Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
I denne teksten følger jeg først og fremst boka "Ruling Britannia - A Political History of Britain 1688-1988" som er skrevet av Glyn Willams & John Ramsden. Glyn Williams var professor i historie og John Ramsden sjef for History Department ved Queen Mary and Westfield College, University of London, da boka ble utgitt.
Selv om denne teksten er ei oversikt over Englands politiske historie fra 1900 til 1939 begynner den i det nittende århundret siden ei av de største forandringene i det politiske landskapet i det tjuende århundret er at Labour vokser fram til å bli et stort parti, men Labour begynte sin vekst i siste del av det nittende århundret.
Etter at Chartistbevegelsen hadde visnet bort etter 1848 og fram til Labour vokste fram i det tjuende århundret hadde ikke Storbritannia en politisk arbeiderbevegelse med masseoppslutning. Likevel overlevde holdninger fra Chartistbevegelsen gjennom denne perioden.
Fagbevegelsen vokser fram
Den viktigste elementet i arbeiderbevegelsen i perioden fra Chartistbevegelsen visnet bort og fram til Labour vokste fram var fagbevegelsen. Fra 1850-årene fikk fagbevegelsen ny kraft. De faglærte arbeiderne hadde en sterk posisjon siden det var etterspørsel etter deres ferdigheter, og siden de ikke var svært mange. De kunne derfor organisere seg i foreninger som var livskraftige. Deres nye fagforeninger, som the Amalgamated Society of Engineers, krevde høge medlemsavgifter fra sine forholdsvis velstående medlemmer. Disse foreningene støttet de som var medlemmer når de ble syke og i perioder med arbeidsledighet, og var i liten grad militant fagforeninger som krevde sosial forandring. Det var likevel fortsatt radikale strømninger blant arbeiderne, først og fremst blant kullgruvearbeiderne og arbeiderne i tekstilindustrien.
I tredje fjerdedel av det nittende århundret var det økonomisk vekst og mulig å oppnå økte inntekter. De faglærte arbeiderne som var medlemmer av fagforeningene ble betraktet som respektable personer som deltok i samfunnet og i lag og foreninger i sine lokalsamfunn som samfunnsstøtter.
Fagforeningene hadde nær kontakt med the Reform League som krevde utvidelse av stemmeretten i 1860-årene. Forandringen fra 1840-årene var slående siden Chartistbevegelsen hadde prøvde å styrte det politiske regimet, mens Reformligaen fra 1866 bare ville ha utvidet stemmerett slik at medlemmene i større utstrekning å kunne delta i den politiske prosessen. Mange fagforeningsmedlemmer ble tilbudt stemmerett fra Gladstone i 1866 og fikk det av Disraeli i 1867. Fagforeningene ble mer akseptable fra myndighetenes synspunkt, og tillitsvalgte ble konsultert av staten og til og med utnevnt til å bli medlemmer av kongelige kommisjoner. Disse nye modellfagforeningene skapte for første gang i Storbritannia en anerkjent og permanent fagbevegelse med en trygg basis. I 1868 opprettet de the Trades Union Congress - TUC - for å samordne arbeidet i fagforeningene på nasjonalt plan og for å ha en representasjon på nasjonalt plan. Den andre TUC som ble holdt i Birmingham i 1869 hadde deltakelse fra bare 40 utsendinger, men representerte organisasjoner med 250.000 medlemmer. I 1874 rapporterte TUC om vekst og oppga å ha mer enn en million medlemmer.
Fagforeningene hadde på 1860-tallet ganske begrensede målsetninger. Lederne støttet vanligvis det liberale partiet og hadde et godt forhold til det liberale partiets ledere, i det minste fram til uenighetene om fagforeningslovene på 1870-tallet. Henry Broadhurst og George Howell som var framstående ledere i fagbevegelsen var liberalere og ville unngå å føre en politikk som ville splitte det liberale partiets velgere. Howell var i 1869 motstander av det gamle prinsippet til Chartistbevegelsen om å gå mot alle partier som ikke støtte arbeidernes prinsipper. Styrken til disse fagforeningene hvilte på at de var i stand til å organisere så stor andel av arbeiderne innen sine fag at de hadde monopol på ferdighetene, og at de var i stand til å hindre at ufaglærte fikk utføre det arbeidet som faglærte utførte. For å lykkes måtte de derfor være motstandere av andre arbeidere, og fagforeninger som prøvde å organisere ufaglærte arbeidere ble kjølig behandlet. Andre fagforeninger enn de som organiserte faglærte arbeidere greide seg heller dårlig, som forsøket på å organisere jordbruksarbeidere i 1870-årene viste. Bare i en industri ble det dannet fagforeninger som lyktes i å organisere arbeiderne på tvers av fagene, og der det var noe som liknet på klassesolidaritet, og det var i kullgruveindustrien. Der var forholdene spesielle: arbeidet var farlig og hele lokalsamfunn var avhengig av de samme gruvene. Dessuten fantes det allerede tidlig statlige reguleringer av arbeidet i gruvene, og det skapte en forbindelse mellom politikk og fagforeningsarbeid. Også her var fagforeningene lokale eller i høyden regionale. Gruvearbeiderne hadde flere fagforeninger som organiserte gruvearbeidere innenfor et helt county. Siden det enten var mange gruvearbeidere i en valgkrets eller ingen gruvearbeidere, hadde de stor betydning der de fantes, og en del av dem var så godt betalt at de hadde stemmerett. Derfor var gruvearbeiderne i noen områder viktige velgergrupper.
Kulturelle strømninger som påvirket arbeiderne
I Durham hadde gruvearbeiderne hatt stor innflytelse ved valg helt fra 1840-årene. Gruvearbeidere i counties som Durham var ofte ikke-konforme liberalere og sendte egne liberale representanter til Parlamentet. Andre steder hadde ikke-konforme sekter mer radikale tanker, spesielt blant baptistene og primitive metodister. Menighetshusene deres var lokale sentra for undervisning og kunst, og der kunne arbeidere få erfaring i organisasjonsarbeid og i å tale offentlig og i komitearbeid og politiske ferdigheter. Menighetene ga arbeidere mulighet til å få den treningen i organisasjonsarbeid som var nødvendig for at de skulle kunne bli politiske ledere. I siste del av århundret kom teologien til å legge større vekt på brorskapet mellom menneskene, og det ga menighetsarbeidet større politisk relevans. Sosialismens budskap ble spredt gjennom Labour churches, spesielt i det nordlige England. I 1897 talte den sosialistiske taleren Tom Mann til fem tusen i et søndagsmøte i Halifax. Ei veke senere talte Philip Snowden samme sted om The Christ that is to be og om the promised new Jerusalem, som skulle være an industrial order where every man for a fair day's work has a bountiful harvest and a plentiful leisure.
I tillegg til menighetshusene var det andre impulser som bidro til å skape en alternativ politisk kultur for arbeiderklassen. Den viktigste kan ha vært bevegelsen the friendly societies som i 1872 hadde fire ganger så mange medlemmer som fagforeningene og tolv ganger så mange som de kooperative samfunnene. De største friendly societies var Foresters og Oddfellows som begge hadde mer enn en halv million medlemmer. De var i alminnelighet gjensidige forsikringsselskap som i de billigste foreningene bare dekte utgifter til begravelse, men i de mer ambisiøse samfunnene dekte mange ulike utgifter inkludert sykepenger. Disse foreningene fremmet samarbeid innen arbeiderklassen og ga arbeidere erfaring og ferdigheter i å lede organisasjoner.
Bøker, som de som ble skrevet av Dickens og som hadde store leserkretser, ga innsikt i sosiale problem. Senere forfattere som William Morris og John Ruskin utviklet en intellektuell sosialistisk litteratur. Robert Blatchfords Merrie England ble solgt i en million eksemplarer for en penny eksemplaret i 1894-95, og spredte forestillingen om at det en gang hadde eksistert et demokratisk England, som var en arv fra den radikale tradisjonen. Klassikeren innen den sosialistiske propagandaen var Robert Tressels The Regged-Trousered Philanthropist. Henry Georges Progress and Poverty angrep jordeiendommen som institusjon.
Kooperasjonen, som hadde begynt å bli utviklet i Lancashire, var en annen påminnelse om at arbeiderklassen kunne samarbeide om å utvikle noe verdifullt. Den utviklet seg, og fikk sin egen avis i 1871. Den fikk sitt eget grossistledd i 1863, og ble en av de viktigste distributørene av dagligvarer. Kooperasjonen støttet Labour, og ble tilknyttet Labour i 1920-årene.
Arbeiderklassens politiske utvikling
Ut gjennom århundret ble det skapt rene arbeiderklassebydeler. Bosetninga i byene ble tydeligere lagdelt. De mer velstående flyttet bort fra områdene i nærheten av fabrikkene, og hele nye bydeler, som i det sørlige London, ble rene bydeler for den lavere middelklassen. Dette førte til at kroppsarbeiderne og produksjonsarbeiderne kom til å leve mer isolert i industriområdene enn tidligere. Som følge av dette ble de sosiale institusjonene i disse områdene, som menighetshus, puber og klubber, institusjoner bare for arbeiderklassen. Den omfordelingen av valgkretsene som valgte parlamentsrepresentantene som ble foretatt i 1884-85 delte ofte valgkretsene inn i kretser som bare sendte en representant til Parlamentet. Da ble det valgkretser som tydelig enten var arbeiderklassekretser eller middelklassekretser. Ved slutten av århundret var det i the County of London 24 valgkretser som var dominert av arbeiderklassen og 18 som var dominert av middelklassen og 15 blandede valgkretser.
Selv om det oppstod en oppfatning blant arbeiderne om at det eksisterte en arbeiderklasse, og ikke bare mange ulike grupper arbeidere, så var det mange hindringer for utvikling av en politisk representasjon for arbeiderklassen. Glyn Williams og John Ramsden skriver at Storbritannia ikke på noen måter var et demokrati, for omkring en tredjedel av alle voksne menn var uten stemmerett selv etter stemmerettsreformene i 1884. Dessuten var det vanskelig å bli registrert som velger selv for personer som oppfylte de kravene som loven stilte for å bli anerkjent som velger. Det var svært vanskelig og kostbart for folk uten utdannelse å kreve stemmeretten selv for de av dem som i følge loven hadde stemmerett. Dessuten hadde personer med høyere utdannelse eller store eiendommer mer enn en stemme ved valg.
En annen hindring for at arbeiderklassen skulle utvikle sin egen politiske representasjon var at det var vanlig med bestikkelser ved valgene. Blant annet dette gjorde det svært kostbart å stille til valg. År 1900 brukte i gjennomsnitt hver kandidat til Parlamentet £776 til å drive valgkamp, og på denne tida var et pund i veka ei god lønn for en arbeider. Dessuten fikk medlemmene av Parlamentet ikke utbetalt noen lønn, men måtte enten leve av sin egen formue, som var vanlig, eller ha en sponsor. Først i 1911 ble det vedtatt at parlamentsrepresentantene skulle ha lønn for det arbeidet som de utførte.
Siste tredjedel av det nittende århundret var derfor fullt av feilslåtte forsøk på å få valgt inn arbeidere i Parlamentet og på å danne grupper som kunne få arbeidere valgt. Utvidelsen av stemmeretten i 1867 førte til de første forsøkene på å få valgt arbeidere som parlamentsrepresentanter, men en serie mislykkede forsøk viste at bare gruvearbeidere greide å bli valgt siden de var konsentrert i bestemte områder og hadde fagforeninger som hadde evne til å støtte sine representanter. I 1881 ble the Social Democratic Federation [SDF] dannet. Det var en liten gruppe tilhengere av Karl Marx. Denne gruppen vedtok i sitt første møte å stille fire krav: stemmerett for alle menn, parlamentsvalg hvert tredje år, at valgdistriktene skulle være av samme størrelse og at parlamentsmedlemmene skulle ha lønn. H. M. Hyndman var leder for denne gruppen, men han innså ikke at fagforeningene kunne være viktige samarbeidsparter, selv om de var de eneste organisasjonene som arbeiderklassen hadde som hadde betydelige midler. Hyndman så på fagforeningene som uheldige avledninger av arbeiderklassens energi. Blant annet derfor fikk denne føderasjonen ingen betydning. Føderasjonen prøvde å samle medlemmer og støtte ved å dele ut flygeblad og selge sitt tidsskrift og ved å holde taler.
Fabian Society
I 1884 ble Fabian Society stiftet. Det ville ha en gradvis utvikling av samfunnet mot mer sosialistiske forhold. Det hadde ikke utvikling av et sosialistisk parti som et nødvendig mål, men ville arbeide for at sosialistiske ideer skulle bli spredt og akseptert og komme på dagsordenen i så mange sammenhenger som mulig. Fabian Society la vekt på at staten var viktig for å oppnå sosiale forandringer, noe som var noe ganske annet enn den moralske gjenfødelsen som Philip Snowden gikk inn for og den propagandismen som SDF stod for. Fabian Society la vekt på at politikken måtte være praktisk og mulig å gjennomføre. Webb sa i 1899 at:
viktige, organiske forandringer kan bare være (1) demokratiske, og slik akseptable for majoriteten av befolkninga, og forberedt i sinnet til alle, (2) gradvise, og dermed forårsaker de ikke forvridninger, uansett hvor raskt framgangen foregår, (3) ikke betraktet som umoralsk av folkets masse ..... og (4), i dette landet i alle fall, konstitusjonelle og fredelige.
Blant lederne i Fabian Society var George Bernhard Shaw, Graham Wallas og Sidney og Beatrice Webb. De var talentfulle og sikret at Fabian Society fikk et publikum. Fabianerne gikk i 1890-årene sammen med radikale liberalere for å prøve å gjennomføre sosialistiske ideer på lokalplanet. London County Council som var dannet i 1889 hadde en sosialistisk minoritet som satte fram forslag, og også i valgkretsene i London var det framstående sosialister. I 1890 motsatte den konservative statsminister Salisbury seg utnevnelsen av en erkebiskop av York fordi han hadde sosialistiske tendenser.
Konflikter mellom arbeidere og myndigheter
Makthaverne ble redde for ytringer med sosialistisk karakter, og satte inn store styrker for å passe på demonstrasjoner som var til fordel for sosialistiske krav. Det førte til Bloody Sunday i 1887 da en stor og fredelig demonstrasjon ble stilt overfor store politistyrker og militære styrker.
I de siste årene av det nittende århundret måtte industribedriftene bygge større industrianlegg og fabrikker for å kunne møte konkurransen fra amerikansk og tysk industri, og mindre bedrifter ble slått sammen til større. Denne nye typen bedrifter drev arbeiderne hardere og satset sterkere på å oppnå økt lønnsomhet. Det skapte mer spente forhold på arbeidsplassene.
Dette førte til streiker og lockout. Bedriftene satte inn uorganiserte streikebrytere når det ble streik. Et klimaks kom med streiken i dokkene i 1889. Fagforeningene måtte forandres for å møte denne nye situasjonen. De hadde vært små og eksklusive foreninger som samlet fagarbeidere, men prøvde nå å bli større organisasjoner med langt flere medlemmer. Og de satte ned medlemsavgiftene for å gjøre det mulig for langt flere arbeidere å bli medlemmer og fjernet kravet om at medlemmene måtte være fagarbeidere. Fra 1880 til 1900 vokste antallet medlemmer i de fagforeningene som var organisert i TUC fra en halv million til 1,25 millioner. Fagforeningsstrategien ble forandret fra å være innstilt på å beskytte fagene mot ufaglærte arbeidere til å samle alle arbeidere mot streikebrytere. Samtidig gikk alle fagforeningene til gruvearbeiderne sammen i et eneste fagforbund.
Det var også forsøk på å samle arbeidere i fagforeninger uten fag, generelle fagforeninger. Mange små fagforeninger overlevde på den gamle måten, men generelt ble andelen ufaglærte arbeidere i fagforeningene som var tilsluttet TUC større. Den nye solidariteten som massemedlemskapet representerte ble feiret den første mai 1890 da en halv million mennesker deltok i massemønstringen i Hyde Park. Denne veksten til fagforeningene førte til at arbeiderne kjente seg tryggere på sine evner til å tvinge gjennom forandringer i samfunnet og bedriftene. Og de nye fagforeningslederne var mer bestemte og militante enn tidligere.
Arbeidsgiverne hadde ikke vanskeligheter med å finne streikebrytere siden det var stor arbeidsledighet. Det ble bygd opp spesielle etater, som The Free Labour Exchange, med det formål å sørge for at arbeidsgivere hadde tilgang til streikebrytere i tilfelle streik. Dette endrede klimaet og den stadige krigføring mellom fagforeningene og de mer militante arbeidsgiverne i 1890-årene forandret holdningene. En strid i Leeds i 1890 der liberale arbeidsgivere brukte streikebrytere og fikk satt hæren inn mot streikende arbeidere forandret den politiske holdninga til Arthur Shaw fra å ha vært liberal til å bli sosialistisk. Han kom senere til å representere Labour i Parlamentet.
Arbeidsgivernes offensiv mot arbeiderne tok også domstolene i bruk. De lovene om fagforeninger som hadde kommet i 1870-årene ga ikke fagforeningene bestemte rettigheter, men immunitet i bestemte saker. Dersom det kunne sies at forholdene var blitt endret slik at de bestemte forholdene som ga immunitet ikke var til stede kunne immuniteten generelt svekkes. Og i en rekke rettssaker ble det dømt på en slik måte at fagforeningenes rettslige stilling og deres rett til å gå til streik ble svekket. Fagforeningenes rettslige stilling var så svak at de var avhengige av sympatiske dommere, som det var få av. Dommen i Lyons v. Wilkins gjorde det svært vanskelig å sette inn streikevakter. Og den endelige dommen i Taff Vale saken i 1901 gjorde det praktisk talt ulovlig for fagforeninger å gå til streik. Den konservative regjeringa til Salisbury viste ikke tegn til å ville gi fagforeningene det rettslige grunnlaget som de trengte for å kunne fungere.
Arbeiderbevegelsens politiske utvikling inn i det tjuende århundret
Fagbevegelsen ble nødt til å bli politisk. Partiet Labour som var i ferd med å vokse fram beskrev i 1903 seg selv som å ha oppstått ut fra:
ønsket til arbeiderne om et parti som virkelig forstår og er forberedt på å ta opp deres klager, og har vokst til sin nåværende styrke ved systematiske angrep i pressa og domstolene mot Labour og dets fond. Det er arbeidernes svar på den aggressive handlingen til Federated Masters and Trusts.
De første alvorlige forsøkene på å binde fagforeningene sammen med sosialismen kom med opprettelsen av Independent Labour Party - ILP - i 1893, hovedsakelig etter initiativ fra Keir Hardie, som var en skotsk pioner for arbeideklasserepresentasjon. ILP var forberedt på å ta initiativet fra "Lib-Labs". I 1893 satte det opp en motkandidat til Broadhurst som var tidligere sekretær i TUC. Men denne taktikken som splittet arbeiderstemmene ble bare brukt ved suppleringsvalg. Denne strategien var feilslått. I 1895 stilte ILP 28 kandidater, men ingen av dem ble valgt. Fabian Society og SDF var Londonbaserte mens ILP hadde sitt utgangspunkt i Bradford og stod sterkest i Skottland og det nordlige England. ILP prøvde å vinne oppslutning i fagbevegelsen og å bli representert i lokale organ.
Etter hvert som det kom nye ledere og etter hvert som man ga opp å få arbeidere valgt inn i Parlamentet gjennom det liberale partiet ble viktige lokale ledere i arbeiderbevegelsen vunnet for tanken om en uavhengig arbeiderrepresentasjon. Det liberale partiet nektet stadig å stille arbeidere som sine kandidater eller representanter selv når det var gode sjanser for at arbeidere kunne bli valgt. Det liberale partiet trodde at det ville få arbeidernes stemmer gratis ved valg, og trodde ikke at arbeidernes ville være i stand til å bygge sitt eget parti som kunne samle arbeiderne i betydelig grad.
Etter hvert ble flere av lederne i fagbevegelsen sosialister, og da nærmet muligheten for å kombinere fagforeningsvirksomhet og arbeid for sosialisme seg virkeligheten. Men fagforeningsmedlemmene måtte også være med, og ILP greide ikke å være pragmatiske nok til å fange opp denne muligheten. Derfor begynte ILP etter 1895 å miste drivet. Nye initiativ måtte komme fra fagbevegelsen, og det kom med et vedtak på TUCs konferanse i 1899, etter et liknende vedtak noen få veker tidligere i Skottland. Dette førte til at alle organisasjoner som var interessert i arbeiderrepresentasjon ble innkalt til en konferanse i London.
Som resultat av denne konferansen som ble holdt i 1900 ble det opprettet en komite for arbeiderrepresentasjon - a Labour Representation Committee - LRC. Blant de som i utgangspunktet støttet den var Fabian Society og SDF og ILP og et lite antall fagforeninger. Den hadde som mål å arbeide for at det ble valgt arbeiderrepresentanter. Det var ingen uttalt forpliktelse til sosialistisk ideologi. Men denne kom etter hvert, og i 1908 var den på plass. Valget i 1900 kom for raskt til at komiteen kunne foreta seg noe i forhold til det. Ved valget i 1900 ble bare to arbeiderrepresentanter valgt inn i Parlamentet. Men så kom Taff Vale saken, som praktisk talt fjernet streikeretten, og minnet fagforeningene om hva som stod på spill. Sekretæren for LRC, Ramsay MacDonald, minnet fagforeningene på at de var under angrep, og skulle de kunne forsvare seg måtte de være representert i Underhuset. Dette førte til at fagforeningene sluttet opp om LRC i langt større utstrekning enn de hadde gjort tidligere. I 1903-4 hadde nesten en million fagforeningsmedlemmer blitt tilsluttet partiet, og fjorten tusen individuelle medlemmer med annen bakgrunn. Fagforeningene betalte en liten medlemsavgift for hvert medlem de hadde, og dette ga partiet finansiell styrke siden antallet medlemmer ble svært stort. Etter Taff Vale ble partiets finansielle styrke så betydelig at det kunne stille et stort antall kandidater til parlamentsvalgene. Labour bygde samtidig opp sin organisasjon under ledelse av Ramsay MacDonald.
Labour stilte kandidater ved suppleringsvalg. Det var Keir Hardies strategi i første omgang å profilere partiet gjennom deltakelse i suppleringsvalg, også for å vise arbeiderne forskjellen mellom Labour og de liberale. Labour vant to seter på bekostning av de liberale. Selv om de liberale var et langt sterkere parti enn Labour hadde de lenge gjort det dårlig ved valgene, og bare en gang siden 1884 hadde de liberale vunnet en majoritet ved valg. I mange kretser hadde de liberales organisasjon lite penger. Derfor virket det fornuftig for de liberales sjefsinnpisker Herbert Gladstone, sønn av den store Gladstone, å prøve å inngå en allianse med LRC. Henderson og MacDonald så at det også kunne være fordelaktig for det lille partiet deres å inngå i allianse med de liberale. "MacDonald-Gladstone pakten" fra 1903 var derfor en viktig begivenhet for Labour siden den ga kandidater for Labour stor sjanse til å vinne i noen kretser mot at Labour til gjengjeld støttet de liberale i de andre kretsene. Og det ville føre til at de liberale ville være lydhøre for ønskene til Labour i Parlamentet. Denne alliansen med de liberale vurderes som vellykket for Labour. Den ga partiet en god start i Parlamentet og innflytelse. Ved valget i 1906 fikk Labour 29 plasser, nesten alle i kretser der det ikke var liberale kandidater. De valgte kandidatene konstituerte seg formelt etter valget som the Labour Party, men tok sete side om side med de liberale i Underhuset.
I de neste åtte årene hadde Labour en ukomfortabel sameksistens med den liberale regjeringa, som Labour ikke deltok i. Store deler av den liberale politikken var velkommen i Labour. Det gjelder de sosiale reformene som sørget for måltider til skolebarn, og the Trades Disputes Act som reverserte kjennelsen i Taff Vale saken. Denne var blant de første lovene til regjeringa Campbell-Bannerman. Labours støtte var viktig for den liberale regjeringa, spesielt etter 1910 da de liberale ikke lenger alene hadde majoritet i Underhuset. Støtten fra Labour var mer pålitelig enn støtten fra de irske parlamentsrepresentantene. Men Labour så seg selv som rivaler til de liberale for Labour hadde ønske om selv i framtida å kunne danne regjering. Da fagforeningene i Osborne saken i 1909 ble nektet å bruke av sine fond for å støtte politiske formål ble denne dommen ikke reversert gjennom lovgivning, og dette forverret den finansielle stillinga til Labour. Men i 1911 fikk parlamentsrepresentantene betaling for arbeidet sitt, og det bedret den økonomiske situasjonen til Labour og ga representantene større frihet i forhold til sponsorene. I 1913 fastsatte the Trades Union Act at fagforeningene måtte holde separate fond for politiske aktiviteter og foreta avstemming blant medlemmene før de sluttet seg til et parti, og bare kunne melde inn i Labour medlemmer som hver enkelt aksepterte det.
Labour brukte disse årene til å bygge en sterkere organisasjon. Fagforeninger fortsatte å slutte seg til Labour helt til gruvearbeidernes fagforening i 1909 som den siste av de store fagforeningene sluttet seg til Labour. I 1912 hadde Labour nesten to millioner medlemmer. Partiet begynte å opptre mer profesjonelt i Parlamentet, spesielt mens MacDonald var leder fra 1911 til 1914. Men hans ledelse gikk tapt da han ble uenig med partiets linje i spørsmålet om krigen i 1914. Labour utviklet seg lokalt gjennom sterkere samarbeid med fagforeninger, og fikk en sterkere deltakelse i lokale styrer og råd, selv om framgangen var ujevn. Den økte styrken til Labour gjorde aktivister utålmodige og ivrige, og kunne føre til sammenstøt med liberale, noe ledelsen i Labour ville unngå. Ved valget i 1910 vant Labour førti plasser, og det nesten uten unntak uten å måtte beseire liberale kandidater. Men økningen skyldes at de eksisterende "Lib-Lab" kretsene til gruvearbeiderne valgte inn kandidater fra Labour. Labour fikk sin del av det tapet av stemmer som rammet de liberale etter 1906.
Mellom 1910 og 1914 agiterte aktivister fra Labour for at partiet skulle følge ei mer uavhengig linje. Det var ei viss avskalling fra den mest radikale delen av partiet av medlemmer som i 1911 gikk over til den mer radikale Grayson for å stifte British Socialist Party - et britisk sosialistparti - basert på det gamle SDF. I fagforeningene fikk anarkistiske ideer og fransk syndikalisme innflytelse, og dette svekket de mer moderate lederne. I suppleringsvalgene etter 1910 var det mange valg i kretser der det var tre kandidater, fra Labour, en fra det liberale og en fra det konservative partiet, og der den konservative kandidaten vant på grunn av at de stemmene som ikke var konservative ble splittet. Disse valgene viste at Labour fortsatt trengte partnerskapet med de liberale for Labour tapte fire mandater på grunn av denne splittelsen.
Det ble vanskeligere å forsone voksende ambisjoner hos Labour med nødvendigheten av å ha en valgallianse med det liberale partiet. Det liberale partiet ønsket ikke å korrigere styrkeforholdet i alliansen for å ta hensyn til den økende styrken til Labour. I suppleringsvalgene fra 1910 til 1914 i kretser med tre kandidater var Labour alltid på tredjeplass. Labour kunne skade det liberale partiet ved å gå ut av alliansen med det, men Labour ville tape minst like mye som de liberale på det. Dersom Labour skulle bli et stort parti måtte det selv på egen hand stille mange kandidater, men det burde bare gjøre det når det kunne vinne mange plasser. Og før Første Verdenskrig var ikke Labour sterkt nok til å vinne mange plasser på egen hand, selv om partiet stadig ble sterkere.
I 1914 hadde de fleste arbeiderne fått stemmerett, men Labour hadde ikke lyktes å rive dem løs fra tradisjonelle lojaliteter. Religion, økonomiske interesser og lokale identiteter var fortsatt sterke faktorer som kunne avgjøre hvordan folk stemte. I noen områder, som i Lancashire, hadde de liberale etablert noe som liknet en basis i arbeiderklassen. Der Labour oppnådde å få sterke lokale røtter var det ofte ved å gå sammen med lokale interesser, for eksempel ved å vise respekt for katolisismen i områder med betydelig irsk bosetning. Det ser ikke ut til å ha vært en svakhet at partiet brukte lang tid på å utvikle en tydelig sosialistisk identitet. Det er en misforståelse å tro at Labour var et hvilket som helst parti som stod til venstre for det liberale partiet og som bare trengte å tilby mer til velgerne enn det liberale partiet gjorde. Det liberale partiet hadde makt og Labour hadde ikke makt, og derfor var det langt mer substans i det som det liberale partiet hadde å tilby enn i løfter fra Labour. Labour siktet også mot å vinne velgere fra det konservative partiet, og Labour hadde noen elementer fra torytradisjonen, som statlig intervensjon, og det skapte større nærhet mellom toryene og Labour i mange spørsmål enn mellom Labour og det liberale partiet.
Få år etter Victorias sekstiårsjubileum i 1897 utviklet Storbritannia en ny måte å se på verden, og spesielt Europa, på. Den siste store militære seieren i en kolonikrig kom i 1898 da Kitchener beseiret sudaneserne ved Omdurman. Og den siste store grensekonflikten med Frankrike var i 1898 ved Fashoda i Sentral-Afrika. Deretter valgte Storbritannia å opprette et godt forhold til Frankrike som førte til at Ententen ble opprettet i 1904. Samtidig valgte Storbritannia å innta en mer fiendtlig holdning overfor Tyskland. Det ble utviklet en sterk anti-tysk stemning i Storbritannia. Storbritannia opprettet også nære og vennskapelige forbindelser med Russland i 1907. Storbritannia valgte side i de allianseforholdene som eksisterte på det europeiske kontinentet, og valgte å gå sammen med de ekspansjonistiske imperialistmaktene, som drev en svært intens opprustning. Storbritannia hadde gjennom det meste av det nittende århundret holdt en viss avstand til det som foregikk på det europeiske kontinentet.
Det har vært vanlig å hevde at Storbritannia allierte seg med Frankrike for å unngå at Tyskland skulle kunne dominere det europeiske kontinentet, og med sine overlegne industrielle evner og sin sterke økonomiske, industrielle, teknologiske og vitenskapelige vekst var Tyskland ved hjelp av fredelige midler i ferd med å bli det overlegne landet i Europa [Se tekstene Industri og Vitenskap 1850-1914 og Tysk Industri 1850-1914], og Storbritannia ønsket å hindre at noe land ble overlegent på det europeiske kontinentet. Men de landene som det er grunn til å mene kunne prøve å dominere Europa med militære midler var Russland og Frankrike siden disse to landene drev intens militær opprustning gjennom mange år fram til krigsutbruddet, noe Tyskland ikke gjorde. Storbritannia hadde selv ikke noe ønske om å dominere det europeiske kontinentet. Det Storbritannia hadde felles med Russland og Frankrike var at de var blant de tre største imperialistmaktene i Europa.
Storbritannia var slett ingen fredsengel, men gikk stadig til krig mot andre folk for å tvinge dem under seg. Hvordan det foregikk kan vi blant annet lese om i Caroline Elkins' bok "Britain's Gulag" om det britiske styret i Kenya. Jeg siterer fra sidene 2 og 3:
Thousands of Africans died at the hands of the British who came to pacify the local population in preparation of effective occupation, as formal colonial rule in Africa was called at the end of the nineteenth century. The British military launched punitive expeditions that established an enduring pattern of virulent racism and white violence, and their social acceptablity within the colony. Francis Hall, an officer of the Imperial Britisk East Africa Company, initiated a series of raids against the Kikuyu and remained so incensed by their continued resistance that he wrote to his father, a British colonel. "There is only one way of improving the Wakikuyu [and] that is to wipe them out; I should only be to delighted to do so, but we have to depend on them for food suplies." A few weeks later, Captain Richard Meinertzhagen, a Harrow-educated British army officer, took pride in his elimination of the Kikuyu who refused to capitulate to British rule, he launched several attacks that included wiping out an entire village of men, women, and elderly (the children were spared) using bayonets, rifles, machine guns, and fire.
I oversettelse til norsk:
Tusenvis av afrikanere døde i hendene på de britene som kom for å pasifisere den lokale befolkninga som forberedelse av effektiv okkupasjon, som formelt kolonistyre i Afrika ble kalt ved slutten av det nittende århundret. De britiske militære satte i verk straffeekspedisjoner som etablerte et mønster av varig hatsk rasisme og hvit vold, og dettes sosiale aksept i kolonien. Francis Hall, en offiser i det Britiske Øst-Afrika kompaniet, tok initiativ til en serie raid mot kikuyuene og ble så rasende av deres motstand at han skrev til far sin, en britisk oberst. "Det er bare en måte å forbedre wakikuyuene på og det er å utslette dem; jeg ville bare være glad over å gjøre det, men vi er avhengige av at de skaffer mat til oss". Noen få veker senere var kaptein Richard Meinertzhagen, en Harrowutdannet britisk armeroffiser, stolt over at han eliminerte de kikuyuene som nektet å overgi seg til britisk styre, han satte i verk flere angrep som inkluderte utslettelse av en hel landsby med menn, kvinner og eldre mennesker (barna fikk leve) ved bruk av bajonetter, rifler, maskingevær og ild.
Dette drev britene på med over store deler av verden på den tida vi her forteller om. Nå var ingen av de andre stormaktene noe bedre, og både tyskerne og amerikanerne drev med virksomhet som kan kalles for folkemord i de områdene som de la under seg. Likevel var, som Niall Ferguson skriver i "The Pity of War", Tyskland i særklasse den fredeligste av alle stormaktene fram til Første Verdenskrig.
Avtaleforpliktelsene overfor Frankrike og Russland var ikke så sterke, men de sendte et signal, selv om militære avtaler på denne tida ofte var hemmelige. Etter 1907 begynte de militære lederne å gjøre seg klare til en krig som man regnet med ville bli mellom Russland, Frankrike og Storbritannia på den ene sida, og på den andre sida var Tyskland og Østerrike/Ungarn. De britiske og franske militære lederne så for seg at de ville føre krig sammen mot Tyskland. Med godkjennelsen fra Asquith og utenriksminister Grey begynte de britiske militære lederne og dere staber å diskutere og planlegge sammen med de franske militære lederne og den franske generalstaben den krigen de skulle føre sammen. Som følge av dette var den militære ledelsen i Storbritannia klar til øyeblikkelig å gå til krig mot Tyskland sammen med Frankrike i juli 1914. Frankrike hadde i den felles planleggingen av krigen mot Tyskland innarbeidet i krigsplanene sine at britiske styrker skulle delta på franske side langs kanalkysten. Siden Storbritannia hadde akseptert dette var Storbritannia i stor grad bundet til å gå inn i krigen da den begynte. Disse detaljerte krigsplanene og forpliktelsene var ukjente for det britiske Parlamentet. Da krigen begynte hadde Storbritannia mye mindre frihet og manøvreringsrom enn offentligheten trodde. Dersom Storbritannia ikke gikk inn i krigen på fransk side ville den franske Atlanterhavskysten være ubeskyttet siden det allerede var planlagt og bestemt at den franske flåten skulle være i Middelhavet. Det var også planlagt at britiske styrker skulle stå på den franske hærens venstre flanke. Dersom Storbritannia ikke hadde gått inn i krigen ville det vært store hull i de franske frontlinjene på de stedene der det var planlagt at det skulle settes inn britiske styrker. Krigsplanen forutsatte at Storbritannia gikk inn i krigen på fransk side, og dersom Storbritannia ikke gjorde det ville Frankrike tape krigen. Heldigvis for den britiske regjeringa gikk tyske styrker tidlig inn i Belgia for å sikre seg posisjoner og mulighet til å marsjere over belgisk territorium, og dermed kunne britiske myndigheter begrunne den britiske deltakelsen i krigen med at Tyskland krenket Belgias nøytralitet som Storbritannia hadde erklært at landet ville forsvare.
En mengde briter meldte seg frivillige til å delta i krigen. Det skyldtes at det var bygd opp et krigshysteri i Storbritannia gjennom mange år. Gjennom svært mange år hadde det stadig kommet ut bøker som framstilte Tyskland som et land som stod klar til å invadere England. Og dette fiendebildet var blitt forsterket av hatkampanjer som ble drevet av aviser som Daily Mail og andre populære aviser. Ei av de mest kjente bøkene var The Riddle of the Sands som kom ut i 1903 og som fikk så stor innflytelse at det forandret flåtepolitikken. Den mest typiske boka var The Invasion of 1910 av William Le Queux. William Le Queux hadde fått hjelp til å skrive boka fra feltmarskalk Lord Roberts, som ledet en kampanje for å innføre verneplikt i Storbritannia. Roberts National Service League ble støttet av aviser og av Kipling. Men han fikk ikke gjennomslag for å innføre alminnelig verneplikt før 1914.
Redselen for tysk invasjon var ubegrunnet. [Det kan sies at det var større grunn til å frykte en fransk invasjon både siden Frankrike tradisjonelt var det mest krigerske og aggressive landet i Europa og siden Frankrike drev med intens opprustning, noe Tyskland ikke drev med.] Den frykten som krigspropagandaen skapte fikk britiske myndigheter til ruste opp hæren, og førte til at det britiske samfunnet i betydelig grad ble militarisert med en mengde organisasjoner som drev med militær trening. The Navy League presset på for økt opprustning av marinen i suppleringsvalgene i 1908 med slagordet We want eight and we won't wait som krevde flere store krigsskip, og marinen lyktes.
Hundretusenvis av gutter ble uniformert i organisasjoner som lærte dem å marsjere i takt. Det var organisasjoner som guttespeiderne og the Boy's Brigade og Church Lads' Brigade og mange flere. Nasjonens ledere ble også trent til krig i en massehær i nye Officer Training Corps som fantes først og fremst i public schools. Alle disse organisasjonene forsterket det imperialistiske budskapet som barnebladene spredte om at Storbritannias verdensomspennende imperium var vunnet gjennom kamp og oppofrelse, og på grunn av britenes medfødte overlegenhet. Tyskerne ble sett på som naturlige rivaler til britene.
Britene hadde tapt sin industrielle overlegenhet til USA og Tyskland, og dette skapte usikkerhet og bekymring. Sosialdarwinismen var en britisk oppfinnelse og dominerende i britisk tankeliv, og den hevdet at også for nasjonene som for dyrene var kampen om å være den overlegne evig, og bare den overlegne ville i lengden overleve. Derfor skapte det usikkerhet da Storbritannias økonomi ikke lenger var overlegen og da det viste seg at en stor del av de som meldte seg som frivillige til den britiske hæren under Boerkrigen ikke var fysisk skikket til å tjene i hæren.
Selv om Storbritannia var rikt og vellykket og hadde verdens største imperium var det likevel mange som mente at det var i ferd med å bli underlegent overfor de nye industristatene Tyskland og USA. Den viktigste årsaken til at Storbritannias industri sakket akterut sammenlignet med tysk industri var at Storbritannia ikke investerte tilstrekkelig i utvikling av industrien og satset alt for lite på utdanning og forskning og vitenskap og utvikling av ny teknologi og nye organisasjonsformer. Storbritannia investerte heller pengene sine i oversjøiske land; og oppfattet Tyskland som investerte i utvikling av sitt eget land og sin egen befolkning som en fiende fordi Tyskland lyktes. Storbritannia var den fremste blant de gamle imperialistene, og sluttet seg derfor til den imperialistiske alliansen, for det var et spill som Storbritannia behersket. Storbritannia hadde vært i stand til å stoppe både fransk og russisk ekspansjon, og kjente seg ikke alvorlig truet av disse landene, men av den tyske ekspansjonen som ikke var av militær karakter, men av en industriell og vitenskapelig karakter som Storbritannia ikke behersket.
Ved Utbruddet av den Store Krigen i 1914 fikk de sterke følelsene som var skapt av den langvarige krigspropagandaen som britene hadde vært utsatt for og den usikkerheten som var bygd opp utløp. Store mengder unge menn meldte seg entusiastisk som frivillige til hæren. I løpet av de fire krigsårene ble mer enn ni og en halv millioner menn skrevet inn i de væpnede styrkene fra Storbritannia og Imperiet. En tiendedel av dem ble drept, hundretusenvis av dem ble meldt savnet og ble aldri mer sett, og enda flere ble såret og lemlestet.
Mens krigen pågikk ble den støttet av både myndighetene og befolkninga, man ville ikke vende ryggen til de mange millioner mann som deltok i krigen, og man ville ikke erklære at hundretusenvis hadde dødd forgjeves. Etter krigen valgte Storbritannia å oppfatte seg som en av seierherrene, selv om tapene hadde vært langt større enn seirene.
Ved fredsforhandlingene i Versailles var Storbritannia en av de tre store seierherrene som fastsatte hvordan mellomkrigstidas verden skulle være. Storbritannia fikk sin del av krigsbyttet, som tidligere tyske kolonier og andel i de krigserstatningene som Tyskland måtte betale. Store deler av det tyrkiske imperiet i Midtøsten ble delt mellom seierherrene, og Storbritannia tok sin del av dette byttet.
Det nye Nasjonenes Forbund som ble stiftet etter Første Verdenskrig var populært i Storbritannia. Det ble stiftet etter amerikansk initiativ. Det var et optimistisk svar på sosialdarwinistenes tro på evig kamp. Det ble stiftet en League of Nations Union, som var en innenlands pressgruppe som hadde sterke band til kirkesamfunn. Det var et alminnelig ønske om internasjonalt samarbeid og om å unngå en ny krig. Storbritannia skilte lag med Frankrike da Frankrike okkuperte Ruhr i 1922. Regjeringas krigerske holdning overfor Tyrkia var en grunn til at Lloyd Georges regjering ble felt i 1922. Men Nasjonenes Forbund var lite effektivt med liten makt til å gjennomføre en politikk.
I 1924 håpet man å overtale alle medlemmene av Nasjonenes Forbund til å anerkjenne at Nasjonens Forbund hadde rett til å felle bindende voldgiftsdommer i konflikter mellom medlemstater som de selv ikke greide å løse på fredelig måte. Ved Locarnoavtalen i 1925 ga Storbritannia, Frankrike og Tyskland løfter om at de ville hjelpe hverandre dersom en av dem ble angrepet. Dette gjorde slutt på den alliansen som hadde eksistert mellom Storbritannia og Frankrike siden 1904, og oppmyket forholdene i Europa i siste del av 1920-årene.
Imperiet førte til bekymringer. Det ble ofte sett på som en kilde til forpliktelser, og ikke som en kilde til styrke. I 1914 hadde den britiske regjeringa erklært krig på vegne av hele imperiet, men i 1919 krevde de hvite dominions at de skulle ble representert i Versailles. I 1920-årene fortsatte dominions å hevde seg på egen hand. I 1931 ga Statue of Westminster et rettslig rammeverk som anerkjente et Commonwealth av selvstyrte nasjoner som erstatning for det gamle begrepet om imperiet. Da det truet med å bli politisk krise i 1936 omkring spørsmålet om kongens abdikasjon var Baldwin som statsminister nøye med å konsultere statsministrene i dominions for hvert steg som han tok. I 1939 erklært Storbritannia krig bare på vegne av seg selv og koloniene, og overlot til dominions å bestemme hvordan de ville stille seg. De bestemte seg for å delta i krigen på britisk side med unntak for Irland som holdt seg nøytral. Da Australia ble truet av Japan i 1942 henvendte Australia seg til USA og uttrykte mer tro på effektiv hjelp til forsvaret fra USA enn fra Storbritannia. Da Storbritannia stod overfor Hitler kunne Storbritannia ikke vite hvilke dominions som ville støtte Storbritannia, men de ga Storbritannia råd om å gå forsiktig fram. Imperiet var i noen grad erstattet av et forbund av selvstendige hvite stater og kolonier i Afrika og Asia.
I India var Storbritannia nødt til å komme med innrømmelser, og den britiske autoriteten ble mindre. De reformene som Lord Chelmsford innførte i 1919 ga løfte om at det ville bli innført et ansvarlig styresett; i virkeligheten at det i framtida ville komme en overgang for India til den statusen som Australia og New Zealand hadde. Da Gandhis kampanje tiltok i styrke var Storbritannia nølende. I 1930 støttet alle partiene visekongens tiltak for raskere å oppnå selvstyre i India, selv om konservative imperialister som Churchill motsatte seg dette. The 1935 Government of India Act ga et konstitusjonelt rammeverk som ville ha ført til indre selvstyre og til at inderne hadde overtatt administrasjonen av India raskere enn det kom til å skje siden den utviklinga det ble lagt opp til ble avbrutt av Andre Verdenskrig. Det var bare de mest ekstremt konservative britene som motsatte seg utvikling av indisk selvstyre.
Da Storbritannias allianse med Japan i 1921 kom opp til fornyelse ble den ikke fornyet. Rivaliseringen mellom Japan og USA gjorde det umulig for Storbritannia å være venner med begge. Japan var nå en mulig framtidig fiende med en sterk flåte, mens USA var en mulig alliert. Storbritannia hadde ikke lenger råd til å ha større marine styrker enn alle andre makter, men prøvde å begrense oppbyggingen av flåtestyrkene gjennom forslag om avtaler om rustningsbegrensninger.
Under den økonomiske krisen rundt 1930 ble det innført et tollsystem som ga medlemmene av imperiet fordelen av lavere tollsatser. Men i dette systemet ville ikke dominions bare være leverandører av råvarer, men utvikle sin egen industri.
Storbritannia hadde brukt opp sin økonomiske styrke under verdenskrigen, og det spredte seg en følelse av svakhet i landet etter krigen. Offentlighetens bilde av Første Verdenskrig ble forandret ut gjennom mellomkrigstida. I 1918 og i de første årene etter krigen ble den framstilt som en ærerik og seierrik affære som ble feiret. Men ti år etter krigen begynte stemninga å bli forandret. Det kom en rekke bøker om krigen der den ikke ble framstilt som ærerik oppofrelse, men som sanseløs og meningsløs ødeleggelse. Etter 1930 endret stemninga seg igjen til frykt for enda verre krig i framtida. Det strømmet ut bøker med forferdelige krigsskildringer av framtidig krig der bombefly ødela byene og landet.
Avisene fortalte om forferdelige bombeangrep i Guernica i 1937. Forberedelser i Storbritannia bygde på at massebombing ville føre til store sivile tap i løpet av kort tid. Home Office kjøpte inn likister og utpekte parker i London som gravplasser for massebegravelser og gjorde forberedelser for å sette inn hæren mot plyndring og sammenbrudd i offentlig ro og orden. Etter hvert som disse planene ble kjent ble mange redde. Man ville ikke ha mer krig. Det hersket ei sterk pasifistisk stemning.
Politikerne delte denne stemninga og den ble forsterket av bevisstheten om landets økonomiske svakhet. Ingen ønsket en situasjon med så store tap som landet hadde lidd under verdenskrigen. Med den avspente internasjonale situasjonen som kom etter Locarnoavtalen ble man villige til å redusere utgiftene til militærvesenet enda mer. Dette skyldtes både avskyen for krig og at man innså at den sterke opprustninga som enkelte land hadde drevet med før krigen var en årsak til krigen, og at man ville bruke mindre penger på militærvesenet og mer på mer nyttige ting i de vanskelige økonomiske tidene.
De britiske militære styrkene ble stadig redusert uten at noen motsatte seg dette. I 1920 hadde Storbritannia 600.000 soldater under våpen, og de neste ti årene ble dette redusert med en fjerdedel. Samtidig falt utgiftene til militærvesenet med fire femtedeler siden det knapt ble kjøpt inn nytt kostbart militært utstyr. I 1928 bestemte kabinettet at den militære planleggingen skulle ha som utgangspunkt at det i løpet av de neste ti årene ikke ville komme noen krig, og deretter ble denne tiårsregelen fornyet hvert år fram til 1933.
Situasjonen ble en annen da Mussolini og Hitler og Japan viste sine ekspansjonistiske planer. I 1931 invaderte Japan Manchuria. Både der og i Abyssinia, som ble angrepet av Italia, viste Nasjonenes Forbund seg ute av stand til å stifte fred eller drive diktatorene tilbake. Storbritannia var blant de landene som ikke ville sette inn sine militære styrker for å drive diktaturene tilbake. I 1935-36 var det blitt klart at noe måtte gjøres, men det var verken enighet eller klarhet om hva som skulle gjøres. Da hadde også Labour oppgitt sin motstand mot krig og ble gradvis overbevist om at de ekspansive diktaturene gjorde det nødvendig å være i stand til å utkjempe en krig. Den spanske borgerkrigen 1936-39 var avgjørende for denne utviklingen. Der deltok mange venstreorienterte briter.
I 1934 ble det offentliggjort et program for gjenopprustning. Dette programmet ble iverksatt langsomt for ikke å skade økonomien. Den britiske gjenopprustningen foregikk mye langsommere enn den tyske og italienske. Fra 1936 var det landets økonomiske svakhet som stod i veien for raskere opprustning. De neste to årene fortalte generalstaben til politikerne at dersom Storbritannia kom i krig med Tyskland ville Storbritannia være nesten sikker på å lide nederlag.
Den militære situasjonen sammen med økonomiske faktorer og råd både fra samveldelandene og europeiske land førte derfor til at man ville unngå krig og heller føre en ettergivende politikk - en appeasementpolitikk. I det minste fram til 1938 hadde denne politikken stor støtte i befolkninga. I 1938 truet Storbritannia med å gå til krig for å forsvare Tsjekkoslovakia, men trakk seg i siste øyeblikk.
Storbritannia var derfor ikke i stand til å foreta seg noe for å hindre at Tyskland stasjonerte militære styrker i Rhinland i 1936 og derved fikk en grense mot vest som kunne forsvares, og at Tyskland inkorporerte Østerrike og deler av Tsjekkoslovakia i 1938. Debattene i Parlamentet i 1938 om den tsjekkiske krisen i 1938 viste at det nå var en større gruppe som ønsket en fast holdning mot den tyske ekspansjonismen. Denne gruppen inkluderte Eden og Duff Cooper, som begge gikk av. De mente at Hitlers ekspansjon bare kunne stoppes gjennom krig, og at det var like greit å ta krigen snarest mulig. Chamberlain overlevde denne kritikken i 1938, men kunne ikke motstå kritikken da Hitler la under seg resten av Tsjekkoslovakia i mars 1939. Storbritannia begynte da å ruste opp så raskt som mulig, og innførte for første gang verneplikt i fredstid og garanterte for flere av Tysklands naboer i øst.
Denne politikken ble gjennomført uten entusiasme av ministre som slett ikke ønsket krig. Muligheten til å få Russland med som alliert mot Hitler ble forspilt i 1939 gjennom nøling og motvilje mot å dra Stalins regime inn i Europa. Hitler trodde at britene bløffet. I 1939 erklærte Storbritannia krig da tyske styrker marsjerte inn i Polen, selv om de ikke var i stand til å gi effektiv hjelp til Polen.
Da krigen begynte fortalte finansdepartementet at Storbritannia ikke var tilstrekkelig opprustet til å vinne en kort krig og ikke hadde økonomisk styrke til å utkjempe en langvarig krig. Den eneste allierte var Frankrike. Russland var nøytralt og USA hadde liten interesse for det som foregikk i Europa. I løpet av et år stod Storbritannia uten allierte i Europa. De eneste allierte var samveldelandene, og nederlaget virket nesten sikkert.
Det britiske kabinettet var så opptatt av innenrikske problem at det ikke diskuterte den stadig mer spente europeiske situasjonen før i midten av juli. I kabinettet og blant de liberale i Underhuset var det mange som ville være svært kritiske til de omstendighetene som førte til at ei liberal regjering gikk til krig. For dem kom det tyske invasjonen av Belgia nesten som en lettelse siden den ga dem en grunn til å støtte krigen. Da krigen begynte var det bare to ministre som gikk av. Men den britiske deltakelsen i krigen fikk støtte fra alle de politiske partiene og fra et flertall av de som uttalte seg offentlig i befolkninga. Lord Kitchener, som var en profesjonell soldat, ble utnevnt til krigsminister. Denne første politiske støtten til regjeringa varte et halvt år.
I løpet av krigens første dager ble det vedtatt lover og gjort administrative forandringer. The Defence of the Realm Act (DORA) ble vedtatt av Parlamentet på kort tid og ga regjeringa fullmakter til å sensurere pressen og post og til å deportere og internere. Den propagandaen som DORA la til rette for, som oppdiktede historie om voldtekt av franske nonner og nedslakting av belgiske spedbarn, hjalp til med å opprettholde krigshysteriet og dermed også støtten til DORA. Krigshysteriet førte til at butikker som ble eid av personer med utenlandske navn ble angrepet. Den samme stemningen førte til at fyrst Louise of Battenburg måtte gå av som First Sea Lord på grunn av at navnet hans hadde en tysk klang. Den kongelige familien fant å måtte forandre sitt navn fra det tyske "Saxe-Coburg" til det engelske "Windsor".
Regjeringa innførte også nye praksiser på andre felt. Prinsippet om at ingen departement kunne bruke penger uten tillatelse fra finansdepartementet ble satt ut av kraft. Heretter kunne krigsdepartementet bestille krigsmateriell uten noen begrensninger. Dette førte til at regjeringas utgifter var fullstendig utenfor sivil kontroll så lenge krigen varte, og det førte til store skatteøkninger og høg inflasjon, og så sterk økning i nasjonalgjelda at Storbritannia var uten evne til å betjene sin gjeld overfor utlandet i 1917.
Lloyd George hadde vært Chancellor siden 1908 og alltid vært villig til å møte fagforeningsledere, men denne kontakten ble viktigere etter at krigen brøt ut. I 1915 inngikk han en avtale med fagbevegelsen som ga den innflytelse på regjeringas politikk og symbolsk demonstrerte arbeiderbevegelsens betydning for krigsinnsatsen. Lloyd Georges etterfølger som Chancellor var Reginald McKenna, og han innførte avgifter på en rekke luksusvarer. Man var misfornøyd med hvor lang tid det tok å mobilisere industrien til krigsproduksjon, og dette førte til flere inngrep i økonomien. I mai 1915 oppstod det mangel på ammunisjon. Lloyd George var ammunisjonsminister, og han opprette nasjonale fabrikker og ga direkte finansielle støtte til firma for å få dem til å utvide produksjonen. Den tradisjonelle politikken ble underordnet krigens krav, og det uroet tradisjonelle liberalere.
Da krigen begynte meldte så mange menn seg som frivillige at det var flere enn det i første omgang var mulig for hæren å ta mot. Men de store tapene i skyttergravene førte til at hæren kontinuerlig hadde bruk for forsterkninger. Derfor ble det gradvis innført verneplikt. Først ble det ført kampanjer for å få menn til å melde seg som frivillige til hæren, og deretter ble det innført plikt til å avtjene krigstjeneste for ugifte menn, og senere også for gifte menn. Det var misnøye med denne politikken; noen mente at Asquith gikk for sakte og forsiktig fram, og andre mente at dette var utilbørlige inngrep i individenes frihet. Sommeren 1916 var det innført plikt til å avtjene krigstjeneste for alle menn, og da hadde denne misnøyen med politikken til Asquith ødelagt hans politiske omdømme.
Krigens utvikling skadet også den personlige autoriteten til statsminister Asquith, som hadde vært statsminister siden 1908. Han fikk rykte for å være for forsiktig og for å være sen med å ta avgjørelser. Utenriksminister Grey ble også angrepet for å ha gjort for lite for å hindre krigen, og for ikke å ha greid å hindre at Tyrkia gikk med i krigen på tysk side. Det var ingen som satte spørsmålstegn ved Churchills appetitt på krig, men han ble klandret for dårlig dømmekraft og for store tap ved Antwerpen og Gallipoli. Kitchner var en dårlig administrator og ville ikke ha tillit til sivile ministre, og dette paralyserte ledelsen av krigen, og dette ble Asquiths ansvar. De som hadde stått nærmest Asquith i regjeringa siden 1908 mistet tillit. Da det oppstod en krise i mai 1915 på grunn av mangel på ammunisjon og også på grunn av at admiral Fisher gikk av måtte Asquith be om hjelp utenfra. Arthur Henderson fra Labour kom da inn i regjeringa, og også konservative, og dette reduserte Asquiths innflytelse i regjeringa.
Den eneste av de liberale regjeringsmedlemmene som ikke kom til å bli bedømt som lite effektiv var Lloyd George. Før krigen hadde han kunnet komme med radikale uttalelser, men under krigen var han bedre i stand til å mobilisere ressurser til krigen enn noen annen minister. Han ble ammunisjonsminister, og gikk fram på utradisjonelle måter for å øke produksjonen av ammunisjon, og lyktes med det. Og han benyttet sine kontakter i pressen for å gjøre det han lyktes med offentlig kjent. I 1916 ble Lloyd George krigsminister. Han var blitt den i regjeringa som gikk inn der det var vanskeligheter for å rydde opp. Samtidig med at posisjonen til Lloyd George stadig ble sterkere ble posisjonen til Asquith stadig svakere. De to ble rivaler selv om samarbeidet mellom dem før krigen hadde vært en viktig grunn til de liberales suksess. Det oppstod splittelse i det liberale partiet.
Verdenskrigen hadde sine virkninger i Irland og på politikken overfor Irland. Den utsatte den truende borgerkrigen i Irland. John Redmont for de irske nasjonalisten og Carson og Craig for unionistene sa seg villige til å støtte krigen, og tusenvis av irer meldte seg frivillige til å delta i krigen. Men høsten 1914 skulle "Home Rule" begynne å bli gjeldende og gi irene et visst indre selvstyre. Og det måtte tas beslutninger om dette, det var en svært kontroversiell sak. Asquith bestemte seg for at "Home Rule" skulle bli vedtatt, men at det foreløpig ikke skulle tre i kraft. Dette var både nasjonalistene, som ønsket Home Rule snarest mulig, og unionistene, som ikke ønsket Home Rule, svært misfornøyde med. Da krigen varte ved utover i 1915 og 1916 oppstod en farlig spenning i Irland.
Nasjonalistene gikk over fra å støtte John Redmond, som støttet parlamentariske metoder og Asquiths regjering, til å støtte Sinn Fein, som var en revolusjonær bevegelse. De ledende politikerne i London la ikke merke til dette. De fortsatte å ha betydelige troppestyrker stående i Irland under Første Verdenskrig. Da det ble oppdaget at det var kontakt mellom irske nasjonalister og Tyskland, som da Sir Roger Casement ble arrestert da han i 1916 kom fra Tyskland for å starte et opprør, ble myndighetene i London nervøse. De katolske irene kjente seg fornærmet av tegn på at hæren ikke hadde tillit til dem, og av mangel på likestilling.
Irene ble stadig mer utålmodige siden vedtaket om å innføre Home Rule ikke ble satt i kraft. Da det ble opprettet ei koalisjonsregjering i London i mai 1915 svant også håpet om at Home Rule skulle bli innført i overskuelig framtid siden det bare var når nasjonalistiske parlamentsrepresentanter hadde vært på vippen i Parlamentet i London, og nødvendige som støtte for regjeringa, at det hadde kommet tiltak som ga de katolske irene større myndighet. Etter mai 1915 hadde ikke lenger John Redmond noen innflytelse i regjeringa siden han ikke lenger var en nødvendig støttespiller for de liberale. Tvertimot ledet han nå det eneste partiet som stod utenfor koalisjonsregjeringa. Det var ikke mulig å tro at Home Rule ville bli innført før neste valg, og det kunne gi politiske styrkeforhold i Parlamentet som førte til at vedtaket om å innføre Home Rule ble omgjort, på samme måte som i 1886. De mest militante nasjonalistene bestemte seg for å prøve å gjøre opprør. Påskesøndag i 1916 overtok omkring tolv hundre republikanere offentlige bygninger i sentrum av Dublin og erklærte at det var innført republikk i Irland. Hæren aksjonerte raskt mot opprørerne og i løpet av seks dager ble opprøret slått ned. Deretter ble femten av lederne for opprørerne dømt til døden og henrettet og flere hundre ble dømt til lange fengselsstraffer. Disse straffetiltakene vakte sterk motstand i Irland. Selve opprøret hadde ikke fått videre aktiv oppslutning, men straffetiltakene skapte sterk harme. De som ble henrettet ble sett på som martyrer.
Augustine Birrell hadde vært liberal minister for Irland siden 1908. Han ble erstattet av en konservativ politiker som minister for Irland. De konservative hindret at det var mulig å innføre Home Rule for Irland. I juli ble hærens Ulsterdivisjon nesten utslettet i slaget ved Somme.
Det ble forsøkt å komme fram til kompromiss om hva som skulle gjøres med Irland. Men forhandlinger som ble ført gjennom lang tid førte ikke fram, og John Redmond døde, og det forsterket motsetningene. Ved valget i 1918 fikk nasjonalistene bare sju plasser, mot åttifire ved valget i 1910, mens Sinn Fein fikk valgt syttitre representanter, og alle forpliktet seg til ikke å ta sete i Westminster. Og Ulster var så unionistisk som noen gang tidligere. De som var valgt som representanter for Sinn Fein konstituerte seg formelt som Dail Eirann eller det Irske Parlamentet. Og i 1919 kom en kamp om administrativ kontroll over Irland etter som bystyrer og andre offentlige myndigheter måtte velge side. I september ble Dail Eirann formelt forbudt, og det fulgte geriljakrig, og det ble unntakstilstand i det sørvestlige Irland. Regjeringa grep til motterror gjennom en organisasjon av paramilitære som ble kalt for "Black and Tans", men den lyktes verken i å stoppe den voksende makten til den irske republikanske hæren eller den økende støtten den fikk i befolkninga.
"Government of Irland Act of 1920" opprettet separate parlamenter i Dublin og Belfast. Unionistene grep dette som legitimisert selvstyre i Ulster uten Home Rule. Men republikanerne forkastet både at Irland skulle deles og at det skulle styres samlet fra London. Regjeringa grep på nytt til militære midler fram til George V bad om en våpenhvile som ga mulighet til å prøve å komme fram til et kompromiss. Etter flere måneder med forhandlinger kom man fram til en avtale som medførte at Irland ville få status som dominion på samme måte som Canada - mer enn Home Rule - men Ulster skulle ikke delta om det selv ikke ønsket det. De irske republikanerne aksepterte dette uten begeistring siden de forsatt måtte avlegge ed om lojalitet til kongen. Men de håpet at grensen mellom Irland og Ulster ble dratt slik at Ulster ble tvunget til å bli en del av Irland. Det brøt ut borgerkrig mellom de som ville akseptere avtalen og de som ikke ville akseptere avtalen. De som ville akseptere avtalen vant denne krigen. Det var nesten like vanskelig å få de britiske konservative til å akseptere avtalen. Unionistene hadde greid seg godt og fått det de hadde ønsket seg. Derfor ble det vedtatt å dele Irland i en irsk fristat og et protestantisk Ulster som var en del av UK. I 1925 ble grensen mellom den irske fristaten og Ulster endelig dratt. Grensen ble dratt slik at Ulster ble i stand til å overleve som en selvstendig enhet. Den løse føderasjonen av konservative og liberale unionister som kom sammen i 1886 for å motsette seg planen til Gladstone om Home Rule, og som gikk sammen i et parti av unionister i 1912, tok nå offisielt på nytt navnet "konservative". Ikke før på 1960-tallet ble det irske spørsmålet på nytt sentralt i britisk politikk. Man trodde lenge at løsningen på det var en av Lloyd Georges største bragder.
Regjeringa til Asquith mistet ikke bare grepet om politikken og begivenhetenes gang i det irske spørsmålet i løpet av 1916. Man mistet også håpet om at krigen snart ville være vunnet, og nederlaget ved Gallipoli viste at mye blod fortsatt skulle renne ut på bakken før freden kom. Det første slaget som ble utkjempet av Kitcheners nye hær var slaget ved Somme, som ble en blodig affære med en halv million døde britiske soldater. I mellomtida ble den indiske hæren ydmyket av tyrkerne i Mesopotamia. Det var innført plikt til krigstjeneste for alle menn i bestemte aldersgrupper. Av de britiske allierte viste Russland seg å være langt svakere enn antatt, og Russland var i ferd med å miste evnen til å føre krig. Italia hadde gått inn i krigen på britisk side, men Italia viste seg å være så svak at landet ble en byrde for sine allierte. Frankrike ble rammet hardere av krigen enn Storbritannia. De britiske valutareservene tok slutt og ubåtkrigen truet de britiske forsyningene, og man begynte å tro at Storbritannia ville tape krigen dersom det ikke ble gjort forandringer. Det var liberale politikere som mente at Lloyd George var mannen som ville sørge for at noe ble gjort, og at han derfor burde lede landet.
De konservative hadde før krigen avskydd Lloyd George, men hadde i 1916 innsett at han fikk ting gjort, og mange av dem støttet ham derfor. Lloyd George og Bonar Law laget en plan om en liten komite som skulle styre Storbritannia under krigen uten stadig å måtte legge sakene sine fram for Parlamentet eller kabinettet. Det ble klart at dersom denne modellen ble akseptert og Lloyd George ble formann for komiteen ville han bli den mektigste mannen i regjeringa uansett om han ble statsminister eller ikke. Asquith motsatte seg denne planen, og det førte til at Lloyd George og alle de konservative ministrene gikk ut av regjeringa. Tidlig i desember 1916 viste Lloyd George seg å være den eneste mannen som kunne sette sammen ei regjering som fikk støtte fra et flertall i Parlamentet. Han fikk støtte fra de konservative og omkring halvparten av de liberale parlamentsrepresentantene. Asquith gikk til opposisjonens side i Parlamentet sammen med den delen av det liberale partiet som støttet ham. Asquith kjente seg forrådt. Det liberale partiet ble delt i to fraksjoner, de som støttet Asquith og de som støttet Lloyd George, men Asquith fortsatte å være leder for partiet.
Regjeringa til Lloyd George organiserte et krigskabinett med fem medlemmer som hadde utøvende makt. For første gang samordnet et kabinettsekretariat utøvelsen av politikken. Det ble opprettet nye departementer for viktige saker som mat, blokade, propaganda og annet. I krigskabinettet satt Henderson fra Labour og Bonar Law fra de konservative og Milner og Curzon og Lloyd George. Milner og Curzon hadde tidligere styrt Sør-Afrika og India. Storbritannia skulle styres som en koloni til krigen var avgjort. Krigskabinettet styrte Storbritannia gjennom 1917 da landet led store tap og Russland ble ute av stand til føre krig, og i praksis ble også Frankrike ute av stand til å føre krig dette året på grunn av store mytteri i hæren, men dette visste ikke tyskerne og utnyttet det derfor ikke, men rettet angrepene mot de britiske styrkene, mens det var våpenhvile langs fronten mot de franske styrkene. Også den italienske hæren ble ute av stand til å føre krig på egen hand. I mars 1918 led de britiske styrkene sitt største nederlag. USA hadde gått inn i krigen på britisk side, men det ville ta tid før det kom amerikanske styrker til Europa i store mengder.
Ved begynnelsen av 1918 håpet britene at de kanskje ville vinne krigen i 1920 eller 1921, og at de ikke ville tape krigen i 1918. I november la Tyskland ned våpnene og avsluttet krigen. Det skjedde så brått at man ble forbauset i Storbritannia. Demobiliseringen var dårlig planlagt og ble kritisert for å foregå for langsomt, og det førte til alvorlige opptøyer i hæren. Churchill ble hyret inn til krigsdepartementet for å få fart på demobiliseringa, og millioner av mann kom tilbake til familiene sine i løpet av noen få måneder. De planene som var lagt for etterkrigstida var ikke blitt tilstrekkelig grundig behandlet, og det ble betydelig arbeidsledighet og lite å komme tilbake til for mange demobiliserte soldater.
I krisen i mai 1918 prøvde Asquith å mobilisere en aktiv opposisjon mot regjeringa for første gang siden 1916. Regjeringa hadde holdt tropper tilbake fra hæren for at den ikke skulle sette i gang flere nytteløse offensiver som kostet hundretusenvis av mennesker livet. Deretter hadde regjeringa gitt Underhuset feilaktige opplysninger om hærens styrke. Debatten førte til at politikerne ble stilt overfor valget mellom Asquith og Lloyd George. Konservative parlamentsrepresentanter samlet seg rundt Lloyd George og hans konservative ministre, mens liberalerne ble åpent splittet mellom de som støttet Asquith og de som støttet Lloyd George. Regjeringa fikk størst støtte, og den begynte å forberede seg til det nye valget der støtte til regjeringa ville bli den store saken. Lloyd Georges støttespillere begynte å forberede kamp mot Labour og Asquiths liberalere, og de konservative og Lloyd Georges liberalere inngikk et valgforbund. Men så ble det fred. Valgforbundet var da allerede opprettet og samarbeidet i forbundet fortsatte. Det ble nå i større grad rettet mot Labour. Lloyd George så for seg at det ville bli store økonomiske vanskeligheter etter krigen, og ville ha valget raskest mulig avviklet mens seieren fortsatt var varm og før etterkrigstidas økonomiske vanskeligheter hadde overtatt på dagsordenen. Asquith ble invitert inn i regjeringa men avslo invitasjonen.
Ved valget i 1918 ble Lloyd George kalt "mannen som vant krigen" av sine tilhengere. Regjeringas kandidater kledte seg i kaki og kalte alle som hadde vært motstandere av noen del av krigføringa for upatriotiske, og gikk inn for en straffefred og for å henge den tyske keiseren. Regjeringa vant en stor seier, men de fleste kandidatene som ble valgt inn som regjeringas støttespillere var konservative. Labour kom dårligere fra valget enn på forhånd antatt. Asquith mistet sin plass i Parlamentet, og tilhengerne hans fikk bare 28 plasser. Lloyd George måtte regjere med en konservativ majoritet i Parlamentet, og det var ikke hva han kunne ha ønsket siden han ønsket å gjennomføre reformer.
Lloyd George konsentrerte seg om fredskonferansen i første halvdel av 1919. Da fredsavtalen var vedtatt måtte Lloyd George innføre sivile tilstander i britisk politikk ved å oppløse krigskabinettet og innføre normale parlamentariske framgangsmåter. De nye departementene som hadde blitt opprettet under krigen ble avviklet. Forsøk på reformer møtte sterk motstand fra de konservative, som ga det nye transportdepartementet og helsedepartementet liten myndighet. Under krigen hadde skatten økt sterkt; inntektskatten hadde gått opp fra 6% til 30% i løpet av fire år, og det var sterk motstand mot at skatten skulle fortsette å være så høy. Selv om Storbritannia hadde betalt en større del av utgiftene til krigen over skatteseddelen enn andre land så hadde likevel nasjonalgjelda økt fra å være mindre enn en milliard pund i 1913 til å bli nesten åtte milliarder i 1920. Og dette skulle betales, og derfor var det ikke mulig å redusere skattene særlig mye. Men dette forsterket motstanden mot nye utgifter. Suppleringsvalgene gikk dårlig for regjeringa og Labour ble styrket. De høye skattene møtte motstand og førte til oppslutning om uavhengige kandidater på høyresida. Regjeringa hadde i 1921 i praksis gitt opp alle planer om reformer, og den begynte å konsentrere seg for å redusere de offentlige utgiftene. Etter dette hadde den herskende koalisjonen lite positivt å samarbeide om.
I årene 1919 og 1920 ble forholdene mellom arbeiderne og arbeidsgiverne mer spente. Fagforeningene stilte krav om bedre forhold for sine medlemmer. Noen fagforeninger vant fram med noen av kravene sine, mens andre lyktes dårligere. I 1921 var den kortvarige boomen like etter krigen over og det var blitt høy arbeidsledighet, og dette svekket fagforeningene. Regjeringas seier over gruvearbeiderne på "Black Friday" i 1921 var et vendepunkt. Frykten for arbeiderne rettet seg nå ikke lenger mot arbeiderne og fagforeningene, men mot partiet Labour. Lloyd George hadde fra før krigen rykte som radikal, og det var en fordel for hans forhold til arbeiderne i den aller første etterkrigstida. Men raske forandringer i regjeringas politikk overfor industri, jordbruk, Russland, Irland og det Nære Østen skadet ryktet til Lloyd George. Etter at Labour hadde vunnet suppleringsvalgene i Spen Valley i desember 1919 prøvde liberale og konservative ministre å få partiene sine til å slå seg sammen for at de skulle stå sterkere mot Labour. Men dette fikk ikke tilstrekkelig støtte fra partienes menige parlamentsmedlemmer. Etter hvert ble de mer konservative parlamentsmedlemmene utålmodige med å ha en situasjon der de konservative var i flertall i Parlamentet, men likevel bare hadde en del av ministerpostene under en liberal statsminister, og der regjeringa nektet å gjennomføre slike konservative flaggsaker som å redusere fagforeningenes innflytelse eller gjenopprette den vetoretten overfor Underhuset som Overhuset hadde mistet i 1911.
Lloyd Georges rykte ble stadig dårligere. Salg av æresbevisninger, eller utdelingen av æresbevisninger til personer som bidro til partikassa, var ikke noe nytt, men under Lloyd George foregikk dette uvanlig klønet siden nesten hvem som helst kunne kjøpe seg æresbevisninger fra myndighetene. De konservative som satt i regjeringa fortsatte å støtte regjeringa, men konservative utenfor regjeringa ble stadig mer skeptiske overfor regjeringa. Denne splittelsen ble tatt opp av Austen Chamberlain, som i 1921 var blitt konservativ leder. Han sammenkalte de konservative parlamentsrepresentantene til Carlton Club i oktober 1922 for å be om deres støtte. Men de nektet å følge ham. Majoriteten av parlamentsrepresentantene ville ikke følge partiets ledelse. Dette ble organisert av den tidligere konservative lederen Bonar Law som hadde dratt seg tilbake fra politikken atten måneder tidligere på grunn av dårlig helse, men som nå ville vende tilbake til politikken. Lloyd George gikk av som statsminister da denne avgjørelsen ble kjent og Bonar Law dannet ei konservativ regjering selv om Chamberlain og de konservative regjeringsmedlemmene i Lloyd Georges regjering nektet å delta i Bonar Laws nye regjering. Det var slutt på koalisjonsregjeringa.
I 1922 hadde Labour blitt det nest største partiet i Storbritannia, og altså blitt det fremste opposisjonspartiet. Ved valget i 1918 vant Labour på egen hand flere representanter enn det hadde vunnet i valgsamarbeid sammen med liberale ved valget i 1910, og i 1920 hadde Labour et så sikkert fundament i sine organisasjon og i lokale myndigheter at det kunne stå fram som et uavhengig og stort politisk parti.
Krigen virket først negativt inn på Labour. De fleste representantene for Labour i Underhuset og fagforeningene støttet krigsanstrengelsene. Men en minoritet av labourrepresentantene var mer pasifistiske. En av dem var MacDonald, som måtte gå av som leder, og ble erstattet av Arthur Henderson. Men MacDonald ble ikke utstøtt fra partiet, og motsetningen ble ikke personlig. Selv om det var delte meninger om krigen i Labour ble dette tålt i partiet. Under krigen økte fagbevegelsens innflytelse og den fikk flere medlemmer. Fra 1914 til 1921 ble antallet fagforeningsmedlemmer fordoblet. Labour deltok i Asquiths og Lloyd Georges regjeringer.
Det var en alminnelig utbredt oppfatning at Labour stod sterkere i 1918 enn før krigen. Og man mente at dette skyldtes at krigen hadde økt klassebevisstheten til arbeiderne og betydningen til lederne i arbeiderbevegelsen, og at revolusjonen i Russland førte til at Labour ble styrket, og at forandringer i valgordningen styrket Labour. På den britiske venstresida ble tsarens fall ønsket velkommen - Ramsay MacDonald kalte tsarens regime for "det mest korrupte av alle regjeringer i Europa" - og det ble sett på som et tilbakestående asiatisk diktatur. Man hadde håp om at revolusjonen ville forandre styresettet i Russland til det bedre.
I 1918 ble Storbritannia ført nærmere å bli et demokrati ved at Representation of the People Act of 1918 ble vedtatt. Behovet for reformer av valgsystemet hadde blitt diskutert før 1914, men ikke blitt satt så høgt på de liberales dagsorden at de ville ta opp kampen mot Overhuset for å gjennomføre dette. Men krigen gjorde presset for å gjennomføre reformer uimotståelig: når alle menn ble skrevet inn i hæren for å risikere livet etter myndighetenes ordre hadde de rett til å være med på å avgjøre hvem disse myndighetene som satte deres liv på spill skulle være. Det ble i hemmelighet nedsatt en komite med representanter fra alle parti for å arbeide med spørsmål om valgreform, og i 1916 kom denne komiteen fram til enighet. Alle menn skulle få stemmerett når de fylte 21 år, valgene skulle organiseres og finansieres av staten, og de fleste kvinner ville få stemmerett når de fylte tretti år. I dag vet man at denne loven medførte små forandringer av klassesammensetningen av velgermassen, men det er også klart at da loven ble vedtatt trodde Labour at den medførte betydelige forandringer, og langt større forandringer enn den i virkeligheten medførte. Labour trodde at den nye loven kunne føre til at den politiske situasjonen i Storbritannia ble helt forandret. I 1918 var det tre ganger så mange velgere som det hadde vært i 1910. Og i 1928 ble det fire ganger så mange velgere som i 1910 siden kvinnenes stemmerettsalder ved valget i 1928 var blitt den samme som mennenes: 21 år. Det var altså en svært stor mengde nye velgere som ikke hadde noen partitilknytning.
Labour kjente seg sikker på at partiet kunne være i stand til å få en stor del av disse velgerne til å stemme på seg. Labour begynte å omorganisere sin organisasjon og sitt budskap i 1917-18. Lloyd George kastet Arthur Henderson ut av regjeringa på grunn av uenighet om Russland. Utenfor regjeringa var han en nøkkelperson som partisekretær, og sammen med Sidney Webb skrev han et nytt partiprogram for Labour. Det ble vedtatt, og tillot medlemsskap i partiet både gjennom lokale partilag i stemmekretsene og medlemsskap gjennom fagforeninger som var tilsluttet partiet. Fagforeningene ville fortsatt være dominerende gjennom deres store blokker av stemmer. Labour forpliktet seg tydeligere overfor sosialisme enn tidligere. Partiet gikk inn for nasjonalisering og beskatning av formue og av kapitalinntekter.
Det ble avholdt en konferanse for Labour og fagbevegelsen i Leeds i juni 1917, og konferansen vedtok oppfordringer om å danne arbeiderråd og soldatråd overalt i Storbritannia. Dette demonstrerte at stemninga i Labour ble forandret i løpet av krigen.
Sammenliknet med de store forhåpningene som Labour hadde ble valget i 1918 en skuffelse. Mange av partiets framtredende representanter, som Ramsay MacDonald og Snowden, hadde vært motstandere av krigen, og dette ble brukt mot dem og Labour i valgkampen. Likevel vant Labour 63 plasser, og nesten alle ble vunnet uten valgsamarbeide med andre parti. Labour ble det neststørste partiet i Parlamentet og den offisielle opposisjonen. Men de dyktigste og mest erfarne mennene til Labour hadde mistet plassene sine, og derfor utmerket ikke Labour seg som opposisjonsparti. Det meste av Labours arbeide fortsatte å foregå utenfor Parlamentet. Labour hadde framgang ved valg, og vant suppleringsvalg, og bygde fundamentet i lokalpolitikken, og ble det største partiet i Øst-London.
I 1920 begynte av kamp om kontroll over hele arbeiderbevegelsen. De revolusjonære og syndikalistene fikk håp fra begivenhetene i Russland og Clydeside - "Red Clydeside". I 1920 reformerte de seg med hjelp fra Moskva til Storbritannias kommunistparti for å samle forskjellige revolusjonære retninger og for å få et britisk medlem i den kommunistiske internasjonalen. Labour så på dette nye kommunistpartiet som en rival. Det fikk derfor ikke tillatelse til å slutte seg til Labour. I 1924-25 ga kommunistpartiet opp å vinne innflytelse i Labour, og satset heller på å vinne innflytelse i fagbevegelsen. Det ble derfor utkjempet bitre kamper i 1920-årene, og kommunistene tapte alle kampene, men kampene krevde mye tid og energi og skapte sår. Ved slutten av 1920-årene var kommunistene definitivt utenfor Labour og uten betydning i fagbevegelsen.
Labour trodde at de kunne vinne den politiske makten ved hjelp av parlamentariske metoder, og når dette var mulig ville samrøre med kommunistene bare skade dem. Dersom Labour skulle vinne tidligere liberalere og velgere fra middelklassen kunne Labour ikke ha et nært forhold til kommunistene. Labour gikk over til en mer moderat politikk enn den som hadde kommet til uttrykk i siste del av krigstida, og ved valget i 1922 virket det som om dette betalte seg da Labour gikk fram til å ta 142 plasser i Underhuset. Labour fikk mer enn fire millioner stemmer, og det var mer enn dobbelt så mange som i 1918. Etter valget i 1922 ble Ramsay MacDonald valgt til formann. Han erstattet Clynes.
Da koalisjonsregjeringa til Lloyd George falt i 1922 ble de nye regjeringer i noen år framover dannet med et enkelt parti som basis. I årene 1922-24 ble det holdt tre valg på mindre enn to år. Stemmerettsutvidelsen krevde at partiene førte en mer aktiv og utadrettet valgkamp, og at de stod fram som enhetlige og klare alternativ. Det greide ikke de liberale, og fikk en langt mindre andel av stemmene ved valget i 1924 enn tidligere.
Mens koalisjonsregjeringa til Lloyd George regjerte i de første årene etter krigen hadde den delen av det liberale partiet som støttet Asquith og den delen som støttet Lloyd George hver for seg utviklet institusjoner. Det meste av den offisielle organisasjonen støttet Asquith, mens Lloyd George dannet "the National Liberal Party". Ved valget i 1922 stilte de liberale som to parti. Lloyd Georges tilhengere inngikk valgsamarbeid med konservative der det var mulig. Lloyd Georges tilhengere vant 62 plasser og Asquiths tilhengere vant 54 plasser. I 1923 var begge fraksjonene i opposisjon, og de prøvde å gå sammen, men det var ikke lett selv om den formelle splittelsen tok slutt. I 1923 ble det på nytt valg, og partiet stod samlet i en valgkamp for frihandel og vant 159 plasser og fikk 30% av stemmene. Men de var fortsatt bare det tredje største partiet i Underhuset. Labour dannet regjeringa og det liberale partiet var et av opposisjonspartiene, men det gjorde lite for å utvikle organisasjonene sin og for å hele splittelsen. Valgkampen i 1924 dreiet seg i stor grad om å kritisere det Labour hadde gjort mens det hadde regjeringsmakt, og de liberale hadde ikke mer å si om det enn de konservative sa. Tre valgkamper i løpet av to år tømte kassen til de liberale, og de hadde til slutt ikke råd til å stille kandidater i stort mer enn halvparten av kretsene. De konservative og Labour fikk langt større økonomisk støtte enn de liberale, de konservative fra den rikeste delen av befolkninga og fra bedrifter og Labour fra fagbevegelsen, og de liberale hadde heller ikke mange individuelle medlemmer etter de mange årene med splittelse. Et politisk parti som bare kunne stille kandidater i halvparten av kretsene var ikke en seriøs kandidat til regjeringsmakt. I 1924 fikk de liberale bare 42 plasser og mindre enn tjue prosent av stemmene. Asquith mistet plassen sin på nytt i 1924, og overga partiet til Lloyd George i 1926, og døde i 1928. Da Lloyd George hadde partiet under fast kontroll gikk han i gang med å arbeide for å bygge det opp igjen på en gjennomtenkt måte. Likevel fikk de liberale ved valget i 1929 bare 59 parlamentsmedlemmer selv om de fikk mer enn fem millioner stemmer, og partiet ble på nytt det tredje største partiet.
De konservative greide seg langt bedre. De framsto som Labours fremste motstandere og eiendomsrettens og repektabilitetens fremste beskyttere. Det valgsystemet som ble innført i 1918 var også til hjelp for de konservative for det ga ekstra stemmer til forretningsdrivende og universitets- og høgskoleutdannede, og dette stod ved lag til 1945. Denne omfordelingen av plasser i Parlamentet som fulgte etter krigen ga en stor ekstra bonus til de konservative, og ga dem en netto gevinst på omkring tretti plasser i Parlamentet og opprettet ugjennomtrengelige forstadskretser som i praksis var reservert for de konservative i tillegg til den konservative landsbygda. Dessuten kom at Irland skilte lag med Storbritannia og de åtti sørirske representantene ble borte fra Parlamentet, og de konservative hadde aldri vunnet representanter blant dem. Derimot var unionistrepresentantene fra Ulster alltid konservative fram til 1972. Dette ga tretti ekstra plasser til de konservative og fjernet mer enn hundre representanter som ikke var konservative fra Parlamentet. Det konservative partiet ble det dominerende partiet som vanligvis vant valgene, og i mellomkrigstida vant ikke noe annet parti en majoritet av plassene.
Likevel var det et rystet konservativt mannskap Bonar Law hadde med seg da han dannet regjering i 1922. Bonar Law hadde dårlig helse, og han døde bare få måneder senere. Avgjørelsen om å bryte ut av koalisjonsregjeringa som ble ledet av Lloyd George ble tatt for å bevare det konservative partiet og ikke for å innlede en ny konservativ politikk. Da Bonar Law måtte trekke seg tilbake i mai 1923 var de to eneste mulige etterfølgerne hans i regjeringa Stanley Baldwin og Lord Curzon. Partiet ønsket Baldwin, og George V besluttet at statsministeren måtte ha et sete i Underhuset der han kunne svare på opposisjonens spørsmål - noe som var ei stor konstitusjonell forandring i løpet av tjue år, og som først og fremst skyldtes framgangen til Labour. Baldwin ble derfor ganske uventet statsminister. Men han kom til å bli den mest kjente av alle de politiske lederne.
Baldwin var ingen stor politisk tenker og hadde ikke stor innflytelse på lovgivninga. Han ble heller ikke høyt vurdert blant regjeringskollegaer. Curzon beskrev ham som en ubetydelighet - "a man of the utmost insignificance", og Balfour beskrev ham en gang som "tydeligvis en idiot", og når Churchill spilte sjakk refererte han til bøndene som "baldwins". Likevel var Baldwin i stand til å overvinne disse flinke mennene når han ønsket det og utformet de omstendighetene som de ga sine bidrag innenfor. Hans virkelige begavelse lå i å bedømme begivenhetene gang og gi sine bidrag til rett tid, og å forstå den offentlige mening og kunne kommunisere med offentligheten, eller mer presist med de konservative velgerne og deres opinionsledere. Baldwin var en dyktig og etterspurt taler som virket overbevisende. Og han holdt ofte tale. Talene hans ble samlet i bøker som solgte svært godt. Baldwin samlet store menneskemengder når han holdt tale, og han holdt også taler gjennom radio og film. Siden han nådde ut til så store menneskemengder var han i stand til å sette den politiske dagsorden. Baldwin ønsket å stå fram som ærlig og oppriktig.
I Baldewins første periode som statsminister ble arbeidsledigheten det mest påtrengende problemet. Han sa i et partimøte at han mente at importavgifter var løsningen. Dette førte i september 1923 til sterk uenighet i det konservative partiet, og ved valget i 1923 gikk det inn for en politikk som det var stor uenighet om. Likevel kom de konservative ut av valget som det største partiet, men uten å ha flertall alene. I 1924 var partiet i opposisjon og reparerte sårene fra splittelsen i 1922 da partilederne ville fortsette i koalisjonsregjeringa, men ble hindret av flertallet av parlamentsrepresentantene, ved at gamle partiledere på nytt kom inn i ledelsen for partiet. Partiet gikk gjennom sin politikk, og i denne prosessen utmerket Neville Chamberlain seg. Han formulerte den nye politikken i en serie taler. Den ble kalt for "New Conservatism", og var en moderat, progressiv form for konservatisme, en oppdatert versjon av Disraelis "one nation"-politikk. Neville Chamberlain hadde planer om sosiale reformer, og denne nye politikken passet for det, selv om den ikke var populær i partiets høyre fløy. Partiet stod likevel samlet bak Baldwin, og var i stand til å vinne mange tidligere liberale stemmer ved valget i 1924 og fikk to tredjedeler av representantene i Underhuset.
Den regjeringa som Baldwin dannet satt i årene 1924-29. Austen Chamberlain ble utenriksminister og Churchill gikk til finansdepartementet, og regjeringa fikk en god begynnelse der den stod samlet i spissen for partiet. Den nye regjeringa hadde også en politikk, og Neville Chamberlain presenterte mange sosiale reformer for regjeringa. Overhuset skulle ikke få tilbake den vetofullmakten som det hadde mistet, og det skulle ikke komme tiltak for å begrense innflytelsen til fagbevegelsen. I august 1925 overtalte han regjeringa til å forlenge i ni måneder subsidier til kullindustrien selv om det skjedde under trussel om streik. Venstresida feiret dette som en seier.
I mai 1926 ble det slutt på subsidiene til kullindustrien, og den kommisjonen som skulle prøve å finne et kompromiss greide det ikke. Fagbevegelsen (TUC) truet med generalstreik for å støtte gruvearbeiderne. Kullgruvene gikk til lockout og innførte ensidig lønnskutt for å gjøre kullgruvene mer konkurransedyktige internasjonalt for å øke eksporten - på verdensmarkedet var tilbudet av kull større enn etterspørselen. Det kom flere streiker da trykkeriarbeiderne i Daily Mail gikk til streik. Situasjonen var svært spent. Baldwin prøvde å unngå å provosere de streikende selv om han flyttet tropper til Victoria Park, men militær eskorte ble bare brukt en gang for å transportere mat fra dokkene. Churchill ble redaktør for British Gazette, et nyhetsblad som regjeringa ga ut for å erstatte streikerammede aviser. Baldwin ville ikke forhandle før streiken var avblåst. Baldwin innså at mange av fagforeningslederne var moderate personer som slett ikke ønsket å gjennomføre noen revolusjon, og at dersom det ble mulig for fagforeningene å tvinge gjennom krav ved hjelp av generalstreik så ville det politiske systemet være blitt forandret. Etter ni dager ga TUC opp streiken uten å ha fått gjennomslag for kravene sine. Gruvearbeiderne fortsatte streiken i seks måneder, til de ble tvunget tilbake til arbeidet av sult og uten å ha oppnådd å få gjennomslag for kravene sine.
Baldwin styrket sin stilling gjennom sin opptreden under streiken, men høyresiden i partiet stod sterkere fram. Den ønsket å gjøre det umulig å gjennomføre en generalstreik. Det kom krav om at det skulle vedtas lover som straffet fagbevegelsen. Baldwin kunne ikke stoppe kravene på den måten han hadde gjort i 1925. Og i 1927 kom "The Trades Disputes Act of 1927", og den så ut som et straffetiltak utført av ei regjering som hadde gitt løfte om ikke å være provoserende. Generalstreiker og sympatistreiker ville bli ulovlige, og det ville bli vanskeligere for fagforeningene å støtte Labour finansielt. Høyresida ønsket også at Storbritannia skulle bryte de diplomatiske forbindelsene med Sovjet og gjeninnføre Overhusets vetomyndigheter i forhold til Underhuset. I regjeringa var det uenighet om toll, og det ble forsøkt å hjelpe industrien ved å redusere skatten dens, og det førte til sammenstøt mellom Churchill og Neville Chamberlain. I 1928 brukte regjeringa mye energi på indre uenighet.
Valgkampen i 1929 dreide seg i stor grad om Labours og de liberales planer om å bekjempe arbeidsledigheten. De konservative angrep planene som upraktiske, men hadde selv få forslag, og framstilte seg som det alternativet som representerte trygghet. Suppleringsvalgene i 1927-29 hadde tydet på at Labour styrket seg, og valget viste at det var tilfelle. Labour ble ved valget i 1929 for første gang det største partiet i Underhuset, og også det liberale partiet kom styrket ut av valget. Men Labour oppnådde ikke å få flertall alene. Baldwin mistet flere ganger kontrollen over sitt konservative parti og ble nesten kastet som leder, og ville trolig ha blitt kastet dersom det hadde vært en alternativ leder som motstanderne hans hadde kunnet samle seg om. Baldwin ble satt under sterkt press av Lord Beaverbrooks Daily Express og Lord Rothermeres Daily Mail, og fra parlamentsmedlemmer som ønsket sterkere angrep mot Labours regjering enn Baldwin ville delta i. Den internasjonale depresjonen førte til at de konservatives politikk kunne samles om et ønske om å innføre toll som et middel mot arbeidsledighet, og Baldwins moderate ledelse ble styrket gjennom en seier i striden om politikken overfor India. Det første til at imperialisten og frihandelsmannen Churchill forlot partiets ledelse. Våren 1931 stod de konservative på nytt samlet og ivrige etter å overta regjeringsmakta, mens den internasjonale kredittkrisen svekket Labours regjering.
I 1924 fikk Labour regjeringsmakta for første gang. Baldwin greide ikke å vinne valget i 1923 på tollspørsmål og det gjorde det umulig for de konservative fortsatt å sitte i regjering. Siden Labour var det største opposisjonspartiet fikk det overta regjeringsmakta, noe som førte til panikk i finansmarkedet i London. Det var Baldwin og Asquith som ga Labour regjeringsmakta. Baldwin mente at dersom Labour skulle holde seg til parlamentarismen måtte partiet få se at det gjennom den kunne oppnå regjeringsmakt, og Asquith mente at siden de konservative og de liberale sammen hadde flertall i Underhuset var det mulig å fjerne Labourregjeringa dersom den skulle finne på noe dumt, og dermed var det ikke et farlig eksperiment å gi Labour makta. Labours regjeringa satt på nåde, og lederne for partiet var ikke begeistret over å få regjeringsmakt. Ramsay MacDonald tok inn spesialister som ikke var medlemmer av Labour som regjeringsmedlemmer der Labour ikke selv hadde høvelige personer til å fylle postene. MacDonald mente at Labour først og fremst måtte vise at partiet kunne ha regjeringsmakt, og ikke anstrenge seg for å føre en sosialistisk politikk, siden dette bare ville føre til at partiet ble felt. Labour beholdt regjeringsmakta i førti veker, og fikk vist at det kunne regjere på en fornuftig måte.
Philip Snowden ble finansminister og førte en tradisjonell sparsommelig finanspolitikk kombinert med frihandel. Snowden avskaffet toll og importavgifter, og sørget slik for lave matvarepriser. MacDonald sørget for at regjeringa hans opptrådte på en like tradisjonell måte som andre regjeringer hadde gjort. Når regjeringa stod overfor strid i arbeidslivet prøvde den å opptre nøytralt og støttet ikke fagforeningene. Ministrene brukte svært mye tid på å sette seg inn i det som foregikk i de departementene som de overtok, og regjeringa fungerte knapt som en kollektiv utformer av politikk. MacDonald var både utenriksminister og statsminister, og hadde mer arbeid å gjøre enn det som var overkommelig. Den utenrikspolitikken som ble ført av MacDonald blir regnet som vellykket. Regjeringa oppnådde en klar innenrikspolitisk suksess, og det var en boliglov som John Wheatley fikk vedtatt og som sørget for statlige subsidier til bygging av kommunale boliger. Men ellers greide opposisjonen i Underhuset og Overhuset å stoppe omtrent alle forslag fra Labour.
Sommeren 1924 ønsket de andre partiene nyvalg, og søkte etter en mulighet til å tvinge dette fram. De fant at måten Labourregjeringa prøvde å utvikle et forhold til Sovjet på var svært klanderverdig. Regjeringa ville ha handel mellom Storbritannia og Sovjet, men den sovjetiske økonomien var slik at Sovjet ikke kunne betale for import fra utlandet, men var nødt til å få kreditt for å kunne kjøpe noe. Dette var vanskelig å forsvare siden bolsjevikene bare noen få år tidligere hadde nektet å betale den gjelda som Russland hadde. Dessuten gikk regjeringa tåpelig fram da den først besluttet å stille den britiske kommunisten J.R. Campbell for retten for oppvigleri, siden han hadde skrevet en opphisset artikkel i Workers' Weekly, og deretter besluttet ikke å gjøre det. MacDonald led nederlag i Parlamentet i spørsmålet om Campbellsaken. Det ble deretter skrevet ut nyvalg, og spørsmålet og Sovjet og kommunistene ble dominerende i valgkampen. Selv om Labour led nederlag ved valget fikk det en million flere stemmer enn det hadde fått ved forrige valg. Og Labour var fortsatt det neststørste partiet i landet.
Labour var i opposisjon fra 1924 til 1929, og partiet arbeidet med å definere sine politiske mål, men la lite arbeid ned i å forberede framtidige ministre for ministerstillingene, eller i å utvikle taktikk som Labour burde følge dersom partiet på nytt dannet ei minoritetsregjering. Arbeiderbevegelsen var i årene 1925-27 svært opptatt av stridighetene i og omkring kullindustrien.
Etter 1918 fulgte Labour skiftende mål, snart var det fagbevegelsens problemstillinger som satte dagsorden, og snart var det problemstillinger innenfor politikken som satte dagsordenen. Etter 1924 ble fagbevegelsens problemstillinger viktigere for hele arbeiderbevegelsen. Men etter at generalstreiken hadde mislyktes, og etter at Trades Disputes Act hadde blitt vedtatt i 1927, var det klart at loven bare kunne endres av Parlamentet, og oppmerksomheten ble vendt mot den parlamentariske politikken.
Ved valget i 1929 oppnådde Labour nesten å få en majoritet av representanter i Parlamentet. Labour vant 288 av 615 plasser, og ble for første gang det største partiet i Underhuset. Labour dannet regjering med mange av de samme medlemmene som forrige gang, men denne gangen var ingen personer som ikke var medlemmer av Labour med i regjeringa, og det var færre fra venstresida i partiet. Labour hadde regjeringsmakta i mer enn to år.
Bare få veker etter at Labour hadde overtatt kom krakket på Wall Street og den økonomiske depresjonen. Storbritannia ble ikke så hardt rammet som mange andre land, men arbeidsløsheten ble likevel høy. Det hadde hele tiden vært mer enn en million arbeidsløse i Storbritannia etter 1921. I 1930 økte antallet arbeidsløse til mer enn to millioner, og i 1932 var det nesten tre millioner arbeidsløse. Det førte til store utgifter for staten. I 1930 hadde arbeidsløshetstrygdefondet store betalingsproblem, og måtte få store tilskudd over statsbudsjettet. Disse utgiftene truet balansen i statsbudsjettet, og den ble sett på som hellig. Labour var i konflikt mellom hensynet til prinsippet om å holde et balansert budsjett og hensynet til å ta vare på de svakeste i samfunnet. En regjeringskomite som skulle finne en løsning på problemet kom ingen vei, og Oswald Mosley kom fram med en plan med kraftigere virkemidler for å sette i gang offentlige arbeider. Men denne planen ble forkastet av regjeringa. Mosley hadde først forlatt det konservative partiet for å slutte seg til Labour, og nå gikk han ut av Labour siden han mente at det manglet handlekraft og evne til å se løsninger. Han dannet et nytt parti i 1931, men det fikk ikke nevneverdig oppslutning, og Mosley drev mot fascisme.
Regjeringa så etter mer tradisjonelle løsninger. Den oppnevnte en komite for finanser og industri. Da denne leverte sin rapport i mai 1931 hadde allerede begivenhetene gjort de problemstillingene som den skulle arbeide med foreldet. Men den leverte verdifulle råd til framtidige regjeringer og ga et utgangspunkt som J. M. Keynes kunne gå ut fra da han utfordret de klassiske økonomiske teoriene som Snowden fortsatt stolte på. Komiteene kom fram til at det var mulig at myndighetene måtte gripe inn i økonomien for å forvalte den på en bevisst måte. Keynes offentliggjorde ideene sine i sin helhet i 1936 og gikk inn for at myndighetene skulle bruke mer penger i nedgangstider for å motvirke nedgangstidene og holde økonomien i gang, og mindre i høykonjunkturer, for at økonomien skulle utvikle seg jevnt. Men Keynes hadde få tilhengere på denne tida, og finansdepartementet holdt på oppfatningen om at tilgangen på kapital i landet var begrenset, og at offentlige utgifter kom på bekostning av private investeringer, og det var det motsatte av hva Keynes hevdet.
Ministre fra Labour så også fordeler ved beskyttelsestoll mot land som dumpet billige varer mens de selv beskyttet seg med høye tollmurer, på samme måte som nesten alle konservative politikere i 1931 gikk inn for å innføre beskyttelsestoll, og MacDonald, men ikke Snowden, var villig til å vurdere beskyttelsestoll. I 1931 var de offentlige finansene i fare siden de offentlige inntektene falt på grunn av at skatteinngangen ble redusert og utgiftene til arbeidsløshetstrygd økte. Budsjettunderskuddet ble større. I mars 1931 ble det nedsatt en komite for å undersøke underskuddet og for å komme med forslag om tiltak.
I juli kom det en rapport om et underskudd på £120 millioner mens statens samlede inntekter var på £850 millioner, og anbefalinger om nedskjæring i de offentlige utgiftene på hundre millioner pund først og fremst ved å redusere lønninger og arbeidsledighetstrygd. Prisene hadde stadig falt siden 1920 og kjøpekraften til pundet var blitt 50% høyere enn ti år tidligere. Denne anbefalingen møtte sterk motstand i regjeringa, og i løpet av sommeren kom det mange møter som først og fremst hadde til hensikt å holde regjeringa sammen. De fleste ministrene gikk inn for at forslagene fra mai skulle bli akseptert for å opprettholde den utenlandske tilliten til pundet og tilliten til at Labour kunne regjere. En stor minoritet som var ledet av Henderson og støttet av TUC kunne ikke akseptere at ei regjering fra Labour skulle forverre forholdene til de arbeidsløse. MacDonald kom fram til at regjeringa måtte gå av siden den ikke kunne komme fram til enighet om den politikken som skulle føres. MacDonald tok kontakt med liberale og konservative ledere for å undersøke hvordan de ville stille seg i Parlamentet til en plan fra Labour. George V overtalte MacDonald om at uenighetene mellom partiene måtte få hvile og at det i krisen ble opprettet ei nasjonal samlingsregjering der MacDonald selv ble statsminister. Kongen fikk de andre partiene til å støtte ideen. MacDonald og hans regjering gikk derfor av, men MacDonald kom tilbake som statsminister for ei samlingsregjering der alle partiene var representert. Regjeringa ble sett på som midlertidig, og den hadde bare ti medlemmer, fire fra Labour, fire fra de konservative og to liberale. Den 25. august 1931 var det enighet om denne nye regjeringa.
De andre ministrene i den avgåtte Labourregjeringa så på handlingen til MacDonald som et forræderi. Flertallet av Labours parlamentsmedlemmer ble motstandere av den nye regjeringa. MacDonald, Snowden, Thomas og andre som beholdt sine stillinger ble kalt for klasseforrædere og utstøtt fra partiet som de hadde ledet siden århundreskiftet. Henderson ble på nytt leder for Labour.
Presset mot pundet fortsatte. Regjeringsmedlemmer mente at det var nødvendig med mer enn utgiftskutt for å avhjelpe krisen og gjenopprette tilliten til pundet. Mange mente at løsningen var å innføre beskyttelsestoll. Konservative krevde at det ble skrevet ut valg der den nasjonale regjeringa ville be om støtte og tillit fra befolkninga for å få et sikrere parlamentarisk grunnlag. MacDonald hadde ikke noe alternativ etter at han var blitt utstøtt fra sitt eget parti, og ønsket også å føre fram sin sak for hele folket. Regjeringa ble enig om å be om "en doktors mandat" til å gjøre det den fant nødvendig framfor å krangle om et program. Dette ga konservative kandidater mulighet til å drive valgkamp for beskyttelsestoll.
Anklager om at den tidligere Labourregjeringa hadde ført landet til kanten av stupet og så sprunget bort fra sitt ansvar ble framsatt av MacDonald. Labour kunne ikke motstå et slikt angrep. Siden alternativene til Labour på den ene siden var et svakt liberalt parti og en liten gruppe Labourrepresentanter som støttet den nasjonale regjeringa, og på den andre siden de konservative, ble de som først og fremst dro fordel av angrepet på Labour de konservative. Labour fikk bare 52 plasser mens regjeringa fikk to tredjedeler av stemmene og 554 plasser, 473 av dem var konservative.
Storbritannia fikk ikke ei regjering dannet av bare et parti før i 1945. Det kom mange "nasjonale regjeringer" som var avhengige av konservativ støtte fram til slutten av Andre Verdenskrig. Kilden til dette ligger i krisen og valget i 1931. Både MacDonald og Baldwin hadde ønsket ei mer omfattende regjering enn ei ettpartiregjering i krisetida. Begge var i 1931 sentrumspolitikere som mislikte partibegrensningene. Begge ble imponert av støtten den nasjonale regjeringa fikk ved valget i 1931 og av at millioner av skattebetalere stilte opp ved likningskontorene for å betale skatt i januar 1932 da finansministeren ba om tidlig innbetaling av skatten. I Parlamentet hadde de konservative en stor majoritet av representantene, men i regjeringa var det også liberalere og representanter for det "nasjonale Labour" som støttet MacDonald. I 1935 trakk MacDonald seg tilbake.
Den nasjonale regjeringa ville innføre beskyttelsestoll. Dette førte til at Snowden og de liberalerne som gikk inn for frihandel trakk seg ut av regjeringa. Men plassene deres ble først og fremst overtatt av andre liberalere. Den økonomiske politikken og finanspolitikken som regjeringa førte var svært tradisjonell, med balanserte budsjett og utgiftskutt. Da oppbygginga av de militære styrkene begynte i 1937 ble det rom for politiske eksperimenter. I mellomtida intervenerte regjeringa bare forsiktig i økonomien, og ofte indirekte som med den rasjonaliseringa av stålindustrien som ble gjennomført av Bank of England. Men regjeringas politikk forbedret situasjonen for noen sektorer, som boligbygging og nye industrier.
Den innenrikske politikken var dominert av problem som ble skapt av massearbeidsløsheten. Den reduksjonen av arbeidsledighetstrygden som ble foretatt i 1931 løste ikke problemet til trygdefondet. Det ble opprettet et nytt "Unemployment Assistance Board" i 1934 for å standardisere utbetalingene av arbeidsledighetstrygd, og det førte til at mange steder ble trygdeutbetalingene redusert, og det førte til motstand, og ordningen ble utsatt. Den ble innført på nytt på en mer forsiktig måte. I løpet av 1930-årene utviklet Storbritannia gradvis to parallelle økonomier: den i Nord-England, Skottland og Wales, som fortsatt led under den langvarige tilbakegangen til de tradisjonelle industriene som kull, tekstilindustri og skipsbygging, mens det sørøstlige England opplevde en boom basert på husbygging, elektrisitet, biler og andre konsumentvareindustrier. Ved slutten av 1930-årene arbeidet mer enn en halv million mennesker i bilindustrien og skatter relatert til biler brakte inn 9% av statens inntekter. Det hadde vært godt under en million konsumenter av elektrisitet i 1920, og i 1938 var tre fjerdedeler av husstandene knyttet til elektrisitetsnettet, med en enorm økning i etterspørselen etter elektriske artikler.
Arbeidsløsheten var svært ulikt fordelt over landet. I London og i sør-øst var arbeidsløsheten 6,4% i 1937, og nesten like lav i midlands og i sør-vest, men den var mer enn dobbelt så høy i Skottland og i nord, og 22,3% i Wales. I mindre områder var forskjellene enda større. I 1934 var arbeidsløsheten i bilproduserende byer som Oxford eller Coventry nede på fem prosent, men i Jarrow on Tyneside var den hele 67,8% og i Merthyr i Wales var den 61,9%.
Man skulle tro at denne triste situasjonen i deler av landet ville gi god grobunn for ekstreme politiske parti, men Storbritannia hadde kommet ut av krigen som seierherre og dette ga landets institusjoner økt prestisje. Økonomien var i noen deler av landet inne i en depresjon mens den i andre deler av landet var inne i en boom, og dette førte til at det ikke var noen altomfattende håpløshet og desperasjon. Mosley prøvde å skape en fascistbevegelse som marsjerte i uniformer. En kampanje i deler av Øst-London der det bodde mange jøder førte til gatekamper i oktober 1936. Regjeringa ville stoppe denne typen gateslag og uorden og fikk vedtatt en lov om offentlig orden som ga politiet myndighet til å stoppe eller omdirigere en hver demonstrasjon som kunne føre til uro. Fascistbevegelsen visnet raskt etter at denne loven kom.
Det ekstreme venstre ble ingen trussel siden Labour raskt kom seg etter splittelsen i 1931. Kommunistene greide å få betydelig oppslutning i enkelte industristeder som var spesielt hardt rammet av dårlige tider, som en del steder i det sørlige Wales. I 1930 ble kommunistene sett på som ledet og finansiert fra Moskva, og det kompromitterte kommunistene og hindret at de fikk stor oppslutning. Fram til 1934 kalte kommunistene Labour for "sosialfascister" og "klasseforrædere". I 1934 forandret kommunistpartiet politikk og ville samarbeide med Labour, men mistilliten til kommunistene var for sterk til at dette var mulig eller ønskelig. Lokalt var det enkelte steder samarbeid, for eksempel om Spania.
Hendelsene i 1931 var et sjokk for Labour for de feiet bort en hel generasjon av ledere. Yngre menn som ikke hadde erfaring fra de fremste posisjonene måtte overta som de fremste lederne - Attlee, Dalton, Morrison og Greenwood, og Attlee ble leder i 1935. De gikk i gang med gjenoppbygging av partiet på lokalplanet, i kretsene og fagforeningene. Labour tapte mange plasser i kommunestyrene i valgene rett etter 1931, men partiet kom seg raskt, og i 1934 tok Labour kontroll over London County Council - LCC. Og Labour stod også sterkt i andre industribyer.
Valget i 1935 viste at Labour var tilbake som et stort parti, og Labour fikk nesten 40% av stemmene og 154 plasser i Underhuset. Labour greide seg også godt i suppleringsvalg, men fikk ikke alene flertall i Underhuset.
I de områdene av England der det var høy sysselsetting og økonomisk vekst økte velstanden, blant annet siden pundets kjøpekraft økte - ting ble billigere. For de som hadde arbeid økte levestandarden med en sjettedel fra 1931 til 1939. De nasjonale dagsavisene økte sitt opplag med to millioner i løpet av 1930-årene, og de som hadde arbeid hadde råd til å kjøpe elektriske apparat, som radioer og annet. Og noen kunne også kjøpe bil. Den store arbeidsløsheten som hersket i deler av landet førte til at lønningene til ufaglærte arbeidere var lave, og rentene var lave og tomteprisene var lave i utkantene av byene og utenfor byene, og det førte til at det bygd svært mange boliger, mer enn 300.000 boliger ble fullført hvert år fra 1934 til 1938. De fleste ble bygd for å selges. Det vokste opp nye forsteder i hver by og det ble bygd boliger i store områder i de ytre delene av London. [Les mer om utviklinga London i teksten "London i Fortid og Nåtid".] I siste del av 1930-årene begynte lokale myndigheter med store byfornyelsesprogram i de store byene. Storbritannia i 1930-årene var et land av store byer, og halvparten av befolkninga levde i byer med mer enn 250.000 innbyggere.
Den store forskjellen i velstand mellom ulike deler av Storbritannia forsterket opplevelsen av de sosiale forskjellene i landet i 1930-årene, selv om majoriteten av befolkninga greide seg godt. Denne majoriteten av befolkninga støttet regjeringa.
I 1936 døde kong George V. Han hadde vært politisk aktiv og hadde blitt populær. Edward VIII hadde mindre respekt for konvensjoner, plikt og vanlig moral. Han ønsket å gifte seg med ei amerikansk dame som var skilt selv om den anglikanske kirka ikke ville akseptere ekteskapet. Baldwin prøvde å overtale Edward om å avstå fra dette ekteskapet. Edward gikk av som konge etter mindre enn et år, og det gikk glatt. Bror hans ble kong George VI og viste seg å bli en mer konvensjonell monark. Etter at George VI var blitt konge valgte Baldwin, som hadde blitt 70 år gammel, å trekke seg tilbake, og overlot ledelsen av partiet og regjeringa til den 68 år gamle Neville Chamberlain.
Nå var den internasjonale situasjonen blitt så spent at utenrikspolitikk ble en hovedsak for regjeringa. Likevel la Neville Chamberlain mye arbeid ned i sosiale reformer i de to siste fredsårene. Det ble arbeidet med byfornyelse og det kom en viktig ny lov om fabrikktilsyn og straffeloven ble reformert. Økonomien utviklet seg positivt. Antallet telefoner ble fordoblet i løpet av 1930-årene og antallet biler økte sterkt.
Tweet
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Kilder for dette kapitlet er: