Reformasjonen i Memmingen.

Skrevet av Tor Førde.

Tweet

Det er vanlig å se Luthers 95 teser fra 1517 som begynnelsen på reformasjonen. Vi skal her følge reformasjonen i en tyske by, Memmingen, som Peter Blickle framstiller den i "From the Communal Reformation to the Revolution of the Common Man." Vi skal også se hvordan Memmingen fikk en viktig stilling i det store tyske bondeopprøret i 1525, og hvordan reformasjonen formet kravene til opprørerne.

Reformasjon i Memmingen.

Rundt 1520 var vanlige folk i Tyskland svært opptatt av spørsmål omkring kirkeordninga og sitt forhold til kirka og kristendommen. Blickle refererer en hendelse i et vertshus i byen Memmingen i 1524 der en diskusjon om kirka og prestene og de evangeliske doktrinene hadde ført til så stor uro at en av deltakerne hadde blitt arrestert og stilt for retten. Stemninga hadde blitt så opphetet at man hadde vært redd for at den arresterte skulle bli drept.
Denne situasjonen var ikke utypisk. Kirka og presten ble diskutert overalt der folk møttes, på markedene, i vertshusene og heime.

Memmingen var en fri "Riksby" ("Imperial Free City" på engelsk.) Byen var direkte underlagt keiseren og hadde ingen annen fyrste over seg. Memmingen vedtok derfor sine egne lover og styrte seg selv.

Predikanten Schappeler.

I møteboka fra kommunestyret til Memmingen for 21. august 1521 er følgende innførsel: "For fjorten dager siden holdt predikanten i St. Martin en stygg seremoni der han viste til uro i gatene, og hevdet at det var ulike straffer for fattig og rik, og appellerte til kommunen om å gjøre noe med dette." Seremonien hadde begynt med sosial kritikk og fortsatt med utvikling av politisk teori, rik og fattig er ikke behandlet likt etter byens lover. Bystyret sendte en delegasjon til predikanten, Christoph Schappeler. Schappeler hadde berørt et ømt punkt: hvem hadde den øverste myndighet i byen, bystyret eller kommunen (allmannamøtet)?

Et år senere var kritikken til Schappeler blitt utarbeidet videre. Messene som prestene holdt var uten verdi siden prestene var uvitende og uverdige. De pavelige dekretene var ukristelige bestemmelser. Derfor burde det rene og uforfalskete evangeliet forkynnes, og all praksis vurderes ut fra det.

Christoph Schappeler var født i St. Gallen i 1472. I 1513 hadde han blitt utnevnt til prest i St. Martins, der han hadde ei godt betalt stilling som krevde en god utdannelse. Rundt 1520 var det 130 prester i Memmingen.

Reformasjonens budskap.

Rundt 1520 var Luther begynt å bli kjent over store deler av Tyskland, og enda mer etter Riksdagen i Worms i 1521, der han nektet å gi etter for press fra keiseren og fyrstene. Luther hadde vært plaget av angst og pinefullt opplevd at de vanlige måtene å oppnå kontakt med guddommen på, gjennom kirka og helgenene, ikke holdt for ham. For å oppleve nåden måtte han henvende seg direkte til Gud. Det svaret som Luther ga på spørsmålet om hvordan en skal oppnå nåden kom til å splitte kirka. Luthers svar var enkelt: Dersom man tror på Gud kommer man til ham, da får man Guds nåde. Man trenger ikke å gå veien om kirka og helgenene. Man blir rettferdiggjort ved å tro. Gjennom troen kan man være en rettferdiggjort synder, rettferdiggjort og synder samtidig. Troen oppnås gjennom evangeliene og de hellige skriftene i Bibelen. Nåden, troen og skriftene er lenket sammen. Dette var en stor utfordring til den etablerte kirka, som formidlet nåden gjennom sakramentene og de kirkelige ritualene, som i følge Luther ble overflødige. Paven og det kirkelige hierarkiet ble overflødig. Klosterliv og askese var ingen bedre vei til frelsen enn et virksomt liv ute i verden, siden det var troen og det personlige kristenlivet som var avgjørende. Den verdslige autoriteten var nødvendiggjort av arvesynda. Siden menneskene var født syndige trengte de noen til å styre seg for at de syndige lystene skulle bli holdt i sjakk. Fyrsten skulle utfolde faderlig autoritet.

Det var flere andre reformasjonsledere enn Luther som hadde stor innflytelse på folk, som Zwingli i Zürich. Zwingli skilte seg fra Luther i synet på verdslig autoritet. Luther mente at man ikke burde gjøre motstand mot den verdslige autoriteten siden den var satt der av Gud. Bare i lærespørsmål kunne man være uenig. Zwingli mente at den verdslige autoriteten måtte styre i følge Guds lov. Dersom den ikke gjorde det kunne folk motsette seg den verdslige fyrsten og fjerne ham. Men det måtte skje på en konstitusjonelt riktig måte, ved hjelp av de dertil egnede organer.

Thomas Munster var en tredje reformator. Han flyttet fra sted til sted i Bøhmen, Franken og Øvre Rhinen, stadig på flukt, til han ble en av lederen for det store opprøret i 1525, og senere henrettet samme år. Han ville utrydde alle fyrstene som motsatte seg evangeliet, sa han under rettssaken i 1525.

Alle reformatorene ville ha en annen form for kirke, og de trodde alle på nåde gjennom troen. Men deres forhold til den verdslige autoriteten var ganske forskjellig. Luther anerkjente den fyrstelige autoriteten. Zwingli mente at den måtte vurderes i forhold til hvordan den virkeliggjorde de hellige skriftenes krav. Thomas Munster mente at alt verdslig herredømme burde avskaffes til fordel for et styre etter evangeliene.

Kritikk mot de geistlige i Memming.

Allerede femti år før reformasjonen hadde kritikken mot kirka blitt så sterk i Memmingen at den ble nedfelt i skriftlige kilder. Da hadde beskytteren til St. Martin, som hadde tatt på seg ansvar for å kurere sjelene til menigheten, blitt anklaget for å neglisjere de syke og fattige og for å yte for lite av kirkelige tjenester. Pasientene i et hospital som hørte under St. Martin ville saksøke ham. I 1485 ble Kardinal Johannes Balve, biskop av Albano, beskytter, og han var aldri i Memmingen, men hevet bare lønn for arbeid som han ikke utførte. Dette vakte reaksjoner i Memmingen, og Bernhard Bide skrev et satirisk dikt om forholdet.
I 1494 presenterte bystyret ei lang liste med klager over misforhold i kirka til en representant for paven. Prester gikk rundt i byen om natta bevæpnet og truet innbyggerne. De nektet å betale kommunale avgifter, selv om de brukte den kommunale vannforsyninga, og skatter betalte de ikke. De var stadig i konflikt med byens innbyggere. Denne klagen ser ikke ut til å ha ført fram, for den ble senere framført også for erkebiskopen i Mainz. Men kritikken ble tatt opp av det lokale overhodet for geistligheten, for han satte i gang undersøkelser for å motbevise anklagene. Det ble også klaget over tigging og trusler fra munkene i byen. Klagene hadde økt, og rundt 1520 var det stor misnøye med forholdene i den lokale kirka.

Vinteren 1522-23 var situasjonen i Memmingen svært spent. Christoph Schappeler ville reise fra byen, selv om han både fikk støtte fra bystyret og vanlige folk i anklagene mot misbruk og vankunne hos presteskapet. Men etter et kort opphold i Sveits kom Schappeler tilbake til Memmingen.

I 1523 presset det katolske presteskapet i Memmingen på for at ediktet fra Worms, som forbød spredning av Luthers skrifter og hans doktriner, skulle følges opp. Men bystyret i Memmingen nølte, siden det ikke var noen klar majoritet for dette ediktet i bystyret. Derfor står det i bystyreprotokollen fra 26. juni at hver fikk gjøre som han selv ville i forhold til Luthers skrifter. Mindre enn en måned senere henvendte biskopen i Augsburg, Christoph von Stadion, seg til Memmingen med et brev der han skrev at det var uheldig for byen at Luthers lære ble spredt i byen. Når personer som ikke var i stand til å forstå den teologiske debatten begynte å interessere seg for teologien og Luthers lære ville det komme til alvorlig uro.

Oppegget av biskopens advarsel fikk elleve borgere den konservative sognepresten i Vår Frues kirke i Memmingen til å ta mot et brev som beklaget oppførselen til byens geistlighet og oppfordret til troskap til den nye religionen. Denne gruppen må ha vært kjernen blant Schappelers støttespillere. Den tilhørte middelklassen, noen intellektuelle, få fattige og bare en adelsmann. Tilhengerne av den gamle religionen brakte saken inn for bystyret, som svarte med å appellere om å bevare freden i byen. Men den endelige avgjørelsen i trosspørsmål ble overlatt til hver enkelt, til "hva hver enkelt kunne rettferdiggjøre for Gud og verden". Dermed foregrep bystyret Riksdagen i Speyer sin beslutning fra 1526 om å la stendene avgjøre trosspørsmål etter hva de "kunne rettferdiggjøre for Gud og hans keiserlige majestet."

Skriveren til Memmingens bystyre, Vogelmann, var misfornøyd med den religiøse utviklinga i byen. 27. november 1523 noterte han i bystyreprotokollen at predikanten (Schappeler) hadde kommet tilbake fra Sveits der han hadde møtt Zwingli, og han framfører reformasjonens budskap og får støtte i befolkninga. Vogelmann tror at lutheranerne vil ta over byen. Bystyret skal ha et møte med geistligheten i byen for å få dem til å slutte med å kalle Schappeler for kjetter.

Schappeler stod Zwingli nærmere enn Luther. Men nøyaktig hva Schappelers teologi gikk ut på vet man ikke siden det som er bevart om ham for en stor del er klageskrift fra motstanderne hans, og ellers korte notater. Schappeler ville at det verdslige styret skulle kristnes, følge Bibelens påbud.

Schappeler blir utenrikspolitikk.

Schappeler sin sterke innflytelse fikk biskopen i Augsburg til å handle. I januar 1524 ble Schappeler bedt om å komme til biskopens residens i Dillingen. Schappeler nektet å reise, og ba bystyret i Memmingen om beskyttelse. Memmingen prøvde å gjøre dette til en sak i Riksdagen, uten helt å lykkes, selv om det ble mye oppstuss. Biskopen reagerte med å støte Schappeler ut av kirka, og saksøkte byen for mangel på klar handling i religiøse spørsmål. Dermed var reformasjonen blitt utenrikspolitikk for Memmingen, der byen risikerte å miste sine keiserlige privilegier. Det som var viktigst for Memmingen var å bevare freden i byen. Schappeler hadde så stor støtte i byen at bystyret kunne ikke straffe eller utvise ham. Et annet forhold var at Memmingen var i en situasjon som mange andre byer i Tyskland også var i, med predikanter som gikk inn for å reformere religionen og hadde stor støtte i befolkninga, og et bystyre som stod i klemme mellom befolkninga og Rikets øvrighet. Bystyret valgte å gå mot kirkas øvrighet og støttet Schappeler ved å la ham fortsette som predikant i byen.

Mer om byen Memmingen.

I Memmingen sverget byens øvrighet og handverksmestrene fra 1524 å opprettholde byens rettigheter og friheter, å opprettholde freden og fremme allmennvellet, ved Gud den allmektige. Fram til 1524 hadde de også sverget ved helgenene, men i 1524 ble dette for kontroversielt i byen, og man nevnte ikke lenger helgenene i eden. Byen var splittet, med en klar majoritet for reformasjonen.

I Memmingen hadde en "yrkeskonstitusjon". De forskjellige yrkesgruppene hadde sine organisasjoner, og gjennom dem deltok man i politikken. Til og med adelen deltok i byens styre gjennom sin yrkesorganisasjon. For å kunne arbeide i et yrke måtte man tilhøre dette yrkets organisasjon. Fram til 1347 hadde adelen styrt byen, men da hadde en oppstand forandret dette, og etter oppstanden hadde alle yrkesgrupper fått delta i byens styre. Borgermestre og bystyremedlemmer ble valgt på nytt hvert år, og de kunne bare sitte et år. Bystyret var det viktigste organet, det var der makta i byen var samlet. Det hadde 24 medlemmer. Det var de tolv yrkesorganisasjonene som foreslo medlemmene til bystyret, og hver yrkesorganisasjon hadde like mange representanter i bystyret, altså to fra hver yrkesorganisasjon. "Kommunen", altså de stemmeberettigede, møttes en gang hvert år for å velge representantene og sverge troskap mot det nyvalgte bystyret. Der traff de stemmeberettigede også i fellesskap avgjørelser omkring endringer i konstitusjonen, og tidligere hadde de utøvd domstolfunksjoner.

Siden alle offentlige verv i byen var ubetalte var det bare folk med en solid økonomi som kunne ta på seg offentlige verv. Derfor, og også fordi det midt på fjortenhundre-tallet ble opprettet et "lite" eller "hemmelig" bystyre der bare seks av bystyremedlemmene var med, for å ta seg av utenrikssaker og sensitive saker, var det tendenser til utvikling av et fåmannsvelde. Dette sistnevnte utvalget ble utnevnt av borgermesteren blant bystyremedlemmene.

Memmingens viktigste næringsvei var tekstilproduksjon. Minst tjue prosent av befolkninga levde av å veve. I tillegg kom de som farget og bleket tekstiler og spant etc. Den økonomiske situasjonen til de fleste som arbeidet med tekstilproduksjon ble forverret fra begynnelsen av femtenhundretallet, på grunn av sterk befolkningsøkning som prøvde å skaffe seg underhold blant annet i tekstilproduksjon. Mens vevernes gjennomsnittlige formue i 1450 hadde vært omkring halvparten av gjennomsnittet for Memmingen var den i 1521 redusert til bare en sjettedel. I samme tidsrom vokste andelen av befolkninga uten formue fra 31% til 55%, mens de rikeste hundre borgernes skatteinnbetaling økte fra 74% av totalt innbetalte skatter til 82%. Det skjedde altså ei polarisering, i Memmingen som ellers i Tyskland.

Tradisjonelt hadde verdslige myndigheter ikke hatt myndighet over geistlige. Det hadde betydd at geistlige heller ikke betalte skatter, og at når geistlige begikk forbrytelser skulle de prøves og eventuelt dømmes av geistlige domstoler. I Memmingen hadde dette begynt å bli forandret før reformasjonen. Allerede i 1365 hadde bystyret lagt under seg et hospital som hadde vært drevet av kirka og de landeiendommene som hørte med til hospitalet. Bystyret hadde også skaffet seg innflytelse over klostrene, og de overvåket fromme institusjoner. Bystyret hadde altså påtatt seg et ansvar ikke bare for verdslige forhold, men også for de religiøse tilstandene allerede før reformasjonen.

Uenighet om tienden.

I 1523 sa Schappeler fra prekestolen at man ikke hadde plikt til å betale tiende. En betydelig del av befolkninga betalte tiende siden de også drev jordbruk, og til byen hørte landområder der det ble betalt tiende av jordbruksavlinga. Tienden var ti prosent av jordbruksavlinga, spesielt korn, og siden kornet ga så få foll var det en hard skatt. Rundt Memmingen var tienden større enn avgifta til jordeieren og de verdslige skattene. Schappeler sa at etter Bibelen var man ikke pliktig å betale tiende. I følge Apostlenes gjerninger skulle prestene forsørge seg selv. Tienden var en verdslig oppfinnelse. Den var nå satt ut til oppkrevere og pantsatt eller solgt sånn at de som var ansvarlige for innkreving av tienden tok det meste av det som ble krevd inn, og prestene satt igjen med lite av det som ble krevd inn i kirkas navn. Derfor hadde "den lille tienden" blitt innført på epler og pærer og grønnsaker og griser etc. Likevel, siden de verdslige autoritetene stod bak tienden burde den betales.

Schappeler sine prekener om tienden førte til at mange bønder nektet å betale tiende. Tienden var blant de viktigste inntektskildene for både hospitalet i Memmingen og for kirkene, og en del av tienden gikk til institusjoner langt borte. Derfor insisterte byrådet på at tienden måtte betales, og til sist var det bare en baker ved navn Hans Heltzlin som ikke ville betale. Han ville gå retten med saken. Byrådet arresterte ham. Da dukket raskt flere hundre personer opp på markedsplassen og krevde at Hans Heltzlin ble satt fri, og fikk prøvd sin sak for retten. De krevde at saker angående tiende skulle løses mellom kirka og tiendebetalerne, og byens myndigheter skulle holde seg borte fra dem, og at evangeliet ble forkynt rent og rett. Bystyret diskuterte saken, og der var man redd for at keiseren skulle gripe inn dersom han mente at bystyret hadde mistet kontroll over byen, og at keiserlige tropper og en guvernør utpekt av keiseren ville overta styret av byen.
Mange flere steder i Sør-Tyskland enn Memmingenområdet nektet å betale tiende på denne tida.

Reformasjonen innføres.

Juledagen i 1525 begynte det handlingsforløpet som førte til reformasjonen i Memmingen. Allerede et år tidligere hadde Schappeler begynt å foreta altergang på protestantisk måte. Også i den andre av byens to kirker, Vår Frues kirke, hadde menigheten bedt om at altergang skulle foregå på begge måter. Dersom soknepresten i Vår frues kirke, Megerich, nektet dette, burde han forsvare standpunktet sitt offentlig i en debatt. I jula var folk så oppøste at Megerich ble fysisk angrepet. Etter dette tok borgermesteren Megerich til huset sitt og ga Megerich politibeskyttelse.

Det var klart at det var nødvendig å avholde den ønskede disputasen om hvilken religionsform som skulle brukes i Vår frues kirke. I Tyskland var det vanlig med religiøse disputaser om omstridte religiøse spørsmål. I dette tilfellet var det folkelig press som tvang den fram. Tidligere hadde slike disputaser vært begrenset til universiteter og forsamlinger av lærde og spesielt inviterte, og lukket for allmennheten. Andre januar 1525, i nærvær av byens geistlighet, de fire bydoktorene, en jurist, alle bystyremedlemmene og et utvalgt medlem fra hver av de tolv yrkesorganisasjonene i byen, foregikk disputasen, "i tillit til at Gud den allmektige ville være tilstede i forsamlingen ved den hellige ånd."

Schappeler utarbeidet sine tanker i 24 punkter. Disputasen foregikk gjennom mange dager. Megerich ville ikke gå inn i en teologisk debatt, og støttespillerne hans nøyde seg med å si at teologiske spørsmål hørte heime hos universitetene og i de kirkelige forsamlingene. Etter at Schappeler på den fjerde dagen var ferdig med å framføre sine punkter ble de konservative geistlige bedt om å kommentere punktene, men de ville ikke si noe. De sa at de ville akseptere og følge den beslutningen som bystyret kom med. Resultatet var at den gamle kirkeordninga ble avskaffet, og reformasjonen innført.

Bystyret tok på seg å skaffe til veie bestemmelser for en ny kirkeskikk. En gruppe på fire personer, to jurister og to teologer, fikk i oppdrag å svare på følgende spørsmål:

Meningene var delte i denne gruppa. De rådene som Memmingen fulgte gikk ut på at prestene ble anbefalt å gifte seg. De skulle behandles som vanlige legfolk, med de samme rettigheter og plikter. Midler avsatt til messer skulle konfiskeres til fordel for de fattige. Tienden skulle avskaffes med unntak for det som gikk til helt nødvendige institusjoner. Messene skulle avskaffes og menighetene få høvelige prester. Patronasjerettigheter skulle overføres til bystyret og en gruppe utvalgt fra yrkesorganisasjonene.

Det var bystyret i Memmingen som gjennomførte reformasjonen etter sterkt press fra befolkninga. Reformasjonen i Memmingen sto nærmere Zwingli enn Luther. Christoph Schapeller var nøkkelpersonen, men mange andre mennesker arbeidet for at reformasjonen skulle gjennomføres, og majoriteten av befolkninga i Memmingen støttet den. En annen viktig person var Sebastian Lotzer. Han skrev mange pamfletter for å forsvare og fremme Schappelers arbeid og reformasjonen.

Krav fra landsbygda til Memmingen.

Mens reformasjonen ble gjennomført på en fredelig måte i Memmingen var store deler av Sør-Tyskland og Østerrike i opprør. Klagene mot kirka var mangfoldige. Enda var livegenskap ganske vanlig. En livegen var ufri, han eller hun var en del av den gården vedkommende levde på, som en del av kreaturene, og folk ville være frie. Kirka tvang tusener på tusener av mennesker inn i livegenskap i det kirka krevde at frie mennesker som giftet seg med en av kirkas svært mange livegne måtte, for å få leve sammen med den som en hadde giftet seg med, bli livegen under kirka. Også på andre måter gikk kirka i spissen for å utbre undertrykkelse og ufrihet. Denne kirka ville folk ha bort!

I det området som var underlagt Memmingen var det 25 landsbyer. Folk i disse landsbyene krevde den samme friheten som folk hadde oppnådd i selve Memmingen. De krevde også rett til å hogge det tømmeret og den veden som de trengte. Utmarksrettighetene og rettighetene i allmenningen var tatt fra vanlige folk i Tyskland i de foregående tiårene, så også i Memmingen. Og dette mente folk flest var ulovlig, og det var et viktig ankepunkt mot myndighetene. Men myndighetene hadde mange steder forfalsket lovene og kontraktene sånn at folk mistet hedvunnene rettigheter. Andre anker gikk på at livegenskap måtte avskaffes, og leiene for gårdene måtte ikke økes. Folk forstod at forandringer var på gang, og de ville ha forandringer til det bedre. I Erkheim, en av de 25 landsbyene som var underlagt Memmingen, ble det holdt allmannamøte for å drøfte situasjonen, og et utvalg på sju personer ble satt ned med myndighet til å kunne handle på vegne av landsbyen. Memmingen svarte med å be landsbygdbefolkninga som hørte til under byen om å velge sine representanter som Memmingen kunne forhandle med. Dette ble gjort, og det kravet som først og fremst ble stilt var at det måtte komme lover og regler som var i pakt med Guds vilje. Dette var overraskende, for europeisk lov har aldri vært basert på Bibelen. Grunnen er at i denne tida hadde de gamle lovene og rettighetene blitt så systematisk forfalsket at folk hadde mistet troen på at det gikk an å appellere til dem. Etter denne generelle deklarasjonen lovte bøndene å komme med mer konkrete krav. Og etter noen dager kom de med sine ønsker.

  1. De ønsket myndighet til å tilsette og avsette sine prester selv.
  2. Tiende som ikke hadde sitt grunnlag i Bibelen skulle avskaffes. Tienden ville ikke være nødvendig siden menighetene var rede til å underholde prestene sine selv.
  3. Livegenskap skulle avskaffes. Ufrie mennesker skal ikke finnes, "siden Krist har gjenfødt og kjøpt oss alle med sitt dyre blod, hyrden så vel som keiseren."
  4. Rett til å jakte og å fiske - denne retten hentet de også fra Bibelen.
  5. Tvangsarbeid - arbeidsplikt - skulle reduseres til det nivået som var vanlig før i tida.
  6. Bøter for kriminelle handlinger skulle reduseres til det nivået som før var vanlig.
  7. Tidligere allmenninger skulle tilbakeføres til landsbyene.
  8. Bøndene skulle få lov til å selge avlingene sine som de selv ønsket, og i år med dårlige avlinger måtte leieutgiftene for gårdene reduseres.

Byrådet i Memmingen behandlet klagene ved minst to anledninger. Og byrådet var imøtekommende. Det hadde ikke myndighet til å begrense godseiermyndigheten til fremmede godseiere eller å avsette sokneprester som landsbybefolkninga ikke ville ha. Men det gikk med på å instruere prestene til å forkynne i følge den reformerte lære. Og når prester døde skulle landsbyene få velge sine egne prester. Tiende som gikk til nødvendige institusjoner, som hospital, måtte fortsatt betales, men den skulle være avhendbar. Byrådet var glad for å sette sine livegne fri. Men de måtte fortsatt betale de avgifter og skatter som lå på den jorda de leide. Byens jakt- og skogsrettigheter (rett til å ta ut ved og tømmer) skulle utvides til å gjelde også for de som leide jord av byen. Et av kravene reagerte byrådet negativt på, og det var kravet om å bli fritatt for arbeidsplikt. Siden ingen av byens leilendinger hadde større arbeidsplikt enn to dager årlig, mente byrådet at dette kunne de finne seg. Spesielt tatt i betraktning at i nabolandsbyene var det vanlig med to dager pliktarbeid hver veke. Full bevegelsesfrihet ble garantert alle som bodde i det området som var underlagt Memmingen.

Den imøtekommende holdninga til bystyret i Memmingen førte til at ingen fra det territoriet som var underlagt Memmingen deltok i det store opprøret som var i ferd med å utvikle seg, og der hele øvre Schwaben, som Memmingen var en del av, deltok. Men på grunn av den imøtekommende holdninga som Memmingen hadde vist overfor sine leilendinger kom opprørerne til å se på Memmingen som vennligsinnet, og valgte byen som hovedkvarter for opprøret. Og det stilte byen i en farlig situasjon.

Den konstitusjonelle bondeforsamlinga.

Den 6. mars 1525 samlet omkring 50 opprørsledere fra Øvre Schwaben seg i Memmingen. De representerte mange titusener bønder fra Baltringen, Allgäu og Constance sjøen. Abbeder og munker flyktet bort fra området mens den Schwabiske liga rekrutterte leiesoldater for å knuse opprøret. Initiativet til møtet var tatt av Ulrich Schmid, lederen fra Baltringen. Forberedende drøftinger med den Schwabiske liga hadde gjort det klart at det ville bli vanskelig å komme til enighet. Den Schwabiske liga bestod først og fremst av fyrster fra Schwaben. Det hadde vært foreslått å overføre konflikten til imperiets kammerdomstol, men Schmid avslo dette. Hans målestokk var den "guddommelige lov".

Schmid ønsket å finne teologer som kunne vurdere utarbeide opprørernes krav. I Memmingen ble Sebastian Lotzer sekretær for opprørerne. 7. mars stiftet bøndene fra de tre distriktene "Det Kristne Forbund":
"Til pris og ære for den allmektige og evige Gud fader og til opphøyelse av det hellige evangelium og den guddommelige tro, og til støtte for rettferdighet og den guddommelige lov, er et Kristent Forbund blitt stiftet, til ingens forkleinelse eller ulempe, verken geistlig eller leg, etter som det hellige evangelium kaller på mer broderlig kjærlighet og kristen tjeneste". De meldte fra til den Schwabiske liga om dette.

Etter at forhandlingene var over reiste deltakerne tilbake til distriktene som de kom fra for å informere om og å drøfte den enigheten man var kommet fram til på møtet i Memmingen. Et nytt møte var fastsatt til 15. mars, også det i Memmingen, med tillatelse fra byens myndigheter. Der var det debatt om hvilke personer som skulle velges ut for å vurdere kravene som ble stilt, i lys av Bibelen. Alle de ledende reformasjonsteologene ble foreslått, sammen med noen verdslige fyrster. Til sist kom man fram med ei liste over borgermestrene i Schwaben, med teologene som rådgivere. Dette antagelig etter påtrykk fra bymyndighetene i Memmingen, som ikke gikk ut fra at fyrstene ville akseptere teologene som sannhetsvitner.

20. mars ble det holdt et nytt møte. Opprørerne hadde fått vite at den Schwabiske liga ikke ville delta i en teologisk diskusjon om rettferdigheten i opprørernes krav sett i lys av evangeliene. De hadde også fått vite at den Schwabiske liga ønsket krig.

Grunnen til at denne forsamlinga som møttes i Memmingen kan kalles for ei "konstitusjonell forsamling", altså ei grunnlovgivende forsamling, skriver Peter Blickle, er to dokumenter som ble diskutert og vedtatt: "De Tolv Artiklene" og "Den Føderale Ordning". Disse dokumentene var de eneste fra bondekrigene som ble trykket i så store opplag at de sirkulerte over hele Tyskland. "De Tolv Artiklene" er en forkortelse for "De Rettferdige og Fundamentale Artiklene fra alle bøndene og leilendingene til de geistlige og verdslige herrer, fra de som mener seg undertrykket."

De tolv artiklene:

  1. Kirkesognene bør ha rett til å velge og å avsette sine prester, for bare på den måten kan de sikre forkynnelsen av det rene evangeliet og sikre sjelenes frelse.

  2. Den lille tienden skal avskaffes og den store tienden brukes - etter beslutning i landsbyfellesskapet - til avlønning av presten, fattigunderstøttelse og, om nødvendig, militære utgifter.

  3. Livegenskap skal avskaffes, men andre herrerettigheter kan opprettholdes.

  4. Jakt og fiske skal være tillatt for alle, ikke minst på grunn av den skade som viltet gjør på avlinger. Private fiskerettigheter må understøttes av dokumentasjon.

  5. Skog og utmark skal tilbake leveres til fellesskapet, om områder ikke er lovlig kjøpt. All skog skal administreres av kommunene.

  6. Arbeidstjeneste skal reduseres til et tålelig nivå, ved å bruke sedvane og evangeliet som rettesnor.

  7. Arbeidstjenester man er blitt enig om ved undertegning av leieavtalen (av gård) skal utføres, men ikke tilfeldig økes. Arbeid ut over det man er blitt enige om kan bare kreves utført frivillig, og skal betales for.

  8. De avgiftene som nå kreves er alt for høye og truer familienes livsgrunnlag. Ærlige personer må vurdere de avgiftene som kreves for alle gårder.

  9. Etter som bøtestraffene stadig er økt, bør de føres tilbake til det som var det vanlige nivået.

  10. Tidligere utmarker og allmenninger skal tilbakeføres til landsbyene, så sant det ikke kan dokumenteres at de er solgt.

  11. "Heriot" skal ikke lenger betales, siden det legger en utålelig byrde på arvinger.

  12. Den tolvte og siste artikkelen formaner at den verdslige orden må forsones med Guds ord.

De tolv artiklene var samtidig et sett klager, et reformprogram og et revolusjonært manifest, skriver Peter Blickle. De var et reformprogram siden de ville svekke de føydale rettighetene og styrke det lokale selvstyret, og et revolusjonært manifest siden de siktet mot å skape en ny politisk orden i samsvar med evangeliene, mange av kravene var begrunnet med den "guddommelige lov" og evangeliene.

Den Føderale Orden.

Dokumentet "Den Føderale Orden" satte ikke fram krav eller klager, men et foreløpig rammeverk for den framtidige politiske orden. Forkynnelse av det rene evangeliet var påkrevd av alle predikanter, og avgiftene til øvrigheta var begrenset til krav som hadde en klar begrunnelse i Bibelen. Videre ble det krevd avskaffelse av krig og festninger og borger og adelskapets tjenere. Kontrakter kunne bare inngås med verdslige myndigheter med det kristne forbunds tillatelse. Til sist ble den framtidige konstitusjonen skissert opp. Hver av de tre gruppene (fra Baltringen, Allgäu og Constance sjøen) skulle velge fire rådsmedlemmer og en oberst. Disse femten skulle utgjøre regjeringa, og de skulle stå til ansvar overfor landsbyene og byene.

Disse to tekstene ble den tyske bondekrigens program. I de følgende månedene ble de trykt i mange opplag og spredt over hele Tyskland. Bønder fra mange andre områder sluttet opp om dem. Tekstene ble diskutert over hele Tyskland, også av Luther og i Riksdagen. Luther konkluderte med at klagene var rimelige og rettferdige, men han forbød bøndene å appellere til evangeliene. Luther skrev at evangeliene ikke kan brukes som en oppskrift for å forandre verden, og at man skal adlyde sine verdslige herrer.

Under bondekrigen ble mange klostre og borger angrepet og ødelagt. De var foretrukne mål for bondeopprørerne. Man regner at omkring 100.000 bønder ble drept av de adelige styrkene, mange av de drepte var ubevæpnet. "Bondekrig" er ikke et dekkende uttrykk for oppstanden siden mange av deltakerne ikke var bønder, men byfolk, handverkere eller gruvearbeidere, og til og med flere byer. Selv frie riksbyer som Basel og Strasbourg, Heilbronn og Rothenburg hadde et godt forhold, der hjelp kunne bli gitt, til opprørerne. Til og med erkebiskopen i Mainz, en av kurfyrstene, aksepterte de tolv artiklene. Flertallet av opprørerne var bønder, som også det store flertallet i Tyskland var bønder på denne tida.

Hvordan det gikk videre med Memmingen.

Memmingen hadde åpnet byportene for opprørerne og stilt byens fasiliteter til disposisjon for dem. Siden Memmingen allerede før opprøret hadde innfridd krav tilsvarende de opprørerne stilte, hadde Memmingen hatt fred. Hvordan stilte seierherrene etter nedslaktinga av opprørerne seg til Memmingen?

Memmingen var med i den Schwabiske liga, men Memmingens soldater nektet å gå mot opprørerne. Da den Schwabiske ligas styrker nærmet seg Memmingen i april ble byportene stengt, og det er klart at allmannamøtene hadde sympati for opprørerne. Men bystyret var engstelig. Og i mai sendte det hemmelige utvalget en delegasjon til den Schwabiske liga og inviterte dens tropper til byen. 9. juni kom tropper fra den Schwabiske liga til byen. De fleste som hadde samarbeidet med opprørerne, deriblant Christoph Schappeler, greide å komme seg unna. Fem personer ble henrettet. Ellers skjedde ikke store endringer. Memmingen hadde vist at ved å forhandle med bøndene og ta deres klager og krav på alvor var det mulig å leve i fred.

Til oversikten over alle tekstene


Kilde for dette kapitlet er:


Dette er skrevet av Tor Førde.
Det inngår i et arbeid om Europas historie. 29. mai 2001.