Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
Ved slutten av 1939 ble fengslene i Øvre Schlesien overoppfylte av polakker som var blitt arrestert av de tyske okkupantene. I desember bad SS Overführer Arpad Wigand, som var inspektør for SS og sikkerhetspolitiet i det sørøstlige distriktet, om at en konsentrasjonsleir skulle settes opp i noen brakker nær byen Auschwitz (Oswiecim). Først ble anmodningen avslått etter inspeksjon av stedet. Men etter en ny inspeksjon den 21. februar 1940 ble det sendt forslag til Himmler om at en karanteneleir for polske fanger ble opprettet. Etter en tredje inspeksjon der også Rudolf Hoess, som da var kommandant for konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, deltok den 27. april 1940, ga Himmler klarsignal til at konsentrasjonsleiren i Auschwitz kunne bygges.
Den 4. mai 1940 ble Hoess utnevnt som kommandant for den nye leiren. Han satte umiddelbart i gang byggearbeidene med 300 lokale jødiske arbeidere og et antall polakker. En del tyske kriminelle ble hentet fra Sachsenhausen for å være vakter. Den 14. juni kom 728 polakker til leiren fra fengslet i Tarnow i Generalguvernementet.
SS begynte straks å utvikle stadig mer ambisiøse planer for Auschwitz. Auschwitzkomplekset kom til å bre seg ut over et svært stort område. I slutten av desember bestemte Heydrich å sette opp enda en leir tilknyttet Auschwitz. Den andre januar 1941 satte han Auschwitz I i kategori I av konsentrasjonsleire, for mindre alvorlig fanger som klart kunne rehabiliteres. Og Auschwitz II, som enda ikke var bygd, ble satt i kategori II for alvorlige fanger som likevel var i stand til å bli rehabilitert.
I mellomtiden hadde det store kjemiske konsernet IG Farben begynt å forhandle med SS om bruk av arbeidskraft i den planlagte fabrikken for produksjon av kunstig gummi (Buna). Den 6. februar 1941 ble det første møtet holdt mellom SS og IG Farben om bruk av Auschwitz. Den første mars 1941 besøkte Himmler for første gang Auschwitz. Hoess sa etter krigen:
Etter at Himmler hadde inspisert leiren i 1941 fikk jeg ordre om å bygge den opp som en stor konsentrasjonsleir for øst, å sysselsette fangene spesielt i jordbruk, som skulle ekspanderes så mye som mulig, og derved bruke hele området langs Visla som var vått og utsatt for oversvømmelse. Videre instruerte han om at 8.000-10.000 fanger skulle bli gjort tilgjengelige for å bygge den nye IG Farben Bunafabrikken. Samtidig beordret han at en krigsfangeleir for 100.000 russiske krigsfanger skulle bli bygget rundt Birkenau [Den polske landsbyen Brzezinka].
Kilde: Dokument 888.
Da Himmler besøkte Auschwitz var det 10.900 fanger i leiren, de fleste polakker. I juni var planutkastet for bygging av den opprinnelige leiren, eller Auschwitz I, ferdig, og arbeidet for å bygge to store kompleks avskilt av en paradeplass, begynte straks. De skulle omfatte syttiåtte store enetasjes brakker. Byggearbeidene pågikk fram til høsten 1944, og det var klart at Auschwitz I var tenkt å bli en enorm, permanent konsentrasjonsleir.
Himmlers uttalelse til Hoess om russiske krigsfanger tyder på at han hadde erstattet planen til Heydrich om å ha fanger av kategori II i Auschwitz II med en plan om å bruke leiren som krigsfangeleir. Da Himmler kom med uttalelsen var planlegging av Barbarossa en hovedbeskjeftigelse for den nazistiske ledelsen. Imidlertid ble begge planene for Birkenau lagt bort til fordel for en ny plan som Hoess husket etter krigen:
Sommeren 1941 - jeg kan ikke lenger huske den nøyaktige datoen - ble jeg plutselig innkalt til Reichsführer SS [Himmler] i Berlin direkte fra hans adjutants kontor. I motsetning til normal praksis mottok han meg uten at adjutanten var til stede og fortalte meg:"Føreren har gitt ordre til den endelige løsning på det jødiske spørsmålet og vi - SS - skal utføre ordren. De eksisterende utryddelsessentrene i øst er ikke i posisjon til å utføre denne store oppgaven som er forutsett. Jeg har derfor øremerket Auschwitz for denne oppgaven på grunn av dens gunstige kommunikasjoner, og fordi det utpekte området lett kan bli avstengt og kamuflert. I utgangspunktet valgte jeg en ledende SS mann til denne oppgaven, men forandret mening for å unngå disputter om kompetanse, og du må utføre denne oppgaven. Den vil bli besværlig og vanskelig og kreve din fulle personlige forpliktelse uten hensyn til noen vanskelighet som måtte oppstå. Du vil motta videre detaljer fra Sturmbannführer Eichmann fra RSHA, som snart vil ta kontakt med deg. Jeg vil etter hvert informere de avdelingene som blir involvert. Du vil opprettholde den strengeste taushet om disse ordrene til og med overfor dine overordnede. Etter møtet ditt med Eichmann sender du meg planene for de foreslåtte installasjonene snarest. Jødene er den evige fienden til det tyske folket og må bli utryddet. Hver jøde som vi kan legge hendene på må bli utryddet i løpet av krigen uten unntak. Dersom vi nå svikter i å ødelegge det biologiske grunnlaget for jødedommen så vil jødene en dag ødelegge det tyske folket.
Etter å ha fått denne alvorlige ordren returnerte jeg til Auschwitz uten å rapportere til mine overordnede i Oranienburg.
Kort tid etter kom Eichmann for å møte meg i Auschwitz. Han innvidde meg i planene for aksjonene i de ulike landene som det angikk. Jeg kan ikke lenger huske den nøyaktige rekkefølgen som de skulle foregå i. For å begynne, Auschwitz var ventet å ta seg av den østlige delen av Øvre Schlesien og de tilliggende delene av Generalguvernementet, og så, avhengig av omstendighetene, samtidig jødene fra Tyskland, Tsjekkoslovakia, og til sist jødene fra vest - Frankrike, Belgia og Holland. Han nevnte grove tall om transporter som kunne bli ventet, men jeg kan ikke lenger huske dem. I tillegg diskuterte vi hvordan utryddelsen skulle bli utført. Gass var den eneste høvelige metoden siden det ville være umulig å likvidere de store antallene som ble forutsett ved skyting, og skyting ville legge en for tung byrde på de SS mennene som måtte utføre det, spesielt i lys av kvinnene og barna som ble involvert.
Eichmann informerte meg om drapsmetoden med eksosgass fra vogner, som hadde vært brukt i øst fram til nå. Det var imidlertid ikke tale om å bruke det i Auschwitz på de massetransportene som var forutsett. Drapsmetoden ved hjelp av karbonmonoksyd gjennom dusjer i et baderom, som var blitt brukt for å ødelegge de mentalt syke ulike steder i Riket, ville kreve for mange bygninger; det ville også bli veldig vanskelig å sikre seg gass til så store antall. Vi greide ikke å komme fram til en avgjørelse på dette punktet. Eichmann bestemte seg for å se etter en gass som det ville være lett å få tak i og som ikke ville kreve spesielle installasjoner, og så rapportere tilbake til meg. Vi kjørte gjennom området for å velge et høvelig sted. Vi besluttet at gårdsbruket i det nordvestlige hjørnet av det som senere ble Bygningssektor III ved Birkenau var høvelig. Det var isolert, avskjermet av skogland og hekker og ikke for langt fra jernbanen. Kroppene kunne bli plassert i lange og dype graver i den nærliggende enga. På dette tidspunktet tenkte vi ikke på krematorium. Vi antok at vi kunne drepe omkring 800 personer samtidig med gass i de tilgjengelige bygningene etter at de var blitt gjort gasstette. Det estimatet ble senere satt ut i praksis.
Eichmann reiste tilbake til Berlin for å rapportere til Reichsführer SS om vår diskusjon. Noen få dager senere sendte jeg en kurer med en detaljert plan over hele leiren med nøyaktig beskrivelse av alle installasjonene til Reichsführer SS. Jeg fikk aldri noe svar eller noen avgjørelse. Jeg hørte senere fra Eichmann at Reichsführer SS hadde godkjent planen.
I slutten av november var det et møte i Eichmanns kontor i Berlin for hele avdelinga for jødiske saker som jeg var innkalt til. Eichmanns representanter i de ulike landene rapporterte om operasjonens tilstand og om vanskelighetene de møtte i å gjennomføre den, slik som innkvartering av arresterte, å skaffe tog til transportene, planlegging av tidsskjema etc. Jeg kunne ikke finne ut når aksjonen skulle begynne. Og Eichmann hadde ikke greid å få tak i en høvelig gass.
Høsten 1941 ble en spesiell hemmelig ordre gitt for de russiske politruks, kommisarene, og spesielle politiske funksjonærer om at de skulle lukes ut av krigsfangeleirene av Gestapo og bli tatt til den nærmeste konsentrasjonsleiren for å bli likvidert. Små transporter med slike folk kom hele tiden til Auschwitz og de ble skutt enten i grustaket nær Monopolybygningen eller i gårdsplassen til Blokk 11. Mens jeg var borte på offisiell forretningsreise brukte min stedfortreder, Hauptsturmführer Fritsch, på eget initiativ gass for å drepe disse russiske krigsfangene. Han fylte de enkelte cellene i kjelleren med russere, og beskyttet med gassmaske kastet han Zyklon B inn i cellene, og det førte umiddelbart til død. Zykon B gassen ble levert av firmaet Tesch og Stabenow og jevnlig brukt i Auschwitz for å kontrollere udyr, og slik hadde administrasjonen alltid et lager av denne gassen. I utgangspunktet ble denne giftige gassen, et preparat av blåsyre, bare brukt av firmaet Tesch og Stabenow under strenge sikkerhetsforanstaltninger, men senere ble noen medlemmer av den medisinske tjeneste trenet opp av firmaet i bruk av den og de brukte så gassen for desinfeksjon og skadedyrkontroll. I løpet av Eichmanns neste besøk rapporterte jeg til ham om denne bruken av Zyklon B og bestemte å bruke denne gassen i de framtidige masseutryddelsesoperasjonene......
Kilde: Dokument 889.
I følge Hoess fant denne gassingen av russiske krigsfanger sted den 3. september 1941. Dette er blitt bekreftet av andre.
Snart etter ble et naborom til krematoriet som ble kalt likhuset omgjort til gasskammer, som Hoess har fortalt om:
Jeg har et enda klarere minne om gassingen av de 900 russerne som skjedde kort tid etterpå. Det foregikk i det gamle krematoriet, siden Blokk 11 medførte for mange komplikasjoner. Mens de ble losset ble atskillige hull boret i jord og betongtaket til likhuset. Russerne måtte kle av seg i forværelset og gikk så rolige inn i likhuset siden de ble fortalt at de ville bli desinfisert ved røyk. Det var så vidt mulig å få hele transporten inn i likhuset. Dørene ble låst og gassen ble helt inn gjennom åpningene. Jeg vet ikke hvor lang tid denne drepingen tok. Men den summende støyen kunne høres ganske lenge. Da gassen ble kastet inn ropte noen: "gass" og da var det mye roping og de presset mot dørene. Men de stod mot presset.
Kilde: Dokument 891.
Den første transporten med jøder kom tidlig i 1942 fra Øvre Schlesien. Til å begynne med ble folk gasset i likhuset, men det var vanskelig å ta mot det store antallet, krematoriet kunne bare brenne 340 kropper om dagen og det var vanskelig å holde som foregikk hemmelig. Dette fikk Hoess til å overføre gassingen til Birkenau, til det stedet som allerede hadde blitt utpekt på inspeksjonsreisen sammen med Eichmann. Bygging av leiren i Birkenau (Auschwitz II), tre kilometer fra hovedleiren, hadde begynt i oktober 1941, og ble utført med stor fart av fanger fra hovedleiren siden hovedleiren var blitt overoppfylt på grunn av 10.000 russiske krigsfanger som hadde kommet til.
I Birkenau var det to bygninger med gasskammer. De ble kalt for Bunker 1 og Bunker 2. Bunker 1 begynte å operere tidlig i 1942. Den hadde to gasskammer og to avkledningsrom. Den ble revet i desember 1942. Bunker 2 begynte å operere sommeren 1942 da de jødiske transportene økte på. Den hadde tre gasskammer og tre avkledningsbrakker og kunne ta mot 1.200 mennesker samtidig, sammenliknet med 800 for Bunker 1. Den var i operasjon til høsten 1944.
Transportene kom med tog til stasjonen som lå midt mellom Auschwitz I og Auschwitz II. Fra juli 1942 ble de som kom sortert i to grupper av en SS lege: de som var arbeidsføre, som ble tatt til Auschwitz I, og de som ikke var arbeidsføre, som ble tatt rett til bunkerne i Birkenau. Hvor mange som ble regnet som arbeidsføre var i stor grad avhengig av behovet for ny arbeidskraft i Auschwitz I og de underleirene den etter hvert fikk, spesielt Monowitz som forsynte IG Farben med arbeidere. Gjennomsnittlig ble opp til 30 prosent av de som kom erklært for å være arbeidsføre. Utvelgelsen var svært overfladisk. SS Rottenführer Pery Broad beskrev etter krigen det som skjedde når et tog kom med fanger til Auschwitz:
Et langt tog med stengte godsvogner står ved en sideplattform til skiftestasjonen. Glidedørene er forseglet med piggtråd. Troppene har tatt oppstilling rundt toget og rampen..... SS mennene fra fangekontrollavdelingen sikrer at fangene forlater toget. Det er kaos og forvirring på rampen....... Til å begynne med blir mennene og kvinnene skilt. Det er hjerteknusende scener. Gifte par skilles. Mødre vinker adjø til sine sønner for siste gang. De to kolonnene står i rekker på fem atskillige meter fra hverandre på rampen. Enhver som overveldes av følelser og som prøver å springe over til den andre kolonnen for å si adjø til sine kjære eller være et siste øyeblikk til sammen med dem blir slått og kastet tilbake av SS mennene. Nå begynner SS legen å velge ut de som er arbeidsføre fra de som etter hans mening ikke er det. Mødre med små barn er prinsipielt uegnet til arbeid i likhet med alle som gir inntrykk av å være skrøpelige og syke. Gardintrapper er satt opp for at de som er valgt ut som uføre kan klatre opp på lastebilene. SS mennene fra mottakelsesavdelinga teller alle som klatrer opp.
Kilde: Dokument 893.
Den franske legen André Lettich som var fange i Auschwitz og en gang var utpekt til den jødiske spesialkommandoen som var ansvarlig for å fjerne kropper fra gasskamrene, skrev etter krigen ned hva som hendte med de som var erklært arbeidsuføre og ble sendt til Bunkeren:
Fram til slutten av januar 1943 var det ikke krematorium i Birkenau. Midt i en liten bjørkeskog omkring to kilometer fra leiren var et fredfylt hus der en polsk familie en gang hadde bodd før den enten ble myrdet eller jaget. Denne hytta hadde vært utstyrt som gasskammer i lang tid.Mer enn 500 meter videre framover var to brakker: mennene stod på en side og kvinnene på den andre siden. De ble tiltalt på en svært høflig måte: "Dere har vært på en reise. Dere er skitne. Dere vil ta et bad. Kle av dere raskt." Handklær og såpe ble delt ut, og så våknet plutselig bøllene opp og viste sine sanne ansikt: denne horden av mennesker, disse menn og kvinner ble drevet utenfor med harde slag og tvunget både sommer og vinter til å gå de få hundre meterne til "Dusjrommet". Over inngangsdøren var ordet "Dusj". Man kunne se dusjhoder som var sementert inn i veggen, men som det aldri hadde flommet vann gjennom.
De stakkars uskyldige ble klemt sammen, presset mot hverandre. Så brøt det ut panikk, for til sist forstod de hvilken skjebne som ventet dem. Men slag med riflekolber og revolverskudd opprettet snart ro og orden og til sist gikk de alle inn i dødskammeret. Dørene ble lukket og, ti minutter senere, var temperaturen høy nok til at hydrogencyaniden kunne fordampe, for de fordømte ble gasset med hydrogencyanid. Dette var den såkalte "Zyklon B", pellets mettet med 20 prosent hydrogencyanid som ble brukt av de tyske barbarene.
Så kastet Unterscharführer Moll gassen inn gjennom en liten ventil. Man kunne høre fryktelige skrik, men noen øyeblikk senere var det helt stilt. Tjue til tjuefem minutter senere ble dørene og vinduene åpnet for å lufte ut rommet og kroppene ble med en gang kastet i hull for å bli brent. Men først hadde tannleger søkt gjennom hver munn for å trekke ut gulltenner. Kvinnene ble også gjennomsøkt for å se om de hadde skjulte smykker i de intime delene av kroppene, og håret ble skåret av og metodisk plassert i sekker for industrielle formål.
Kilde: Dokument 894.
For å kunne ta mot flere jøder ble Bunker 2 åpnet og det ble bygd fire store krematorium i Birkenau. De to største krematoriene, I og II, ble bygd vinteren 1942-43 og begynte å operere våren 1943. Begge disse krematoriene hadde egne avkledningsrom og gasskammer. Kroppene ble ført opp til krematoriet med heis fra gasskamret i etasjen under. Gasskamrene hadde plass til 3.000 mennesker, men denne kapasiteten ble ikke utnyttet fullt ut. Hvert krematorium kunne brenne 2.000 kropper på 24 timer.
Det var også to mindre krematorier, III og IV, som hvert kunne kremere 1.500 kropper på 24 timer. Men ovnene var mindre solide. Etter kort tid sluttet nummer III fullstendig å fungere, og nummer IV måtte stadig repareres.
Det største antallet mennesker som ble gasset og kremert i løpet av 24 timer var noe over 9.000 mennesker. Dette skjedde sommeren 1944 i løpet av aksjonene i Ungarn. På grunn av forsinkelser kom en dag fem tog og ikke tre som ventet. Det ble lagt ei jernbanelinje for å gjøre det mulig å bringe transportene rett inn i Birkenau. Den var ferdig i mai 1944.
Det kunne komme så mange transporter inn til Auschwitz at det overskred drapskapasiteten og kapasiteten til krematoriene. Og det viste seg å være umulig å holde den aktiviteten som foregikk i Auschwitz hemmelig, selv om det var et mål. Drapene skulle aldri nevnes skriftlig. Hoess husket:
Allerede ved den innledende kremeringen under åpen himmel ble det tydelig at dette ikke kunne fortsette på permanent basis. I dårlig vær eller sterk vind spredde lukten av brenningen seg over atskillige kilometer og fikk befolkninga i området til å begynne å snakke om brenning av jøder, til tross for motpropaganda fra Partiet og de administrative myndighetene. Selv om alle medlemmene av SS som deltok i utryddelsesprogrammet fikk streng ordre om å holde stilt om hele prosedyren viste senere SS domstolshøringer at deltakerne faktisk ikke holdt stilt. Selv ikke alvorlig straff kunne holde folk fra å sladre.Videre klaget luftforsvarsmyndighetene over ilden om natten, som kunne bli sett klart fra luften. Vi måtte imidlertid kremere også om natta for å ikke å stoppe transportene inn. Timeplanen for de enkelte aksjonene var fastlagt av Rikets transportdepartement i en timeplankonferanse og måtte følges for å unngå at jernbanelinjene ble tilstoppet og desorganisert - spesielt av militære årsaker.
Kilde: Dokument 898.
Etter at transportene hadde kommet og utvelgelsen hadde blitt foretatt ble resultatet av den rapportert til hovedkvarteret til WVHA [Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt - Den økonomiske og administrative avdelinga til SS] i Oranienburg på denne måten (fra 8. mars 1943):
Re: Transport av jødiske rustningsarbeidere.Den 5. og 7. mars ankom de følgende transportene med jødiske fanger: Transport fra Berlin. Ankomst 5. mars 1943. Totalt 1.128 jøder: 389 menn og 96 kvinner ble valgt ut for arbeid (Buna); 151 menn og 492 kvinner og barn ble gitt spesialbehandling. Transport fra Breslau. Totalt 1.405 jøder: 406 menn og 190 kvinner ble valgt ut til arbeid (Buna); 125 menn og 684 kvinner og barn ble gitt spesialbehandling.
Transport fra Berlin. Ankomst 7. mars 43. Totalt 690 inkludert 25 fanger i varetekt: 153 menn og 25 fanger og 65 kvinner ble valgt ut til arbeid (Buna), 30 menn og 417 kvinner ble gitt spesialbehandling.
De jødene som ikke ble valgt ut til "spesialbehandling" ble enten holdt i Auschwitz selv eller overført til en av de mange leirene som hørte inn under Auschwitzkomplekset. I den opprinnelige leiren, Auschwitz I, utgjorde jødene en betydelig del av fangene, men de fleste var ikke jøder. Her arbeidet de i verksteder eller deltok i arbeidet med å drive leiren.
Birkenau (Auschwitz II) vokste i løpet av 1942-43 og ble delt opp i flere enheter. Auschwitzkomplekset kom til å bestå av mer enn førti leire der de fleste lå spredt innenfor en radius på 100 kilometer fra Auschwitz. Av disse var 28 leire nær industrielle virksomheter som arbeidet for rustningsindustrien, og der fangene arbeidet. Ved slutten av 1944 hadde antallet Auschwitzfanger som arbeidet i industrien økt til 41.000. Mange av de største tyske firmaene utnyttet fanger i Auschwitzkomplekset. Mest kjent er den sentrale stilling IG Farben hadde i Auschwitzkomplekset. I IG Farbens fabrikker ble fangene drevet inn i døden ganske raskt. I IG Farbens kullgruve overlevde fangene gjennomsnittlig bare en måned, og i IG Farbens fabrikk i Monowitz overlevde de gjennomsnittlig i tre måneder. Av de 35.000 fangene som arbeidet i Monowitz døde 25.000 mens de var der.
Fangene ble utsatt for stadig utvelgelse som foregikk i alle leirene i Auschwitzkomplekset. Siden de bedriftene som utnyttet fangene betalte akkord hadde SS direkte interesse av at fangene som ble leid ut var mest mulig arbeidsføre, og at de som ble svekket ble tilintetgjort.
Fanger ble også brukt til medisinske eksperimenter. Himmler var interessert i at det ble utviklet billige teknikker for rask massesterilisering. Eksperimentene var svært smertefulle. Den kjente Dr Josef Mengele hadde overoppsyn med de fleste sorteringene av fanger i det de kom til Auschwitz. Han var interessert i genetikk. Han gjorde først og fremst undersøkelser på identiske tvillinger, og foretrakk barn til sine eksperimenter. Han drepte dem gjerne etter å ha utført eksperimentene for å kunne studere de indre organ til tvillinger som hadde dødd samtidig.
Hoess kontrollerte hele Auschwitzkomplekset. Men den 11. november 1943 overtok Arthur Liebehenschel som sjef for komplekset da Hoess ble overført til hovedkvarteret for WVHA. Den 11. mai 1944 ble Liebehenschel overført til Majdanek. Auschwitzkomplekset ble omorganisert av Liebehenschel den 23. november 1943 og delt inn i tre deler:
Liebehenschel var sjef for konsentrasjonsleir I, og lederne for de andre to konsentrasjonsleirene var underordnet Liebehenschel.
Antallet fanger i leirene i og rundt Auschwitz varierte betydelig. Den 20. januar 1944 var det 80.839 fanger. Av dem var 18.437 i Auschwitz I, 49.114 i Auschwitz II og 13.288 i Auschwitz III. En måned senere var 73.669 fanger i komplekset, men den 22. august 1944 hadde antallet steget til 105.168. Dette var antallet registrerte fanger. I tillegg var det godt og vel 50.000 uregistrerte jødiske fanger under Birkenau. Fra da av begynte leirene å bli kjørt ned siden den Røde Armé nærmet seg. Fangene ble overført til andre leire eller drept. Den siste registrerte transporten med jødiske fanger kom til Auschwitz den 3. november 1944. Den 25. november ble Auschwitz I og Birkenau slått sammen og Auschwitz III ble omdøpt til Monowitz. Dagen etter ga Himmler ordre om at krematoriene skulle ødelegges for å skjule virksomheten som hadde foregått. Men Monowitz ble ikke kjørt ned.
Ved siste navneopprop i Auschwitz den 17. januar 1945 var det 67.012 fanger der, over halvparten i Monowitz. Neste dag begynte nazistene å evakuere leiren. Fangene ble prøvd overført til andre leire lenger vest, de måtte gå til fots, noe mange ikke overlevde. Da russiske tropper kom til leiren den 27. januar var det omkring 7.000 levende fanger der. Av alle de fangene som hadde vært i Auschwitz overlevde omkring 60.000. Etter krigen sa Hoess om antallet jøder som ble drept i Auschwitz:
Jeg kan bare huske antallet involvert i de større aksjonene som var gjentatt til meg av Eichmann eller en av hans representanter.
Fra Øvre Schlesien og Generalguvernementet: 250.000 Fra Tyskland og Theresienstadt: 100.000 Holland: 95.000 Belgia: 20.000 Frankrike: 110.000 Hellas: 65.000 Ungarn: 400.000 Slovakia: 90.000
Kilde: Dokument 904.
I dag regnes det med at en million jøder kan ha blitt drept i Auschwitz. I tillegg ble titusenvis av polakker, russere og 6.400 sigøynere drept i Auschwitz.
Leiren Majdanek i Lublin ble bygd som del av Himmlers program for raseorganisering og forflytning i Øst-Europa. Den 20-21 juli 1941 ga Himmler ordre om å konstruere en stor SS base i Lublin som skulle være kjernen i en rasebarriere som strekte seg nordover til Øst-Preussen og sørover til Galicia. Området skulle bli ryddet for jøder og polakker og bosatt av tyskere. Planen inkluderte en stor konsentrasjonsleir som skulle forsyne programmet med arbeidskraft. I september 1941 var det planer for en leir med 125.000 fanger. Men jernbanene nektet å bygge linje fram til leiren og det ble vanskelig å skaffe byggematerialer, og leiren ble derfor betydelig mindre. Majdanek var i likhet med Auschwitz direkte underlagt WVHA (Wirtschafts- und Verwaltungshauptamt) i Oranienburg, og inngikk ikke i "Reinhard aksjonen". Majdanek var først og fremst en tvangsarbeidsleir for polakker og russere, selv om det også var mange jøder der. Omkring 200.000 mennesker døde i Majdanek, av dem var 60.000 jøder. En fjerdedel av de som døde i Majdanek ble gasset i hjel, 60% døde av sykdom og matmangel og 15% ble skutt eller slått i hjel. Tidlig i november 1943 ble alle de jødene som da var i Majdanek skutt.
Kilde:
Neste kapittel av denne teksten
Første del av denne teksten om Holocaust
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: