løpet av det nittende århundret bygde seg opp til å bli verdens to ledende industrielle makter, og for eksempel begge satset enormt på å bygge opp utdanning og forskning, mens engelske myndigheter i det hele tatt ikke satset på utdanning og forskning, blant annet av ideologiske grunner. USA og Tyskland satset svært sterkt på å bygge opp utdanning og forskning for å utvikle landene, spesielt deres næringliv og industri, mens engelske myndigheter ikke foretok seg noe for å utvikle landets industri.
Eric Hobsbawm skriver i forordet til boka "Industry and Empire" at boka første gang kom ut i 1968, og siden den gang har boka alltid vært i salg. I forbindelse med utgivelsen av en ny utgave av boka i 1999 ble boka oppdatert ved at det ble skrevet både en helt ny konklusjon til boka og også et nytt kapittel som førte boka fram til 1990-tallet, og ved at den eldre teksten ble modifisert for å gjøre den oppdatert med nyere forskning.
Hobsbawm skriver at den industrielle revolusjonen markerte den mest fundamentale forvandling for verdens menneskeliv som noen gang er omtalt i skrevne dokumenter. Den begynte i England. Og en hel verdensøkonomi ble bygd rundt Britannia, og Storbritannia ble derfor i et kort tidsrom mer innflytelsesrikt enn noe land noen gang tidligere hadde vært. Storbritannia ble i en periode beskrevet som verdens verksted, den største eksportør og importør i verden, og den helt dominerende verdensmakt, havenes herre.
For historien om menneskelig framgang er dette av enestående interesse, skriver Hobsbawm. Ingen forandring av menneskenes liv siden oppfinnelsen av jordbruk, metallurgi og byer har vært så dyptgående som den industrielle revolusjonen.
Du kan lese en kortere tekst om den industrielle revolusjonen i Lancashire og Manchester. Dette referatet av "Industry and Empire" og den kortere teksten om Manchester og den industrielle revolusjonen utfyller hverandre, og kan med fordel leses sammen. De har ulik tilnærming til studiet av den industrielle revolusjonen og overlapper ikke hverandre.
Hobsbawm skriver at reisende til England omkring 1750 ville bli slått av hvor grønt og ryddig landet var, og hvor velstående landsbygda og bøndene virket. Grev Kielmansegge fra Hannover skrev i 1761 om Essex at hele landet virket som en velstelt hage. Londons størrelse ville også virke imponerende. For med tre kvart million innbyggere var London den største byen i kristenheten, selv om London ikke ville bli beskrevet som en pen by.
Det var ingen andre engelske byer som kunne sammenliknes med London. Alle andre engelske byer hadde mindre enn 50.000 innbyggere, selv om Bristol, Liverpool og Glasgow var betydelige havnebyer som handlet med kolonivarer som slaver og sukker. England var verdens største sjøfartsnasjon med omkring 6.000 handelsskip på tilsammen kanskje en halv million tonn og bemannet med 100.000 sjømenn. Dette var den største yrkesgruppen utenfor jordbruket.
Engelsk industri og gruvedrift var ikke så synlig, selv om engelske maskiner allerede var berømte. Primitive dampmaskiner var allerede tatt i bruk for å pumpe vann ut av kullgruver. Ullindustrien, som var den tradisjonelle industrien, var spredt ut over landsbygda i East Anglia, Yorkshire og i vest. Men Lancashire hadde enda ikke gjort seg bemerket som et betydelig industrielt område.
England var mer kjent som en nasjon av handelsmenn enn som produsenter.
I England var kongens regjering avhengig av å ha støtte fra Parlamentet. Parlamentet var kontrollert av jordeiende aristokrater. Fortsatt var de store jordeierne både de rikeste og mektigste mennene i landet.
England ble oppfattet som et uvanlig tolerant og fritt land, med en blomstrende økonomi.
Ingen ventet den industrielle revolusjonen og den svært sterke industrielle utviklinga som var i ferd med å begynne, eller den befolkningseksplosjonen som også var i ferd med å begynne, der befolkninga økte fra omkring seks og en halv million innbyggere i England og Wales i 1750 til mer enn ni millioner i 1801, og videre til seksten millioner i 1841. Rundt 1750 var det fortsatt uenighet om den engelske befolkninga hadde stagnert eller var i vekst. Men ved slutten av århundret gikk Malthus ut fra at den vokste for raskt.
Den engelske økonomien var en handelsøkonomi i den forstand at bønder og handverkere etc produserte for markedet. England var allerede det største integrere markedet i Europa. Land som Frankrike var fortsatt splittet opp av en mengde interne tollbarrierer.
Jordeiendommen i England hadde det siste århundret blitt stadig mer konsentrert i hendene på en liten gruppe godseiere. Noen få tusen godseiere eide det meste av jorda i England. De leide jorda ut til noen titusener leilendinger, som drev jorda ved hjelp av flere hundre tusen gårdsarbeidere og tjenere og husmenn.
En stor del, kanskje mesteparten, av industrien i England var en landsbygdindustri. Den typiske arbeideren var en bygdehandverker eller husmann eller småbruker som produserte tøy eller metallvarer. Landsbyer der befolkninga brukte mye tid på å veve eller strikke eller bryte kull var i ferd med å bli industrielle landsbyer. Mange mellommenn var også i sving med å kjøpe opp de mer eller mindre ferdige produktene som ble produsert, og med å forsyne arbeiderne med råvarer. Les mer om dette i denne teksten om den industrielle revolusjonen spesielt i Lancashire og Manchester. Når noen områder ble spesialisert på industriell produksjon var det andre som ble spesialisert på å forsyne de industrielle områdene med mat.
Hobsbawm skriver at det faktum at industrien var spredt ut over landsbygda hadde to viktige konsekvenser. Den ene var at siden kullforekomstene lå på områder som ble eid av godseierne ble dette politisk dominerende aristokratiet interessert i gruvedrift. Adelen investerte også i kanalbygging og veibygging. Den andre konsekvensen var at produksjonsinteressene dermed var politisk dominerende interesser, dette til forskjell fra i andre land, selv om industrialistene slett ikke var blant de rikeste gruppene i landet. Hobsbawm skriver at selv om handelsmennene var langt rikere enn industrilederne vant likevel industrien politiske seire over handelsinteressene. I valg mellom handelsmennenes interesse for frihandel og industriledernes interesse som på dette tidspunktet lå i å beskytte det engelske markedet mot utenlandsk konkurranse vant de innenlandske produsentene siden produsentene kunne mobilisere store deler av landet mens handelsmennene bare kunne mobilisere London på sin side. Saken ble avgjort ved slutten av det syttende århundret da tekstilprodusentene fikk forbudt import av utenlandsk bomullstøy. Hobsbawm skriver at britisk industri kunne vokse opp i et beskyttet innenlandsk marked.
[Senere, da aristokratene ikke lenger hadde noen interesse for tekstilproduksjonen siden den ikke lenger var spredt ut over landsbygda og hovedsakelig avhengig av jordeiernes ull, men ble konsentrert i byer og avhengig av importert bomull, forsvant den politiske styrken til industrien. Cain og Hopkins skriver i boka "British Imperialism 1688-2000" at industriherrene hver for seg var mindre produsenter som konkurrerte så hardt med hverandre at de ikke kunne opptre samlet, mens handelsmennene i City og den jordeiende adelen derimot gjennom inngifte og forretningsforbindelser kom til å utgjøre en gruppe, og utvilsomt var den politisk dominerende gruppen i Storbritannia. Og at industrien tradisjonelt hadde liten politisk innflytelse og alltid måtte vike for interessene til City og aristokratiet når det var interessekonflikter. Det har også vært vanlig å fastsette tidspunktet for adelens tap av det politiske hegemoniet i Storbritannia til fjerningen av korntollen i 1840-årene, men Cain og Hopkins skriver at dette er feil. Dette var resultat av et oppgjør innen "familien". Finans- og handelsmennene i City ønsket mer frihandel, og det var de sammen med det folkelige presset for å fjerne korntollen som føre til at den ble fjernet, men fortsatt bestod alliansen mellom City og det jordeiende aristokratiet, og denne alliansen fortsatte å være politisk dominerende i Storbritannia.]
England ble ledet av et oligarki som bestod av jordeiende aristokrater med rundt to hundre personer i spissen - the peerage, en gruppe mektige søskenbarn av hertuger fra whigfamiliene, Russells, Cavendishes, Fitzwilliams, Pelhams etc. De dominerte Parlamentet og var langt rikere enn handelsmennene i City.
Hobsbawm skriver at den industrielle revolusjonen ikke bare var en akselerering av den økonomiske veksten, men en akselerering av veksten som foregikk gjennom, og på grunn av, en økonomisk og sosial omforming. Det var ikke i Birmingham, men i og rundt Manchester, at den nye utviklinga oppstod og skjøt fart.
Den industrielle revolusjonen var den første i sitt slag i historien. Det hadde vært gjort tekniske framskritt tidligere, men de hadde aldri ført til stadig ny teknologisk utvikling og forandring. Og dette karakteriserer den moderne fasen i historien, selvopprettholdt økonomisk vekst ved hjelp av stadig teknologisk utvikling og sosial omforming. Siden den industrielle revolusjonen var den første av sitt slag er den også på avgjørende måter forskjellig fra senere industrielle revolusjoner. Den kan ikke forklares hovedsakelig med ytre faktorer som import av kapital eller imitering av allerede utviklet teknologi. Men før den industrielle revolusjonen begynte hadde den engelske økonomien i lang tid vært i stadig utvikling, og engelskmennene hadde lært svært mye fra kontinentet.
Den industrielle revolusjonen kan heller ikke bare forklares i en ren engelsk sammenheng. Den engelske økonomien inngikk i en videre sammenheng som kan kalles for den "europeiske økonomien", eller "de europeiske maritime statenes verdensøkonomi". Den inngikk i et større nettverk av økonomiske forbindelser som inkluderte både flere avanserte områder og områder som var avhengige av disse, og også ytterområdene til fremmede økonomier. Disse avhengige områdene bestod av kolonier eller handelsstasjoner og dominerte områder, og områder som hadde spesialisert seg økonomisk på å forsyne de avanserte områdene. Den avanserte delen av verden var knyttet til den avhengige delen av verden ved en form for arbeidsdeling: på den ene siden et forholdsvis urbanisert område og på den andre siden soner som produserte og eksporterte hovedsakelig jordbruksvarer eller råvarer. Den europeiske økonomien hadde vært i vekst og utvikling i flere hundre år.
Den europeiske økonomien var også delt opp i uavhengige stater der det kunne være både avanserte og tilbakeliggende områder. Hobsbawm skriver at i det sekstende århundret var det klart at dersom det skulle forekomme en industriell revolusjon ville den komme i Europa. Men i hvilket av de europeiske landene den ville komme var ikke klart. Hobsbawm skriver at et av problemene som opptar oss her er hvorfor kom den industrielle revolusjonen i Britannia, og hvorfor kom den på akkurat det tidspunktet den kom?
Først vil Hobsbawm fjerne noen forslag til løsning på disse spørsmålene. Det er teorier som prøver å forklare den industrielle revolusjonen ved hjelp av klima, geografi eller biologisk forandring, eller andre ytre faktorer. For eksempel har det vært hevdet at den kom som følge av en uvanlig lang periode med gode jordbruksavlinger. Da må det forklares hvorfor ikke slike lange periode med gode jordbruksavlinger i tidligere tider hadde ført til en industriell revolusjon. Dersom de store forekomstene av kull var årsak, kan man spørre om hvorfor den industrielle revolusjonen ikke hadde kommet tidligere siden kullforekomstene hadde vært der i millioner av år, og hvorfor kom den akkurat i England når rike kullforekomster også fantes mange andre steder både i Europa, Amerika og Asia? Naturlige faktorer kan ikke alene forklare den industrielle revolusjonen.
Verken de store oppdagelsene eller den "vitenskapelige revolusjonen" forklarer den industrielle revolusjonen. Heller ikke kan reformasjonen og protestantismen forklare den. Og rent politiske faktorer må også avvises som forklaring. Likevel kan slike faktorer ha vært av betydning.
I det attende århundret var befolkninga i England ikke lenger knyttet til jorda på en slik måte at de ikke kunne forlate den, livegenskapets tid var over, og hadde lenge vært det. Derfor kunne folk fritt gå over fra å være jordbruksarbeidere til å bli industriarbeidere. Landet var stort og rikt nok til å kunne investere i utstyr som var nødvendig for at den teknologiske revolusjonen kunne begynne. Landet var rikt på kapital og det var mange mennesker som var villig til å foreta investeringer som kunne gi fortjeneste.
Transport og kommunikasjon bød ikke på uløselige problem, og de vanskelighetene som eksisterte kunne fortløpende løses. England hadde dyktige handverkere og teknikere og mekaniker som kunne løse de tekniske problemene som utviklinga bød på. De fleste aktuelle teknologiene krevde lite kapital for å bli tatt i bruk, slik var terskelen lav for å komme i gang. Mange entreprenører hadde mulighet til å komme i gang, og investeringene kunne etter hvert finansieres av den fortløpende inntjeninga.
Den første industrialiseringa var altså forholdsvis enkel og billig. Og forholdene lå til rette for at den skulle komme i gang. Industrialiseringa foregikk uten noen form for planlegging, problemene ble løst etter hvert som de oppsto.
Hobsbawm skriver at det spørsmålet om opprinnelsen til den industrielle revolusjonen som opptar oss her derfor ikke dreier seg om hvordan materialet den ble skapt av ble samlet, men om hvordan det ble antent. Og hva fikk den til å fortsette etter de første tekniske gjennombruddene?
Hva er forholdet mellom å tjene penger og å utvikle ny teknologi? Man går ofte ut fra at en økonomi som er basert på privat initiativ automatisk søker etter ny teknologi og nye og bedre måter og gjøre tingene på, men det er ikke tilfelle. Den søker etter å tjene penger, og vil bare forandre produksjonsprosessene dersom det helt klart er lønnsomt. Men i førindustrielle samfunn var dette ikke tilfelle. Der bestod markedet av de rike som krevde luksusvarer i små kvantiteter, men med høy fortjenestemargin per salg. De fattige, dersom de i det hele tatt hadde noe å kjøpe for, ville ha billige ting og var mistenksomme overfor alt nytt, skriver Hobsbawm. Under slike forhold er den formen for produksjon som gir stor fortjeneste produksjon av luksusvarer for aristokratiet, kunstferdige varer som er handverksmessig produsert. [Her er kanskje Hobsbawm litt for pessimistisk. Allerede i middelalderen kom man i gang med masseproduksjon av tekstiler i Flandern og i Nord-Italia, og med en ganske avansert og omfattende organisering og arbeidsdeling og teknologisk utvikling.]
Industrialiseringen forandret mye. Den la til rette for at produksjonen kunne utvide markedet. Den reduserte prisene slik at større mengder mennesker kunne få råd til de nye produktene og økte samtidig inntektene i samfunnet slike at flere mennesker kunne kjøpe flere ting.
Hvordan kom denne industrielle revolusjonen igang? Hobsbawm skriver at dette blir forklart på ulike måter. Noen legger vekt på det innenlandske markedet, og andre legger vekt på eksportmarkedet. Begge markedene var viktige, og en tredje viktig faktor var myndighetenes politikk.
Hobsbawm skriver at det innenlandske markedet bare kunne vokse på fire måter. Og tre av dem ville trolig ikke være særlig raske. Markedet kunne vokse på grunn av befolkningsvekst, eller det kunne vokse fordi folk gikk bort fra å produsere for eget konsum og begynte å produsere for markedet og selv kjøpte mer av det de trengte gjennom markedet, og folk kunne få større kjøpekraft, og industrivarer kunne erstatte handverksprodukter og importerte varer.
Hobsbawm stiller spørsmålet: Hva skjedde med den britiske befolkninga? Hvilken virkning hadde disse hadde forandringene? Hvordan påvirket de strukturen til det britiske folket?
Først i 1840 begynte man i Storbritannia med offentlig registrering av fødsler og dødsfall, skriver Hobsbawm. Men man er enig om at befolkninga i England og Wales økte svært lite fra slutten av det syttende århundret, da det kanskje var fem og en kvart million mennesker, og fram til midten av det attende århundret. Men etter 1740 vokste befolkninga betydelig, og fra 1770 svært raskt etter den tids forhold. Befolkninga ble fordoblet i løpet av 50-60 år etter 1780, og på nytt i løpet av de seksti årene fra 1841 til 1901. Både fødselsraten og dødsraten begynte å falle raskt fra 1870-årene. Men i tidligere tider var dødsraten i byer ofte høyere enn fødselsraten, slik at byer ville ha blitt avfolket dersom ikke så mange mennesker hadde flyttet til byene fra landsbygda. Dette gjelder ikke minst for London.
Var den sterke økningen av befolkninga en årsak til industrialiseringa, eller kanskje en konsekvens av den? Giftet folk seg i yngre alder og fikk flere barn på grunn av at økonomien ble bedre? Eller var det de mange nye hendene som skapte ekstra økonomisk vekst? Hobsbawm skriver at den økte befolkningsveksten skyldtes at det ble født flere barn. Kvinner giftet seg yngre. I perioden 1825-1849 var de gjennomsnittlig 23 år gamle når de giftet seg, mens de i perioden 1700-1724 hadde vært gjennomsnittlig over 26 år gamle når de giftet seg. Antallet fødsler utenfor ekteskap økte også betydelig. Barnedødeligheten begynte først å synke sent i det nittende århundret. Økonomien hadde betydelig innflytelse på befolkningsutviklinga.
Økonomisk vekst førte altså til befolkningsvekst. Førte befolkningsveksten til økonomisk vekst? Befolkningsvekst kunne føre til billigere arbeidskraft, men det trengte slett ikke å føre til økonomisk vekst, men tvert i mot til at teknologiske forbedringer ikke ble gjennomført siden det var lite å tjene på dem når det var tilgang på store mengder svært billig arbeidskraft. Høge lønninger kan derimot tvinge gjennom at ny og arbeidsbesparende og mer effektiv teknologi blir tatt i bruk. Den engelske økonomien vokste sterkt fordi den allerede var dynamisk, og ikke fordi den hadde tilgang på et stadig voksende antall arbeidere. Befolkninga vokste sterkt i hele Nord-Europa, men ikke alle områder ble industrialisert samtidig med at befolkninga vokste raskt, selv om dette skjedde i England.
I de femti årene som gikk fram til 1750 vokste den engelske befolkninga knapt, eller svært sakte, og økonomien vokste trolig raskere enn befolkninga i første halvdel av det attende århundret. Det betydde at mange mennesker fikk det mer romslig og kunne kjøpe flere ting. Det ble gjennomført betydelige forbedringer og utbygging av innenlandske transportårer, som kanaler og veier og elver. Disse store investeringene kunne redusere transportutgiftene svært sterkt.
Matvareindustrier og tekstilindustri blir svært viktige i en tidlig industrialiseringsfase siden alle mennesker trenger mat og klær, mens andre varer er mindre viktige.
Produksjonen av kull vokste i takt med veksten av antall ildsteder i byene. Allerede før den industrielle revolusjonen begynte ble det produsert millioner av tonn kull årlig i England. Dampmaskinen ble skapt ved kullgruvene.
I 1720 brukte England mindre enn 50.000 tonn jern, og enda rundt 1788 kan forbruket ikke ha vært stort mer enn 100.000 tonn. Stål var svært kostbart, og derfor var etterspørselen liten. Trolig ble det meste av jernet brukt i jordbruket, til ploger og hestesko og spader etc. Den virkelige industrielle revolusjonen i jern og kull begynte først med jernbanene.
Den viktigste fordelen ved det førindustrielle hjemmemarkedet var at det var stort og stødig. Det kunne ta mot betydelige mengder varer, og var ganske stabilt, og virket som en støtpute, dempet de sterke svingene i etterspørsel som industrien kunne utsettes for utenlands.
Eksportindustriens omsetning kunne i enkelte utenlandske markeder variere med opp til femti prosent årlig. Og i det lange løp vokste de utenlandske markedene langt mer enn det innenlandske markedet. Fra 1700 til 1750 økte produksjonen i industrier som solgte til det innenlandske markedet med sju prosent, mens industriene som solgte til utenlandske markeder vokste med syttiseks prosent. Mellom 1750 og 1770 vokste industrier som solgte til det innenlandske markedet på nytt med sju prosent, mens industriene som solgte til utenlandske markeder økte veksten til åtti prosent. Den utenlandske etterspørselen etter engelske varer vokste mye raskere enn den innenlandske etterspørselen. Hobsbawm skriver at dersom det trengtes en gnist for å sette den industrielle revolusjonen i gang så kom den fra den sterke utenlandske etterspørselsveksten. Produksjonen av bomullstekstiler var den første som ble industrialisert, og den var knyttet til utenrikshandelen. Alle råvarene måtte importeres fra utlandet, og produktene ble i svært stor utstrekning solgt utenlands. Allerede ved slutten av det attende århundret solgte bomullsindustrien det meste av sin produksjon til utlandet.
Eksportindustrier kunne overta andre lands markeder, eller trenge inn på dem. Slik kunne de vokse svært raskt. Eksportveksten kunne bli så sterk at en teknisk revolusjon ble nødvendig for å oppnå rask nok produksjonsvekst til å utnytte markedsmulighetene. Markeder kunne erobres både ved handelsavtaler, som ble vanlig overfor europeiske land, eller ved militære midler, som ble vanlig overfor land utenfor Europa.
Begge disse to nevnte framgangsmåtene måtte utøves av landets myndigheter. Hobsbawm skriver at britiske myndigheter satte økonomiske hensyn øverst i utenrikspolitikken. Hobsbawm skriver at striden mellom industrien og handelsinteressene ble avgjort for det innenlandske markedet omkring år 1700 da britiske produsenter ble beskyttet mot konkurranse fra indiske tekstiler. I 1813 mistet det Øst-indiske kompaniet sitt monopol i India og det åpnet India for engelsk bomullsindustri og avindustrialisering. Hobsbawm skriver at britene, i motsetning til alle rivalene, i det attende århundret førte en politikk som var preget av systematisk aggresjon. Av de fem store krigene i det århundret var Storbritannia i forsvarsposisjon i bare en av krigene. (De fem krigene Hobsbawm regner med er Den Spanske Arvefølgekrigen 1702-1714, Den Østerrikske arvefølgekrigen 1739-1748, Sju års krigen 1756-1763, den amerikanske uavhengighetskrigen 1776-1783, og krigene mot Frankrike 1793-1815.) Resultatet av denne perioden med stadig krig var den største triumfen som noen stat hadde oppnådd til den tid: monopol blant europeiske makter på oversjøiske kolonier og på verdensomspennende sjømakt. Dessuten fikk krigene eksporten til å vokse ved at de skadet de europeiske konkurrentene.
Den britiske krigsmarinen vokste fra 100.000 tonn i 1685 til 325.000 tonn i 1760. Den var et betydelig marked for kanoner etc.
Hobsbawm skriver at når man summerer opp de tre hovedsektorene for etterspørsel under utviklingen av den industrielle revolusjon, ser man at eksporten, støttet systematisk og aggressivt av myndighetene, var den gnisten som satte den industrielle revolusjonen i gang, med bomullstekstiler som den ledende sektoren. Myndighetene forbedret også sjøtransporten. Det innenlandske markedet la grunnlaget for en industriell økonomi og for store forbedringer av innenlandsk transport. Myndighetene støttet systematisk handelsmenn og fabrikanter overfor utenlandske konkurrenter og i utenlandske markeder.
Hvorfor kom den industrielle revolusjonen i England, og hvorfor på det tidspunktet da den kom? Svaret på det er ikke så enkelt. Frankrike hadde en økonomi som i absolutte tall var omtrent like som stor som England, men siden den franske befolkninga var dobbelt så stor som den engelske var omsetninga per person i Frankrike bare halvparten så stor som i England. Det betyr at det potensielle produktspektret for masseproduksjon i Frankrike var mindre enn i England. Og Frankrike hadde en mye dårligere markedsposisjon enn England, både med hensyn til det innenlandske markedet, som var mindre integrert, og med hensyn til utenlandske markeder.
Gamle handelsmønstre, der Middelhavet med noen italienske byer som økonomiske sentraler og Østersjøen med Hansaen og senere Amsterdam som økonomisk sentral var de viktigste områdene, hadde mistet sin betydning og veket for et nytt handelsmønster der de nye sentralene lå i land som grenset til Atlanterhavet og Nordsjøen. Den oversjøiske handelen var blitt viktigere, og den vokste langt sterkere enn den gamle handelen på de europeiske "innlandshavene". Den sterkeste økonomiske veksten som foregikk var basert på den oversjøiske handelen, og den ble dominert av England. Denne sterke veksten feide de nyfødte europeiske industriene med seg, skriver Hobsbawm, og noen ganger skapte den dem. Den hvilte på tre forhold: framveksten av markeder for dagligvarer for oversjøiske produkt som kunne vokse i takt med at mengden av disse produktene vokste og ble billigere, som sukker og tobakk; og opprettelsen av økonomiske system for å produsere slike varer, og erobring av kolonier som skulle tjene den europeiske økonomien.
Hobsbawm skriver at for å illustrere det første faktumet så var rundt 1650 omkring en tredjedel av verdien av varer fra Øst-Asia som ble solgt i Amsterdam pepper. Det var en typisk vare der volumet var lite og der den store fortjenesten ble gjort ved å selge et lite parti varer for monopolpriser. I 1780 utgjorde verdien av pepper bare elleve prosent av verdien av varene fra Øst-Asia, og 56 prosent av verdien tilhørte tekstiler, te og kaffe, som i 1650 bare hadde hatt 17,5% av verdien. Sukker, kaffe, te og liknende produkt heller enn gull og krydder var blitt de karakteristiske produktene fra tropene, på samme måte som hvete, lin, jern, hamp og tømmer var blitt de karakteristiske produktene fra Øst-Europa, og ikke pels. Det andre faktum kan illustreres ved, skriver Hobsbawm, ekspansjonen til den mest umenneskelige trafikken, slavehandelen. I det sekstende århundret ble mindre enn en halv million slaver transportert fra Afrika til Amerika, og i det syttende århundret kanskje 1,5 million, hovedsakelig i andre halvdel av århundret. I det attende århundret ble anslagsvis sju millioner slaver transportert over Atlanterhavet. I 1650 hadde verken England eller Frankrike imperier av noen betydning. I det attende århundret ble det langt større aktivitet i de gamle oversjøiske imperiene, for eksempel i Brasil og i Mexico, og Storbritannia og Frankrike erobret nye imperier.
Etter hvert ble den oversjøiske handelen av større betydning for de europeiske landene. I 1680 utgjorde handelen på Øst-India kanskje 8% av den nederlandske utenrikshandelen, men i andre halvdel av det attende århundret var den omtrent en fjerdedel av utenrikshandelen til Nederland. Også for Frankrike ble den oversjøiske handelen viktigere. For Storbritannia var den oversjøiske handelen allerede rundt år 1700 15% av utenrikshandelen. Og i 1775 var den vokst til omkring en tredjedel av utenrikshandelen. Veksten i handel var enorm. Som eksempel forteller Hobsbawm at etter den spanske arvefølgekrigen reiste skip med en tonnasje på mellom to og tre tusen tonn hvert år fra England til Afrika, først og fremst slaveskip. Etter Sjuårskrigen var det mellom femten og nitten tusen tonn, og etter den amerikanske uavhengighetskrigen tjueto tusen tonn.
Denne stadig økende trafikken brakte ikke bare nye varer til Europa, men åpnet også markeder for europeiske varer i oversjøiske land, og stimulerte derfor europeisk produksjon. Og det var England som med sin overlegne marine erobret disse markedene.
Hobsbawm skriver at bak vår industrielle revolusjon ligger denne konsentrasjonen om de koloniale og underutviklede oversjøiske markedene, og kampen for å nekte andre adgang til dem. I omkring tre tiår etter den spanske arvefølgekrigen førte fortsatt britiske skip på vei til Afrika hovedsakelig utenlandske varer, men fra kort etter den østerrikske arvefølgekrigen førte de hovedsakelig britisk produserte varer. Hobsbawm skriver at den britiske industrielle økonomien vokste ut av handelen, og spesielt handelen med den underutviklede verden. Og ut gjennom det nittende århundret fortsatte dette merkelige mønstret å bestå.
Mens den internasjonale økonomien stadig vokste økte takten i den innenlandske økonomien en eller annen gang i andre tredjedel av det attende århundret. Dette var ikke et spesielt britisk fenomen, men et alminnelig fenomen. Den industrielle revolusjonen ble generert i disse tiårene etter 1740-tallet, mens den sene veksten i den innenlandske økonomien ble kombinert med den raske, etter 1750 svært raske, ekspansjonen i den internasjonale økonomien.
Den industrielle revolusjonen begynte med bomull. Les om den industrielle revolusjonen spesielt i Lancashire og Manchester.
Manchesters befolkning vokste fra å ha 17.000 innbyggere i 1760 til å ha 180.000 i 1830. Byen var full av fabrikker med høge fabrikkpiper som spydde ut svart røyk. Den nye industrien var mer enn bomull, men i den første generasjonen var bomullsindustrien den store industrien. Og Manchester var den mest typiske industribyen. Kullgruvene lå på landsbygda, og gruvearbeiderne var landsbyboere.
Produksjonen av bomullstekstiler var et biprodukt av den akselererende internasjonale handelen, og spesielt handelen med koloniene. Råmaterialene kom hovedsakelig fra koloniene. I Europa ble bomull først blandet med lin for å lage en billigere versjon av tøy (fustian). Den eneste rene bomullsindustrien som var kjent i Europa var den indiske. Handelskompaniene som handlet med India fraktet bomullstøy til Europa.
Den engelske ullindustrien greide i 1700 å få Parlamentet til å forby importen av bomullstekstiler. Dermed kom de innenlandske produsentene av bomullstekstiler til å unngå konkurranse fra Østen. Den første engelske bomullsindustrien var kalikotrykkerier. Kaliko er et annet navn på bomullstøy, og kalikotrykkeriene trykte mønster på bomullstøy. I England greide de kalikotrykkeriene som ble bygd opp i nærheten av Liverpool seg best. Mesteparten av bomullstekstilene som kom fra kalikotrykkeriene ble eksportert. Fram til 1770 ble mer enn nitti prosent av den britiske produksjonen eksportert til koloniene, først og fremst til Afrika. Den sterke eksportøkningen etter 1750 ga denne industrien fart, og bomullseksporten ble tidoblet fra 1750 til 1770.
Råvarene kom fra slaveplantasjer, først fra Vestindia fram til 1790-årene, og deretter fra slaveplantasjer i de amerikanske sørstatene som begynte å eksportere bomull til England. Fra 1790 eksporterte den engelske bomullsindustrien alltid det meste av produksjonen. Bomullsindustrien var en eksportindustri, og mot slutten av det nittende århundret ble omkring nitti prosent av produksjonen eksportert. Hovedmarkedene var i koloniene. Etter midten av det nittende århundret var hovedmarkedene India og det fjerne Østen. Etter Første Verdenskrig begynte Japan og India og China å produsere og eksportere bomullstekstiler, og de overtok markedene.
Hobsbawm skriver at de tekniske problemene som bestemte måten bomullsindustrien ble mekanisert på lå i den ulike effektiviteten i spinning og veving. Spinnehjulet var langt mindre effektivt enn handveven, spesielt etter at "the flying shuttle" var oppfunnet i 1730-årene. Spinnerne kunne ikke forsyne veverne med tråd i tilstrekkelige mengder. Så kom tre oppfinnelser som forandret bildet. "Spinning Jenny" ble oppfunnet i 1760-årene, og med den kunne en spinner spinne flere tråder samtidig. "The water frame" fra 1768 som spant med en kombinasjon av ruller og spindler. Og i 1780-årene kom "the mule", som snart ble drevet med vannkraft og dampmaskin. Dermed ble fabrikkproduksjon nødvendig. Bomullsfabrikkene var under den industrielle revolusjonen spinnerier, der bomullen også ble kardet.
Vevingen holdt tritt med denne utviklinga ved å øke antallet vevere. Veving ble ikke mekanisert i betydelig skala før etter napoleonskrigene. Veverne ble deretter erstattet med kvinner og barn i fabrikkene. Mens dette foregikk konkurrerte veverne med fabrikkene ved å arbeide for sultelønn. I årene fra 1815 til 1840 spredte fabrikkproduksjon seg i denne industrien. Men det kom ikke flere teknologiske revolusjoner i denne industrien. Den dominansen som Lancashire hadde oppnådd i industrien hadde gjort tekstilindustrien i Lancashire teknologisk konservativ.
Teknologien som ble utviklet i tekstilindustrien var ganske enkel. Den krevde lite vitenskapelig kunnskap, og det krevdes ikke større ferdigheter å utvikle den enn de en dyktig mekaniker hadde. Men andre nye oppfinnelser ble tatt i bruk, og fra 1805 ble arbeidsdagen forlenget siden gasslys ble tatt i bruk i fabrikkene. De nyeste metodene til å bleke tekstiler ble tatt raskt i bruk.
Hobsbawm skriver at det nye ved den industrielle revolusjonen ikke var innovasjonene, de var ganske enkle og bygde ofte på ideer og allerede kjent teknikk; det nye var at praktiske menn var beredt til stadig å prøve og eksperimenter for å finne noe nytt og bedre. Det nye var også at store og sterkt voksende markeder var tilgjengelig i en større skala enn noen ganger tidligere. Det nye var ikke oppblomstring av individuelle geni, men det lå i at det oppstod praktiske situasjoner der det fantes nye muligheter som det var realistisk å virkeliggjøre dersom ny teknologi ble utviklet og tatt i bruk. Og det var så enkelt å utvikle denne teknologien at så og si enhver kunne gjøre det. Det er en situasjon som på de fleste områder er svært ulik situasjon i dagens u-land, skriver Hobsbawm.
Hobsbawm skriver at den britiske måten å bygge industrien på best kan illustreres med et eksempel. Den største av de tidlige industriherrene innenfor bomullsindustrien var sir Robert Peel (1750-1830). Han ble rik og sønnen hans ble statsminister. Peelene hadde vært bønder som i likhet med andre i åsene i Lancashire kombinerte jordbruk med heimeindustri, nærmere bestemt tekstilproduksjon. Far til sir Robert solgte de tekstilene han laget på landsbygda. Han flyttet til Blackburn i 1750. Han hadde forstand på de redskapene som ble brukt til tekstilproduksjon. Tidlig på 1760-tallet pantsatte han gården sin og brukte pengene til å starte et kalikotrykkeri sammen med svigerbroren Haworth og en Yates. Forretningene gikk godt. Etterspørselen etter bomullstekstiler til trykkeriet ble så stor at tre år etter at trykkeriet var opprettet begynte trykkeriet å produsere sine egne tekstiler. Forretningene fortsatte å blomstre. Bedriften ble delt. Peel fortsatte å være i Blackburn mens de to partnerne hans flyttet til Bury. Der gikk den framtidige sir Robert i partnerskap med dem i 1772.
Unge Peel skaffet til veie mer kapital ved å ta inn nye partnere. Trykkeriet gikk med store overskudd. Ved midten av 1780-årene var det en betydelig bedrift, og i stand til å ta i bruk nytt utstyr og maskineri etter hvert som det ble utviklet. Omkring 1790 ble Robert Peel baronet og medlem av Underhuset. Hobsbawm skriver at han var forskjellig fra andre industriherrer på den måten at han ikke trakk seg tilbake til et liv i velstand og lediggang på landet, som det var vanlig blant folk som tjente mange penger i England. Robert Peel fortsatte å arbeide som industrileder. På Peels tid var tidene så gode for bomullsindustrien at alle som åpnet egne bedrifter i Lancashire og tok i bruk den moderne teknologien som ble utviklet der ikke kunne unngå å tjene seg rike.
Dermed kunne et nytt industrielt system oppstå med merkverdig fart og letthet og spre seg blant gårdbrukerne og landsbyene i Lancashire. Det var en blanding av gammel og nytt.
På grunn av måten den nye industrien ble utviklet på ble den svært desentralisert, i likhet med det meste av britisk industri i det nittende århundret. Den oppstod som et kompleks av svært spesialiserte bedrifter av middels størrelse. Det var spinnere, vevere, fargere, blekere, trykkere, og så videre, alle sammen svært spesialiserte, og bundet sammen i et nett av individuelle forretningstransaksjoner. Når fordelene med planlegging og integrasjon blir større blir et slikt system mindre effektivt.
Et annet trekk ved utviklinga av denne industrien var at det ble utviklet en sterk fagbevegelse innenfor denne industrien, som var karakterisert av en svært svak og ustabil arbeidsorganisasjon. Arbeiderne var først og fremst kvinner og barn og ufaglærte innvandrere. Fagbevegelsen i bomullsindustrien i Lancashire var basert på en minoritet av faglærte mannlige arbeidere. De hadde en sterk forhandlingsposisjon siden de ikke kunne erstattes. De greide å organisere de ufaglærte arbeiderne som de arbeidet sammen med i underordnede fagforeninger.
Robert Owen, industriherre innenfor bomullsindustrien, men også sosial reformator, skrev om de store forandringene som den nye industrien medførte, og de farene den utgjorde, i 1815 i Observations on the Effect of the Manufacturing System:
Den alminnelige utbredelse av fabrikker i et land frambringer en ny karakter hos innbyggerne; og etter som denne karakteren blir dannet etter et prinsipp som er temmelig ufordelaktig for individet eller alminnelige lykke vil det skape de mest beklagelige og varige onder, dersom ikke denne tendens blir motvirket ved rettslige inngrep og dirigering. Fabrikksystemet har allerede så langt utvidet sin innflytelse over det britiske imperiet og ført til en vesentlig forandring i den alminnelige karakteren til folket.
Det nye systemet som ble bygd opp i Lancashire syntes å bestå av tre elementer. Det første var inndelinga av den industrielle befolkninga i arbeidsgivere og arbeidere som levde av lønna de mottok. Det andre var fabrikkproduksjon, en kombinasjon av spesialiserte maskiner og spesialisert arbeid. Det tredje var at hele økonomien og tilværelsen ble dominert av kapitalistenes jakt på og oppsamling av fortjeneste.
Mellom 1778 og 1830 var det mange revolter mot fabrikksystemet. En grunn til dette var at det nye maskineriet drev mange handverkere og andre som produserte tekstiler med gammel teknologi ned i dyp fattigdom siden prisene på produktene stadig ble redusert. En annen grunn var at fabrikkarbeidet var svært hardt og ensformig og ufritt, med svært lange arbeidsdager der maskinene fullstendig bestemt arbeidsrytmen. I 1838 var bare 23% av fabrikkarbeiderne i den moderne tekstilindustrien voksne menn.
Bomullsindustrien var den viktigste industrien i industrialiseringens første fase. Dens andel av nasjonalinntekta var kanskje ikke så veldig stor, kanskje 7%-8% mot slutten av napoleonskrigene. Bomullsindustrien vokste med 6%-7% årlig i de tjuefem årene som fulgte etter Waterloo. Den sluttet å vokse i siste fjerdedel av det nittende århundret. Og da sluttet den store ekspansjonen til britisk industri. I tiårene etter napoleonskrigene bestod omkring halvparten av verdien av britisk eksport av produkter fra bomullsindustrien. Denne industrien var av den største betydning for den britiske betalingsbalansen. Denne industrien bidro nesten sikkert mer til kapitalakkumulasjon enn andre industrier. I de tjuefem årene som fulgte etter 1820 økte denne industriens netto produksjonsverdi med 40% mens dens lønnsutgifter bare økte med omkring fem prosent.
Både den kjemiske industrien og mekanisk industri hadde mye å takke bomullsindustrien for. Omkring 1830 var det bare maskinbyggerne i London som kunne konkurrere med maskinbyggerne i Lancashire. Men bomullsindustrien stimulerte ikke til vekst i tungindustri som kull, jern og stål, siden den ikke var noe stort marked for disse industriene. Men urbaniseringen skapte vekst i det største markedet for kullgruvene, siden mesteparten av kullet fra gruvene lenge ble brukt til oppvarming av boliger. Produksjonen og etterspørselen av kull var så stor at de som drev gruvene anstrengte seg for å utvikle teknisk mer avanserte løsninger, som å utvikle maskineri for å pumpe vann ut av gruvene og utvikle metoder for effektiv og rimelig transport av kull. Dampmaskinen ble lenge utviklet i nærheten av kullgruvene.
Før den industrielle revolusjonen foregikk det ikke noen stor produksjon av jern i England. Marinen var et betydelig marked for jern, og hadde lenge vært det. Jernindustrien hadde vanligvis større produksjonskapasitet enn det markedet for jern kunne ta mot. Jernindustrien prøvde derfor å utvikle nye produkt av jern og å gå sammen for å regulere prisene. Tre viktige oppfinnelser økte kapasiteten til jernindustrien. Smelting av jern med koks, oppfinnelsen av puddling and rolling, begge ble tatt i utstrakt bruk i 1780-årene, og James Nelsons hot blast etter 1829. Jernindustrien ble også flyttet til kullfeltene. Da også andre land begynt å utvikle industri etter napoleonskrigene fikk jernindustrien nye markeder i andre land. Industrialiseringen skapte større etterspørsel etter jern. Ikke bare til maskiner, men til mange ulike gjenstander.
Jernindustrien brukte mye kull. I 1842 brukte den en fjerdedel av kullproduksjonen. Hobsbawm skriver at jernindustrien ble først riktig industrialisert, i likhet med kullgruvene, omkring midten av det nittende århundret. Dette var i jernbanebyggingas tid da jern- og kullproduksjonen ble tredoblet i løpet av tjue år.
Mange industrier fortsatte å arbeide på tradisjonelle måter. Det gjelder produksjon av skotøy, det meste av produksjonen av klær, møbler og bygningsindustrien. Det ble ikke bygget fabrikker i disse industriene, men mange verksteder der det ble arbeidet på tradisjonelle måter, og under dårlige forhold.
Noen industrier mekaniserte noen oppgaver og tok i bruk dampkraft. Det gjelder de mange verkstedene som laget metallgjenstander og verktøy, for eksempel i Sheffield og Midlands. Men de forsatte likevel ofte å være handverksbedrifter, selv om det i noen verksteder var ufaglærte arbeidere som hamret fram spiker under elendige forhold. I noen ble det innført en utstrakt arbeidsdeling. Men stort sett var det bare i bomullsindustrien og innen jern og kull at det fram til 1850 foregikk ei industriell utvikling, utvikling av produksjon i mekaniserte fabrikker. Den gjennomsnittlige fabrikken var liten.
Det var slett ikke sikkert at industrialiseringa ville fortsette ut over bomullsindustrien. Det var alvorlige kriser i England mens den første fasen av industrialiseringa foregikk.
Det var sterk misnøye med utviklinga i store deler av befolkninga, det gjelder både før 1800 og i lang tid etter 1800. Det var ikke bare forholdene i industrien som ble kritisert, men også mangel på frihet og de enorme klasseskillene. (Se for eksempel E. P. Thompson: "The Making of the English Working Class".) I ikke noen annen periode i britisk historie har det blitt uttrykt så langvarig og sterk misnøye. Ludditer, radikalere av ulike typer, sosialister, demokrater og fagforeningsfolk uttrykte sterk misnøye. Bare en svært liten del av befolkninga hadde stemmerett, og Parlamentet var kontrollert av en liten klikk rike adelsmenn. Straffesystemet i England var barbarisk, med dødsstraff for tyveri, og det var ingen likhet for loven. Richard J. Evans skriver i "Rituals of Retribution - Capital punishment in Germany 1600-1987" at fra 1816 til 1820 ble det idømt 5.853 dødsdommer i England og Wales, og 518 av dem ble utført. I årene 1821-1825 var det 5.220 dødsdommer og 364 henrettelser, og i årene 1826-1830 6.679 dødsdommer og 308 henrettelser. Han nevner et tilfelle der en tjener ville gifte seg, men der adelsmannen som tjeneren arbeidet for ikke ville akseptere den kvinnen tjeneren ønsket å gifte seg med, og der tjeneren likevel giftet seg, med den følge at han ble oppsagt uten at adelsmannen ville betale flere måneder utestående lønn. Tjeneren tok da med seg ei sprukken sølvskje da han sluttet. For dette ble han dødsdømt og hengt, mens adelsmannen ikke ble straffet for å ha underslått flere måneders lønn.
Misnøyen førte til krav om parlamentsreformer, og i 1832 ble stemmeretten utvidet slik at deler av middelklassen fikk stemmerett. Noen få år senere begynte kampanjen mot korntollen, og "The Anti-Corn-Law League" ble stifet. Og så kom den store folkebevegelsen som samlet seg om kravene i "The People's Charter" - Chartistbevegelsen. Den mislyktes, men krevde blant annet større stemmerettsutvidelser.
Etter 1840 begynte lønningene så smått å øke, og straffesystemet ble også humanisert på den måten at dødsstraff ble idømt langt mindre hyppig.
I denne tida la både økonomisk teori og praksis vekt på viktigheten av kapitalakkumulering og på at arbeidernes lønninger måtte holdes nede, skriver Hobsbawm. Fortjeneste var det som fikk økonomien til å fungere og ekspandere gjennom reinvesteringer. Og økonomien måtte ekspandere. Det lå to antakelser til grunn for dette. Den første var at industriell vekst krevde store investeringer, og den andre at det var nødvendig å holde nede lønningene til befolkninga for at tilstrekkelige investeringsmidler skulle være tilgjengelige. Den første antakelsen om at det var nødvendig med store investeringer var riktig i det lange løp, selv om bomullsindustrien ble revolusjonert med små investeringer. Den totale kapitaldannelsen i Storbritannia utgjorde trolig ikke mer enn sju prosent av nasjonalinntekta tidlig i det nittende århundret, og det er ganske lite. Ikke før i 1830- og 1840-årene ble kapitaldannelsen større enn ti prosent av nasjonalinntekta, og da var den billige industrireisinga slutt, og jernbanebygginga hadde begynt. Den andre antakelsen om at lønningene måtte holdes nede var feil. Men til å begynne med kunne den virke plausibel siden industrien lenge måtte finansieres ved sine egne oppsparte midler og vokse ved å investere sin fortjeneste. De rikeste klassene, altså adelen og City, investerte ikke nevneverdig i den nye industrien. Industriherrene i Lancashire hadde merkelig nok ikke direkte kontakt med verdens finanssentrum, City of London, og måtte finansiere sine investeringer lokalt og gjennom egen fortjeneste. Problemet med å skaffe kapital var ikke kapitalmangel, men heller et kommunikasjonsproblem.
Industriherrene var opptatt av fortjenesten og av veksten av markedet. Den industrielle utviklinga presset både utgiftene og prisene ned.
Den industrielle revolusjonen ødela gamle levemåter og sendte folk ut for å søke etter nye levemåter. Men den lærte ikke folkene hvordan de skulle gjøre dette.
De klassene som fikk livet sitt minst forandret var vanligvis de som tjente mest på den industrielle revolusjonen. Siden de hadde det så godt, og var så fornøyde, hadde de vanskelig for å forstå hva som plaget de andre.
Det britiske aristokratiet var lite påvirket av industrialiseringen, og aristokratene tjente på den. Aristokratene dominerte fortsatt samfunnet, inntektene deres økte med økt etterspørsel etter matvarer; og utvidelsen av byene, der de eide grunnen, førte til økte inntekter for godseierne. Gruvene lå på deres eiendommer, og jernbanene gikk over deres eiendommer, alt ga aristokratiet større inntekter.
Like trivelig hadde alle funksjonærene og medlemmene av profesjonene det; alle som mottok sine inntekter ved å betjene aristokratiet og staten. "Old Corruption" var fortsatt svært levende.
I 1750 hadde det bare vært to byer i Storbritannia med mer enn 50.000 innbyggere, skriver Hobsbawm, dette var London og Edinburgh. I 1801 var det åtte byer med mer enn 50.000 innbyggere, og i 1851 tjueni, inkludert ni med mer enn 100.000 innbyggere. Og flere briter bodde i byer enn på landsbygda, og nesten en tredjedel av befolkninga bodde i byer med mer enn 50.000 innbyggere. Røyken lå tjukk over byene, og vannforsyning og kloakk etc ble ikke bygd ut i takt med at byene vokste. Spesielt etter 1830 herjet kolera og tyfus i byene, og luftforurensing og urent drikkevann var en konstant plage. I de voksende områdene ble det i industrialiseringens første generasjon heller ikke avsatt områder til åpne plasser og offentlige rom, som kirker, parker og plasser der folk kunne møtes.
Hobsbawm skriver at byen, altså den nye urbaniseringa, ødela samfunn. Det var enorm avstand mellom rik og fattig, og ingen kontakt mellom dem.
Den tradisjonelle oppfatninga hadde vært at en mann hadde rett til å tjene til levebrødet, og at dersom han ikke var i stand til det hadde han rett til hjelp fra samfunnet. Dette var nedfelt i den gamle fattigloven . [Se "Middelalderens fattiglov".] Men det nye herskende synet var at en mann fikk ta det han kunne få, uansett lønn. Og at alle hadde mulighet til å greie seg, og de som ikke gjorde det var defekte på en eller annen måte, late eller udugelige, og hadde ikke rett til et anstendig liv. Dette ble nedfelt i den nye fattigloven som kom i 1834. De fattige som trengte hjelp skulle stigmatiseres.
Hobsbawm skriver at det har vært få mer umenneskelige lover enn den engelske Fattigloven av 1834. All hjelp skulle være mindre enn de aller laveste lønningene. Og for å motta fattigstøtte måtte de fattige la seg sperre inne i arbeidshus der de ble satt til tvangsarbeid. Familier fikk ikke lov til å leve sammen i disse tvangsarbeidshusene, men ble splittet opp. Mennene levde i egne avdelinger og kvinnene i andre avdelinger. Det skulle ikke gis hjelp til fattige som bodde utenfor arbeidshusene. De fattige skulle straffes for at de var fattige. Det var ikke mulig å gjennomføre dette systemet konsekvent. Likevel var det grunnlaget for det engelske fattigvesenet helt fram til Første Verdenskrig.
Allerede før den industrielle revolusjonen hadde arbeidere og handverkere utviklet et mangfoldig og rikt miljø med mange klubber og foreninger og organisasjoner og en rik og selvstendig kultur som kunne være utgangspunkt for videre organisering av arbeidere da industrialiseringen begynte. Det fantes handverkerforeninger for faglærte arbeidere allerede før den industrielle revolusjon.
De faglærte arbeiderne, mekanikerne eller handverkerne, var de naturlige lederne for arbeiderne. Hobsbawm skriver at de var ideologiske ledere og organisatorer, de ledet mange ulike typer foreninger og var kjernegruppene i fagforeningene og i Chartistbevegelsen og andre progressive bevegelser. Jordbruksarbeidernes opptøyer ble styrket av landsbyhandverkerne. Disse gruppene så for seg et samfunn som var både rettferdig og mer egalitært og også bygd på teknologisk utvikling. De holdt fram ideal om frihet og verdighet for arbeidsfolk i ei tid da arbeidet ble degradert.
Industrialiseringen drev ned prisene på tekstiler så sterkt at de svært mange tradisjonelle veverne og spinnerne etc opplevde en dramatisk redusert levestandard. Mange forlot yrket sitt, men de som prøvde å overleve i det sultet og led ondt. Omorganisering av arbeidet i mange bedrifter reduserte arbeidernes stilling og selvstendighet og rettigheter. De store folkebevegelsene, som Chartismen, døde ut, og det skulle gå førti år før arbeiderklassen på nytt var i stand til å organisere seg om sine krav.
Hobsbawm skriver at det er ulike oppfatninger blant historikere når det gjelder spørsmålet om arbeiderne ble fattigere under den industrielle revolusjonen. Det er ganske sikkert at de fikk mindre del av landets rikdommer enn tidligere, og at det var arbeiderklassen som bar byrdene ved den industrielle revolusjonen. Industrialiseringen førte til at større del av nasjonalinntekta gikk med til investeringer, og mindre til konsum, og det var arbeiderklassens konsum som ble mindre, eller deres arbeidstid som ble lenger uten høvelig kompensasjon. Det var ingen kapitalmangel i Storbritannia, men de rikeste investerte ikke pengene sine i industriell utvikling, men spekulerte heller med dem i utenlandske investeringer.
For jordbruksarbeiderne ble forholdene utvilsomt verre. Det var omkring en million av dem i 1851. Dette gjelder spesielt for sør og øst av England og for de keltiske områdene i Skottland og Wales. I Irland, som var en del av Storbritannia, døde en million mennesker på grunn av sult i siste halvdel av 1840-årene; det skyldtes potetpesten og at hjelpearbeidet ikke var tilstrekkelig gjennomtenkt av ideologiske grunner - det frie markedet skulle redde Irland, og hjelpearbeidet kunne ikke intervenere i dette. Dette var den største katastrofen i verden i det nittende århundret sett i forhold til hvor stor del av befolkninga som ble rammet, skriver Hobsbawm.
Hobsbawm skriver at det ikke er noen alminnelig enighet om hva som skjedde med levestandarden før midten av det nittende århundret. Den mest pålitelige indikatoren for ernæring, gjennomsnittlig legemshøyde, kan ha blitt redusert i generasjonen som ble født før 1780, og så økte den for de som ble født mellom da og 1830, og sank så litt i de neste tretti årene til etter 1860, og da begynte den å øke, og har siden uten avbrudd økt. Noe som har gjort hver generasjon av briter større, sunnere og med lenger levealder enn foreldregenerasjonen. De eneste pålitelige data over nasjonalt konsum viser ingen vekst, og i noen tidsrom reduksjon, fra napoleonskrigene til midten av 1840-årene, men en skarp og ubrutt vekst siden da. Etter 1840-årene sank arbeidsledigheten skarpt. Tilstanden i England ble fredeligere og mer harmonisk.
Hobsbawm spør om hva slike generaliseringer kunne bety for ei befolkninga der nesten tretti prosent av befolkninga var så feilernært ved slutten av det nittende århundret at de ikke kunne utføre et skikkelig dagsverk. Og enda førti prosent av befolkninga levde så nært livsminimum at de stod i fare for å få mindre enn det. (Side 72)
Bølger av desperasjon feide gang på gang ut over landet: i 1811-13, i 1815-17, i 1819, i 1826, i 1829-35, i 1838-42, i 1843-44, i 1846-48. I jordbruksområdene var oppstandene spontane og med økonomiske mål. I 1816 over alle de østlige grevskapene, i 1822 i East Anglia, i 1830 overalt mellom Kent og Dorset, Somerset og Lincoln, i 1843-44 på nytt i East Midlands og de østlige grevskapene. Treskemaskinene ble ødelagt, høystakken brent om natta, mens folk krevde et livsminimum. I de industrielle og urbane områdene ble i alminnelighet uroligheter kombinert med spesielle politiske program, radikaldemokratiske. Det vekslet med politiske krav og fagforeningskrav. De politiske kravene førte vanligvis til de sterkeste bevegelsene, framfor alt under Chartistbevegelsen i 1838-48. Fra omkring 1830 ble alle bevegelsene mer selvbevisste og proletære. Under agitasjonen i 1829-35 kom det krav om en generell fagorganisasjon, som kunne gå til generalstreik.
Selv ikke ved midten av det attende århundret dominerte jordbruket den engelske økonomien, i motsetning til i resten av Europa. Rundt 1800 var trolig ikke mer enn en tredjedel av befolkninga sysselsatt i jordbruket, og det produserte vel også rundt en tredjedel av nasjonalinntekta. Men jordbruket gjorde inntrykk av å være langt mer betydningsfullt enn dette. For det første forsørget det fortsatt England, for England importerte enda ikke betydelige mengder mat. Etter at frihandel med korn var innført i 1846 var fortsatt transportkostnadene for transport over store avstander i en generasjon så høye at importert mat ble kostbar, og dette betydde at det engelske landbruket ikke var utsatt for sterk konkurranse. Enda i slutten av 1830-årene ble mer enn nitti prosent av den maten som ble konsumert i England dyrket i England, og da var befolkninga mer enn dobbelt så stor som i 1750, og den andelen av befolkninga som arbeidet i jordbruket var betydelig mindre.
En annen grunn til at jordbruket virket så dominerende i England var at de store jordeierne dominerte det politiske og sosiale livet. Å tilhøre overklassen betydde at man var godseier og hadde et "sete" [i Parlamentet].
Jorda ble eid av store herrer, og den ble leid av bønder som drev den ved hjelp av jordbruksarbeidere. Produksjonen ble i stor grad solgt, og var markedsorientert. I tillegg fantes det husmenn og småbønder. I 1790 eide de store jordherrene trolig omkring tre fjerdedeler av den dyrkede jorda.
Etter napolenskrigene fulgte det dårligere tider for jordbruket. Det var mange fattige på landsbygda, og de hadde rett til understøttelse de tidene av året da det ikke var arbeid og inntekt for dem. Hobsbawm skriver at økonomene i byene foreslo at de gårdene som ikke ble drevet økonomisk skulle gå ut av drift, og at de fattige som det ikke var arbeid for skulle drives bort fra landsbygda. Mot det første av disse to forslagene reagerte godseierne med å innføre toll på korn for å få prisene så mye opp at alle gårdsbrukene ble lønnsomme. Det andre forslaget, om å drive de fattige bort, ville godseierne ikke gå med på, og de fattiges rett til å motta understøttelse ble opprettholdt fram til 1834. Bare noen skotske godseiere gikk så langt at de drev de fattige bort fra den landsbygda de eide.
Hobsbawm skriver at det var to saker som dramatiserte det sosiale problemet på landsbygda. Det ene var inngjerdingen - enclosures - og det andre var fattigloven. Inngjerdingene førte til at marker som tidligere hadde vært allmenning som hadde vært brukt i fellesskap ble privatisert. Det foregikk også ei rasjonalisering av jordbrukseiendommene ved at en mengde mindre striper av land ble byttet mot hverandre eller kjøpt for at det skulle bli opprettet mer kompakte og sammenhengende eiendommer. Inngjerding hadde foregått i mange hundre år. Fra omkring 1760 satte jordherrene fart på privatisering av landskapet og rasjonaliseringa av jordbrukseiendommene. Inngjerding av allmenning ble vedtatt av Parlamentet. Inngjerding foregikk først og fremst i områder der det hadde vært vanlig med åpne marker i middelalderen. Mellom 1760 og 1820 ble omkring halvparten av Huntingdonshire, Leicester og Northampton, mer enn førti prosent av Bedfordshire og Rutland, mer enn en tredjedel av Lincolnshire, Oxford og East Riding i Yorkshire, og en fjerdedel eller mer av Berkshire, Buckingham, Middlesex, Norfolk, Nottingham, Warwick og Wiltshire inngjerdet. Det var først og fremst det som hadde vært åpne marker og jorder som ble inngjerdet.
Argumentet som ble brukt til fordel for inngjerding var at det førte til at jorda kunne drives mer effektivt. Argumenter som har blitt brukt mot inngjerding er at det førte til at mange mennesker på landsbygda mistet adgangen til å bruke utmarksressurser, som beitemarker og vedskog, og at mange derfor fikk for svakt næringsgrunnlag slik at de led nød.
Den konsentreringen av jordbrukseiendommene som foregikk førte til at den gjennomsnittlige gården ble større. Og det ble færre gårdbrukere og flere som i det hele tatt ikke hadde jord. Hobsbawm skriver at det var dette som fornedret de fattige på landsbygda. Og det skapte flere fattigfolk. Dette foregikk i ei tid da befolkninga vokste raskt, og dette førte også til at det ble flere fattige.
Mange levde av å gjøre gårdsarbeid, spesielt i onnene. Forholdet mellom gårdbrukerne og jordbruksarbeiderne brøt sammen under de rådende forholdene.
Rundt 1790 hadde situasjonen for de fattige i landsbyene blitt katastrofal i deler av det sørlige og østlige England. Det var fattiglovens bestemmelser som fastsatte hvordan de skulle behandles. Det var tradisjon at de som var heimehørende i prestegjeldet skulle ha tilstrekkelig støtte fra samfunnet til at de overlevde, mens folk fra andre prestegjeld ikke hadde dette kravet, og derfor kunne sendes tilbake dit de ble oppfattet å være heimehørende. I 1795 møttes lederne for Berkshire i Speenhamland for å forandre fattigloven slik at den sikret at arbeiderne fikk ei lønn de kunne leve av. Ei minimumslønn ble fastsatt. Den ble satt i forhold til prisen på korn. Dersom inntekta falt under denne raten skulle den suppleres med fattighjelp. Dette systemet ble tatt i bruk i store deler av det sørlige og østlige England. Det hadde ganske generøse tilskudd til barnefamilier. Det kaltes Speenhamland System.
Det har vært diskutert mye hva som var virkningen av dette sosiale sikkerhetsnettet. Det tradisjonelle synet, som Hobsbawm slutter seg til, er at det var katastrofalt. Det betydde at alle skattebetalere subsidierte gårdbrukerne slik at de betalte lave lønninger. Det gjorde arbeiderne i større grad om til fattigfolk, og virket demoraliserende, og hindret at de kunne flytte til andre prestegjeld. Det fikk utgiftene til fattighjelp til å vokse svært sterkt. Og det reduserte ikke fattigdommen.
Virkningene av dette systemet var ganske forskjellige fra intensjonene. De stadig rikere gårdbrukerne mistet den følelsen av ansvar for sine arbeidere som de måtte ha hatt, siden ansvaret nå lå hos fattigkommisjonene. I mens fortsatte jordbruksproduksjonen å vokse siden det dyrkede området ble større og mer produktive avlinger ble dyrket og avlsarbeid foregikk.
Den industrielle revolusjonen og vitenskapen gjorde seg ikke gjeldende i drifta av gårdene før sent i 1830-årene da "Royal Agricultural Society" ble stiftet i 1838 og "Rothamsted experimental station" ble opprettet i 1843. Etter det var det rask framgang. Store områder ble drenert, og nye teknikker for drenering ble utviklet. Gjødsel utenfra ble tatt i bruk. I 1842 ble superfosfat patentert, og i løpet av de første sju årene av 1840-tallet økte importen av guano fra Peru fra praktisk talt ingenting til mer enn 200.000 tonn. Det ble investert tungt i jordbruket og nytt maskineri ble tatt i bruk. Fra omkring 1837 økte avlingene sterkt. Det britiske jordbruket gikk inn i en gullalder. I 1850 ble til og med situasjonen til de fattige jordbruksarbeiderne bedre. Men dette skyldtes at de i store mengder flyktet fra landsbygda.
Disse forbedringene kom da kornlovene ble avskaffet i 1846, og dermed tollbeskyttelsen ble fjernet. Dette hadde skjedd etter svært hard kamp og stor mobilisering av store deler av den engelske befolkninga. I 1832 kom det betydelige parlamentariske reformer som utvidet stemmeretten. Men landadelen fortsatte å dominere styret av grevskapene og landsbygda og store deler av offentlige institusjoner og myndigheter.
De største jordeierne hadde store inntekter utenom jordbruket. De eide også grunn i byene og rundt byene, og tjente godt på den sterke byveksten. Og de investerte gjennom City. Det var gårdbrukerne og lavadelen på landet som kjempet hardest for tollbeskyttelsen, men uten sterk støtte fra de største jordeierne, the peers, var lavadelen ingen avgjørende maktfaktor. Høyadelen, de største jordeierne - the peers - av dem var det omkring 200 gamle og arvelige. I løpet av de femti årene fram til 1837 ble det utnevnt 133 nye peers, vanligvis admiraler og generaler, som tradisjonelt ble æret på denne måten.
Omkring 1840 var landbruket en minoritetsinteresse. Det sysselsatte ikke mer enn en fjerdedel av befolkninga. Da høyadelen fikk mindre interesse for landbruket mistet det sin politiske dominans. Dette skjedde i 1846 og mer tydelig i 1879.
Da den sterke ekspansjonen for bomullsindustrien tok slutt begynte en ny fase i den industrielle revolusjonen. Den var basert på kull, jern og stål, på dampmaskinene og jernbanene.
Britisk eksport vokste svært raskt mellom 1840 og 1860, raskere enn noen gang tidligere. Det var først og fremst eksporten av de nye kapitalvarene som vokste. I 1840-42 utgjorde de omkring elleve prosent av eksportverdien av industriprodukter, i 1857-59 utgjorde de tjueto prosent av eksportverdien, og i 1882-84 utgjorde de tjuesju prosent av verdien. Mellom 1840-42 og 1857-59 vokste eksporten av kull fra mindre enn tre kvart millioner pund til mer enn tre millioner pund. Jern og stål økte i det samme tidsrommet fra omkring tre millioner til godt over tretten millioner, mens bomull vokste mer sakte, selv om eksporten av bomullsvarer ble nesten fordoblet. Transportrevolusjonen med jernbanene og dampskipene var både viktige markeder for britisk eksport og bidra sterkt til å gjøre eksporten billigere utenlands.
Mellom 1830 og 1850 ble godt og vel 6.000 kilometer jernbane åpnet i Storbritannia. Omkring 1850 var det engelske jernbanenettet i hovedsak bygd. Dette hadde større betydning enn utviklingen av bomullsindustrien, både siden dette nådde alle deler av samfunnet og siden det omfattet langt mer kapital og siden det førte til produksjon og salg av et langt større spekter av nødvendige gjenstander. Og det viste de mulighetene som lå i teknisk utvikling.
De første jernbanene ble bygd for å transportere kull fra avsidesliggende kullgruver. Da de hadde demonstrert at det var mulig å bygge lønnsomme jernbaner var det straks flere som ville investere i å bygge jernbanelinjer. I 1830 ble jernbanelinja Liverpool - Manchester bygd. Dette var den første av de alminnelige jernbanelinjene som ble bygd for å frakte både passasjerer og gods. Og dette inspirerte andre forretningsmenn til å investere i jernbaner.
Det var store mengder kapital i England som manglet investeringsmuligheter, som bare kunne investeres i statsobligasjoner som bare ga et utbytte på 3,4%. Omkring 1840 var det årlige overskuddet som kunne investeres omkring seksti millioner pund, eller nesten dobbelt så mye som kapitalverdien av bomullsindustrien på midten av 1830-tallet. Det var ikke mulig å foreta industrielle investeringer i denne størrelsen på denne tida. Å investere kapitalen utenlands virket som den greieste måten å plassere den på, og det skjedde også i stor skala. Men da jernbanebygginga begynte ble det stadige overskuddet investert i jernbaner.
Mange av de jernbanelinjene som ble bygd var preget av at de ble bygd på grunn av at det fantes penger som burde investeres, og ikke på grunn av at det var behov for å rasjonalisere transporten der jernbanelinja ble bygd. Mange jernbanelinjer ble kostbare og lite lønnsomme sammenliknet med jernbaner i andre land. Derfor tapte mange penger på investeringer i jernbanene. Men et svært moderne og effektivt transportsystem ble bygd. Og jernbanene bidro til at ny teknologi ble utviklet og til at en ny og moderne industri ble utviklet.
Hobsbawm skriver at balansen for jernbanebygginga i 1840-årene er imponerende. I Storbritannia ble mer enn to hundre millioner investert, og omkring 200.000 mennesker var på det meste i arbeid med jernbanene. Det stimulerte resten av økonomien svært sterkt, på en måte som ikke kan beregnes. Jernbanene var ansvarlige for at Storbritannias produksjon av jern ble fordoblet fra midten av 1830-årene til midten av 1840-årene. Disse svært store jernbaneinvesteringene kom da økonomien gikk gjennom en depresjon, den mest katastrofale nedgangstida i århundret, i 1841-42, og kunne derfor ikke ha kommet på et mer gunstig tidspunkt. Og også utenlands ble store jernbaneutbyggingsprosjekt satt i gang.
Og verden fortsatte å bygge jernbaner, og det stadig mer utover gjennom århundret, i hvertfall til 1880-årene. Jernbanene ble i stor utstrekning bygd med britisk kapital og britiske materialer og utstyr, og det gjelder for mange land i verden.
Jernbaneutbygging bidro til å gjøre USA og Tyskland til moderne og ledende økonomier. De åpnet den amerikanske prærien og de sørrussiske steppene og den argentinske pampasen slik at de kunne dyrkes og eksportere mat.
Hobsbawm skriver at tre konsekvenser av denne forandringen av den britiske økonomiens orientering må bemerkes.
Den første er den industrielle revolusjonen i tungindustrien. Den forsynte for første gang landet med store mengder jern, og nå også stål, som tidligere bare hadde blitt produsert i små mengder.
Under ser du en tabell over britisk produksjon av råjern, stål og kull i 1850 og 1880:
| Materialer: | Råjern | Stål | Kull |
|---|---|---|---|
| 1850: | 2.250.000 tonn | 49.000 tonn | 49.000.000 tonn |
| 1880: | 7.750.000 tonn | 1.440.000 tonn | 147.000.000 tonn |
Kullgruvene økte sin produksjon uten noen betydelig teknologisk utvikling, og dermed økte antallet gruvearbeidere sterkt. I 1850 var det mer enn 200.000 gruvearbeidere i Storbritannia, og i 1880 rundt en halv million, og i 1914 var det mer enn 1.200.000 gruvearbeidere i Storbritannia. Det var omkring tre tusen kullgruver. Gruvearbeiderne var så sterkt konsentrert at de var av stor betydning ved valg, som en av få grupper av arbeidere som hadde politisk innflytelse. De hadde også stor innflytelse i fagbevegelsen.
Den sterke økningen i produksjonen av jern skyldtes produktivitetsøkning som ikke var revolusjonær. Produksjonskapasiteten til jernindustrien vokste stadig og var ofte større enn etterspørselen, og det førte til et ustabilt marked for jern med sterkt varierende priser. Derimot ble produksjonen av stål revolusjonert av oppfinnelsen av Bessemerkonverteren, og videre framover ble smelteovnene sterkt forbedret. Dette førte til at det ble mulig å produsere stål i stor skala. Og dermed begynte stål å erstatte jern ved skipsbygging og jernbanebygging. Produktiviteten per ansatt økte sterkt, og dermed trengte disse industriene ikke svært mange ansatte.
Veksten til kapitalvareindustriene førte til sterkt økt etterspørsel etter faglært arbeidskraft innenfor mekanisk industri, maskinbygging, skipsbygging etc. Antallet arbeidere i disse industriene ble fordoblet fra 1850 til 1880, og det fortsatte å vokse helt fram til slutten av 1960-tallet. I 1914 var de den største kategorien britiske mannlige arbeidere. Dette var et arbeideraristokrati som betraktet seg selv som mye bedre enn arbeidsfolk flest, skriver Hobsbawm.
Denne nye teknologiske revolusjonen førte til langt bedre arbeidsforhold, og til at en stor del av befolkninga ble overført til bedre betalt arbeid. Dette var den viktigste grunnen til at levestandarden ble bedre og de sosiale spenningene mindre, for lønningene til mange grupper økte ikke mye, og boforholdene fortsatte å være sjokkerende dårlige i byene.
De økonomiske endringene virket ulikt inn på menns og kvinners situasjon. Industriene som ble bygd opp i den andre fasen av den industrielle revolusjonen hadde en arbeidsstyrke som hovedsakelig bestod av menn. Selv om det ble flere kvinnelige produksjonsarbeidere fortsatte de fleste yrkesaktive kvinnene å arbeide som tjenere. Etter hvert som mennene tjente bedre ble det mer vanlig at kvinnene etter at de giftet seg ble værende heime for å ta seg av mann og barn. I 1851 hadde tre fjerdedeler av de gifte kvinnene vært sysselsatt på en eller annen måte, men i 1913 var bare ti prosent av kvinnene i inntektsgivende arbeid.
Britisk kapitaleksport vokste sterkt. I 1870 var omkring 700 millioner pund investert utenlands, mer enn en fjerdedel av dette i USA. Den sterke videre veksten av britiske utenlandske investeringer kunne ha vært oppnådd ved å reinvestere avkastningen av dette. Ny lovgivning om aksjeselskap reduserte risikoen ved investeringer, og oppmuntret slik til nye investeringer.
I denne tida vokste klassen av rentenister, personer som levde av kaptalavkastning. I 1871 var det 170.000 personer i Storbritannia uten yrke men med eiendom. De fleste av disse var kvinner, og mange av dem ugifte.
Med jernbanene gikk Storbritannia inn i perioden med full industrialisering. Industrien var fundamentert på en bred basis av kapitalvareproduksjon.
Dronning Victoria selv ble en modell for middelklasserespektabilitet. De store bevegelsene til arbeiderne, som chartismen, forsvant, og arbeiderklassen var uten framtredende representanter.
De mennene som bygde den nye industrien var ofte uten vitenskapelig utdannelse, og ikke helt innforstått med regelen for industrisamfunnet. Arbeiderne arbeidet under ufrie forhold og hadde ikke de samme rettighetene som arbeidsgiverne. Arbeidsgiverne var opptatt av å presse ned lønningene og å forlenge de allerede svært lange arbeidsdagene.
Men en eller annen gang etter 1840 begynte systemet å bli forandret. Arbeidsgivere begynte å redusere "ekstensive" utbyttingsmetoder, som svært lange arbeidsdager og ekstremt lave lønninger. Og i 1847 kom loven om ti timers arbeidsdag. Det begynte fra 1840-årene å bli vanlig i Lancashire at arbeiderne fikk fri allerede lørdag middag, og så hadde fri på søndag, og i London begynte dette å bli vanlig fra 1850-tallet. Arbeidskontraktene ble mer fleksible. Den tvangen som var til stede i arbeidsforholdet ble mindre, og arbeidsgiverne ble mer villige til å akseptere at fabrikkinspektører undersøkte arbeidsplassene. Forholdene ble mer avslappet. Hobsbawm mener at dette skyldtes at arbeidsgiverne var blitt mer etablerte og trygge. De arbeidsgiverne som økte lønningene og var vennlig innstilt overfor arbeiderne ledet vellykkede og godt etablerte bedrifter som ikke var truet av skiftninger i markedene.
Ved slutten av 1860-årene var disse forandringene synligere. I 1867 ble fabrikklovgivningen utvidet til for alvor og for første gang å gjelde også utenfor tekstilindustrien. Og arbeidsgivernes motstand mot arbeidervernlovgivning tok slutt. I gruveindustrien kom framgangen senere. Og fagforeningene fikk den rettslige statusen som de kom til å beholde i mer enn et århundre. Lovene fra 1871 og 1875 ga fagforeningene en rettslig frihet som konservativt innstilte jurister med mellomrom prøvde å undergrave, helt til det lyktes den konservative regjeringa på 1980-tallet å undergrave denne rettslige stillingen.
Hobsbawm skriver at det mest synlige symptomet på forandring var politisk: Reformloven fra 1867, som ble fulgt av andre lover. Denne loven ga arbeiderklassen innflytelse ved valg. Den innførte ikke parlamentarisk demokrati, men den forespeilte at dette kunne komme. Ved reformene i 1884-85, 1918 og 1928 ble det parlamentariske demokratiet innført. I første halvdel av det nittende århundret ble demokrati betraktet som sosial revolusjon, og var naturligvis ikke akseptabelt. Overklassen fryktet fortsatt demokratiet i 1867, og ønsket ikke demokrati velkommen. Men overklassen aksepterte å tillate reformer i retning av demokrati siden de store folkebevegelsene, som chartismen, var døde. Arbeiderne var splittet, og ble oppfattet å bestå av et arbeideraristokrati som var politisk moderat og villig til å inngå kompromisser, og den store massen arbeidsfolk som var uorganisert og uten evne til å føre politikk.
For den britiske middelklassen kan verden i begynnelsen av 1870-årene ha virket perfekt for dem, de var på den grønne gren. Men så kom en langvarig, mild depresjon i årene 1873-1896. Økonomien stagnerte. Priser, fortjeneste og rentesatser falt. Og da økonomien bedret seg i siste del av 1890-årene var det ikke Storbritannia som tjente mest på dette, men USA og Tyskland. Mellom 1890 og 1895 ble både USA og Tyskland større stålprodusenter enn Storbritannia.
Depresjonen i årene 1873-1896 var internasjonal. I noen land, som i USA og Tyskland og Skandinavia, var det ei tid med stor økonomisk vekst. Hobsbawm skriver at den markerte slutten på en fase i den økonomiske utviklingen og begynnelsen på en ny fase. Den fasen som tok slutt var den "britiske". Boomen rundt midten av århundret skyldtes den innledende industrialiseringen av de mest avanserte økonomiene utenfor Storbritannia og åpningen av nye områder som produserte matvarer og andre råvarer. Det var som en fortsettelse av den britiske industrialiseringen siden det var de teknologiene som den hadde utviklet som ble spredt til og tatt i bruk i nye områder, skriver Hobsbawm. [Samtidig begynte en ny fase av industriutviklingen, industri basert på forskning og vitenskap, som elektrisk industri og kjemisk industri, som ble utviklet i Tyskland og USA.] Det var de nye transportsystemene som integrerte nye områder i den britisk-ledede økonomien.
Denne boomen kunne ikke varig evig. Den skarpe reduksjonen av råvarepriser som skyldtes at transportprisene ble så sterkt redusert førte til et alminnelig fall i prisene. Og dette store prisfallet kom i form av en tjue år lang deflasjon, som reduserte det alminnelige prisnivået med omkring en tredjedel. Virkningen var mest påtrengende for jordbruket, og katastrofal for deler av det. Da den massive floden av matvarer kom til de urbaniserte delene av Europa - i 1870-årene - falt bunnen ut av matvaremarkedene. Den delen av det britiske jordbruket som hadde spesialisert seg på kornproduksjon ble hardest rammet. Det var ikke konkurransedyktig, og det engelske landbruket måtte redusere kornproduksjonen sterkt.
I 1890-årene åpnet ny teknologi nye muligheter. Fortjenesten i de gamle industriene var redusert på grunn av stor kapasitet og stor konkurranse. Under den tjue år lange depresjonen oppstod nye arbeiderparti, både i Storbritannia og i andre land.
Jordbrukskrisen var ingen krise for England, og hadde sine fordeler i form av billigere råvarer. Den britiske økonomien var opptatt av ekspansjon utenlands, spesielt i USA. I 1873 ble utbygginga av jernbaner både i USA og i Tyskland sterkt redusert. Dette førte til at disse landene importerte mindre av britiske varer. Inntektene fra utlandet ble redusert, også på grunn av at enkelte utenlandske debitorer ikke greide å betale det de skyldte sine engelske kreditorer. I 1876 kollapset for eksempel de tyrkiske finansene. Og europeiske makter tok hand om finansene til både Tyrkia og Egypt.
Andre land innførte beskyttelsestoll for å beskytte både sine framvoksende industrier og sitt jordbruk. Men Storbritannia prøvde å holde fast på frihandelen. Britisk industri og økonomi holdt fast på arven fra industrialiseringas første fase. Det gjaldt også for industriell organisering. Men denne formen for industriell organisering var ikke tilpasset utvikling av de nye forskningsintensive industriene som kom til å vokse fram i Tyskland og USA i siste del av århundret. Disse nye industriene var elektrisk industri og kjemisk industri.
Hobsbawm skriver at dette bare lot en vei være åpen for Storbritannia, en tradisjonell vei, imperialisme og handel med koloniene, og erobring av nye kolonier.
[Om utviklinga i tysk industri sammenliknet med utviklinga i britisk industri kan du lese i tekstene
"Tyske industribedrifter 1850-1914" og
"Industri og vitenskap 1850-1914".]
Under depresjonen i siste fjerdedel av det nittende århundret ble Afrika delt, og nasjonale eller internasjonale konsortia tok over den finansielle styringen av svake land. Hobsbawm skriver at politiske historikere har skrevet at de ikke finner økonomiske grunner til denne delingen av verden i de siste tiårene av det nittende århundret. Men økonomiske historikere har ingen slik vanskelighet, skriver Hobsbawm. Imperialisme var slett ikke noe nytt for Storbritannia, men dagligdags politikk, ren rutine. Det som var nytt var at Storbritannia ikke lenger hadde monopol på den underutviklede verden. Dette gjorde det mer nødvendig å markere revir.
En annen følge av denne depresjonen var at det oppstod en konkurrerende gruppe av industrielt og økonomisk avanserte land. Det er sammensmeltningen av politisk og økonomisk rivalisering, sammensmeltningen av private næringsinteresser og statlig politikk, som er synlig i veksten til proteksjonismen og i den imperialistiske rivaliseringen. Forretningslivet bad stadig mer ofte om hjelp fra staten.
Ved midten av det nittende århundret produserte Storbritannia anslagsvis to tredjedeler av verdens kullproduksjon, halvparten av verdens jernproduksjon, fem sjudeler av verdens produksjon av stål, halvparten av det bomullstøyet som ble produsert i kommersiell skala, og førti prosent av jernvarene i verden. Men i 1840 eide Storbritannia bare en tredjedel av verdens dampkraft. De største rivalene var USA og Frankrike, Tyskland og Belgia. I 1870 var Storbritannia ikke lenger så dominerende. I slutten av 1880-årene var den relative tilbakegangen blitt synlig. Tidlig i 1890-årene passerte både USA og Tyskland Storbritannia i produksjonen av stål. Fra da av var Storbritannia et av de store industrialiserte landene, men hadde ikke lenger den mest avanserte industrien. Tvertimot var Storbritannia det blant de industrialiserte landene som begynte å sakke akterut.
Den britiske industrielle økonomien hadde så langt vært avhengig av internasjonal handel for å oppnå sin sterke vekst. Det var også nødvendig siden en stor del av råvarene måtte importeres, og siden det innenlandske markedet ikke var stort nok for en allsidig utviklet industri, blant annet siden de fleste britene var for fattige til å kjøpe annet enn det mest nødvendige.
Storbritannia hadde vært i stand til å utvikle en svært stor internasjonal økonomi siden Storbritannia lenge hadde hatt et monopol på industri, og siden Storbritannia var havenes herre og hadde den største kolonihandelen og var i stand til å holde konkurrenter bort med våpenmakt, som i India.
Oversjøisk handel og inntekter fra oversjøiske land spilte en voksende rolle fram til begynnelsen av 1870-årene. Ved slutten av det attende århundret tilsvarte eksporten tretten prosent av nasjonalinntekta, tidlig i 1870-årene tilsvarte den tjueto prosent av nasjonalinntekta, og deretter tilsvarte eksporten mellom seksten og tjue prosent av nasjonalinntekta, med unntak for perioden mellom 1929 og det tidlige 1950-tallet. Og for de store industriene var det internasjonale markedet enda viktigere.
For Storbritannia ville det mest ideelle være om verden hadde blitt råvareleverandør til Storbritannia og Storbritannia ferdigvareleverandør til resten av verden, skriver Hobsbawm. Og flere slike avhengige økonomier ble også utviklet, bomull fra de amerikanske sørstaten til den britiske bomullsindustrien, ull fra Australia, nitrater og kobber fra Chile, guano fra Peru og vin fra Portugal, som eksempler. Den enorme veksten i internasjonal handel med matvarer etter 1870 førte flere land inn i dette økonomiske imperiet, som Argentina med hvete og oksekjøtt, New Zealand med kjøtt og meieriprodukter, og den danske jordbrukssektoren.
Storbritannia handlet også med de andre utviklede landene, og de hadde større kjøpekraft enn koloniene og kunne derfor være mer interessante kunder. Og mens de bygde seg opp som industrinasjoner kjøpte de mye maskineri, og med det teknologi, fra Storbritannia. Mange steder var det briter som bygde de første jernbanene.
Men en industrialiserende økonomi ville prøve å beskytte sin industri mot konkurranse fra britisk industri. Både Tyskland og enda mer USA hadde tollmurer mot britisk industri. Og når industrielle økonomier var utviklet i et land ble landet mindre avhengig av import fra Storbritannia, og ble en konkurrent på utenlandske markeder. Fra midten av det nittende århundret begynte dette å bli klart. Britisk eksport av varer til den utviklede verden vokste ikke. I 1860-70 hadde femtito prosent av britiske investeringer blitt gjort i Europa og USA. I 1911-13 ble bare tjuefem prosent av investert britisk kapital investert i disse utviklede områdene.
Hobsbawm skriver at det britiske hegemoniet i den underutviklede verden var basert på at økonomiene varig skulle komplettere hverandre, med Storbritannia som ferdigvareleverandør og koloniene som råvareleverandører. De få landene som nektet å handle med den industrialiserte delen av verden ble tvunget med militære midler til å gjøre det, som Japan og China.
Den internasjonale handelen økte svært sterkt utover i det nittende århundret. Fra 1800 til 1830 økte den fra omkring £300 millioner til £400 millioner, bare tretti prosent, men fra 1840 til 1870 ble den internasjonale handelen femdoblet, og hadde passert £2.000 millioner i 1870. Fra 1800 til 1840 flyttet litt mer enn en million europeere til USA, men fra 1840 til 1870 flyttet nesten sju millioner europeere til USA. Før jernbanene og dampskipenes tidsalder var internasjonalt økonomisk samkvem langt mer begrenset enn etter at jernbanene og dampskipene hadde begynt å frakte folk og varer.
Etter 1873 rivaliserte de utviklede landene seg imellom. Verken USA, Frankrike eller Tyskland var i betydelig grad avhengige av store mengder importert mat eller råvarer, kanskje med unntak for Tyskland som importerte betydelige mengder mat. De var heller ikke så avhengige av å eksportere til utenlandske markeder som Storbritannia. Mellom 1860 og 1875 hadde man et nesten uregulert verdensmarked for kapital og varer og arbeidskraft. USA var den eneste store makt som førte en systematisk proteksjonistisk politikk. De viktigste europeiske statene innførte gullstandarden mellom 1863 og 1874 som grunnlag for sine valutaer, og dette forenklet internasjonal handel, som i stadig større grad hadde London som sitt sentrum.
Etter 1880 begynte de fleste land å opprette tollbarrierer og andre tiltak for å beskytte sine industrier. Fri bevegelse for mennesker fortsatte fram til 1914, og fri bevegelse for kapital og betalinger fortsatte fram til 1931.
Hobsbawm skriver at den viktigste målestokken for en økonomis forhold til resten av verden er dens betalingsbalanse. Denne balansen består av "synlige" og "usynlige" elementer. De "synlige" delene av kreditsiden er vareeksport. De "usynlige" elementene er fortjeneste på utenrikshandel og tjenester, for eksempel fra assuranse, mekling, fra shipping, fra personlige utgifter til utlendinger på besøk og heimsendte midler fra utvandrere. Og videre består de "usynlige" elementene av renter og avkastning på midler som er investert utenlands. Elementene på debetsida er motsatsen, kostnadene ved å importere varer og ved å betale utenlandske firma for tjenester og lån og investeringer. Idealet kunne være at de to sidene skulle balansere, men det skjer sjelden, og er trolig heller ikke ønskelig. Dersom det er pluss eller minus sier den klassiske teorien at denne ubalansen skulle utjevnes ved overføring av edelmetall, men den kan også fylles med lån.
Den "synlige" balansen påvirkes både av utenrikshandelens volum og av de prisene som betales. For Storbritannia var dette i stor grad forholdet mellom prisene på (utenlandske) råvarer og matvarer og (britiske) industrivarer, i det minste fram til Storbritannia begynte å bli avindustrialisert i 1980-årene. I Storbritannias industrielle velmaktstid bestod mer enn nitti prosent av importen av råvarer og matvarer, mens mellom syttifem og nitti prosent av den britiskproduserte eksporten bestod av tilvirkede produkter.
Industrivarene ble i første fase av den industrielle revolusjonen stadig billigere på grunn av den teknologiske utviklinga og konkurransen, mens varene fra jordbruket i rykk og napp ble billigere, men slett ikke så mye som industrivarene. Den britiske importen bestod først og fremst av jordbruksvarer, inkludert bomull. Fram til jernbaner og dampskip og nye jordbruksmaskiner og landbruksredskaper reduserte prisene på jordbruksvarer økte jordbruksvarenes pris sammenliknet med prisene på industrivarer. Jordbruket ble først omdannet og mekanisert i den siste tredjedelen av det nittende århundret. Derfor kunne kjøperne av britiske industrivarer, som var selgere av landbruksvarer, få sin kjøpekraft stadig økt de første seksti årene av den industrielle revolusjonen, og være i stand til å kjøpe stadig flere industrivarer fra Storbritannia. Deretter økte ikke lenger prisen på landbruksvarer i forhold til industrivarer, og dermed forsvant denne kilden til økt etterspørsel etter industrivarer fra råvareproduserende områder. Dessuten ble britisk eksport mer konsentrert om kostbare kapitalvarer og kull, og ikke tekstiler. Tekstiler hadde utgjort syttito prosent av eksporten av industrivarer i 1867-69, men falt til femtien prosent like før Første Verdenskrig. Importen av matvarer økte i forhold til importen av råvarer til industrien. Matvareimporten økte fra å utgjøre mindre enn tjuefem prosent av importen til å utgjøre omkring førtifem prosent. Denne forandringa foregikk raskt etter 1860. I nedgangstider var det en tendens til at matvareprisene ble sterkere redusert enn industrivareprisene. Men i første halvdel av det nittende århundret hadde det motsatte vært tilfelle.
Den eksportøkende virkning som utviklingen i forholdet mellom råvareprisene og industrivareprisene hadde forsvant altså etter 1860. Men store britiske investeringer i oversjøisk markeder kunne gi kundene midler til å kjøpe varer fra Storbritannia. Eksporten måtte finne markeder i land som produserte industrivarer siden de var mer betalingsdyktige. Dermed ble det avgjørende hvor konkurransedyktige britiske varer var i de utviklede markedene. Situasjonen for britiske industrivarer var ikke særlig god lenger, og britisk industri begynte å foretrekke det innenlandske markedet framfor utenlandske markeder.
Importen økte derfor sterkere enn eksporten etter 1860. Og, noe merkelig, Storbritannia hadde aldri i det nittende århundret en positiv varebalanse, verdien av importerte varer var alltid større enn verdien av eksporterte varer, selv om Storbritannia hadde monopol på å være industrialisert og var "verdens verksted". Hobsbawm skriver at grunnen til dette var at de landene som Storbritannia først og fremst eksporterte til var enten svært fattige eller ønsket ikke å importere svært store mengder. Det reflekterte også i noen grad etterspørselen etter luksus hos den britiske overklassen og middelklassen. Mellom 1814 og 1845 var omkring syttifem prosent av nettoimporten råmaterialer og omkring tjuefire prosent matvarer, først og fremst tropiske produkt som te, sukker og kaffe, og alkohol.
De britiske myndighetene bekymret seg ikke over denne delen av betalingsbalansen. Og en grunn til det var at Storbritannia hadde svært store "usynlige" inntekter. Disse skaffet Storbritannia et overskudd på balansen med resten av verden. Antakelig var britisk shipping den viktigste opprinnelsen til disse fortjenestene. Fram til tidlig i 1870-årene var inntjeningen til britisk shipping større enn avkastningen på de britiske utenlandsinvesteringene. Denne inntektskilden startet beskjedent etter napoleonskrigene, men sent i 1840-årene hadde den blitt omkring like stor som den tredje viktige kilden til "usynlige" inntekter fra utlandet, fortjeneste på utenlandsk handel og tjenester. Og i siste del av 1860-årene ble den større enn disse. Omkring midten av århundret kom en fjerde kilde, fortjeneste på assuranse, mekling og kommisjoner.
De usynlige inntektene utenom avkastninger mer enn dekket handelsunderskuddet i første fjerdedel av århundret, men mellom 1825 og 1850 gjorde de det ikke. Og etter 1875 var de normalt ikke lenger tilstrekkelige. Men i den tidlige perioden hadde avkastning fra kapital som var eksportert tidligere allerede skaffet til veie et overskudd, og etter 1875 kom det stadig større avkastninger fra de store tidlige investeringene. Den internasjonale situasjonen til britisk økonomi ble stadig mer avhengig av den britiske tilbøyeligheten til å investere eller låne ut overskuddene utenlands.
Men dette ble i likhet med den britiske utenrikshandelen stadig mer bundet opp i den underutviklede verden, og spesielt i den delen av den som var under effektiv økonomisk eller politisk kontroll av Storbritannia: det formelle eller uformelle imperiet.
Den britiske eksporten hadde alltid etter 1820 hatt lettere for å trenge inn i den underutviklede verden enn å komme inn i de mer velstående utviklede landene. Tabellen nedenfor viser utviklingen av britisk eksport av bomullstøy fordelt på den utviklede og den underutviklede verden:
| Årstall | Europa og USA | Underutviklede land | Andre land |
|---|---|---|---|
| 1820 | 60,4% | 31,8% | 7,8% |
| 1840 | 29,5% | 66,7% | 3,8% |
| 1860 | 19,0% | 73,3% | 7,7% |
| 1880 | 9,8% | 82.0% | 8,2% |
| 1900 | 7,1% | 86,3% | 6,6% |
Dette var mønstret for britisk eksport, selv om det ikke var like ekstremt som for bomullstøy: en stadig større del gikk til de underutviklede delene av verden og mindre til de mer konkurranseutsatte velstående markedene.
Latin Amerika reddet den britiske bomullsindustrien i første halvdel av det nittende århundret da det ble det største enkeltmarkedet for britisk eksport og tok mot 35% av eksporten, først og fremst Brasil. Senere i århundret ble det noe mindre viktig, og mot slutten på århundret ble den uformelle britiske kolonien Argentina viktig. Øst-India var et annet viktig område for britisk eksport, og etter hvert avgjørende. Etter 1873 kjøpte Øst-India opp mot seksti prosent av bomullsvareeksporten. India kjøpte det meste av denne eksporten. Under den langvarige depresjonen i siste del av århundret reddet India Lancashire. India var vital for Storbritannia også av andre grunner.
Kapitaleksporten bestod før 1840 først og fremst av lån fra britiske myndigheter. Rundt 1850 hadde Europa og USA fått omkring halvparten av lånene, men mellom 1860 og 1890 falt Europas del sterkt, fra 25% til 8%. Også USA lånte en mindre del. Latin Amerika og India økte sine lån. I 1850-årene mottok India omkring tjue prosent av totale britiske investeringer, til jernbaneutbygging og andre formål. Deretter falt den indiske kapitalimporten sterkt. Men Latin Amerika doblet sin andel av britiske utenlandsinvesteringer fram til 1880-årene, og mottok deretter omkring tjue prosent av britiske utenlandsinvesteringer. Den mest slående økningen var i de områdene som var i utvikling, og ikke i de underutviklede områdene. Og spesielt i det britiske imperiet. De hvite dominions, Canada, Australia, New Zealand og Sør Afrika økte sin andel av britiske utenlandsinvesteringer fra tolv prosent på 1860-tallet til nesten tretti prosent i 1880-årene.
Tabellen under viser hvor stor andel av de britiske investeringene utenlands som gikk til imperiet og til Latin Amerika ulike år:
| År | Imperiet | Latin Amerika | Totalt |
|---|---|---|---|
| 1860-årene | 36% | 10,5% | 46,5% |
| 1880-årene | 47% | 20% | 67% |
| 1900-1913 | 46% | 22% | 68% |
| 1927-1929 | 59% | 22% | 81% |
India var den eneste delen av imperiet der laissez-faire politikken aldri ble anvendt. Når britene kom til India for å administrere landet ble de byråkratiske planleggere.
India ble et vitalt marked for bomullstøy. Og grunnen var at Storbritannia i første fjerdedel av århundret ødela den lokale tekstilindustrien som konkurrent til Lancashire. Dessuten kontrollerte India handelen med det Fjerne Østen med sitt overskudd i handel med dette området. Eksporten fra India bestod hovedsakelig av opium, og britene hadde opprettet et statlig monopol for opiumseksport. Så sent som i 1870-årene bestod nesten halvparten av Chinas import av opium. Både dette overskuddet og andre overskudd India hadde i sin handel ble underslått av britene og overført til London. Dette ble gjort gjennom "Home Charges", betaling som Storbritannia krevde av India for å holde India okkupert, og stadig økende renter på Indias lån fra London. Disse overføringene fra India til Storbritannia ble stadig viktigere for Storbritannia. Før Første Verdenskrig lå hele nøkkelen til det britiske betalingsmønstret i India. India finansierte trolig to femtedeler av det totale underskuddet til Storbritannia. Uten overføringene fra India ville Storbritannia hatt så store underskudd på betalingsbalansen at Storbritannia ville ha vært konkurs dersom det ikke hadde lagt om den økonomiske politikken. India var i sannhet juvelen i imperiet!
Fra 1880-årene prøvde imperialistene å dele verden mellom seg og skape den typen avhengighetssystem som britene allerede hadde opprettet i India. For Storbritannia var dette et skritt tilbake. Fra å ha det meste av den underutviklede verden som et uformelt imperium beholdt Storbritannia en fjerdedel av verden som et formelt imperium. De virkelig verdifulle satellittene var i tillegg til India enten utenfor politisk kontroll, som Argentina, eller så var de "hvite", som Canada og Australia, og selv innstilt på å utvikle sin økonomi, og ikke bare passivt tilpasse seg det britene oppfattet som sine økonomiske interesser. De stilte økonomiske krav overfor Storbritannia. De krevde kompensasjoner for sine egne produkter dersom Storbritannia skulle få overta deres markeder, og det var på dette punktet at Joseph Chamberlains planer for imperiets integrasjon brøt sammen tidlig på 1900-tallet.
Ved slutten av Andre Verdenskrig ble gummi og tinn i Malaya, de rike forekomstene av metall og mineraler i Afrika, og framfor alt oljekildene i Midtøsten, de viktigste økonomiske verdiene til det britiske imperiet.
Den synlige handelen til Storbritannia brøt sammen etter den andre verdenskrigen. Bare i en kort periode, fra 1926 til 1929 nådde handelen samme nivå som i 1913. I den harde perioden ble britisk eksport halvert. Dette skyldtes både den alminnelige krisen i verdensøkonomien og at britisk industri hadde blitt foreldet.
Storbritannia hadde kommet seg gjennom depresjonen i perioden 1873-1896 ved å utnytte de gjenværende muligheten i sin tradisjonelle posisjon, og ikke ved å modernisere økonomien. Storbritannia hadde eksportert mer til koloniene, og gjort det det var mulig med dampskipene. Da landene i Østen utviklet sin egen tekstilindustri mistet Lancashire grepet. I løpet av Første Verdenskrig bygde India opp sin egen tekstilindustri. Mens indisk industri før denne krigen bare hadde produsert 28% av Indias konsum av tekstiler produserte indisk industri mer enn 60% av det indiske konsumet etter krigen. Olje begynte å erstatte kull, og dermed sank den britiske eksporten av kull. Kulleksporten hadde vokst fra omkring tjue millioner tonn tidlig i 1880-årene til syttitre millioner tonn i 1913. Handelsunderskuddet vokste.
Men Storbritannias usynlige inntekter virket tilstrekkelig store til å dekke underskuddet. Storbritannia var uunnværlig som shipper og megler og finansier og mellommann i verdens betalingssystem. Mellom 1870 og 1913 hadde London mer enn noen gang tidligere vært verdens finanssentrum.
I 1913 eide Storbritannia omkring £4.000 millioner utenlands, mens Frankrike, USA, Tyskland, Belgia og Nederland tilsammen eide mindre enn £5.500 millioner utenlands. I siste del av 1850-tallet hadde britiske skip ført omkring 30% av godset som kom til franske og amerikanske havner, og i 1900 førte de omkring 45% av fraktene som kom til franske havner og 55% av fraktene som ankom til amerikanske havner. Den utviklinga som svekket britisk industri, framveksten av nye industrimakter, forsterket britisk handel og finans. De nye industrimaktene økte sin import fra de underutviklede landene, men de hadde ikke utviklet så nære kontakter med dem som Storbritannia, og fikk samlet sett underskudd på sin betalingsbalanse med disse fattige landene. Storbritannia dekte dette underskuddet med sin import fra de rike landene, og med sine "usynlige" inntekter fra shipping etc, og med avkastningene fra lån til andre land. Verdens handels og finansavtaler gikk gjennom London.
Første Verdenskrig rev sund disse arrangementene. Etter krigen var ikke Storbritannia lenger verdens største kreditor, siden krigen var svært kostbar, og i betydelig grad finansiert ved lån fra USA. Etter 1919 virket det som om Storbritannia kom til hektene igjen. I 1925 var avkastningene og andre usynlige inntekter større enn noen gang tidligere. Men dette var en illusjon.
Den britiske befolkninga bestod i 1867 av 24,1 millioner mennesker. Av ei oversikt over denne befolkninga som ble satt opp dette året framgår det at 77% av befolkninga tilhørte "kroppsarbeiderklassen". Og da var alle arbeidsformenn og butikkansatte og kontorister trukket fra. Bare femten prosent av arbeiderne var faglærte. Fagbevegelsen var lite representert blant arbeiderne. Selv etter den betydelige veksten den hadde i 1871-73 var bare omkring en halv million arbeidere fagorganiserte.
Når arbeidere ble arbeidsløse hadde de ingenting å falle tilbake på annet enn den kreditten de kunne få og eventuelle oppsparte midler og hjelp fra slekt og venner og fagforening for de som var medlemmer av en, og fattigloven. Fattigloven var fortsatt den eneste offentlige hjelp for fattige folk og arbeidsfolk. Når arbeidsfolk ble gamle eller uføre var de fortapte dersom de ikke hadde barn eller andre som kunne ta vare på dem. Faglærte arbeidere kunne stå seg bedre som medlemmer av fagforeninger eller andre typer foreninger som hadde som oppgave å hjelpe medlemmer i nød.
Det var knapt noen "lavere middelklasse" som bandt arbeiderklassen til middelklassen i Storbritannia. De som ble regnet å tilhøre den lavere middelklassen var små butikkeier og andre mindre arbeidsgivere og faglærte arbeidere. I tillegg var det et merkverdig tynt lag av hvitsnipparbeidere, funksjonærer. I 1870 kom endelig et nasjonalt system for elementær utdanning, og først i 1891 ble det obligatorisk.
Middelklassen var ikke stor. Den kunne inneholde de 200.000 personene i England og Wales som var anslått å ha en skattepliktig inntekt på mer enn £300 i året. Disse inkluderte i 1871 17.000 handelsmenn og bankierer, 1.700 skipsredere, et ukjent antall fabrikkeiere og gruveeiere, 15.000 leger, 12.000 juridiske rådgivere, 3.500 advokater, 7.000 arkitekter og 5.000 sivilingeniører. Det var få intellektuelle og ingen klasse av vitenskapsmenn.
Den videste definisjonen av middelklassen var at den bestod av de som hadde tjenerskap. Deres antall økte sterkt, fra 900.000 i 1851 til 1,4 millioner i 1871.
I 1851 bodde det for første gang flere mennesker i byene enn på landsbygda. Og i 1881 bodde to femtedeler av befolkninga i England og Wales i seks svære urbane områder: London, det sørøstlige Lancashire, West Midlands, det vestlige Yorkshire, Merseyside og Tyneside. Fra 1850-årene av begynte bymyndighetene å gjennomføre sanitære reformer. Det ble bygd ut rennende vann og kloakk etc. Og byene fikk åpne plasser og parker. Jernbanelinjene krevde at deler av byene ble revet.
Bymiljøene ble på denne måten forbedret sammenliknet med noen få tiår tidligere. Men byene vokste raskere enn planleggerne greide å planlegge veksten. London vokste fra litt mer enn to millioner innbyggere i 1841 til like under fem millioner i 1881; Sheffield vokste fra 111.000 til 285.000; Nottingham fra 52.000 til 187.000.
Britene fikk det jamnt over bedre ut gjennom andre halvdel av det nittende århundret. Inntektsveksten sluttet trolig omkring 1900, og fram til 1914 stagnerte realinntektene eller ble redusert. Det er trolig en viktig grunn til at det var svært stor uro blant arbeiderne i årene like før verdenskrigen. Men på andre måter er det trolig at forbedringene fortsatte.
Fram til 1870-årene hadde det ikke vært noen betydelig nedgang i dødsratene. Men så begynte dødsratene å falle, først sakte, og så raskere ved begynnelsen av det tjuende århundret. Fødselsratene begynte også å falle.
Gjennomsnittlig reallønn holdt seg uforandret fra 1850 til tidlig i 1860-årene, men økte så med omkring 40% fra 1862 til 1875. I år 1900 var reallønningene en tredjedel høyere enn de hadde vært i 1875. Og så sluttet de å vokse.
Da de første seriøse undersøkelsene av de sosiale forholdene ble gjort mot slutten av det nittende århundret, av Booth i London og Rowntree i Yorkshire, tydet de på at omkring førti prosent av arbeiderklassen levde i fattigdom, med familieinntekter på 18-21 shilling. Og to tredjedeler av disse ville i perioder være fattiglemmer. Omkring 15% av arbeiderklassen hadde det mer komfortabelt med inntekter på £2 eller mer.
Den raskeste forbedring av levestandarden foregikk trolig i årene 1881-96 siden dette var ei tid med fallende priser, og levekostnadene ble redusert, og dette tjente de fattigste mest på. Spesielt siden en ny verden med billig, importert mat ble tilgjengelig for britene. Fra 1870 til 1896 økte konsumet av kjøtt per innbygger med nesten en tredjedel, og andelen importert kjøtt ble tredoblet. Fra slutten av århundret og fram til 1920 var omkring 40% av det kjøttet som ble konsumert importert.
Etter 1870 begynte matvanene til britene å bli forandret. Britene begynte å spise frukt, som tidligere hadde vært en luksus. Til å begynne med konsumerte arbeiderklassen frukt i form av syltetøy. Senere kom bananen, som erstattet eller kom i tillegg til epler som den eneste friske frukten som arbeiderklassen spiste. Det er nå de første fish-and-chips butikkene kommer til syne. De spredte seg fra Oldham etter 1870.
I 1870-årene begynte arbeiderklassen å bli oppdaget som konsumenter, og det ble bygd butikker som var beregnet på dem og fabrikker begynte å lage varer for arbeiderklassen. I 1840-årene hadde arbeidere i nord begynt å bygge kooperativer. De vokste lenge sakte, i 1881 hadde de bare en halv million medlemmer. Men deretter vokste de langt raskere. I 1914 hadde coopene tre millioner medlemmer. Og kjedeforretningene og butikksentrene, med mange butikker i et bygg, kom.
Industrien begynte å lage symaskiner og sykler. Og det ble satt opp trikker. De fantes knapt i 1871, men i 1901 arbeidet det nesten 18.000 mann på trikkene. Offentlig underholdning ble forandret i 1880-årene. Musikkhallene hadde sin første boom i London i 1880-årene, og sin storhetstid i 1890-årene. Sport, spesielt fotball, begynte å få den stilling den har i dag.
Likevel viste undersøkelser av de sosiale forholdene et skremmende bilde av livsforholdene til mange mennesker. I 1870-årene var 11 og 12 år gamle gutter fra overklassen gjennomsnittlig fem tommer, tolv og en halv centimeter, høyere enn like gamle gutter fra arbeiderklassen. Da britiske menn for første gang ble medisinsk undersøkt en masse for militærtjeneste i 1917 var 10% av de unge mennene helt tjenesteudyktige, 41,5% (i London 48-9%) med markert lyte ("marked disabilities"), 22% med delvis lyte og bare litt mer enn en tredjedel var helt friske og lytefri. Landet var fylt av en stoisk masse, skriver Hobsbawm, av de som var skjebnebestemt til å leve hele sitt liv i en naken og usikker overlevelse til alderdommen kastet dem på fattiglovens skraphaug, underernærte, i dårlige hus og med dårlige klær.
Sosialismen dukket opp igjen i 1880-årene, og rekrutterte en elite av aktive og dyktige arbeidere som skapte en ny arbeiderbevegelse. Fagbevegelsen og arbeiderpartiene gikk sammen om å danne Labour Party tidlig på 1900-tallet. Fagbevegelsen økte antallet medlemmer kraftig i 1889-90 til halvannen million, og vokste sakte videre til to millioner, og fikk medlemstallet fordoblet til fire millioner under den store uroen i 1911-13, og fortsatte å vokse til åtte millioner medlemmer ved slutten av Første Verdenskrig.
I 1914 hadde Labour 40 medlemmer av Underhuset. Utvidelsen av stemmeretten i 1884-85 hadde gitt noen grupper av arbeidere stemmerett, og arbeiderne fikk innflytelse også i det liberale partiet, og myndighetene begynte å tenke på sosiale forbedringer. Lovgiverne begynte å gi lover for et sosialt sikkerhetsnett i 1906, og i 1914 begynte det å bli synlig. I 1908 kom alderstrygd med fem shilling per veke ved fylte sytti år. Det var det eneste programmet som forbedret de fattiges kår. Den nasjonale forsikringsloven fra 1911 skulle bli et sikkerhetssystem som var finansiert ved innbetaling av premier, og i 1920 viste det seg dårlig i stand til å sikre befolkninga ved arbeidsledighet. Sentralmyndighetene bevilget bare små summer til andre sosiale tjenester enn utdanning: i 1913 £17 millioner til alderstrygd, arbeidsformidling og arbeidsløshetstrygd, av et totalt statsbudsjett på £184 millioner. I 1939 var tallene £205 millioner av et budsjett på £1006 millioner. Lokale myndigheter brukte enda mindre. De fattige betalte mer i skatter enn de fikk tilbake i form av sosiale tjenester.
Overklassens situasjon var en ganske annen. Den levde et liv i overdådig luksus. De hadde private tog og luksusyachter og store staller med veddeløpshester og mange og lange ferier. Bare seks prosent av befolkninga etterlot seg nevneverdig eiendom når de døde. Og bare fire prosent etterlot seg mer enn £300.
Dersom middelklassen defineres som de som hadde tjenere omfattet den tretti prosent av befolkninga, i hvert fall i York.
På samme måte som detaljhandelen vokste sterkt vokste også antallet kontoransatte sterkt. Tertiærsektoren i økonomien var i 1914 fortsatt langt mindre enn primær- og sekundærsektoren.
Den britiske forretningsklassen ble assimilert til det sosiale mønstret til landadelen og aristokratiet, og det foregikk raskt fra midten av århundret. Da ble mange av de såkalte "public schools" opprettet, eller reformert. De hadde opprinnelig vært offentlige skoler for de fattige, men endte opp med å ekskludere de fattige. I 1869 opphørte det meste av offentlig kontroll med disse skolene, og de begynte å få sitt anti-intellektuelle preg, der undervisninga i stor grad bestod av kroppsøving og sport.
Dessverre, skriver Hobsbawm, ble de modeller for det nye systemet av videregående skoler som kom etter utdanningsloven av 1902. Kunnskap, spesielt vitenskapelig kunnskap, ble mindre viktig i skoleverket. Det viktigste var å opprettholde klasseforholdene i samfunnet.
I begynnelsen av århundret var britisk økonomi lite vital. De dynamiske entreprenørene var sjeldne, og de var utlendinger eller fra minoritetsgrupper, amerikanere i elektrisk industri og tyskere i kjemisk industri, eller tysk-jødiske finansmenn, eller kvekere eller andre dissentere.
Siden begynnelsen av den industrielle revolusjonen har industrien vært i stadig endring og utvikling. I de siste tiårene av det nittende århundret gjorde så mange oppfinnelser seg gjeldende at det snakkes om den andre industrielle revolusjonen. Storbritannia holdt fast på den første industrielle revolusjonen.
Den viktigste forandringen var i vitenskapens rolle i industrien. I den første industrielle revolusjonen hadde det viktigste vært å være en dyktig og innsiktsfull handverker med både praktisk sans og vilje til å prøve nye ting og utholdenhet. Og de produserte store og viktige ting, som jernbanene.
De største teknologiske framskrittene i siste del av det nittende århundret bygde på vitenskap. Utvikling av denne nye teknologien krevde kjennskap til den tids vitenskapelige framskritt for å kunne oppfinnes. Og den krevde en lang rekke vitenskapelige eksperimenter for å kunne utvikles og virkeliggjøres. Og et nært samarbeid mellom vitenskap og industri.
To viktige vekstindustrier i den nye fasen av industriutviklingen var elektrisk industri og kjemisk industri, og begge var basert på vitenskapelig kunnskap. Og utviklingen av eksplosjonsmotoren var avhengig av minst to greiner av den kjemiske industrien, raffineriene som behandlet olje og gummi. Mindre industrier, som fotografisk industri, hvilte på kjemi og optikk. Ved slutten av det nittende århundret var det klart, spesielt etter erfaringene fra tysk kjemisk industri, som var verdensledende, at produksjon av teknologisk utvikling var et resultat av at vitenskapelig kvalifisert arbeidskraft var i arbeid.
(Om utviklingen av tysk kjemisk industri kan du lese i teksten
"Industri og vitenskap 1850-1914".)
I USA demonstrerte Thomas Edison resultatene fra storskala laboratorier for teknologiske oppfinnelser på en empirisk måte i Menlo Park fra 1876.
En annen viktig forandring bestod i å dele arbeidsprosessene opp i en stor serie enkle prosesser som hver ble utført av spesialisert maskineri. Den viktigste av disse var produksjonen av maskineriet selv. Dette var masseproduksjon, og når bruken av menneskelig arbeid i produksjonsprosessen fjernes kalles dette automatisering. Det var ingenting revolusjonerende i dette; bomullsfabrikkene hadde strevd etter å oppnå dette i størst mulig utstrekning.
Mekanisering av maskinproduksjonen krevde at det var et stort marked for identiske maskiner. Derfor ble våpenproduksjon først mekanisert. Mekaniseringen ble først gjennomført i USA. Maskiner som tidlig ble produsert på denne måten var symaskiner, skrivemaskiner, låser, revolvere og maskingevær. Det var også i USA at bilen først ble masseprodusert selv om bilen var en europeisk oppfinnelse. Bak disse produktene lå viktigere utvikling av maskinverktøy og stållegeringer som var harde og skarpe nok til å skjære stål ved høye mekaniske hastigheter. Materialer som til da bare hadde vært kjent av geologer og kjemikere, som tungsten, mangan, krom, nikkel og andre, ble vesentlige komponenter av metallurgien etter 1870.
En annen side ved denne utviklingen var systematisk organisering av masseproduksjon ved hjelp av planlagt flyt av prosesser og "scientific management" av arbeidet. Denne formen for industri spredte seg fra USA og inspirerte storskalaproduksjon overalt.
En tredje stor forandring bestod av oppdagelsen av at det største potensielle markedet var i de store gruppene av inntektstakere i de økonomisk utviklede landene. Også her var USA ledende. Den amerikanske bilindustrien begynte med Ford å gå ut fra at store deler av den alminnelige arbeidende befolkninga kunne få råd til å kjøpe biler og at det dermed kunne utvikles et massemarked for biler. Før Henry Ford var bilen betraktet som et luksusprodukt for de rike.
Den siste store forandringen var at bedriftene ble langt større. I Tyskland og i USA var dette synlig allerede i 1880-årene. Alfred Chandler har best beskrevet dette i bøkene "Scale and Scope: Dynamics of Industrial Capitalism" og "The visible Hand: Managerial Revolution in American Business". De store konsernene var bedre i stand til å ta de store usikre kostnadene forskningen og den komplekse utviklingen av nye produkt medførte enn mindre bedrifter.
Selv om forandringens vind blåste sterkt mange steder så var den knapt merkbar i Storbritannia. Den britiske industrien hadde vært den ledende og den mest dynamiske, og ble i løpet av tretti-førti år treg og konservativ; hvorfor det?
Kontrasten mellom Storbritannia og de mer moderne industrielle statene er spesielt slående når man sammenlikner de nye vekstindustriene med de industriene der Storbritannia fortsatt var konkurransedyktig. Den fremste av disse var skipsbygging. I seilskipenes tid hadde franskmenn konstruert bedre skip enn britene og amerikanerne hadde bygd bedre skip. Det var først i dampskipenes tid at britiske skipsverft fikk sin storhetstid. I 1860 hadde britisk tonnasje vært litt større enn den amerikanske, seks ganger større enn den franske og åtte ganger større enn den tyske. I 1890 var den britiske tonnasjen mer enn dobbelt så stor som den amerikanske, ti ganger større enn den franske, og fortsatt omkring åtte ganger så stor som den tyske.
Ingen av fordelene med moderne produksjonsteknikk og organisasjon ble anvendt ved skipsbygging. Skip ble bygd hver for seg i store enheter, stort sett av ikke-standardiserte materialer og med stor innsats av faglærte arbeidere med ulike ferdigheter. På den andre siden var fordelene ved spesialisering i små enheter svært store.
I vekstindustriene som var basert på vitenskap var situasjonen en annen. Kjemisk industri ble dominert av tyske og amerikanske firma. De britiske firmaene ble stort sett drevet av innvandrere.
Elektroteknikk hadde vært drevet fram av briter. Faraday og Clerk Maxwell la det vitenskapelige grunnlaget, og andre briter som Wheatstone og Swann var blant de første som arbeidet med praktisk anvendelse av elektrisiteten. Likevel var produksjonen til britisk elektrisk industri i 1913 ikke stort mer enn en tredjedel av tysk industri. Og det var utlendinger som drev britisk elektrisk industri, og mye av den ble kontrollert av utenlandsk kapital, først og fremst amerikansk, som Westinghouse. Og da undergrunnsbanene i London i 1905 ble elektrifisert var finansieringen og byggingen overlatt til amerikanere.
Maskinindustrien var i sin opprinnelse mer britisk enn noen annen industri. Likevel tok utenlandske bedrifter fullstendig ledelsen i denne industrien. I 1890-årene var det fra USA at tilskyndelsen til å innføre automatiske maskinverktøy kom, og et amerikansk firma fikk monopol på å produsere maskineri for produksjon av den første fullt ut mekaniserte konsumvareindustrien, produksjonen av sko og støvler.
Det tristeste eksemplet var kanskje jern- og stålindustrien. Hver eneste store oppfinnelse innen denne industrien kom fra Storbritannia: Bessemers konverter (1856), som først gjorde masseproduksjon av stål mulig, Siemens-Martins smelteovn (1867) som økte produktiviteten sterkt, og Gilchrist-Thomasprosessen (1877-78) som gjorde det mulig å bruke flere typer malm til produksjon av stål. Men med unntak for konverteren var britisk industri sein med å ta de nye oppfinnelsene i bruk. Og de sviktet i å utvikle dem videre. USA og Tyskland ble ledende innenfor jern og stål.
Det har vært mye diskusjon om hvorfor Storbritannia ikke fulgte med i den industrielle utviklinga. Det var ingen nødvendighet at Storbritannia bare hadde ni tusen universitetsstudenter i 1913 sammenliknet med nesten seksti tusen i Tyskland, eller hvorfor Tyskland utdannet tre tusen ingeniører årlig mens England og Wales bare utdannet 350 personer årlig innenfor alle realfag og tekniske fag tilsammen. Og få av de britiske var kvalifisert for forskning.
Det var uunngåelig at britisk industri måtte gi plass til andre lands industrier, men dette trengte ikke å føre til at britisk industri ble mindre effektiv og oppfinnsom. Storbritannia hadde på ingen måte dårligere forutsetninger for å utvikle vellykket industri enn Tyskland hadde, skriver Hobsbawm.
Han skriver at Storbritannia ikke greide å tilpasse seg nye forhold, og det skjedde ikke på grunn av manglende evne, men på grunn av manglende vilje. Og hvorfor ville ikke Storbritannia? En populær forklaring er at forretningsmennene manglet initiativ og driftighet, og at det britiske samfunnet var konservativt. Men er dette en overbevisende forklaring? Andre forklaringer er at de britiske forretningsmennene først av alt var opptatt av å bli "gentlemen" og aristokrater, og det innebar å trekke seg bort fra industrien og leve på et gods på landet, og så snart industriherrene hadde tjent nok penger til å gjøre dette forlot de industrien. På den måten tapte industrien alle dyktige ledere. Eller at det typiske britiske firmaet var et familiefirma, og eierne ville at det skulle fortsette å være det, og det satte så strenge grenser for veksten og utviklingen av firmaet at britiske tradisjonelle firma aldri kunne bli blant de store moderne bedriftene som ledet andre fase av den industrielle revolusjon.
Hobsbawm skriver at det er en viss sannhet i slike forklaringer. Den aristokratiske verdiskalaen som verdsatte amatørstatus og at man ikke anstrengte seg for hardt som gentleman var dominerende. Og en vellykket forretningsmann eller bedriftseier trengte ikke å anstrenge seg hardt siden faren for konkurs var svært liten. Svært få etablerte britiske bedrifter gikk konkurs selv om eierne og lederne kunne arbeide svært lite. Det var ingen fare for fattigdom for eierne selv om de levde et rolig liv.
Storbritannia hadde allerede nådd toppen, og det var ingen grunn til å anstrenge seg. Hobsbawm skriver at tyskerne anstrengte seg for å forsterke industrien sin med vitenskapelig innsats fordi de ville ta igjen britisk industri, og helst overgå den. Britene hadde ikke slike motiv siden de allerede var på toppen.
Likevel er verdien av slike observasjoner begrenset siden mange britiske forretningsmenn ikke fulgte disse verdiene og preferansene. Før det tjuende århundret var den gjennomsnittlige britiske forretningsmann ikke en "gentleman" eller eier av et sted på landet. Det var Lloyd George som adlet provinsbyenes forretningselite. Selv i 1950-årene ble middelsstore britiske bedrifter stort sett ledet av folk uten universitetsutdannelse, bare en av fem i ledelsen for britiske mellomstore bedrifter hadde universitetsutdannelse.
I det viktorianske Storbritannia var ønsket om å tjene mye penger sterkt, og ønsket om å slutte seg til aristokratiet og landadelen var ikke spesielt sterkt, spesielt ikke blant de som ledet bedrifter i nord og i Midlands. De var stolte av det de gjorde og utrettet, og ofte også nonkonformister, og dermed antiaristokratiske.
Tidligere i det nittende århundret hadde Storbritannia ikke manglet gleden over teknisk framgang for sin egen del. En grunn til at jernbanene ble bygd var at de var selve det teknologiske vidundret.
Det var sektorer i britisk økonomi som ikke var rammet av sovesyke. I West Midlands, rundt Birmingham, produserte en mengde mindre firma konsumentvarer, ofte varige metallgjenstander, for det innenlandske markedet. Midlands utviklet seg etter 1860. Gamle industrier og industrier i forfall ble erstattet, og reformerte og vitaliserte noen ganger seg selv, som i Coventry, der tekstilindustrien gikk ut etter 1860, men der urmakerne begynt å lage sykler, og senere utviklet motorindustrien. Selv om Lancashire ikke forandret seg fra 1840 til 1914 gjelder dette ikke Warwickshire. Der var dynamisk mekanisk industri og metallindustri i stadig utvikling. Det var en ustabil industri med mange nye firma og mange konkurser, sammenliknet med bomullstekstilindustrien.
Enkle sosiologiske forklaringer greier ikke å forklare hvorfor britisk industri sakket akterut. Hobsbawm skriver at økonomiske forklaringer av økonomiske fenomen må foretrekkes dersom de er tilgjengelige. Og det er flere. Den vanligste og trolig beste økonomiske forklaringen på at britiske industri mistet sin dynamikk er at det var resultat av den tidlige og langvarige starten som en industriell makt. De metodene som en gang var de mest avanserte ble etter hvert foreldet. De opprinnelige metodene hadde skapt et mønster som ble gammeldags. Men det var vanskelig å forandre dette mønstret, både fordi det medførte at det gamle produksjonsutstyret måtte fjernes og fordi industriene måtte rasjonaliseres på ulike måter, og nye organisasjonsformer måtte innføres med nye ferdigheter og kunnskaper og holdninger. Det var spørsmål om utvikling av en ny identitet, og det ville møte enorm motstand, og så lenge det gamle fungerte var det letteste å holde seg til det. Den nødvendige omlegging var så fundamental at den enten ville ta svært lang tid eller måtte tvinges gjennom av en svært alvorlig krise.
Britiske jernverkseiere var seine til å ta i bruk Gilchrist-Thomasprosessen siden de kunne importere jernmalm uten fosfor lett og billig, og siden de hadde investert mye kapital i de gamle smelteovnene. I det østlige England var det store forekomster av fosfatholdig jernmalm, og de kunne først utnyttes etter at jernverkene hadde gått over til Gilchrist-Thomasprosessen. Det ble senere gjort, og på 1920-tallet produserte England millioner av tonn stål årlig fra den fosfatholdige malmen i det østlige England. Hvorfor tok det så lang tid før denne overgangen ble gjort? Hobsbawm svarer at grunnen er at de store investeringene i foreldet teknologi bandt jernverkene til denne teknologien.
Hobsbawm nevner flere eksempel på at økonomien kunne ha blitt modernisert og effektivisert, uten at det ble gjort, på grunn av at det betydde at elementer i den strukturen som var blitt etablert da måtte ha blitt endret, og de involverte partene var ikke i stand til å komme fram til enighet om dette siden endringene i større grad ville ha tjent økonomien som helhet enn den parten som foretok og finansierte endringen.
Katastrofer og kriser kan tvinge gjennom modernisering og effektivisering. Og britisk industri foretok en del modernisering på grunn av press, men presset og krisene var ikke tilstrekkelig harde til at det ble foretatt en gjennomgående og fundamental modernisering.
De tradisjonelle måtene å drive forretningene på ga fortsatt fortjeneste, og det var billigere og lettere å drive på den tradisjonelle måten enn å rive det gamle og bygge nytt. Det var lettere å satse på forretninger med satellittene og koloniene og å stole på inntektene som stillingen som verdens finanssentrum ga. Depresjonen fra 1880- og de tidlige 1890-årene gikk over, og man så gode framtidsutsikter for bomullstøyeksporten til Asia, for kulleksporten, for gullgruvene i Sør Afrika, for forretningene i Argentina og overføringene fra India og opiumshandelen med China, og for inntjeningen i London City. Storbritannia trakk seg tilbake fra den industrielle konkurransen, og satset på imperiet og på de finansielle forretningene til City. I 1913 kjøpte Argentina og India mer jern og stål fra Storbritannia enn hele Europa kjøpte fra Storbritannia, og Australia dobbelt så mye som USA. Og stålindustrien stolte i likhet med kullindustrien stadig mer på beskyttelsen fra det innenlandske markedet.
Den britiske økonomien trakk seg tilbake fra industri og satset mer på handel og finans. De årlige britiske investeringene utenlands begynte å bli større enn netto kapitaldannelse innenlands allerede rundt 1870. Og de to ble alternativ. Fram til begynnelsen av det tjuende århundret falt innenlandske investeringer nesten uavbrutt, mens investeringene som ble foretatt utenlands bare økte. Under boomen 1911-13 ble det investert mer enn dobbelt så mye utenlands som innenlands.
Hobsbawm skriver at Storbritannia var i ferd med å bli en parasittisk heller enn en konkurransedyktig økonomi. Storbritannia levde av restene etter gamle monopol, den underutviklede verden og tidligere oppsamlet rikdom og internasjonal handel og finans. I hvert fall var dette meningen til intelligente observatører, som bare var for oppmerksomme på Storbritannias tap av initiativ og landets forfall. I begynnelsen av det tjuende århundret var kontrasten mellom behovene for modernisering og den stadig mer velstående selvtilfredshet til de rike mer og mer synlig.
Årene like før verdenskrigen var urolige, preget av arbeideruro og spenninger. Overhuset nektet å anerkjenne vedtak i Underhuset, det politiske systemet fungerte ikke så glatt som det pleide. Det ekstreme og rasistiske og ultranasjonalistiske høyre lot høre fra seg og gjorde seg gjeldende. Hobsbawm skriver:
Da krigen kom i 1914 var det ikke som en katastrofe, som rev ned den stabile borgerlige verden, som den plutselige døden til forsørgeren rev ned livet til respektable familier i viktorianske romaner. Den kom som avledning av en krise, en atspredelse, kanskje til og med en form for løsning. I hvert fall var det et element av hysteri i den velkomsten som dikterne ga krigen.
Andre del av denne teksten.
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilde for dette kapitlet er: