Skrevet av Tor Førde.
Kilder for dette kapitlet er:
De fredelig og vennlige folkene som Columbus hadde møtt er blitt kalt for Taino, de skulle raskt bli utryddet av spanjolene og deres sykdommer og voldsutøvelse. Tainofolket er også blitt kalt arawak, men arawakene levde i Guiana og på Trinidad. På de mindre Antillene levde de mer krigerske karibene, som tainofolket var så redde. Selv om tainofolket raskt ble utryddet overlever noen ord fra språket deres. Det gjelder for eksempel "savanne", "kano", "orkan" (hurricane), "kannibal", "barbecue", og det engelske ordet for hengekøye - "hammock".
Vi vet naturligvis ikke hvor mange mennesker som bodde på de vestindiske øyene da Columbus kom dit. Det har vært gjort mange svært ulike anslag. Las Casas gjettet på at tre millioner mennesker døde på Hispaniola fra 1493 til 1508, noe som vel er overdrevet, skriver Hugh Thomas. I 1519 uttalte dominikanerne at det var 1.100.000 mennesker på Hispaniola da Columbus kom dit. Det er utbredt enighet om at i 1510 var det omkring 35.000 mennesker der. I 1499 trodde Columbus fortsatt at det var mulig å eksportere 4.000 slaver årlig fra Hispaniola. Hugh Thomas tror at man kan gjette på at det var mellom 40.000 og 100.000 mennesker på Hispaniola da Columbus kom dit første gang.
Disse folkene levde vanligvis i store landsbyer med mellom et tusen og to tusen innbyggere. Hver landsby hadde en høvding, eller cacique. Husene var store nok til flere familier. Husene var vanligvis plassert rundt en sentral plass. Høvdingens hus var større enn de andre husene. Både menn og kvinner kunne være høvdinger. Forfedrene ble alltid regnet i kvinnelige slektsledd. Kvinnenes stilling var langt sterkere enn i de fleste andre samfunn som vi kjenner.
Tainofolket var flinke til å arbeide i tre, og også i andre materialer. Landsbyene var gruppert i distrikt og distriktene i regioner, og over dem regjerte en overhøvding. Men han hadde mindre makt over de enkelte innbyggerne enn de lokale høvdingene.
Samfunnet til tainofolket var delt i to klasser. I den laveste klassen var arbeiderne som hadde få rettigheter. Det var ikke slaver hos tainofolket, og det er ganske enestående, skriver Hugh Thomas. Tainoene hadde litt kjennskap til metall og til å bearbeide metall, for de fant gull i elvene og hamret det til plater. De kunne ikke smelte metall, men de handlet med folk i Sør-Amerika som kunne smelte metall. De laget en legering av gull og kopper som de laget smykker av. Taino kunne lage keramikk og de vevet tøy av bomull.
Vanligvis gikk mennene nakne eller brukte lendeklede, og kvinnene hadde skjorter av bomull på seg.
Tainoene hadde et vellykket jordbruk. Da dyrket maniok og søtpoteter og yucca. De dyrket også ananas og peanøtter og pepper og bønner og melongresskar og tobakk, som de røykte som sigarer. De fisket med garn, og hadde ikke alkohol.
Karibene var fiendene til tainofolket. Mens tainoene var fredelige og vennlige var karibene krigerske røvere som plyndret tainoene og kidnappet kvinnene deres. Karibene levde på Guadeloupe og Martinique.
**************************************
Kong João av Portugal mente at det landet som Columbus hadde oppdaget rettmessig tilhørte Portugal, selv om han selv tidligere hadde avslått å hjelpe Columbus. Kong João sendte bud til de spanske monarkene med beskjed om at Portugal oppfattet de områdene som Columbus hadde besøkt som portugisiske. De spanske monarkene sendte også en utsending til Portugal. Han sa at myndighetene i Spania og Portugal burde møtes for å diskutere vanskeligheter som måtte oppstå på grunn av oppdagelsene til Columbus. Utsendingen sa også at Spania truet med represalier overfor enhver som reiste til Vestindia uten tillatelse fra de spanske monarkene, og Spania ventet at på samme måte som Spania respekterte det portugisiske monopolet på å handle i Afrika ventet Spania at dets monopol på Vestindia ble respektert. Spania begynte å bygge opp styrker som kunne settes inn mot portugisiske forsøk på å trenge inn i de områdene som hadde vært besøkt av Columbus.
De spanske monarkene var også i kontakt med paven. Den spanske agenten i Roma, Bernardino de Carvajal, var nevø av kardinal Juan Carvajal, som var en svært hardt arbeidende mann. Bernardino Carvajal ble bedt om å fortelle paven at dersom øyene som Columbus hadde funnet var på samme breddegrad som Kanariøyene hørte de naturlig til Spania. Men dersom det skulle vise seg at det Columbus hadde oppdaget var Atlantis var situasjonen mer usikker. Hvordan kunne man dra ei linje mellom spanske og portugisiske interesser? Columbus foreslo ei linje hundre leagues vest for Azorene, for omtrent der mente han at han hadde opplevd et skifte av klima. På den andre sida av den linje begynte den spanske innflytelsen, ville Carvajal hevde.
Diego López de Haro var Spanias ambassadør i Roma. Han hadde privat kritisert paven for korrupsjon og for å selge embeter og for å fremme krig i Italia. Carvajal krevde at paven bekreftet at Indiene var spansk, og at inntektene fra salget av avlat, som hadde vært intendert å finansiere krigen mot Granada, ble brukt til å omvende de folkene som nettopp var funnet.
Pave Alexander hadde blitt oppflammet av oppdagelsene til Columbus. Den 3. mai 1493 utstedte han et brev om de nye øyene, og neste dag kom han med Inter Caetera Divinae. Der tildelte han alt det som var oppdaget av Columbus til den spanske kronen på den betingelsen at monarkene utbredte den kristne tro i de tildelte land. Spania fikk de samme rettighetene som Portugal tidligere hadde fått i Afrika. De rettighetene som paven ga til Spania ble gitt til Castilla, Aragon var ikke nevnt av paven.
Den fjerde mai kom paven med enda en uttalelse som ikke nevnte Portugal. Paven erklærte også:
Vi gir, innvilger og overdrar alle de land og øyer som er oppdaget, og som vil bli oppdaget, og vil bli funnet mot vest og sør, og lager og konstruerer en linje fra den arktiske polen som er i nord til den antarktiske polen som er i sør. Linjen går i en avstand fra det vi kaller Azorene og Kapp Verde et hundre leagues borte.
Denne avgjørelsen delte verden i to mellom Spania og Portugal. Pave Alexander Borgia stammet fra Valencia, og man tror at det er en grunn til at han ga halve verden til Spania.
Admiral Columbus vendte tilbake fra Barcelona til Sevilla, og hadde med seg en forordning fra 23. mai som fastsatte at ingen hadde lov til å reise til Den Nye Verden uten tillatelse fra monarkene, Columbus eller Juan Rodriguez de Fonseca. Sistnevnte var født i 1451, samme år som både Columbus og dronninga. Han var en erfaren diplomat, og var nylig blitt ordinert som prest. Dronninga ga ham et stort ansvarsområde, og han kom til å dominere Spanias forhold til Den Nye Verden i en generasjon. Han ble den fremste innenfor embetsverket og statens administrasjon som var ansvarlig for forholdet til Indiene.
Columbus ble innvilget en pensjon på 10.000 maravedis per år for resten av livet for å ha oppdaget Indiene. De titlene og privilegiene som han tidligere hadde fått ble bekreftet.
Monarkene henvendte seg til Columbus og tiltalte ham med de store titlene. De mente at det var vesentlig å finne mer land, og å finne et fastland. Og i dokument etter dokument, forordning etter forordning, begynte monarkene å opprette grunnlaget for et nytt styresett i koloniene, en koloniadministrasjon. De utnevnte embetsmenn og rekrutterte bønder og arbeidere og satte opp et eget monopol i Indiene. I dette nye styresettet var Fonseca den sentrale personen.
Monarkene kom med flere instrukser den 23. mai 1493. Columbus skulle med hjelp fra Fonseca forberede en ny flåte, og de skulle samarbeide med Juan de Soria som var blitt utnevnt som regnskapsfører for ekspedisjonen.
Hernando de Zafra, en ledende embetsmann som hadde vært ansvarlig for å sette i verk betingelsen for avslutning av krigen mot Granada, ble pålagt å velge ut tjue pålitelige riddere som skulle følge Columbus til Den Nye Verden. Dette var moderne riddere med moderne utstyr, med lettere rustninger for økt mobilitet. Dette forbauset Columbus, for han fikk andre kommandanter sammen med seg, og, skriver Hugh Thomas, han begynte å se for seg at hans uavhengige kommando ble mindre uavhengig.
Samme dag, den 23. mai, ga monarkene bankieren Francesco Piñelo fra Genova ordre om å være kasserer for ekspedisjonen. Og monarkene beordret Fernando de Villareal og Alonso Guitérrez de Madrid, de nye skattemestrene til Santa Hermandad, begge unge bankmenn, om å gi 15.000 gulldukater som de hadde krevd inn på vegne av Hermandad til Francesco Piñelo til dekning av utgiftene til den nye armadaen som Columbus skulle lede til Den Nye Verden. Monarkene besluttet også å bruke en sum på 1.545.000 maravedis som var blitt konfiskert fra jøder til ekspedisjonen. Juanotto Berardi fra Firenze, som var agent i Sevilla for Bartolomeo Marchionni, ble bedt om å kjøpe en karavelle på mellom 100 og 200 tonn til Columbus.
Den 29. mai mottok Columbus de formelle instruksjonene om en ny ekspedisjon. Dette dokumentet diskuterte både den flåten som skulle sendes og organiseringen av kolonien som skulle etableres på den andre siden av havet. Admiralen skulle kontrollere alle skipene og mannskapet. Han kunne sende dem dit han ønsket. Han skulle utnevne embetsmenn og tjenestemenn. De fleste kolonistene skulle være arbeidere som var betalt av kronen og underlagt Columbus. Det skulle være noen få embetsmenn og ingen kvinner.
Monarkene ønsket at indianerne skulle bli omvendt til kristendommen. De ventet at Columbus og hans menn behandlet indianerne "muy bien e amorosamente" - uten å påføre dem noen ubehageligheter. Enhver som behandlet indianerne dårlig skulle bli hardt straffet.
I dokumentet var det skrevet om behovet for evangelisering og organiseringen av kolonien og bestemmelser om kronens økonomiske monopol, og om lojalitet og lydighet overfor kronen. Ingen skulle ta med seg gull eller noe annet. Det skulle bare kunne gjøres av admiralen selv eller den kongelige skattmesteren, under oppsikt av den kongelige regnskapsføreren. Det ville bli en tollbod i kolonien der alt gods som myndighetene skulle sende fra Castilla skulle lagres. I Cadiz skulle det også opprettes en tollbod som skulle behandle alt som kom fra kolonien.
Den 7. juni kom det instruksjoner til Bernal Diaz de Pisa som var stedfortreder for den kongelige regnskapsføreren, og til Juan de Soria. Bernal Diaz de Pisa ble instruert om å lage fortegnelse over alt som ble sendt i skipene. Han skulle skrive ned fortegnelse over alle personer som reiste og alt gods som ble sendt og mottatt. Han skulle opprette tollstasjonen i Indiene. Handel og jordbruk var hovedoppgaver for ekspedisjonen, selv om gull ikke var glemt.
Mens forberedelsene av ekspedisjonen foregikk var det klart at kongen av Portugal ikke satte pris på den. Det var forslag om en ny delelinje for verden utenfor Europa mellom Spania og Portugal. Og Portugal truet med å sende skip vestover for å okkupere Cuba. Derfor bad Isabella Fonseca og Columbus om å fullføre forberedelsene av ekspedisjonen raskest mulig.
Den 25. september reiste Columbus ut på sin andre ekspedisjon til Indiene.
Denne gangen hadde han med seg sytten skip.
Flåten bestod av fem store skip og tolv mindre skip. Antakelig var det mellom 1.200 og 1.500 mann og noen få kvinner med på ekspedisjonen. Majoriteten av mannskapet var, som i den første ekspedisjonen, fra Niebla og Palos, men det var noen flere baskere med enn i 1492. Noen av de som var med var fra Genova, inkludert bror til Columbus, Diego (Giacomo), som alltid gikk kledd som om han var prest. Flere andre venner av Columbus var med på overfarten.
Regnskapsføreren Bernal Diaz de Pisa var også med på overfarten. Han var utnevnt av monarkene, og slik var ekspedisjonens finanser i monarkenes hender, skriver Hugh Thomas. Thomas skriver at Columbus begynte å bli utmanøvrert. Også andre representanter for monarkene var med ekspedisjonen. Og det var omkring to hundre ubetalte frivillige med. Far og tre onkler til Bartolomé de Las Casas var med på overfarten. De var alle conversos. Hugh Thomas nevner mange andre personer som deltok i ekspedisjonen og som enten kom til å utmerke seg, eller var nært relatert til personer som var eller kom til å bli framstående personer. De fleste av disse var personer som aldri tidligere hadde møtt Columbus.
Det var også prester og munker med på ekspedisjonen; trolig var flere av disse kongelige agenter, skriver Hugh Thomas. Lederen deres var Juan Boil som var en barndomsvenn av kong Ferdinand. Han var munk, og hadde også vært sekretær for kongen og ambassadør i Frankrike og Roma. Han hadde forhandlet med Frankrike på vegne av Spania, og var en betydelig mann. Hugh Thomas skriver at kong Ferdinand hadde agenter i de fleste viktige posisjoner i ekspedisjonen.
Columbus hadde med seg tre av de indianerne som han hadde tatt til fange i 1492, resten av de indianerne som Columbus hadde tatt med seg var døde. Det var kanskje også negerslaver med i ekspedisjonen, og griser geiter, sauer og hester.
De fleste deltakerne i ekspedisjonen var arbeidere som planla å dyrke jorda eller være gullgravere. Las Casas skrev senere at dersom de hadde visst hvilket arbeid de ville få er det tvilsomt at de hadde reist til Amerika. Columbus planla en handelskoloni av den typen Genova hadde opprettet mange steder, og som kunne sende varer og slaver til Europa.
Den 2. oktober kom flåten til Gran Canaria der noen av båtene ble reparert. Flåten stoppet også ved Gomera der det ble kjøpt noen griser, mulesler og kyllinger. Fonseca hadde undervurdert hvor mye mat den store ekspedisjonen trengte.
Den 13. oktober forlot ekspedisjonen Kanariøyene. Columbus valgte en annen kurs til Vestindia enn han hadde fulgt på den første ekspedisjonen, og ville nå komme dit fra sørøst og ikke fra nordøst.
Etter bare tjue dager under seil kom ekspedisjonen til flere øyer. Columbus kalte den første La Deseada, og den andre øya for Dominica, og den tredje for Maria-Galante. Der fant de snart en høvelig ankerplass. En ekspedisjon ble sendt ut på øya for å utforske den, og var borte i mange dager. Da den kom tilbake hadde den kidnappet tolv indianerjenter og to gutter. Disse ble etter hvert sendt til Spania.
Det sies at Columbus på nytt ble forsikret om at det var amazoner på Martinique. De besøkte ikke denne øya. Amazonene ble betraktet som svært farlige. Ekspedisjonen fortsatte til Guadeloupe, der den ankret opp. Der fant de hus med stråtak. Noen innfødte ble tatt til fange. Spanjolene fant noen bein som de trodde var bein av mennesker, og så på dette som et tegn på at de innfødte var kannibaler. Spanjolene fant også klær av bomull og forsyninger og kanoer.
På denne øya ga Columbus ei vakker jente som ble tatt til fange til en annen mann fra Genova, Miguel Cuneo. Han pisket henne for å få sin vilje med henne, og betegnet henne etterpå som en hore. Hugh Thomas skriver at det er den første beretningen om elskov i Den Nye Verden.
Hugh Thomas skriver at disse møtene forteller om hva ekspedisjonen ville komme til å foreta seg.
Ekspedisjonen var på Guadeloupe fra 4. november til 10. november 1493. Den så flere øyer, og landet et sted Columbus kalte San Martin. Der så de en kano med sju personer ombord, fire menn, to kvinner og en gutt. Spanjolene prøvde å ta dem til fange, og det kom til kamp. To av mennene til Columbus ble såret og en drept. Den 14. november fortsatte de til Santa Cruz, som i dag heter Saint-Croix. De gikk ikke i land der, eller på Jomfruøyene, som de også passerte.
Neste dag kom de til den øya som etter hvert ble hetende Puerto Rico. Innbyggerne der flyktet når de så spanjoler.
Til sist kom spanjolene til Hispaniola. De hadde tatt omkring tretti fanger på veien dit. Columbus tenkte på å begynne med slavehandel. Den tjueåttende kom ekspedisjonen til Navidad. Navidad hadde blitt ødelagt og brent ned. I en landsby ved kysten fant ekspedisjonen en del gjenstander fra Navidad. Men alle som hadde vært stasjonert der var borte. En bror av høvding Guanacagri fortalte at spanjolene som hadde vært stasjonert i Navidad hadde begynt å kidnappe kvinner og å røve gull, og det hadde ført til kamp der spanjolene ble drept. Men Columbus trodde at det var kariber som hadde angrepet Navidad. Noen, blant dem Bernardo Boil, ville angripe indianere i området for å ta hevn. Men Columbus nøyde seg med å besøke Guanacagri der han byttet til seg noe gull. Indianerne i nærområdet fortalte at det var indianere fra to andre landsbyer som hadde ødelagt Navidad. Høvdingene i disse to landsbyene het Caonabo og Mayreni.
Tidlig i desember bestemte Columbus seg for å vende tilbake og reise langs den kysten de hadde seilt langs da de kom siden det var fra den retningen de hadde hørt at det var gull. Men dårlig vær hindret reisen i flere veker, og da de endelig gikk i land var de utmattede. Tidlig i januar var de tilbake i Monte Christi.
Columbus og mennene hans kom seg i løpet av kort tid ved å spise yams og lokal fisk. Området der de hadde gjort landgang var ganske tett befolket av medgjørlige tainos.
Columbus begynte å etablere ei bosetning som han kalte for Isabela etter dronninga. Han valgte et sted som lå nært dalen Cibao der det skulle være gull i følge rapporten fra Martin Alonso fra den første reisen. Omkring to hundre hytter ble bygget. Vannet var godt og kom fra ei elv. Columbus planla å grave en kanal fra elva og inn til bosetninga. To leagues fra byen var ei strand med gode havneforhold, og rundt byen var det fruktbare enger. Hugh Thomas skriver imidlertid at stedet som ble valgt for byen var dårlig egnet, og havneforholdene var ikke gode.
Hugh Thomas skriver at Columbus snart viste at han ikke var en brukbar administrator eller guvernør, og at han var ute av stand til å kontrollere eller lede de folkene han var sammen med. Han hadde ingen erfaring i administrasjon av et samfunn og ingen evner som politiker. De folkene som var sammen med ham var tilfeldig utvalgt, og viste stort sett ikke hva de skulle gjøre, men de ventet å motta betaling. Columbus hadde først tenkt å utnytte gullet på Hispaniola ved å gjøre de lokale høvdingene ansvarlige for å levere gull til spanjolene. Dette forutsatte at det var gull på Hispaniola, og at det var enkelt å tvinge de lokale høvdingene til å tvinge sine landsbyer til å utvinne dette gullet. Begge forutsetningene var feilaktige.
Det ble utviklet et dårlig forhold til indianerne. En del spanjoler opptrådte brutalt, blant annet kidnappet de både kvinner og menn for å gjøre dem til slaver.
Her følger vi begivenhetene videre ved å lese om dem i en oversettelse av den biografien som sønnen til Columbus, Hernando Colon, skrev om faren.
Kapittel 51
Begivenheter etter at Isabela ble etablert
Ikke bare var admiralen under for stort tidspress til å skrive ned begivenhetene på den vanlige måten, men han ble også syk og derfor ble det et gap i dagboka hans fra 11. desember til 12. mars 1494.
I denne perioden mens han ikke skrev i dagboka sendte han i løpet av januar Alonso de Hojeda med fjorten mann for å se etter gullfeltene i Cibao, etter å ha ordnet forholdene i byen Isabela. Senere, den andre februar, reiste tolv skip fra den spanske flåten tilbake til Spania under kommando av kaptein Antonio de Torres, en mann med sunn dømmekraft og med tillit hos de katolske suverenene og admiralen. Denne herrene hadde med seg en omfattende beretning om alt som hadde skjedd, en beskrivelse av landet og av det som var påkrevd å gjøre der.
Etter noen få dager vendte Hojeda tilbake, og da han berettet om reisen sin fortalte han at han hadde tilbrakt den andre natta etter at han forlot Isabela ved ei havn som det var noe vanskelig å komme inn i og hadde fra den havna og videre med mellomrom på en league møtt et antall høvdinger som hadde behandlet ham med stor høflighet. Da han fortsatte hadde han på den sjette dagen av reisen kommet til gullfeltene i Cibao, der noen indianere kort tid etter ankomsten hadde vasket fram gull fra ei elv, som de også hadde gjort mange andre steder i den samme provinsen. Han bekreftet at den var veldig rik på gull. Da admiralen mottok disse nyhetene ble han svært glad. Han hadde nå kommet seg fra sykdommen. Han bestemte seg for å gå i land for å undersøke landets natur og for å bestemme seg for hvordan han ville gå fram.
Onsdag den 12. mars 1494 forlot han Isabela og reiste til Cibao med alle de mennene som var i stand til å delta på reisen for å se disse gullfeltene. Men han forlot en solid vakt ved skipene. Columbus hadde ført alle våpen over til det skipet som han var på slik at ingen på de andre skipene skulle kunne gjøre opprør, som mange hadde planlagt å gjøre mens han var syk. For mange hadde kommet med på denne reisen med den ideen at så snart de gikk i land ville de laste seg opp med gull og øyeblikkelig være rike (mens faktum er at der det blir funnet gull tar det mye arbeid, nøyaktighet og flid å vaske det ut). Og siden tingene ikke hadde gått som de ønsket var de misfornøyde. Dette forbitret dem, og de ble også forbitret av arbeidet med å bygge byen. De var også utmattet av sykdom som skyldtes naturen til dette nye landet, klimaet og maten. De hadde i hemmelighet konspirert om å gjøre slutt på admiralens autoritet og ta de gjenværende skipene og vende tilbake til Castilla. Hovedmannen bak komplottet var Bernal de Pisa, som hadde sluttet seg til ekspedisjonen som regnskapsfører for deres katolske majesteter, og da admiralen hørte om komplottet straffet han Pisa bare ved å fengsle ham ombord i skipet av respekt for monarkene. Columbus ville ta ham med til Castilla med ei liste over forbrytelsene hans: både forsøket hans på opprør og visse ærekrenkelser mot admiralen som var skrevet og gjemt på et hemmelig sted.
Etter å ha gjort disse foranstaltningene og latt folk være både på sjøen og på stranda for, sammen med broren Diego, å ta seg av disiplin og sikkerhet i flåten, fortsatte Columbus reisen til Cibao. Han tok med seg alle de redskapene og andre ting som var nødvendige for å bygge et fort for å holde landet i fred og for at de kristne som var ute for å lete etter gull kunne være trygge for at indianerne ikke skulle skade dem.
For å ydmyke indianerne mer og for å ta fra dem alt håp om at de ville kunne gjenta det de hadde gjort med Navidad i hans fravær nå som han var til stede tok admiralen med seg alle de spanjolene han kunne ta med seg. Slik ville indianerne i sine landsbyer se og erkjenne de kristnes makt og innse at dersom de ville skade en eneste av dem som reiste alene i landet så ville det være en stor styrke av menn klare til å straffe dem. Som en større utfoldelse av sin makt da han forlot Isabela og andre steder han kom til satte han sine menn opp i militær formasjon som om de marsjerte til krig fullt bevæpnet med trompetfanfarer og hevede bannere.
Da de marsjerte ut av Isabela krysset han elva som var et geværskudd unna og ei mindre elv som var en league lenger borte, og derfra gikk han for å tilbringe natta ved en landsby tre leagues borte på ei slette med fine flate marker som strakte seg opp til et pass som var to kryssbueskudd høyt og som han kalte Puerto de los Hidalgos til ære for de folkene som hadde gått først for å se om veien var klar. Dette var det første passet som noen gang ble klargjort i Indiene siden indianerne bare gjorde stiene sine så brede at de var brede nok til en mann som gikk til fots. Etter å ha krysset passet kom han til ei stor slette der han marsjerte fem leauges den følgende dagen. Den natta sov han ved ei stor elv som mennene hans krysset i store og små kanoer. Denne elva som han kalte Rio de las Canas rant ut i sjøen i nærheten av Monte Christi.
På reisen passerte han mange små indianerlandsbyer med runde hus med stråtak. Dørene er så lave at man må bøye seg for å gå inn. Når de indianerne som admiralen hadde med fra Isabela gikk inn i disse husene tok de hva som helst som de hadde lyst på og eierne viste ikke noe tegn på sinne. De syntes å ha alle eiendelene sammen. På samme måte når en av indianerne gikk bort til en kristen tok indianeren fra ham det han ønsket i den tro at det var liknende skikker blant oss. Men de ble raskt revet ut av villfarelsen når de så at dette ikke var tilfelle. I løpet av reisen passerte de kristne gjennom skoger fulle av de vakreste trær, blant dem så de ville vintre, aloetre, ville kaneltre og noen andre som bærer frukt som fiken; de har veldig solide stammer og lauv som epletrær og er sagt å produsere scammony, som er ei rensende olje.
Kapittel 52
Admiralen marsjerer til Cibao der han finner gullfeltene og bygger fortet Santo Tomas
Fredag den 14. mars forlot admiralen Rio de las Canas, og ei league og ei halv videre fant han ei anna stor elv som han kalte Rio del Oro siden de plukket opp litt gull fra elva da de krysset den. Da de kom fram til den andre sida av elva etter noen vanskeligheter kom de til en stor landsby, og et stort antall av innbyggerne raste ut av den og inn i skogen; resten forskanset seg inne i husene sine. De barrikaderte dørene med stokker som var satt i kryss som om dette utgjorde et stort forsvar og ville hindre at noen gikk inn. Etter deres skikk vil ingen gå inn ei dør som er merket på denne måten, for de har ikke dører av tre eller andre materialer som de kan stenge seg inne med og disse stokkene ser ut til å være tilstrekkelige. Herfra fortsatte admiralen til en annen vakker elv som han kalte for Rio Verde. Breddene dens var dekket med runde skinnende små steiner. Her tilbrakte han natta.
Da han fortsatte reisen neste dag passerte han gjennom noen store landsbyer der innbyggerne også hadde barrikadert dørene med stokker satt i kryss. Siden admiralen og mennene hans var trette tilbrakte de neste natt ved foten av et pass som han kalte Puerto de Cibao, omkring elleve leagues fra det første fjellpasset som han hadde gått gjennom. Landet er i det hele flatt og veiens alminnelige retning er mot sør. Neste dag fulgte de en sti som hestene hadde vanskelig for å ta seg fram på. Admiralen sendte noen mulesler tilbake til Isabela for å hente vin og brød for de begynte allerede å bli fri for mat og reisen viste seg å bli lang. Anstrengelsene ble økt ved at de ikke var vant til å spise maten til indianerne, som folk gjør i dag. De finner nå indianernes mat lettere å fordøye og mer passende til klimaet enn den maten som kommer fra Spania, selv om den ikke er så nærende.
Søndag den 16. mars vendte mennene tilbake med mat og admiralen gikk inn i distriktet Cibao, etter å ha passert gjennom fjellene. Cibao er et ujevnt terreng fullt av steiner og med strekninger med gras og med mange elver der det finnes gull. Etter hvert som de gikk lenger ble landet mer fjellendt og ujevnt, og i elvene fant de litt gull. For, som admiralen sa, regnet vasket det ned fra fjelltoppene i små grann. Denne provinsen er like stor som Portugal og ut gjennom den er det mange gullfelt og det er mye gull i elvene. Men i alminnelighet er det få trær, og disse finnes på elvebreddene. De fleste av dem er furuer og palmer av forskjellige sorter.
Som det har blitt nevnt hadde Ojeda allerede reist gjennom dette landet, og fra ham hadde indianerne fått nyheter om de kristne. Slik var det at overalt der admiralen kom gikk indianerne ut for å ta mot ham med gaver av mat og gull som de hadde samlet da de hørte hva det var han kom for. Etter å ha reist atten leagues fra Isabela, og siden landet som han hadde reist gjennom hadde vært svært uframkommelige, ga admiralen ordre om at det skulle bygges et fort på et sterkt og behagelig sted. Dette fortet kalte han Santo Tomas. Det skulle dominere regionen med gullfeltene og bli et sikkert sted for de kristne.
I dette fortet stasjonerte han Pedro Margarit, som var en mann med stor autoritet, og femtiseks mann. Blant dem var eksperter i alle handverk som var nødvendige for å bygge fortet. Det ble bygget av tømmer og jord, sterke nok materialer til å motstå et hvilket som helst antall indianeren som måtte angripe. Her grov de i grunnen for å så korn og da de samlet steiner for å kante grøftene fant de på ei dybde av seks fot reir som var laget av leire og strå og der det lå tre eller fire runde steiner som liknet på egg og som hver var på størrelse med en appelsin og som syntes å ha blitt laget med et eller annet formål, som ei kanonkule. De ble svært forbauset over dette. I elva som renner ved foten av åsen der de hadde bygd fortet fant de noen vakre marmorsteiner av ulik farge og noen biter av jaspis.
Kapittel 53
Admiralen vender tilbake til Isabela og finner hele landet svært fruktbart
Da admiralen hadde gjort alt som var mulig for å sikre styrken til fortet vendte han på torsdag den 21. mars tilbake til Isabela, og da han nådde Rio Verde møtte han mulesler som kom med mer mat. Han var ikke i stand til å krysse elva på grunn av sterkt regn og ble værende på den andre siden, og sendte maten til fortet. Samtidig så han etter vadesteder der han kunne krysse Rio del Oro, som er større enn Ebro, og stoppet i noen dager i indianerlandsbyer og spiste maniokbrød og pepper, som var både godt og billig. Lørdag den 29. mars kom han tilbake til Isabela der de hadde dyrket meloner som var modne nok til å bli spist, selv om de bare hadde blitt plantet to måneder tidligere. Agurk hadde også vokst på tjue dager og en mild vin fra landet hadde produsert store mengder gode druer, selv om plantene ikke var ferdig utvokste.
Neste dag, 30. mars, samlet en bonde hvete som hadde blitt sådd ved slutten av januar. De samlet også erter som var større enn den sorten som frøene var blitt hentet fra. Frøene fra alle plantene som de sådde kom opp i løpet av tre dager og på den tjuefemte dagen var de ferdige til å bli spist. Fruktsteiner produserte frøplanter og vin klatretråder i løpet av sju dager, og umodne druer kunne bli samlet etter tjuefem dager. Sukkerrør spiret også på sju dager. Alt dette kan tilskrives at klimaet var så mildt, og det liknet mye på klimaet i vårt eget land, som er kjølig heller enn hett, men også regnet i disse områdene, som er veldig kaldt, lett og godt for veksten.
Admiralen var glad over naturen og klimaet og fruktbarheten og folket i landet. På tirsdag 1. april kom det imidlertid en budbringer sendt av Pedro Margarit fra fortet Santo Tomas med nyheter om at indianerne i distriktet flyktet fra landsbyene og at en høvding - cacique - som het Caonabo forberedte seg til å brenne ned fortet. Men admiralen visste at indianerne var noen feiginger og brydde seg ikke mye om disse ryktene, spesielt siden han hadde tillit til hestene som indianerne var svært redde for. Indianerne trodde at hestene ville ete dem. De fryktet faktisk hestene så mye at de torde ikke gå inn i en bygning der det var en hest. Men som en ekstra forsikring bestemte admiralen seg for å sende flere menn og mer mat, for han ville reise med de tre karavellene som var tilbake for å oppdage fastlandet, og mente at det var klokt å sikre fullstendig fred og trygghet på øya. På onsdag den 2. april sendte han sytti mann til fortet med mat og ammunisjon, tjuefem av dem til forsvar og resten for å hjelpe med bygging av en ny vei, for det var vanskelig å ta seg fram over vadestedene ved elvene på den opprinnelige veien.
Disse mennene satte i vei, og mens skipene ble gjort klare for en ny oppdagelsesferd viet admiralen seg til den nødvendige planleggingen av byen som han grunnla. Han delte den inn i gater med en høvelig sentral plass og forsøkte å bringe elva til den i en bred kanal, og for å få dette til ville han bygge en dam som kunne drive møller. For siden byen lå nesten et kanonskudd borte fra elva ville det ha vært vanskelig for befolkninga å hente vann over en slik stor avstand, spesielt siden de fleste var svært svake og utmattet av den tynne lufta, som ikke passet for dem. De led faktisk av ulike sykdommer, og de hadde ikke andre forsyninger fra Spania enn kjeks og vin siden kapteinene på skipene ikke hadde sett etter lagrene, og de holdt seg dårligere i dette landet enn i vårt. Og selv om de mottok store mengder forsyninger fra indianerne var de blitt sterkt uenige med dem siden de ikke var vant til dem. Av denne grunn hadde admiralen bestemt ikke å la mer enn 300 mann være tilbake på øya, og å sende resten tilbake til Castilla, siden han betraktet dette antallet tilstrekkelig til å holde den i fred og lydig til de katolske suverenenes herredømme. Og siden kjeksene var brukt opp ved denne tid, og de hadde hvete men ikke mel, bestemte han seg for å bygge ei mølle, men det var ikke et høvelig elveløp som kunne drive mølla i en avstand på en og en halv league fra byen.
For å få arbeiderne til å arbeide raskere med dette arbeidet og andre oppgaver begynte admiralen selv å overvåke dem, for de prøvde alle å unngå å arbeide. Han bestemte seg for å sende alle som var arbeidsdyktige med unntak for mesterhandverkerne og arbeiderne for å marsjere gjennom Vega Real for å pasifisere og slå frykt i indianerne og også for gradvis å venne mennene sine til den lokale maten, siden de lagrene de hadde hatt med fra Castilla ble stadig mindre. Han ga Hojeda kommandoen over denne styrken fram til den kom fram til Santo Tomas, der han skulle overlevere den til Pedro Margarit, som skulle føre den på en videre marsj gjennom landet. Hojeda skulle da bli tilbake som kommandant over fortet fordi han var blitt utmattet den foregående vinteren da han utforsket provinsen Cibao (som i indianernes språk betyr "steinet").
Hojeda forlot Isabela på onsdag den 9. april på vei mot Santo Tomas med alle de mennene som han hadde fått kommandoen over (mer enn 400). Og umiddelbart etter å ha krysset Rio del Oro fanget han høvdingen i distriktet og en bror og en nevø og la dem i jern og sendte dem til admiralen. Han tok også en av de andre høvdingene deres og kuttet et av ørene av ham midt i landsbyen hans på grunn av behandlingen hans av tre kristne som hadde vært på vei fra Isabela til Santo Tomas. Denne høvdingen hadde gitt de kristne fem indianere som skulle bære klærne deres over elva, og da de kristne var halvveis over hadde indianerne løpt tilbake til landsbyen som de kom fra med klærne deres, og høvdingen hadde ikke straffet dem, men beholdt klærne og nektet å levere dem tilbake. Høvdingen som regjerte på den andre sida av elva stolte imidlertid på de tjenestene som han hadde ytt til de kristne, og bestemte seg for å følge fangene til Isabela for å be admiralen om nåde for dem. Admiralen mottok ham høflig og ga ordre om at indianerne skulle dømmes til døden ved offentlig proklamasjon. Den gode høvdingen gråt ved synet og livet deres ble gitt til ham, og de skyldige indianerne lovte at de aldri mer ville begå noen annen forbrytelse.
Ikke før hadde admiralen satt disse indianerne fri så kom en mann til hest fra Santo Tomas med dårlig nytt. Da han passerte gjennom landsbyene til høvdingen som var tatt til fange fant han at denne mannens undersåtter hadde tatt fem kristne som hadde vært på vei fra Santo Tomas til Isabela. Da han plutselig kom ridende hadde han skremt indianerne og befridd de fem kristne fangene, og skremt mer enn 500 innfødte på flukt og såret to av dem i forfølgelsen. Han sa at da han nådde den andre sida av elva så han at indianerne kom tilbake for å angripe de kristne, men da de så hesten hans hadde de på nytt løpt bort, skremt for at kreaturet kanskje kunne fly over elva.
Kapittel 54
Etter å ha organisert tingene på Hispaniola satte admiralen avgårde for å utforske øya Cuba, som han antok var fastlandet
Da admiralen hadde besluttet å reise for å utforske fastlandet dannet han et råd som skulle ta hans plass og styre øya for ham. Rådet bestod av hans bror Don Diego Colon, med tittel president; fader Buil og Pedro Hernandez Coronel, en magistrat fra Baeza, og Juan de Lujan, en herre fra Madrid og tjener til de katolske suverenene.
For at folket skulle ha nok mel la han stor vekt på å få mølla ferdig, selv om regnet og flommen i elva gjorde det svært vanskelig. Admiralen sa at dette regnet var årsak til fuktigheten, og følgelig til fruktbarheten til denne øya, der trærne var så vidunderlig rike at spanjolene forsatt spiste frukt fra dem enda det var i november. De produserte faktisk ei avling i denne måneden, og fra dette konkluderte admiralen at de bar to avlinger i året. Hvete og gras bærer blomster og frukt sammenhengende, og gjennom hele året finnes fuglenes reir i trærne med egg og unger. Den alminnelige fruktbarheten på øya var så stor at det hver dag kom nyheter om friske rikdommer. For hver dag kom menn tilbake fra ulike deler av øya med nyheter om gruver som hadde blitt oppdaget, og i tillegg ble beretninger gitt av indianerne om store mengder gull som kunne finnes i ulike deler av øya.
Men admiralen var ikke fornøyd med dette, og bestemte seg for å gjenoppta oppdagelsene sine langs kysten av Cuba. Han var usikker på om det var ei øy eller ikke. Han satte avgårde med tre skip på torsdag den 24. april, og heiste seil straks etter middag og ankret om natta opp ved Monte Christi, vest for Isabela. På fredag nådde han fram til havna til Guacanagari, og trodde at han ville møte høvdingen der. Men Guacanagari flyktet i redsel så snart han så skipene. Undersåttene hans uttalte at han snart ville komme tilbake, noe som ikke var sant. Admiralen ville ikke stoppe for annet enn viktige årsaker, og fortsatte lørdag 26. april mot øya Tortuga. Han passerte øya om natta i stor stillhet og med alle seilene oppe. Sjøen var småkruset på grunn av strømmene. Neste dag blåste vinden fra nordvest og strømmen kom fra vest, og han ble tvunget til å vende tilbake østover og ankre opp i elva Guadalquivir, på den samme øya, for å vente på en vind som motvirket strømmene. Både da og under den forrige amerikareisen hadde han møtt sterke strømmer som gikk mot øst i disse områdene.
På tirsdag den 29. april, i godt vær, nådde han havna San Nicolas og seilte fra den til Cuba. Der begynte han å følge den sørlige kysten. Da han hadde seilt en league forbi Cabo Fuerte kom han inn i ei stor bukt som han kalte for Puerto Grande. Innseilinga var veldig dyp og 150 meter bred. Her kastet han anker og de lagde et måltid av fisk og huitas, som indianerne hadde mye av. Neste dag, som var første mai, seilte han videre langs kysten, og der fant han svært bekvemmelige havner og vakre elver og svært høye tredelte åser, og i sjøen fant han store mengder av det sjøgresset som han hadde møtt i oseanet på veien til og fra Spania. Mens han seilte langs kysten kom mange innfødte ut til skipet i kanoer, og trodde at folket vårt hadde kommet fra himmelen. De brakte oss brød, vann og fisk, som de ga oss med glede, og spurte ikke om å få noe igjen. Men for at de skulle være fornøyde ga admiralen ordre om at det skulle bli betalt for alt og ga dem glassperler, bjeller og sånne ting.
Kapittel 55
Admiralen oppdager øya Jamaica
På lørdag 3. mai besluttet admiralen å seile fra Cuba til Jamaica. Han ville ikke passere øya uten å ha oppdaget om rapportene om at det var mye gull der var riktige. Og i godt vær så han Jamaica neste dag enda mens han var halvveis. På mandag ankret han opp nær ved øya og den virket som den vakreste øya han hadde sett i Indiene. Et forbausende stort antall innfødte kom ut i store og små kanoer.
Neste dag ønsket han å undersøke havna, og admiralen seilte langs kysten mens båten var ute og loddet dybden ved innseilinga til havna. Mange kanoer kom ut med bevæpnede menn for å forsvare øya, og båten måtte vende tilbake til skipet, ikke så mye av frykt som av uvilje mot å skape uvennlige forhold. Men siden de innså at dersom de virket redde ville de øke stoltheten og selvtilliten til de innfødte snudde de mot ei anna havn på øya som admiralen kalte for Puerto Buono. Og da indianerne også derfra kom ut i kano og kastet spydene sine skjøt mannskapet i båtene en så voldsom salve med kryssbuene sine at de innfødte ble nødt til å trekke seg tilbake med seks eller sju sårede. Straks kampene var over kom store antall kanoer fredelig ut fra nabolandsbyer og fraktet med seg mat og andre ting til salg og byttehandel. De ble byttet mot småting.
Da vinden blåste mot kunne admiralen ikke seile så langt som han ønsket, og på torsdag 13 mai besluttet han å vende tilbake til Cuba for å følge dens sørlige kyst. Han var bestemt på ikke å vende tilbake før han hadde seilt seks hundre leagues og blitt sikker på om det var ei øy eller fastland.
Akkurat som skipet satte til sjøs kom en svært ung indianer ut og sa at han ville reise til Castilla. Han ble fulgt av mange av sine slektninger og andre folk i kanoer, og de bad ham innstendig om å vende tilbake til øya. Man de kunne ikke overtale ham. For å unngå tårene og bønnene til brødrene sine gjemte han seg et sted der ingen kunne se ham. Admiralen var forbauset over indianerens utholdenhet, og ga beskjed om at han skulle bli godt behandlet.
Kapittel 56
Admiralen vender tilbake fra Jamaica og følger kysten av Cuba i den tro at det er fastlandet
Da admiralen forlot Cuba onsdag den 14. mai nådde han et nes som han kalte Santa Cruz på kysten av Cuba. Mens han fulgte kysten av Cuba kom det en sterk tordenstorm med fryktelige lyn som satte ham i stor fare. Vanskelighetene ble økt ved de mange grunnene og de trange kanalene som han fant. Han ble tvunget til å søke sikkerhet fra disse to farene som krevde motsatte remedier. For å beskytte seg mot stormen skulle han ha senket seilene, og for å komme seg ut fra grunnene skulle han ha holdt dem oppe. Dersom disse vanskelighetene hadde fortsatt i åtte eller ti leagues ville han ikke ha unnsloppet.
Men verst av alt var at etter hvert som de seilte lenger nord- og nordøstover langs kysten fant de stadig flere små øyer og holmer og skjær. Selv om de så store trær på noen var resten sandbanker som knapt stakk over vannet. Disse holmene var omkring en league i omkrets, noen større og andre mindre. Etter hvert som de kom nærmere Cuba ble disse holmene større og vakrere. Siden det ville ha vært nytteløst og vanskelig å gi navn til hver av disse holmene kalte admiralen dem samlet for El Jardin de la Reina. Men om de så mange øyer den dagen så de enda flere den neste dagen og de var jamt over større enn øyene de hadde sett tidligere. De lå ikke bare mot nordøst, men også mot nordvest og sørvest. Den dagen så de så mange som 160 av disse holmene, som var skilt fra hverandre av en dyp kanal som skipet seilte gjennom.
På noen av disse øyene så de traner av størrelse med de i Spania, men skarlagensrøde av farge. På andre så de mange skilpadder og skilpaddeegg som er som høneegg. Skilpaddene legger eggene i hull som de lager i sanden. De dekker disse og forlater dem til heten fra sola klekker eggene. De så også kråker og gjess på disse øyene og store mengder små fugler som sang svært søtt, og luften som blåste fra land var så myk at det virket som om de var i en rosehave full av de mest vidunderlige dufter i verden. Likevel var det ekstremt farlig å navigere for kanalene var så mange at det tok dem lang tid å finne veien ut.
I en av disse kanalene så de en kano med innfødte fiskere som virket rolige og uforstyrret. Ubevegelige ventet de mens båten nærmet seg, og da båten kom nær ga fiskerne tegn til den om å vente litt til de var ferdige med å fiske. Måten de fisket på virket så merkelig på våre menn at de ventet. Deres metode er slik: De binder ei snor til sporen på bestemte fisker som vi kaller "remora" og sender disse etter de andre fiskene. Denne remora har en flekk på hodet som strekker seg ned langs ryggraden, og med den flekken fester remoraen seg til en hvilken som helst annen fisk som kommer nær den. Når indianeren kjenner at den andre fisken har satt seg fast drar han inn snøret og får de to fiskene inn sammen. Og våre menn så at fiskerne dro inn ei skilpadde som fisken hadde festet seg til. De fester seg vanligvis til nakken til byttet siden de på denne måten er sikre på å unngå å bli bitt. Jeg har sett dem henge fast på store haier på denne måten. Etter at indianerne i kanoen hadde dratt skilpadda ombord kom de fredelig til båten vår for å få vite hva vi ville.
Da de kristne ville at indianerne skulle bli med til skipet fulgte de med. Der ble indianerne høflig behandlet av admiralen. Han lærte av dem at det var et stort antall øyer i sjøen. De tilbød de kristne alt de hadde, men admiralen ville ikke ha annet enn fisken som de hadde fanget, for de hadde ikke annet enn garn, fiskekroker og vannbeholder for drikkevann. Han ga dem noen små gjenstander og sendte dem avgårde og fortsatte på kursen sin. Men han ville ikke følge den mye lenger siden han nå begynte å bli fri for forsyninger. Dersom han fortsatt hadde hatt store forsyninger ville han ikke ha vendt tilbake til Spania utenom gjennom Østen.
Admiralen var utmattet både av dårlig mat og fordi han ikke hadde hatt klærne av seg eller sovet i køya sin siden han forlot Spania til 19. mai. Og da han skrev dette hadde han vært søvnløs i åtte netter på grunn av alvorlig sykdom. På tidligere reiser hadde han gjennomgått alvorlige vanskeligheter, men på denne reisen var de dobbelt så harde på grunn av det store antallet øyer som han seilte mellom. De var så mange at på onsdag 20. mai så han 71 øyer for første gang og i tillegg mange som kom fram i solnedgangen i vest-sørvest. Disse øyene og grunnene er svært farlige siden de er så mange for de kommer fram på alle sider, men enda mer på grunn av den tette disen som kommer hver kveld og dekker den østlige himmelen. Disen truer med å komme sammen med storm og følges av alvorlig torden og lyn, men når månen står opp forsvinner dette, og brytes delvis opp i regn og vind. Dette skjer så vanlig i disse områdene at ikke bare forekom det hver kveld under admiralens sjøreise, men jeg så det også selv ved disse øyene i året 1503 på vei tilbake fra oppdagelsen av Veragua [på den fjerde reisen]. De fremherskende vindene om natta er fra nord, siden det blåser ut fra øya Cuba, og når sola har stått opp forandres det til øst og følger sola til det blåser fra vest ved solnedgang.
Kapittel 57
Admiralen går gjennom vanskeligheter og farer når han seiler mellom øyene
Admiralen fulgte sin kurs mot vest mellom store antall øyer, og på tirsdag 22. mai kom han fram til ei som var litt større enn de andre. Han ga den navnet Santa Marta. Det var en landsby på denne øya, men da de gikk i land fant de at alle indianerne hadde forlatt den. Det eneste de fant i husene var fisk, den eneste maten til disse indianerne, og et antall hunder som også levde av fisk. Så admiralen forsatte reisen sin nordøstover mellom mange andre øyer, der det var mange fugler og hunder og store mengder sjøgress av samme type som de hadde funnet tidligere. Admiralen var sterkt utmattet av å måtte styre blant alle disse øyene og grunnene, for ikke før hadde han satt kursen mot vest så måtte han svinge enten nord eller sør etter hvordan kanalen gikk. Til tross for all hans nøyaktige lodding av dybden og utkikk fra riggen for å observere dybden gikk skipet ofte på grunn, noe som var uunngåelig siden det var så mange grunner overalt.
Likevel, ved å seile på denne måten kom han enda en gang til Cuba der han gikk i land og hentet vann, som det var blitt lite av. Selv om stedet der han gikk i land var for tett skogkledd til å lete etter landsbyer møtte en sjømann som gikk med kryssbuen ut i skogen for å drive jakt tretti indianere som var bevæpnet med de vanlige våpnene, det er spyd og stokker som de kaller for macanas. Sjømannen rapporterte at han hadde sett en av dem som bar en hvit drakt som nådde ned til knærne og to andre som hadde drakter som gikk ned til bakken. Alle tre var like hvite som vi er selv. Men han hadde ikke vært i stand til å snakke med dem, for han ble redd siden de var så mange og hadde derfor begynt å rope til de han var i følge med og indianerne hadde flyktet.
Selv om admiralen sendte folk på land neste dag for å oppdage om denne historien var sann var de ikke i stand til å gå mer enn en halv league på grunn av at trærne og vegetasjonen stod så tett og siden kysten var full av gjørmestrekninger som gikk fra strendene og opp i åsene og fjellene, som reiste seg to leagues inne i landet.
De seilte videre, og ti leagues lenger vest så de hus på stranda og fra dem gikk noen kanoer ut med vann og mat av det slaget som disse indianerne spiser til de kristne, som betalte for det. Admiral grep en av disse indianerne og sa til ham og kameratene hans gjennom en tolk at så snart han hadde vist spanjolene kursen deres og gitt dem noen opplysninger om landet skulle de sette ham fri og la ham gå. Indianeren var ganske fornøyd med dette og fortalte admiralen som et faktum at Cuba var ei øy og at kongen på den vestlige delen bare snakket til undersåttene sine med tegn som de adlød. Indianeren sa at vannet var grunt og fullt av øyer hele veien langs kysten, noe som viste seg å være tilfelle. Den neste dagen, som var 11. juni, måtte admiralen la skipet bli tauet for å få det fra en kanal til den neste, som var dypere. Skipet måtte taues med reip over en sandbanke der det ikke var ei favn dypt, og den var to skipslengder bred. Da de kom nærmere til Cuba på denne måten så de skilpadder som var tre til fire fot lange i så store antall at de dekket sjøen. Etterpå, ved solnedgang, så de en flokk fugler som var så stor at himmelen ble mørk. De fløy mot øya fra den åpne sjøen og slo seg ned et lite stykke inne i landet. Forskjellige typer duer og andre typer fugler ble også sett. Og neste dag kom en slik sverm av sommerfugler ut til skipet at de fylte luften. De var der hele dagen, men ble oppløst om kvelden av et sterkt regnskyll.
Kapittel 58
Admiralen vender tilbake mot Hispaniola
De så at kysten av Cuba strakte seg mye lenger mot vest og at det var ekstremt vanskelig å navigere på grunn av det store antallet øyer og grunner som var overalt. Siden det begynte å bli slutt på maten bestemte admiralen at de ikke skulle fortsette reisen som den var intendert. På fredag den 13. juni besluttet han å vende tilbake til Hispaniola og byen som han hadde forlatt, fortsatt knapt påbegynt. For å ta med vann og ved gikk han inn til øya Isla de Evangelista som er tretti leagues i omkrets.
Da han hadde tatt ombord alt som han trengte satte han kursen sørover i håp om å finne en bedre vei ut i den retningen. Han valgte den kanalen som virket renest og fulgte den i noen leagues, men fant den blokkert. Dette skremte mannskapet og gjorde dem deprimert, for de fant seg nesten fullstendig omringet av grunner og uten mat. Men admiralen var utholdende og tapper, og så at mannskapet var i en svak tilstand, og sa med tilsynelatende optimisme at han takket Gud for at han tvang ham til å vende tilbake den veien som han hadde kommet siden de dersom de hadde fortsatt langs den kursen som de hadde holdt kunne ha kommet inn i farvann som det ville ha vært svært vanskelig å komme ut av. De kunne da ha kommet til å lide så sterkt av matmangel og skipet kunne ha blitt så sterkt skadet at de ikke ville ha vært i stand til å seile tilbake, som de nå lett kunne gjøre. Slik ble alle trøstet og fornøyde og han vendte tilbake til øya Evangelista, der han nylig hadde tatt ombord vann.
På onsdag 25. juni seilte han herfra mot nordvest i retning mot noen bestemte holmer som de hadde sett fem leagues borte. Litt videre på veien kom de inn i en sjø så fulle av grønne og hvite flekker at det syntes som en stor grunne, selv om det faktisk var tre favner dypt. Han seilte gjennom dette i sju leagues til han kom til en annen sjø så hvit som melk, som uroet ham sterkt, for vannet var svært uklart. Denne sjøen forbauset alle. Den virket for alle som så den som bare grunner uten tilstrekkelig dybde for skip, selv om den var tre favner dyp. Etter å ha seilt gjennom denne i fire leagues kom han til en annen som var svart som blekk, og den hadde en dybde på fem favner, og han seilte gjennom den til han kom fram til Cuba.
Derfra seilte han østover med bare svake vinder, gjennom kanaler mellom sandbanker. Den 30. juni, mens han skrev i loggen, gikk skipet på grunn så voldsomt at de ikke kunne dra det av med hjelp av ankrene eller kabler. Men ved Guds nåde var de i stand til å taue skipet av etter bauen, selv om det var påført stor skade etter å ha slått inn i sanden. Etter at de endelig kom seg av grunnen ved Guds hjelp seilte han, i den utstrekning vinden og grunnene tillot det, gjennom sjøer som fortsatte å være hvite og hadde en dybde på to favner, som verken økte eller ble mindre med unntak for når de kom nært til en eller annen av bankene, der det knapt var noen dybde. I tillegg til disse vanskelighetene møtte de hver dag ved solnedgang voldsomme regnskyll som blåste ned fra åsene på den andre sida av lagunene som grenset opp til sjøen. De ble sterkt berørt og plaget av disse til de nådde den østlige kysten av Cuba som de hadde seilt langs på turen ut. Herfra blåste det en vind med duft av de søteste blomster.
Den 7. juli gikk han i land og hørte messe. Her kom en gammel høvding, som var hersker over provinsen, og hørte oppmerksomt på. Da messen var ferdig indikerte han ved hjelp av tegn, som best han kunne, at det var en god ting å takke Gud, siden sjelen til gode mennesker gikk rett til himmelen og kroppen ble værende på jorda, og sjelene til onde mennesker sikkert måtte gå til helvete. Blant andre ting sa han at han hadde vært på øya Hispaniola der han kjente indianerhøvdingene, og han hadde også vært på Jamaica, og han hadde reist en hel del i det vestlige Cuba der den lokale høvdingen kledde seg som en prest.
Kapittel 59
De store vanskelighetene og lidelsene til Admiralen og hans mannskap. De vender tilbake til Jamaica
De reiste videre på onsdag den 16. juli med god vind og regnbyger og satte kurs mot Cabo de la Cruz på Cuba. På veien ble de plutselig overfalt av en så voldsom storm og så tunge regnbyger at skipet nesten forliste. Men takket være Gud var de raskt i stand til å stryke seil og ankre opp med alle de tyngste ankrene. Likevel kom så mye sjø inn i båten gjennom bunnplankene at sjøfolkene ikke fikk den ut med pumpene siden de alle var svake og utmattet av mangel på mat. Deres daglige rasjon var et pund råtne kjeks og en pint vin, ikke mer, og dersom de var så heldige at de fanget fisk kunne de ikke beholde den fra den ene dagen til den neste, for forsyninger er lite holdbare i denne delen av verden, og heten er alltid større enn i vårt land. Denne mangelfulle forsyningen ble delt av alle, for admiralen skrev i loggen sin: "Jeg mottar den samme rasjonen selv. Be til Gud om at det blir i hans tjeneste og i den til deres høyheter. Ellers ville jeg aldri pålegge meg selv disse prøvelsene og farene. Hver dag synes vi å være omkranset av døden."
Gjennom disse prøvelsene og farene kom han til Cabo de la Cruz den 18. juli der han ble ønsket velkommen av indianerne som brakte ham plenty av maniokbrød som de lager av ristede røtter, mye fisk og en stor mengde frukt og andre ting som de spiser. Det var ikke gunstige vinder for å vende tilbake til Hispaniola den 22. juli, og admiralen krysset over til Jamaica og seilte vestover langs kysten nært opp til landet, som var vakkert og fruktbart. Det var fine havner på en leagues avstand fra hverandre, og hele kysten er tykk med landsbyer, og innbyggerne fulgte skipet i kanoer og brakte sin vanlige mat til skipet, og de kristne foretrakk den framfor den de hadde spist på andre øyer.
Himmelen, temperaturen og klimaet var her likt det på de andre øyene. I den vestlige delen av Jamaica dannes det hver dag når mørket faller på en stor skyformasjon som det regner fra i mer eller mindre en time. Admiralen sier at han tilskriver dette til store skoger og trær i dette landet og at han visste dette etter sin erfaring fra Kanariøyene, Madeira og Azorene der de hadde felt mange av de trærne som det en gang var så mange av, og der det ikke lenger er så tungt regn.
Admiralen seilte videre med konstant motvind som tvang ham til å søke ly ved kysten hver natt. Landet var fortsatt grønt og behagelig og fruktbart og rikt på frukt og så tett befolket at han anså det som uten rival, spesielt de delene som grenset opp mot en kanal som han kalte for de las Vacas siden den hadde mange holmer som lå nært opp til landet. Han skriver at landet her er så høyt som noe han har sett, og at han tror at han er i de klimasonene som produserer stormene. Likevel er det veldig tett befolket og svært fruktbart og vakkert.
Han mener at denne øya kan være omkring 800 miles i omkrets, selv om den viste seg å ikke være mer enn tjue leagues bred og femti leagues lang da han hadde oppdaget alt. Fortryllet av skjønnheten dens ble han grepet av ønske om å bli værende der og oppdage dens kvaliteter i detalj. Men mangelen på mat som vi har snakket om tidligere og den store mengden vann som fortsatt ble pumpet ut av skipene hindret ham i å gjøre dette. Derfor, så snart det ble bedre vær seilte han østover, og da han tapte øya av syne satte han den 19. august kursen for Hispaniola.
Kapittel 60
Admiralen utforsker den sørlige delen av Hispaniola og returnerer østover til Isabela
På onsdag den 20. august fikk admiralen se det vestligste punktet av Hispaniola. Det var tretti leagues fra Jamaica. På dette punktet kom en høvding og hilste på admiralen ved hans navn lørdag 23. august. Og han visste mer om admiralen enn navnet hans, og det viste at dette var Hispaniola.
I slutten av august ankret admiralen opp ved øya som han kalte Alto Velo. Siden han hadde mistet synskontakt med de to andre skipene som var i konvoien sendte han noen menn i land på øya for den var så høy at det var mulig å se langt i alle retninger. Men de så ikke de andre skipene. Da de kom tilbake til skipet drepte de åtte seler som sov på stranda. De tok også mange fugler, for siden øya var ubebodd var ikke dyrene vant til synet av mennesker, og det var mulig å drepe dem med stokker.
De drepte flere de følgende dagene mens de ventet på de andre to skipene. Etter seks dager vendte skipene imidlertid tilbake, og de tre skipene seilte sammen til øya Beata som ligger tolv leagues øst for Alto Velo. Her gikk de inn til kysten ved ei fin slette som strakte seg ei mile inn i landet og som var så tett befolket at den virket som en stor by som var en league lang. Hele sletta strakte seg tre leagues fra øst til vest. Da folket på øya så at de kristne nærmet seg kom de ut i kanoene til karavellene med bud om at andre kristne fra Isabela hadde besøkt dem, og at det stod godt til med dem. Admiralen var glad over å høre dette, og for at nybyggerne i Isabela skulle vite at han og mennene hans hadde vendt trygt tilbake sendte han ni mann for å krysse øya til Isabela via fortene Santo Tomas og Magdalena. Etter hvert som han med de tre båtene fulgte kysten østover sendte han båtene til stranda for å hente vann der han så store landsbyer. Indianerne kom ut for å møte spanjolene bevæpnet med buer og giftpiler og snører som de ville binde de kristne med. Men da båtene kom inn til stranda kastet indianerne våpnene og tilbød seg å hente brød og vann og spurte etter admiralen.
Etter hvert som de fortsatte reisen så admiralen og hans menn en fisk i sjøen som var så stor som en hval. Den hadde et stort skjell på ryggen, som en skilpadde, og holdt hodet, som var så stort som et fat, over vannet. Den hadde hale som en tunfisk, svært lang med en stor finne på hver side. Nærværet av denne fisken og andre tegn fikk admiralen til å tro at været var i ferd med å forandre seg, og han begynte å se etter ei havn som han kunne søke tilflukt i.
Den 15. september så han ved Guds vilje ei øy som lå nær ved den østlige kysten til Hispaniola. Stormen hadde nå blåst opp, og han kastet anker i et sund mellom denne øya og Hispaniola, nær ei øy som ligger mellom dem. Her så de en måneformørkelse da natta kom, og ut fra dette regnet han ut at avstanden til Cadiz var fem timer og tjuetre minutter. Jeg tror at denne formørkelsen var årsak til det langvarige dårlige været som tvang ham til å være i sundet til den tjuende i måneden i frykt for de to andre skipene som ikke hadde vært i stand til å seile inn. Men det behaget Gud å redde dem. Da flåten på nytt var samlet den 24. september seilte han til det østligste punktet av Hispaniola og derfra til ei lita øy mellom Hispaniola og San Juan som indianerne kalte Amona.
Herfra sluttet admiralen å beskrive reisen i loggboka. Han skriver ikke hvordan han vendte tilbake til Isabela, men noterer bare at han seilte fra øya Amona til San Juan. Grunnen til dette var utmattelse på grunn av alle prøvelsene og svakhet på grunn av matmangel. Han var berørt av en alvorlig sykdom som plutselig blindet ham og sløvet de andre sansene og tok hukommelsen fra ham.
På grunn av admiralens sykdom besluttet mennene på skipene å avslutte utforskningen av de karibiske øyene og vende tilbake til Isabela, som de nådde i løpet av fem dager, den 29, september. Her ble admiralens helse bedre, selv om det tok fem måneder før han ble frisk. Sykdommen ble tilskrevet slitet under ekspedisjonen, for det hadde noen ganger gått ei heil veke der han ikke hadde sovet så mye som tre timer, og det hadde han notert i loggboka.
Kapittel 61
Admiralen tvinger Hispaniola til å underkaste seg, og om metoden han brukte for å gjøre det lønnsomt
Da han vendte tilbake fra ekspedisjonen til Cuba og Jamaica fant admiralen at hans bror Bartolomé Colon, som hadde vært i England for å forhandle med kongen på vegne av Columbus, hadde kommet til Hispaniola. På veien tilbake hadde Bartolome i Paris hørt at Columbus allerede hadde funnet sjøveien til Indiene og overlatt 100 escudos til ham for å betale for reisen. Selv om han skyndte seg til Sevilla for å være med på reisen hadde Columbus allerede reist med sine sytten skip da Bartolomé kom fram.
For å ordne visse ting som broren hans hadde overlatt til ham reiste Bartolomé umiddelbart ved begynnelsen av 1494 for å treffe de katolske suverenene, og han tok med seg min bror Don Diego Colon og meg selv for at vi skulle tjene som pasjer for fyrst Don Juan - må han hvile i ære! - etter ordre fra den katolske dronning Isabela, som da var i Valladolid. Så snart vi kom sendte kongen bud etter min onkel Don Bartolomé og sendte ham til Hispaniola med tre skip. Her tjenestegjorde han i noen år som det framgår av en beretning fra ham som jeg fant blant hans papirer der han sier: "Jeg tjente som kaptein fra 14. april 1494 til 12. mars 1496, og på den dagen seilte admiralen til Castilla. Jeg begynte da min tjeneste som guvernør, som varte til 28. august 1498, da admiralen seilte for å oppdage Paria. På denne dagen gjenopptok jeg min tjeneste som kaptein, og det varte til 11. desember 1500, da jeg vendte tilbake til Castilla."
Men la oss vende tilbake til historien om admiralens reise tilbake fra Cuba. Da han fant bror sin i Hispaniola gjorde han ham til adelantado, eller guvernør over Indiene. Det var noen meningsforskjeller om dette siden de katolske suverenene sa at de ikke hadde gitt admiralen rett til å utnevne noen til et slikt embete. For å avslutte denne uenigheten på en vennskapelig måte ga suverenene Bartolomé dette embetet som guvernør på nytt, og fra da av ble han kalt for adelantado over Indiene.
Etter sin brors råd og med hans hjelp hvilte nå admiralen og levde rolig, selv om han fortsatt var mye plaget av både sykdommen og det faktum at han hadde funnet hele Indiene i opprør på grunn av vanstyret til Pedro Margarit, som vi allerede har nevnt. Admiralen måtte vurdere og behandle følgende situasjon: De han reiste til Cuba forlot han denne mannen i kommando over 360 infanterister og 14 kavalerister med instruksjon om å patruljere øya og tvinge den til å tjene de katolske suverenene og å vise lydighet til de kristne, spesielt provinsen Cibao, som admiralen ventet skulle gi den største fortjenesten, og fant det motsatte da han vendte tilbake. Ikke før hadde han reist før Pedro Margarit forlot alle sine folk og reiste til Vega Real som lå ti leagues fra Isabela, og gjorde ingen forsøk på å patruljere eller kontrollere øya. Tvert i mot ved sine feil lot han krangler og fraksjoner blomster i Isabela. Han prøvde å overbevise rådet, som admiralen hadde etablert, om å lystre ham, og sendte skamløst ut ordrer.
Da han fant ut at han ikke kunne gjøre seg til øverstkommanderende besluttet han ikke å vente på admiralen, som han måtte gi ei fullstendig beretning til om hvordan han hadde utøvd sin tjeneste, og med sine menn gikk han ombord i et av de første skipene som kom fra Castilla, og i det returnerte han heim uten å gi noen redegjørelse om seg selv og uten å ha tvunget øya til orden som han skulle i følge instruksjonen. Som følge av dette gikk hver spanjol ut blant indianerne og stjal og røvet og kidnappet kvinnene deres, og påførte dem slike skader at indianerne bestemte seg til å ta hevn på en hver spanjol som de fant isolert eller ubevæpnet. Høvdingen til Magdalena, som het Guatigana, drepte ti kristne og ga hemmelige ordrer om å brenne et hus der det lå førti syke menn. Da admiralen vendte tilbake ble denne høvdingen alvorlig straffet. Selv om det var umulig å legge hender på ham ble noen av høvdingene grepet og sendt til Castilla i de fire skipene som Antonio de Torres tok med seg dit den 24. februar 1494.
Seks eller sju andre høvdinger ble også straffet for skader gjort mot de kristne på forskjellige deler av øya. De hadde drept et stort antall, men ville ha drept langt flere om ikke admiralen hadde kommet for å hindre dem. Han fant øya i en dårlig tilstand: De kristne begikk de forferdeligste forbrytelser mot indianerne, og på grunn av dette ble de hatet av indianerne, og indianerne nektet å være lydige. Alle høvdingene og kongene hadde blitt enige om ikke å være lydige mot spanjolene, og denne enigheten hadde det ikke vært vanskelig å komme fram til. For, som vi har sagt, det var bare fire overkonger som hadde suverenitet.
Navnene til disse kongene var Caonabo, Higuanama, Behechio og Guarionex, og hver av dem hadde mer enn sytti og åtti høvdinger - cacique - under seg. De fikk ikke tributt eller skatter fra disse, men høvdingene var forpliktet til å hjelpe overhøvdingene i krig og til å så markene deres. Guacanagari var en av disse fire og hersker over det distriktet der spanjolene hadde grunnlagt Navidad, og fortsatte å være fredelig. Så snart han hørte at admiralen hadde kommet tilbake besøkte han ham og sa at han hadde ikke vært enig i planen til de andre høvdingene eller gitt dem hjelp, som den høflige måten som de kristne hadde blitt behandlet på av hans folk viste, for det hadde alltid vært hundre av dem i hans område, og de hadde alltid vært velkomne og fått alt de trengte etter hans beste evne. Av denne grunn var de andre høvdingene fiendtlige mot ham, spesielt Behechio, som hadde drept en av kvinnene hans, og Caonabo, som hadde stjålet en annen. Han bad admiralen om å få henne sendt tilbake og om hjelp til å hevne andre skader. Admiralen aksepterte at det som han sa var sant og bestemte seg for å hjelpe ham. For han gråt fortsatt hver gang han tenkte på de mennene som hadde blitt drept i Navidad, og sørget over dem som om de var hans egne sønner. Han ble oppmuntret i sin beslutning av tanken på at uenigheten blant høvdingene ville lette erobringen av landet og straffen av indianerne for at de gjorde opprør og for at de drepte kristne.
Den 24. mars 1495 forlot derfor admiralen Isabela klar til krig. Han tok med seg sin allierte Guacanagari, som var ivrig etter å erobre sine fiender selv om dette måtte være vanskelig siden de hadde samlet mer enn 100.000 indianere og admiralen hadde med seg 200 kristne, tjue hester og omkring like mange kamphunder.
Admiralen kjente vanene til indianerne og delte hæren med bror sin dagen etter at han hadde forlatt Isabela. Hensikten hans var å angripe fra to ulike retninger mot indianerne som var spredt ut over markene, for han tenkte at frykt over å høre skudd fra flere sider trolig ville få dem til å flykte, som begivenhetene kom til å vise. Da infanteriskvadronene fra begge hærene hadde angrepet massen av indianere, og de hadde begynt å bryte sammen under ilden fra musketter og kryssbuer, angrep kavaleriet og hundene for å hindre dem å danne formasjoner på nytt. Indianerne flyktet da som kujoner i alle retninger og våre menn forfulgte dem og drepte dem og skapte slike ødeleggelser blant dem at, for å være kortfattet, ved Guds vilje ble seieren oppnådd, mange indianere ble drept og mange andre tatt til fange og henrettet. Caonabo, den øverste høvdingen, ble tatt levende sammen med sine sønner og kvinner.
Caonabo innrømmet å ha drept tjue kristne som hadde vært sammen med Arana i byen Navidad på admiralens første reise, da han oppdaget Indiene, og at etterpå, under dekke av påstått vennskap, hadde han kommet til Isabela for å spionere, selv om de kristne hadde mistanke om at det var formålet hans: som var å se hvordan han best kunne angripe den og gjenta det han tidligere hadde gjort med Navidad. Om alt dette hadde admiralen fått informasjon fra ulike informanter; og det var for å straffe kongen for hans forbrytelser og opprør at admiralen hadde marsjert mot ham. Han sendte Caonabo og en av brødrene hans til Spania siden han ikke ville utøve justis mot en så viktig person uten at de katolske monarkene hadde kjennskap til det. Han tilfredsstilte seg selv med å dømme mange av de andre skyldig.
Etter denne seieren og etter å ha fanget mange av høvdingene ble de kristnes lykke svært lønnsom. Selv om de ikke var flere enn 630 stykker, og de fleste var syke og mange var kvinner og barn, ble Hispaniola i løpet av et år da admiralen reiste rundt i Hispaniola uten å trenge å dra sverdet på nytt redusert til slik fred og lydighet at alle lovte å betale tributt til de katolske suverenene hver tredje måned. I provinsen Cibao, der gullfeltene lå, måtte hver person som var over fjorten år gammel betale en stor beholder full av gullstøv, og overalt ellers tjuefem pund med bomull. Og for at spanjolene skulle vite hva hver skyldte i tributt ble det gitt ordre om å lage skilt av messing eller kopper som hver skulle få hver gang han betalte, og de skulle bæres om halsen. Følgelig var det slik at dersom en mann ble funnet uten dette skiltet om halsen ville man vite at han ikke hadde betalt og han ville bli straffet.
Det er ingen tvil om at disse tiltakene ville ha vært vellykkede dersom det ikke hadde oppstått krangel blant de kristne, som vi skal snakke om senere. Etter at Caonabo ble tatt til fange ble regionen så fredelig at en kristen kunne gå hvor som helst han ønsket alene og i fullstendig trygghet. Indianerne ville bære ham overalt han ønsket på skuldrene sine på den måten de bærer brev. Admiralen tilskrev denne freden til Guds forsyn og den gode skjebnen til de katolske suverenene, og til ingen annen grunn, siden han mente at det var umulig at 200 mann som var dårlig bevæpnet og der mange av dem var syke, ville ha vært tilstrekkelig til å erobre en slik mengde, dersom ikke Herren hadde ønsket å bringe dem under sin hand. For å gjøre det mer åpenbart at disse vidunderlige seirene og erobringen av disse folkene var arbeidet til Hans vilje og Hans mektige hand, og ikke resultatet av vår styrke og intelligens og kujonaktigheten til indianerne, hadde han påført matmangel og alvorlige sykdommer på de kristne, og det reduserte dem til en tredjedel av deres tidligere styrke. Selv om vår styrke hadde vært sterkere ville det store antallet indianere ha vært nok til å motvirke en hver fordel vi måtte ha hatt.
Kapittel 62
Visse ting sett på øya Hispaniola. Beskrivelse av skikker, seremonier og indianernes religion
Da folkene på øya hadde blitt pasifisert og forholdet til dem var blitt bedre ble mange ukjente ting om landet oppdaget, spesielt at det var koppergruver, safirer, brasiltre, rav, ibenholt, røkelse og forskjellige slag krydder, som var i vill tilstand, men som kunne foredles ved kultivering. Blant dem var kanel med fin farge, men noe bitter, rød pepper, alltid grønne mulbærtre for silkeormer, og mange andre nyttige tre og planter som vi ikke kjenner i vårt land.
Våre menn lærte mange andre ting om skikkene til indianerne som synes å være verdt å nevne i denne historien. Jeg vil begynne med religionen og kopiere admiralens ord, som er de følgende:
"Jeg har ikke vært i stand til å oppdage noen avgudsdyrkelse blant dem. Imidlertid har hver av de mange høvdingene på Hispaniola og de andre øyene og på fastlandet et spesielt hus som står atskilt fra landsbyen. Dette huset inneholder bare bilder laget av tre og er skåret i relieff, og kalles av dem for cemies. Her er det ingen annen aktivtet enn tjenesten for cemies, og indianerne ber og gjennomfører seremonier på samme måte som vi gjør i kirka. I disse husene er det utskårne bord som er runde, og på dem ligger et spesielt pudder som de tar på hodene til deres cemies med visse ritualer. Så sniffer de opp dette pudret med et rør som de plasserer i neseborene. Dette pudderet forgifter dem og de babler som drukkenbolter, men ingen av våre menn forstår de ordene som de bruker.
Hvert av disse bildene har et navn, og jeg tror at noen representerer faren, andre bestefaren, og andre begge. Noen hus inneholder mer enn en cemi og noen mer enn ti, til minne om ulike forfedre. Jeg har lagt merke til at de verdsetter ikke alle av dem like mye, men viser mer hengivelse og respekt for noen enn for andre, som vi gjør under religiøse prosesjoner. Hver høvding og hans folk prøver å ha bedre cemi enn naboene. De skjuler besøkene til sin cemi for de kristne og lar dem ikke komme inn i disse husene. Dersom de tror at en kristen kommer tar de og skjuler sine cemies i skogen av frykt for at de kristne vil ta dem, siden de har den latterlige skikken å stjele cemies fra hverandre.
Det skjedde en gang da de var svært mistenksomme på oss at noen kristne kom inn i et bildehus sammen med dem. En cemi kom med et skudd av ord fra deres språk, og dette åpenbarte at den var hul. Det hadde blitt skåret et hull i den nedre delen, og inn i det var de stukket en trumpet eller et talerør som var forbundet med et mørkt hjørne som var skjult bak greiner. Bak disse greinene stod en tjener som sa det som høvdingen ønsket at han skulle si. Våre menn hadde mistanke om dette og sparket cemien overende og oppdaget denne innretningen som vi har beskrevet. Da høvdingen så at vi hadde oppdaget dette ba han våre menn intenst om ikke å avsløre trikket overfor undersåttene hans eller noen andre, siden han holdt alle lydige ved dette. Vi kan derfor si at det er et anstrøk av avgudsdyrkelse, i det minste hos dem som ikke har anelse om dette trikket fra deres høvdingers side, siden de tror at det er cemien som snakker, og dette bedraget lykkes i alminnelighet.
De fleste høvdingene har tre steiner som de og deres folk har stor hengivenhet overfor. De sier at en av dem er fordelaktig for plantene og kornet som de sår. En annen fører til smertefrie fødsler, og den tredje regn og sol når de trengs. Jeg har sendt deres høyheter tre av disse steinene med Antonio de Torres, og jeg vil selv ta med tre.
Begravelsesritualene deres er av ulike slag. De forbereder høvdingene sine for graven ved å skjære kroppen åpen og tørke den over ilden for å preservere den i sin helhet. Av noen vanlige folk preserverer de bare hodet, resten begraver de i ei grav, der de over hodet plasserer brød og vann, og andre brenner de i huset etter at de er døde. Når de ser at en mann er i ferd med å dø kveler de ham, og dette er praksisen deres med høvdingene. Andre bærer de ut av huset, og andre igjen plasserer de på ei hengekøye og legger brød og vann ved siden av hodet. Så forlater de dem og kommer ikke tilbake for å se dem mer. Når noen menn er så alvorlig syke tar de dem til høvdingen, som bestemmer om de skal bli kvalt eller ikke, og de gjør som han sier.
Jeg har gjort store bestrebelser på å finne ut hva de tror om det stedet som de går til etter døden. Jeg spurte spesielt ut Caonabo, som er hovedkongen på Haiti og en moden mann med store kunnskaper og stor intelligens. Han og andre svarte at de går til en bestemt dal som hver høvding tror ligger i hans eget land. De sier at her møter de døde sine fedre og forfedre, de har koner, spiser og tar sine gleder med seg. Denne informasjonen har jeg fått fra Ramón Pane som har undersøkt dette på mine vegne.
Kapittel 63
Admiralen vender tilbake til Castilla for å berette om øya Hispaniola for de katolske suverenene
For å vende tilbake til hovedtråden i beretninga vår så vil jeg si at etter å ha pasifisert øya og bygget byen Isabela, selv om den var liten, og tre fort i landet, besluttet admiralen å vende tilbake til Spania for å fortelle om mange saker som han mente at det var fordelaktig for de katolske suverenene å ha kjennskap til. Dette virket spesielt viktig for ham siden forskjellige onde og baktalende personer drevet av misunnelse stadig fortalte falske og spottende historier om tilstanden i Indiene, og de var svært vanærende for admiralen og hans brødre.
Derfor la han den 10. mars 1496 avgårde med 225 kristne og 30 indianere. Han heiste seil kort tid etter daggry fra havna i Isabela og bautet seg mot en østlig vind, og seilte oppover kysten med to karaveller, Santa Cruz og Nina, som han hadde reist med på oppdagelsesreisen til Cuba. Den 22. mars forsvant det østligste punktet av Hispaniola ut av synet, og han seilte østover så raskt som vinden kunne føre ham. Men siden vindens hovedretning var fra øst fant han den 6. april at han hadde lite proviant, og mannskapet ble deprimert og utmattet. Derfor bestemte han seg for å vende sørover mot de karibiske øyene, og tre dager senere kom han til dem, og ankret opp ved Maria Galante lørdag den 9. april.
Neste dag heiste han seilene, selv om det var skikken hans dersom han var i havn ikke å heise seil på en søndag, siden mannskapet klaget over at de måtte ha forsyninger og ikke kunne være så strikte med å overholde helligdagen. Han seilte til øya Guadeloupe og ankret opp og sendte båten godt bevæpnet til land. Men før de kom til land kom et antall kvinner ut av skogen med piler og buer og med fjær på hodene, tydeligvis bestemt på å forsvare øya. Av denne grunn, og siden sjøen var noe opprørt, gikk mannskapet ikke på land, men de fikk to av de indianerne som de hadde med fra Hispaniola til å svømme til land for å fortelle kvinnene hvem de kristne var. Da de hørte at alt de ønsket var å bytte til seg mat bad kvinnene dem om å ta skipene til den nordlige øya der mennene var, og de ville gi dem alt som de trengte. Da skipene kom svært nært opp til land så de indianermennene komme til stranda med piler og buer som de skjøt dristig med mot våre menn. Men de skjøt forgjeves for pilene nådde ikke fram. Da de så at den bevæpnede båten var i ferd med å komme inn til stranda trakk indianerne seg tilbake til et bakhold, og akkurat da båten nærmet seg land angrep de den for å forhindre landingen. Da ble kanonene avfyrt fra skipet og dette skremte indianerne og de trakk seg tilbake til skogen og forlot husene og eiendelene sine. De kristne gikk da inn i husene og røvet og ødela alt. De visste hvordan indianerne laget brød, og tok deigene deres og begynte å kna dem, og skaffet seg slik den maten som de trengte. Blant de tingene som de fant i husene var store papegøyer, honning, voks, små jernøkser for å kutte ting, og veverammer som de lagde klær på. Husene var kvadratiske, ikke runde som på andre øyer, og i et av dem fant de ei arm som kokte i ei gryte.
Mens de laget brød sendte admiralen førti menn innover øya for å undersøke den, og neste dag tok disse mennene ti kvinner og tre gutter til fange. Resten av innbyggerne flyktet. Blant de kvinnene som var tatt til fange var kona til en høvding. Hun lyktes nesten i å unnslippe fra en av admiralens menn, en innfødt fra Kanariøyene som var en svært rask løper. Hun ville ha kommet seg unna dersom hun ikke hadde prøvd å ta ham til fange. Hun fikk ham overende, og ville sikkert ha kvalt ham dersom han ikke hadde fått hjelp, for han greide seg ikke mot henne alene.
Disse kvinnene hadde beina svøpt i bomullstøy fra tykkleggen til knærne for å få dem til å virke kraftige. De kaller denne praksisen for coiro og anser den for å være svært vakker. De binder dette tøyet så stramt at dersom et tøystykke løsner viser leggen seg å være svært tynn. Denne skikken er også vanlig blant menn og kvinner i Jamaica der de binder armene sine under skulderen ved hjelp av armbånd, som vi også bar i fordums tid. Disse kvinnene er ekstremt fete, noen av dem er to meter eller mer rundt midjen, selv om de er vel proporsjonerte på andre måter. Så snart som barna deres er i stand til å stå og gå får de en bue i hendene og lærer å skyte. De bærer alle håret langt og løst til skuldrene og dekker ingen del av kroppen. Den kvinnelige høvdingen som ble tatt til fange sa at hele øya var befolket av kvinner og at de som hadde forhindret båtene å gå i land også var kvinner, selv om det var fire menn sammen med dem som tilfeldigvis kom fra ei annen øy. I en bestemt periode av året kom menn fra andre øyer for å ligge med dem. Den samme praksisen blir fulgt av kvinner på ei anna øy som heter Martinino. Fra den kommer historien om amazonene, som admiralen trodde da han så disse kvinnene og deres styrke og mot. De er sagt å være mer intelligente enn kvinner på andre øyer, siden tida på andre steder bare blir regnet etter sola om dagen og månen om natta, mens disse kvinnene regner tida også etter stjernene, og sier: "Når "Store Bjørn" står opp eller en annen stjerne går ned er det tid for å gjøre det eller det".
Kapittel 64
Admiralen forlater øya Guadeloupe for å reise til Castilla
Da de hadde skaffet seg så mye brød at de hadde tjue dagers forsyning besluttet admiralen å fortsette reisen til Castilla. Men da han så at denne øya kunne være et sted å ta inn forsyninger og var den første man kom til på en reise til Indiene besluttet han å stifte fred med disse kvinnene ved å gi dem noen gaver for å gjøre godt de skadene som var påført dem. Så sendte han fangene på land, men unntak for den kvinnelige høvdingen som gikk med på å følge dem til Castilla sammen med sin datter og de indianerne som kom fra Hispaniola. En av disse var Caonabo, som siden han var en karib og ikke innfødt, var den største og mest berømte høvdingen på øya. Den kvinnelige høvdingen reiste frivillig til Castilla sammen med admiralen.
Etter å ha tatt ombord vann, brød og ved heiste admiralen seil på onsdag den 20. april og forlot øya Guadeloupe. Med lite vind og mye stille fulgte han en kurs langs den 23. parallellen, og overlot mye til vinden. For de hadde ikke den erfaring som vi har i dag når vi styrer mot nord for å finne de sterke vestavindene. Siden det gikk sakte og det var mange ombord var de den 20. mai i vanskeligheter på grunn av matmangel. Hver manns rasjon var redusert til seks unser brød [det er 30 gram x 6] og en og en halv pint [det er 0,6 x 1,5 liter] vann om dagen, og det var alt. Selv om det var seks eller åtte styrmenn ombord i skipene visste ingen hvor de var, selv om admiralen var temmelig sikker på at de var like vest for Azorene, som han noterte i loggboka der han sa: "Denne morgenen pekte nåla til det flamske kompasset et kvart nordvest, som vanlig, og det genovesiske, som vanligvis stemmer overens med det, avvek svært lite. Etter hvert som vi kommer lenger øst blir avviket mot nordvest større: Jeg regner derfor med at vi er omkring et hundre leagues vest for Azorene. Fordi da vi var nøyaktig et hundre leagues vest og det var noen spredte striper av sjøgress i sjøen avvek det flamske kompasset et kvart og det genovesiske pekte rett mot nord, og etter som vi gikk videre øst-nordøst var det en lett variasjon".
Disse observasjonene ble raskt bekreftet den følgende søndagen, 22. mai. Ved disse tegnene og hans egen visshet og punktet som han hadde avmerket på kartet visste han at han faktisk var et hundre leagues vest for Azorene. Denne forbausende forskjellen mellom kompassene må tilskrives forskjeller mellom magnetjernsteinene som de er magnetisert med, siden opp til den linja pekte alle et kvart nordvest, og der fortsatte noen å gjøre det mens andre - faktisk de fra Genova - pekte direkte mot Polarstjerna. Den samme observasjonen ble gjort den 24. mai.
Senere under overfarten, onsdag 8. juni, da alle styrmennene var forvirret og ikke hadde peiling på hvor de var, så de Odmira som ligger mellom Lisboa og Kapp St. Vincente. Selv om de hadde nærmet seg land i løpet av noen dager var alle styrmennene uten peiling på hvor de var med unntak for admiralen, som ga ordre om at seilene skulle strykes siden han var redd for å gå på grunn, og han begrunnet dette med at de nå var nær Kapp St Vincente. Styrmennene lo, noen av dem sa at de var i den engelske kanalen og andre ved den engelske kysten. Andre som tok mindre feil sa at de var ved kysten av Galicia og protesterte mot at seilene skulle strykes siden det ville være bedre å forgå på land enn å dø miserabelt av sult til sjøs. For de var så nær å sulte i hjel at noen av dem ønsket å imitere karibene og spise de indianerne som var ombord. Andre ville for å økonomisere med den lille maten som var ombord kaste indianerne over bord, og de ville ha gjort dette dersom admiralen ikke strengt hadde grepet inn mot at dette ble gjort. For han betraktet dem som beslektede og medkristne og holdt at de ikke var verre enn andre. [Til dette kan man bemerke at Columbus søkte å etablere storstilt slavehandel med indianere, og sendte mange hundre indianere til Spania som slaver, og denne slavehandelen ble bare forhindret ved at monarkene grep inn mot den og la ned forbud mot den.] Gud var så glad at han belønnet ham neste dag med synet av land, og admiralens forsikring om at de var nær kysten av Portugal ble bekreftet. Fra den dagen av holdt sjømennene ham for å ha store og himmelsendt kunnskaper om navigasjonskunsten.
*************************************
Nå har vi nettopp sett hva sønnen til Columbus hadde å skrive om farens andre opphold i Vestindia, bygd på nedtegnelser gjort av Columbus selv. Det var altså 1.200-1.500 personer som deltok i denne ekspedisjonen, og svært mange andre skrev også om den. Hugh Thomas har brukt mange av disse kildene da han skrev om den i boka "Rivers of Gold", og derfor ser vi også på det han har å fortelle om denne ekspedisjonen.
Den 16. mars 1494 hadde altså Columbus kommet til Cibao, der han trodde at det var mye gull, og ville etablere et fort der som han kalte San Tomas. Pedro de Margarit og Boil, som representerte monarkene og kirka, ble etterlatt der som kommandanter. Cuneo rapporterte at på denne reisen avslørte noen forrædere seg, og de forrådte hverandre, og Columbus hadde ingen vanskeligheter med å ta dem til fange. Han pisket noen og skar neser og ører av andre, og en av dem ble hengt.
Columbus kom tilbake til Isabela den 29. mars. To dager senere fikk han beskjed fra Margarit om at indianerne i nabolaget hadde flyktet og at det virket som om kong Caonabo planla et angrep på fortet. Derfor sendte Columbus neste dag forsterkninger til fortet på sytti mann med ammunisjon. Columbus ga også ordre til Maragit om at han skulle kidnappe Caonabo. Dette skulle arrangeres ved at en av mennene til Margarit, Contreras, skulle behandle ham godt fram til han kunne bli tatt til fange. Margarit nektet å delta i dette komplottet, antakelig fordi han mente at det ville skade spanjolenes forhold til indianerne.
Den 9. april sendte Columbus flere forsterkninger til San Tomas, og denne gangen var det alle de friske mennene som var igjen med unntak for tjenestemenn og handverkere, totalt 360 mann. De var under kommando av Alonso de Hojeda, med Luis de Arriga som nestkommanderende.
Dette var en degradering av Margarit. Men han ble bedt om å lede en ekspedisjon rundt øya. Dette gjorde ham ansvarlig for å skaffe til veie mat til omkring fem hundre mann, og han ble dermed, som det er sagt, "hungerskapteinen". Margarit skulle behandle indianerne godt og passe på at det ikke ble gjort noe ondt mot dem, men straffe dem med å skjære ører og nese av dem dersom de stjal noe. Columbus sa til ham at han måtte se til at "spansk justis ble sterkt fryktet".
Da Alonso de Hojeda kom til San Tomas narret han Caonabo og noen av slektningene hans og tok dem til fange. Han sendte dem bundet til Columbus i Isabela. En av dem ble bundet på den sentrale plassen i byen og fikk ørene skåret av. Columbus ville sende Caonabo til Spania, men skipet sank ved kysten mens det tok inn slaver, og Caonabo druknet. På denne tiden hadde Columbus kommet til å mene at det var nødvendig å sende slaver til Spania for å skaffe inntekter. Han mente at siden indianerne ikke var døpt kunne man gjøre hva man ønsket mot dem.
Dette førte til at de innfødte sluttet å samarbeide med europeerne. De sluttet å gi dem mat nettopp da melet som de hadde hatt med seg fra Spania tok slutt, og de europeiske avlingene som var plantet enda ikke var modne. Det måtte innføres rasjonering.
Hugh Thomas skriver at Columbus nektet å konfrontere denne krisen. Han betraktet seg selv først og fremst som admiral over Oseanhavet og en seilende oppdagelsesreisende, og han bestemte seg for å overlate stillingen som guvernør og visekonge til andre.
Den 24. april reiste han ut på oppdagelsesreise vestover til Cuba og andre steder.
Columbus overlot styret av den nye kolonien til broren Diego og Boil, som skulle lede et råd. Columbus sa før han dro at det snart ville komme forsyninger av mat fra Spania. For de som ble tilbake virket det som om Columbus deserterte ved å forlate dem i krisen. Han lot dem bare ha to skip, for resten av flåten hadde reist med Antonio de Torres eller hadde sunket med Caonabo. Autoriteten til Columbus ble varig skadet.
Før Columbus for avgårde skrev han til kongen og dronninga i Spania. Brevet var fullt av overdrivelser. Det fortalte blant annet at det var mer gull i Cibao enn noe annet sted i verden. Men brevet kunne ikke sendes siden det ikke var noen båter som skulle til Spania med en gang.
Flåten til Torres på tolv skip kom til Spania den 7. mars 1494. Det de hadde å fortelle var ikke bare godt nytt for Columbus. De fortalte at han hadde overdrevet, at det var mangel på mat i Isabela og at Columbus hadde fengslet Bernal Diaz de Pisa uten grunn, og at det tributtsystemet som var lagt på indianerne ikke fungerte, og at det var lite gull der og ingen gruver. Men noen av dem snakket positivt om Columbus. Da Torres kom til hoffet snakket Peter Martyr med ham, og med flere andre som hadde vært med til Vestindia, og etter disse samtalene skrev Peter Martyr til en italiensk venn at det var store mengder gull å finne i Vestindia.
De spanske monarkene hadde mye annet enn ferden til Columbus å være opptatt av. Men den 13. april skrev de oppmuntrende til Columbus, og ga bror hans, Bartolomeo Colon, beskjed om å forberede seg til å reise til Indiene med tre karaveller med forsyninger. Bartolomeo reiste med hundre sauer ombord.
Mer presserende for monarkene var forhandlingene med Portugal om rettighetene til Den Nye Verden. Det kom utsendinger fra kongen i Portugal til det spanske hoffet for å føre forhandlinger om disse rettighetene. Blant dem var det fremstående menn med erfaring både som diplomater og som oppdagelsesreisende, menn som hadde vært ambassadører og som var medlemmer av kongens råd, og eksperter. De spanske representantene ved disse forhandlingene hadde liten kjennskap til verden utenfor Spania. De portugisiske representantene var overlegne i forhold til de spanske.
Etter en måneds forhandlinger kom representantene til enighet den 7. juli. Først ble det oppnådd enighet mellom Castilla og Spania om handel, sjøfart og fiskerier for Kanariøyene og Afrikakysten. Dette var ikke mer enn en bekreftelse av avtalen fra 1479. Men samme dag ble en annen avtale inngått om "Deling av Oseanet". Portugiserne hadde oppnådd en stor forandring. Den tidligere linja som paven hadde dratt ble forkastet og ei ny linje ble dratt lenger vest. Den nye linja gikk fra Nordpolen til Sørpolen, ikke 100 leagues, men 370 leagues, vest for Kapp Verdeøyene. Vest for denne linja var alt land spansk, men øst for den, med unntak for Kanariøyene og Afrika, var alt land portugisisk. Med dette fikk Portugal en betydelig del av Sør-Amerika, den delen som kom til å bli Brasil. Det portugiserne var ute etter var å kunne seile rundt Afrika med god avstand til de strømmene og vindene som var rundt kontinentet. Og Spania ønsket en avtale som sikret at det ikke ble sendt portugisiske skip til Vestindia.
Da Columbus kom tilbake til Isabela den 29. september etter å ha vært på oppdagelsesferd ved Cuba og andre steder var forholdene elendige. Forsyningene hadde enda ikke kommet fram, og det var matmangel. Kanskje halvparten av mennene til Margarit var døde av syfilis. Diego Colon var upopulær - og han snakket knapt spansk. Indianerne led under det spanske nærværet. Spanjolene plyndret dem og voldtok kvinnene. Margarit reiste til Vega Real og ville påvirke rådet til å foreta seg noe for å gjenopprette disiplin blant spanjolene. Hugh Thomas skriver at Margarit ble leder for de som ønsket å insistere på at indianerne skulle behandles som menneskelige vesener med sjel.
Og indianerne gjorde opprør. Et fort som ble bygd ved et vadested ved elva Yaque ble angrepet og tolv spanjoler ble drept. En straffeekspedisjon ble sendt fra Isabela og den tok mange indianere til fange. De skulle selges som slaver.
Mens Diego Colon hadde ansvaret ble det bygd ei mølle som begynte å male mel da hveten som var sådd ble høstet.
Bartolomeo Colon kom til slutt fra Spania med forsyninger. Bartolomeo overtok kommandoen over kolonien, og Bartolomeo var en dyktigere administrator enn brødrene sine. Han var også en dyktig sjømann. At han møtte fiendtlighet skyldtes at de spanske kolonistene hadde fått mer enn nok av å bli styrt av folk fra Genova, og ikke at han manglet evner som administrator, skriver Hugh Thomas.
Bartolomeo Colon kom samtidig til Isabela som Pedro Margarit kom dit. Dette betydde at disse to, og deres følge, utfordret hverandre. Sammen med Margarit kom noen riddere som mente at de ikke trengte å ta mot kommando eller utføre kroppsarbeid, og også at hestene deres ikke skulle settes til arbeid. Bartolomeo ønsket hjelp fra dem for å få mølla ferdig. Margarit ønsket å være med i det rådet som Columbus hadde organisert, men dette ble avslått.
Ved midten av september 1494 var Columbus fortsatt syk og Bartolomeo administrerte kolonien. Margarit og Boil tok da de tre skipene som Bartolomeo hadde kommet med og seilte til Castilla. De skyldte delvis på at Columbus hadde vært grusom og delvis på matmangel da de forklarte dette. Noen av munkene og noen av ridderne ble med tilbake til Castilla. De spanjolene som ble tilbake i Cibao synes å ha blitt spredt mellom ulike indianske samfunn, og levde av å plyndre indianerne. Dette førte til at indianerne bestemte seg for å prøve å kvitte seg med spanjolene. Høvding Guatigane av Magdalene drepte ti spanjoler og ga ordre om at et hus der det var spanjoler skulle brennes.
Den eneste presten som var igjen etter at Margarit tok en del munker med seg tilbake til Spania var Ramon Pane. Han begynte å misjonere blant indianerne, og han lyktes med det. Han gikk først til det fortet som Columbus hadde kalt for Magdalene, og der det var indianere som hadde blitt kristne. Senere gikk han andre steder, og han skrev en rapport om arbeidet sitt.
I oktober 1494 kom Torres tilbake fra Spania med fire skip og forsyninger og brev til Columbus fra monarkene. De skrev blant annet at de var fornøyde for det så ut til at tingene gikk som Columbus hadde lovet at de skulle gå, og at han lyktes. Dronninga tilføyde at hun tenkte på å sende et skip hver måned fra Spania til Indiene.
Men monarkene var ikke blitt ført bak lyset av brevene fra Columbus. Tidlig i desember 1494 skrev de i et brev til Fonseca at de var glade over å høre at Margarit og Boil hadde kommet fra Indiene. De ble ikke irettesatt for å ha tatt skipene uten tillatelse. Boil ble bedt om å komme til hoffet. Han fortalte monarkene at det ikke var mye gull eller andre rikdommer på Hispaniola, og at monarkene hadde tapt de pengene som de hadde brukt på ekspedisjonene.
Men monarkene var opptatt med et langt mer alvorlig problem. Søskenbarnet til Ferdinand, kong Ferrante av Napoli, døde i januar 1494. Sønnen Alfonso, som var gift med ei datter av hertugen av Milano, etterfulgte ham som konge. Kong Karl den åttende av Frankrike gjentok da et krav han hadde på tronen, og 3. september 1494 krysset han grensen mellom Frankrike og Savoy med over 30.000 mann til fots og 10.000 mann til på skip. Denne hæren hadde også med seg betydelige mengder artilleri. Invasjonen var en trussel mot den spanske posisjonen på Sicilia.
Med dette begynte en lang rekke kriger der hovedfiendene kom til å bli Frankrike på den ene siden og habsburgerne på den andre sida. Kong Karl av Frankrike fikk god nytte av artilleriet siden de italienske bymurene ikke var bygd for å motstå moderne artilleri, og artilleriet kunne lett ødelegge bymurene, og derfor overga de italienske fyrstene og byene seg etter hvert som de franske hæren rykket sørover den italienske halvøya, og franskmennene kunne gjøre inntog i Napoli. Noen få dager etter at han hadde rykket inn i Napoli begynte kongen på heimreisen sammen med halve hæren - resten ble værende.
Ved Monte Giovanni begikk de franske styrkene massakrer, og de gikk fram på en mer grusom måte enn folk var vant til. Franskmennene førte krig på en ny måte.
Kong Ferdinand sendte i september en flåte på mer enn førti skip under Garceran de Requesens fra Spania. Med den var "El Gran Capitan" - Gonzalo Hernandez de Cordoba - helten fra siste del av krigen mot Granada.
Under det franske felttoget ble de franske soldatene angrepet av syfilis - det skjedde mens de var i Napoli. Da de franske soldatene marsjerte tilbake spredte de sykdommen i Italia og så i Frankrike. Sykdommen viste seg ved byller som ofte ble store sår som ikke ville gro, og sykdommer var svært smertefull. Denne sykdommen var tidligere ukjent og kunne ikke behandles, og mange mennesker døde av den. Man mener at mennene til Columbus hadde ført sykdommen over til Europa fra Amerika.
I 1495 arbeidet de spanske monarkene med å utforme en politikk for koloniene på den andre sida av oseanet. Jiménez de Cisneros kom til å ha stor innflytelse på den kolonipolitikken som ble utformet. Han var dronningas nye sjelesørger, eller skriftefar. Etter 1495 overtok han etter kardinal Mendoza som erkebiskop av Toledo og den spanske kirkas fremste mann. Han gikk barfot og levde som en asketisk eremitt, og var arbeidsom og dyktig.
Fonseca var den som iverksatte monarkenes politikk overfor Indiene. I 1494 var han blitt kalt biskop av Bajadoz, men han besøkte aldri den byen, siden arbeidet for staten holdt ham i Sevilla. Han var ressurssterk og dyktig, men han likte ikke Columbus, og mente at han var en skrulling. Las Casas skrev om Fonseca: Jeg hørte alltid og trodde og så noe av det faktum at han hadde alltid stått mot aktivitetene til admiralen. Jeg vet ikke med hvilken ånd og av hvilken årsak..... Jeg må si at, rettferdig eller urettferdig, admiralen var mot ham og at jeg har ingen tvil om det. Likevel var biskopen en mann av god avstamming og en generøs ånd og svært nær monarkene".
Fernando Colon kritiserte Fonseca hardere. Han rapporterte at Fonseca alltid hadde hatet far hans og hans virksomhet, og "han var alltid leder for de som snakket dårlig om ham ved hoffet". Han kjente seg bare vel sammen med folk av god familie, så eventyrere, selv om de var dyktige, led mens aristokrater, selv om de var dumme, ble holdt opp og ble rike som følge av hans utnevnelser.
Det ble nødvendig for monarkene å utvikle en klar politikk for Indiene, spesielt siden Columbus begynte å ta indianere til fange for å selge dem som slaver. I 1495 var Columbus desperat etter å finne gull, men lyktes ikke, og det etter å ha skrevet om de store mengdene gull som han visste var i Den Nye Verden. Columbus trengte en annen inntektskilde, og det eneste han så var slavehandel med indianerne som slaver. Columbus selv og broren Bartolomeo og Hojeda gjennomførte grusomme væpnede ekspedisjoner der de gikk på jakt etter indianere i nesten alle deler av Hispaniola. Las Casas skrev at store deler av befolkninga på Hispaniola ble utryddet på denne grusomme måten.
Denne grusomme jakten fikk mange indianere til å flykte opp i fjellene. Columbus sendte 550 indianere til Spania med den andre flåten som Torres førte fra Isabela på Hispaniola den 24. februar 1495 på vei til Spania. Den transatlantiske slavehandelen begynte slik i retning fra vest mot øst, og ikke fra Afrika, men fra Karibien til Europa.
På denne andre heimreisen til Torres fra Amerika døde 200 av de 550 indianerne han hadde som last selv om reisen gikk svært fort, de brukte bare 23 dager på fra Puerto Rico til Madeira. Halvparten av de som gikk i land i Cadiz var syke.
Men Margarit og Boil utviklet en teori om at indianerne kunne bli kristne undersåtter av monarkene, og derfor skulle de ikke bli gjort til slaver. De hadde kommet fram til at den religiøse praksisen til tainoindianerne hadde noe felles med kristen praksis, og at indianerne derfor ville være lette å kristne.
Bernal Diaz de Pisa, som hadde blitt fengslet av Columbus, ble bedt om å komme til hoffet for å bidra med sine erfaringer og sin kunnskap om det som foregikk på Hispaniola. Flere riddere klaget også over at brødrene til Columbus hadde tatt hestene deres.
Columbus hadde ikke kjennskap til det som foregikk ved hoffet. Columbus var i Hispaniola og hadde nå planer om å okkupere hele øya. Opprinnelig hadde han tenkt på å opprette handelsstasjoner på den måten handelsmenn fra Genova og portugiserne hadde gjort mange steder.
Columbus reiste fra Isabela den 25. mars med to hundre mann, tjue hester og en del hunder for å okkupere sentrale deler av Hispaniola. Broren Bartolomeo fulgte ham og det gjorde også høvdingen Guanacagri, som Hugh Thomas skriver var alliert med Columbus, og med noen av indianerne til Guanacagri. Han delte styrkene inn i to og angrep en stor forsamling av indianere og jaget dem bort.
Deretter satte Columbus i gang med å bygge fort fire steder: Concepcion de la Vega, Esperanza, Santiago og Santa Catalina. Det førstnevnte ble et sentrum for pilegrimer og mirakler.
En stor del av den gjenværende spanske befolkninga i Isabela flyttet inn i landet for å bemanne fortene. Hugh Thomas skriver at i løpet av våren og sommeren fikk Columbus ordninger med vennlige høvdinger som var slik at alle voksne indianere i alderen mellom fjorten og sytti år skulle gi regelmessig tributt til den spanske kronen i form av det som ble ansett som høvelige produkter fra området, som gull og bomull. Alle som betalte skulle få et merke som de skulle bære og som ville vise at de hadde betalt. Til gjengjeld skulle Columbus holde kontroll over spanjolene slik at de ikke herjet og plyndret like ille. I mens hadde en del spanjoler begynt å slå seg ned sammen med indianerkvinner.
Ved slutten av 1495 fikk Columbus vite at statens politikk overfor ham var i ferd med å bli forandret. Hugh Thomas skriver at allerede i april 1495 hadde monarkene begynt å se på Hispaniola og de andre vestindiske øyene som om de var forlengelser av Andalucia.
En grunn til dette var at Columbus hadde sendt indianere til Spania som slaver, som Columbus trodde at de ville bli betraktet som. Det burde ha vært lett å selge dem i Andalucia siden det foregikk menneskehandel i Andalucia.
Det kan se ut som om kronen til å begynne med ikke var fiendtlig innstilt overfor denne slavehandelen som Columbus prøvde å opprette. I et brev som monarkene skrev 12. april til Fonseca skrev de at med hensyn til de indianerne som hadde kommet mente de at han kunne selge dem i Andalucia. Men monarkene forandret holdning til denne slavehandelen. Hugh Thomas skriver at dette utvilsomt skyldes påvirkning fra Boil og Margarit, og Cisneros kunne også ha hatt innvirkning. Han hadde alltid en human holdning overfor indianerne. I hvert fall skrev monarkene bare fire dager senere, den 16. april, et nytt brev til Fonseca der de skrev at han måtte utsette salget av indianerne:
Vi ønsker å hente informasjon fra letrados, teologer og eksperter på kanonisk rett om vi med god samvittighet kan selge dem eller ikke, og vi kan ikke gjøre dette før vi har sett brevene som admiralen har skrevet til oss........ og de brevene er i hendene på Torres, men han har enda ikke sendt dem til oss; derfor skulle salget av indianerne bli utsatt.
Det tok lang tid før den lærde mening ga sitt råd. Akkurat når og hvordan det foregikk vet vi ikke. Det ser ut til at femti indianere raskt ble avhendet til admiral Juan Lezcano Arriaran til bruk i de kongelige galleiene, og Fonseca tillot at noen få ble solgt av Berardi, mens resten døde i Sevilla. Monarkene fortsatte å mene at det kunne trekkes et skille mellom gode og dårlige indianere. Karibene, som det ble sagt var kannibaler, var da de dårlige indianerne som kunne gjøres til slaver. Det fulgte en lang debatt om karibene og om mulighetene til å gjøre tainoindianerne til slaver. Hugh Thomas skriver at det som er verdt å merke seg med disse debattene er at begge monarkene visste at de var underlagt lover som de ikke kunne forandre.
Det ble stadig mer klart for monarkene at de måtte redusere de fullmaktene som Columbus hadde fått. Den tiende april kom monarkene med en forordning som ga tillatelse til en hver i Castilla til å utruste ekspedisjoner for å oppdage øyer, eller kontinenter, i Indiene eller i Oseanhavet. Reglene for de som ønsket å reise til Indiene var:
Siden vi hører at ulike personer, våre undersåtter, ønsker å reise for å oppdage andre øyer og deler av fastlandet andre enn de som, ved vårt mandat, allerede er blitt oppdaget i den nevnte delen av Oseanhavet, og å bytte til seg gull og andre metaller og varer; og etter som andre vil like å slo seg ned på Hispaniola, som allerede har blitt oppdaget etter vårt mandat, og etter som vi husker at ingen reiser til Indiene uten med vår tillatelse...... etablerer vi først, at hvert skip som reiser ut til Indiene må forlate Cadiz og ingen andre steder, og at de som reiser må registrere seg der hos de rette myndigheter; for det andre at en hver som ønsker å bo i Indiene uten salær kan gjøre dette fritt og kan motta underhold for et år, og selv beholde en tredjedel av det gullet som de måtte finne, de andre to delene er for oss, mens de av alle andre varer må gi oss en tiendedel; for det tredje, at hvem som helst som ønsker det kan reise og oppdage nye øyer eller fastland [tierra firme] andre enn Hispaniola, men de må registrere seg i, og reise fra, Cadiz; og for det fjerde, at hvem som helst kan ta det de måtte ønske i form av forsyninger til Hispaniola, men i alle skip må en tiendedel av alt gods være vårt gods etc.
Og Columbus skulle alltid være i stand til å bruke en åttendedel av alt skipsrom.
Hugh Thomas skriver at dette var et dokument av den største betydning. Det brøt det monopolet Columbus hadde hatt. Den som først ble begunstiget var Berardi fra Firenze. Han fikk tillatelse til å leie tolv skip for å frakte 900 tonn gods for å selge det i Indiene. Han kunne bruke halvparten av denne flåten til å frakte personer som ville finne ukjente steder. Columbus klaget over at han mistet monopolet sitt, men klagen ble ikke tatt til følge.
I februar hadde monarkene gitt ordre til at fire skip med forsyninger skulle sendes til Indiene.
Berardi skrev til monarkene at problemet var at nesten alle ekspedisjonsdeltakerne på Hispaniola ville tilbake til Europa mens de hadde en gjeld på 10-12 millioner maravedis. Han foreslo en skjønnsmessig løsning der en del av gjelda ble avskrevet eller omgjort til andre betingelser slik at kolonistene kunne få ny kreditt og bli i stand til å utforske eller flytte til andre øyer. Berardi kom altså med en plan for å få handelen og økonomien til spanjolene i Vestindia i utvikling. Planen inkluderte å opprette regelmessig skipstrafikk mellom Vestindia og Spania.
Kort tid etter dette, den første juni 1495, skrev monarkene til Columbus at de hadde hørt at spesielt da han var borte fra Hispaniola ble ikke forsyningene delt ut til nybyggerne. Derfor ga de ham ordre om å dele forsyningene på den måten det var avtale om, og de sa at han ikke måtte forandre denne regelen utenom når en så alvorlig forbrytelse var begått av noen at den kunne straffes med dødsstraff. Det viste seg at det ikke var Columbus eller brødrene hans som var ansvarlig for forkortingene av forsyninger, men Alonso Sánchez de Carvajal, som hadde fått ansvaret for å kontrollere forsyningene, og hans etterfølger Juan de Oñate.
Ut over i 1495 arbeidet monarkene med å utvikle en politikk overfor både Napoli og Indiene. Det var nå kronen, og ikke Columbus, som ble sett på som ansvarlig for det som foregikk i Indiene, og Columbus ble betraktet som en offentlig tjenestemann, og en vanskelig sådan. Inkvisisjonen ga Fonseca en betydelig sum som var tatt fra jøder for å finansiere nye oppdagelser.
Det kom flere forordninger. En hver som ville reise til Den Nye Verden skulle nå underordne seg en autorisert kommandant som ville få en lisens til å erobre og bosette noen øyer eller kyster. Denne personen måtte selv ordne med finansiering av ekspedisjonen. Og kongelige tjenestemenn ville bli knyttet til ham. Han ville kunne få en tittel, og måtte sørge for at prester og misjonærer fikk kontakt med de innfødte. Han skulle utforske og utvikle det området han fikk, grunnlegge byer og sette i gang gruvedrift etc. Kronen ventet å få en femtedel av bruttoproduksjon i kolonien. Hugh Thomas skriver at den som skaffet seg lisens under disse betingelsene måtte være gambler eller visjonær.
Den femte august 1495 reiste Juan de Aguado fra Sevilla til Hispaniola med fire skip og forsyninger, og også for å gjennomføre en undersøkelse av hvordan Columbus hadde skjøttet sine oppgaver. Dette var vanlig i Castilla der embetsførselen til corregidores ble gransket.
Aguado hadde med seg et dokument som listet opp rettigheter og fritak. Det framgikk at monopolet til Columbus ble begrenset til Hispaniola, og at resten av Vestindia ville bli styrt etter et annet system.
Aguado og hans menn skulle vende tilbake etter bare en måneds opphold i Vestindia, men skipene deres ble ødelagt av en orkan høsten 1495, bare kort tid etter ankomsten til Isabela. Den rapporten de laget er tapt, men da Columbus hørte om den tenkte han at han måtte reise til Spania for å forsvare seg. Columbus hørte at det ble snakket ondt om ham ved hoffet.
Den 10. mars 1496 reiste Columbus fra Isabela på vei til Spania. Han hadde tretti indianerslaver og 225 spanjoler med seg. Denne reisen ble gjort med to skip som begge var bygd i Vestindia. Broren Bartolomeo overtok som guvernør mens Columbus var borte.
Lenker:
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net
Til første del av denne teksten om Columbus
Til Neste Del av denne teksten om Columbus
Kilder for dette kapitlet er: