Britannia under romerne.

Forfall og sammenbrudd

Fjerde del

Til første del av teksten
Oversikt over alle tekstene på europas-historie.net

Skrevet av Tor Førde.

Kilder for dette kapitlet er:


Innholdsoversikt

    li> Romersk Britannias sammenbrudd
  1. Avslutning
  2. Oversikt over keiserne


Romersk Britannias sammenbrudd

Ammianus Marcellinus skriver at i 367 ble Britannia utsatt for store angrep av piktere fra nord og av attacotti og skotter fra vest. Speiderne i nord - areani - hadde blitt bestukket og hadde gitt informasjon om de romerske troppestyrkene til denne fienden. General Fullofaudes, som kommanderte garnisonene på grensen mot nord, ble avskåret. I sørøst angrep saksere og frankere kysten, og Nectaridus som kommanderte kystforsvaret ble drept. Barbarene trengte dypt inn i Britannia og delte seg opp i mindre bander som plyndret landet. Og så fylte de vogner med bytte og tok med seg kvegflokker og satte kursen tilbake. Mange romerske soldater deserterte, og desertører og rømte slaver og røvere streifet rundt langs veiene. Og så kom Theodosius den eldre og opprettet ro og orden.

Neil Faulkner skriver at vi kan ikke være sikre på hvor langt denne beretningen stemmer. Ammianus skrev den mens Theodosius den Store var keiser, og han var sønn av Theodosius den eldre. Og det ville ha vært uhøflig å ikke framstille det Theodosius den eldre gjorde som en stor bragd. Beretningen til Ammianus har karakter av å være et minneskrift og en hyllest til en stor helt. Men likevel synes angrepene mot Britannia å ha blitt farligere og hyppigere fra midten av det fjerde århundret. Det er ikke fortalt om noen historisk begivenhet i Britannia mellom 306, da Constantius og Konstantin var i Britannia, og 343 da keiser Constans var en tur til Britannia. Neste gang det skrives om Britannia er i 354 etter at opprøret til Magnentius hadde brutt sammen, og Paulus "lenka" kom for å forfølge de som hadde støttet opprøret. Først fra 360 skrives det om trusler ved grensen til Britannia, da piktene og skotten var ute på tokt. Deretter hører man flere ganger om disse fiendene, og situasjonen ved grensene synes å ha vært blitt vanskeligere. Og de britiske grensene var lange, siden fiendene nå også kom med over havet.

Disse fiendene kom i mindre grupper, og de kunne ikke beseires definitivt i store slag. De kunne trenge inn hvor som helst. Saxerne kom fra et område som var under press. De bodde ved en kyst der Nordsjøen stadig spiste seg inn i landet, og de var presset fra øst av folk som ville slippe bort fra hunerne. De var et folk som var løst organisert uten store konger og hierarki, med en desentralisert makt der alle frie menn måtte kunne bruke våpen. Det var mange som kunne ta initiativ til å reise til England, og befolkninga var under press.

Piktene holdt til i Skottland og var løst organisert. Man vet ikke så mye om dem. Om attacotti vet vi ingenting. Skottene som det her er tale om hørte opprinnelig til i Irland, og reiste derfra til det som i dag er Skottland, og ga Skottland sitt navn. Dette var samfunn med noen større konger og mange småkonger, men ingen stat eller sentralmakt, selv om de større kongene ønsket troskap fra de mindre. Det var stadig væpnede kamper mellom gruppene, enhver måtte sørge for å hevde seg selv og sine, og det var skikk og bruk for dem at i bestemte situasjoner kunne de bruke våpen for å prøve å ta det de ønsket fra fremmede, så sant de var sterke nok til å ta det, og derfor var det "naturlig" at de reiste på røvertokt til England.

Faulkner skriver at Diokletian hadde ført de store krigene fra det tredje århundret til en slutt omkring år 300, og Konstantin den Store hadde ført den reformvirksomheten som Diokletian er kjent for videre og omorganisert hæren og grenseforsvaret slik at frontene var forholdsvis uforstyrret i de følgende femti årene. Da Konstantin døde i 337 overtok de tre sønnene hans som keisere, men styret deres ble svekket av kupp og borgerkrig. Da Magnentius gjorde opprøret i 350 med støtte fra hæren i vest, ble etterfølgerne til Konstantin stilt overfor en stor utfordring. Det raste krig i Gallia og på Balkan og i det nordre Italia, og garnisonene ved frontene ble svekket ved at soldater ble hentet fra dem og satt inn i borgerkrigen. Kort etter at Magnentius var beseiret stod imperiet overfor krig på flere fronter, mot de germanske alamannerne ved Rhinen, mot saramanianerne og quadi ved Donau, og mot perserne i øst. Constantius II gjorde sin unge fetter Julian til juniorkeiser for å få hjelp til å mestre situasjonen, og ga ham kommandoen over styrkene i vest i 355.

Fra 356 til 359 ledet Julian hæren på en vellykket måte i Rhinland og vant slaget om Strasbourg og gjenopprettet grenseforsvaret. I 360 hilste hæren ham som keiser. Julian marsjerte østover med hæren sin for å gjøre kravet om å være keiser gjeldende, men Constantius døde før det kom til kamp, og Julian ble anerkjent som keiser også i øst uten kamp. Krigen mot perserne hadde kjørt seg fast som en beleiringskrig. Julian åpnet store offensiver mot øst for å få bevegelse i krigen, men uten å lykkes.

Faulkner skriver at store troppestyrker må ha blitt overført fra Britannia til kontinentet på 350-tallet og tidlig på 360-tallet, først av Magnentius og så av Julian. Barbarinvasjonene i 360, 364 og 367 ble gjort mulig på grunn av denne svekkelsen av forsvaret av Britannia.

Valentinian I ble ny keiser etter Julian i 364. Han tok selv kommandoen i vest, og overlot den østlige delen til sin bror Valens. Valentinian var mer praktisk orientert enn Julian. Valentinian prøvde å kontrollere statens utgifter for å unngå at de løp løpsk. Han ga lover mot korrupsjon, og prøvde å gjøre styresettet mer rasjonelt. Han prøvde å unngå langvarige kriger, og ville heller drive invasjoner tilbake ved kortvarige voldsomme sjokk. Han drev invasjoner tilbake over Rhinen og arbeidet for å opprette forsvarslinjer ved Rhinen og Donau, med nye festninger, veier og støttepunkter ved grensene; bruer og militære lager ble befestet. Grensen ble bedre befestet og overvåket. Felthæren ble delt i en vestlig og en østlig del.

Theodosius i Britannia, 367-369

Da keiser Valentinian fikk høre om angrepene mot Britannia i 367 var han ute i felten. Han sendte først to framstående offiserer til Britannia for at de skulle undersøke situasjonen og prøve å ordne opp. Men ingen av dem var i stand til å rette opp situasjonen. Deretter sendte Valentinian sin dyktige general Theodosius med en felthær som var sammensatt av elitestyrker. Da Theodosius kom til London med denne hæren ble den delt inn i mindre avdelinger og sendt ut over landet for å rette opp situasjonen og skape ro og orden. Barbarene var da delt opp i mindre grupper som var opptatt av å plyndre landet, og de beveget seg langsomt siden de fraktet krigsbytte med seg. De romerske elitestyrkene hadde lett spill mot disse bandene. Men operasjonene tok tid, og forsvarsverkene måtte bygges opp igjen med tanke på framtida.

Den romerske hæren som skulle være stasjonert i Britannia måtte også bygges opp igjen og komme på plass. Å trene den opp igjen og få den på plass var et arbeid som foregikk i årene 368-369. Under Theodosius begynte den siste omfattende gjenoppbygging og ombygging av de romerske festningsverkene i Britannia. Dette byggeprogrammet foregikk gjennom mange år, og fortsatte lenge etter at Theodosius hadde forlatt Britannia.

Britannia var truet av stadige mindre angrep, og Britannias lange kystlinje var umulig å forsvare mot ethvert inntrengningsforsøk. Faulkner skriver at det er mulig å identifisere fem forsvarstiltak som Theodosius grep til:

  1. Nord for muren oppløste Theodosius de speiderpatruljene som tidligere hadde overvåket situasjonen, og de fortene som hadde vært bemannet nord for muren ble forlatt. Trolig ble avtaler som eksisterte med vennlige stammer nord for grensen fornyet.
  2. Ved muren selv ble noen festninger gjenoppbygget, og noen ble ombygget, og selve muren ble reparert. Det ble lagt større vekt på at soldatene skulle ha det komfortabelt, og ombyggingen ble tilpasset det forhold at garnisonene var mindre enn tidligere.
  3. I Penninene ble mange festninger satt i stand, og arbeidet som ble utført her ser til dels til å ha vært av høyere standard enn det som ble utført ved muren.
  4. Enda lenger mot sør fantes et nettverk av festningsverk. Det sentrale Britannia i sørøst ble beskyttet av et nettverk av byer som var omgitt av bymurer og som lå langs hovedveiene. Her fantes det murer rundt byene lenge før Theodosius kom til Britannia, men store nye arbeider ble utført i andre halvdel av det fjerde århundret, og disse styrket byenes forsvar vesentlig.
  5. Kystforsvaret ble utbygd videre. Saxon Shore fortene var kjernen i et nettverk der antakelig også byer med bymur langs elver og ved innseilingen til elver inngikk. Også langs kysten av Wales og av Cumberland og ved innseilingen til elvene i vest var det bygd festninger, og byene langs kysten i vest ble omgitt av bymurer. Flere steder langs østkysten ble det bygd befestede signalstasjoner, det gjelder for eksempel langs kysten av Yorkshire. Ved Scarborough var det et omkring tretti meter høyt tårn av stein som var omgitt av en beskyttende forsvarsmur med tårn i hjørnene og vollgrav utenfor muren.

Faulkner skriver at mangelen på arkeologiske funn av militære strukturer i byene og av tegn på at mange av fortene har vært i bruk har vært tydet slik at de aldri inngikk i en forsvarsstruktur, men dette må forkastes.

Problemet er at hæren i senromersk tid bare er delvis synlig i arkeologiske funn. I funn fra de første århundrene romerne var i Britannia er hæren svært synlig i festningsverk og i de to murene mot nord. Men dette var uvanlig. Den romerske hæren som erobret Middelhavslandene i årene fra 264 før Kristus til 30 før Kristus er også knapt synlig i arkeologiske funn. En hær som bygger festninger og murer etterlater langt flere spor som arkeologer i ettertiden kan finne enn en hær som er i bevegelse eller i felten. Og i det fjerde århundret hadde hæren på nytt blitt omformet fra å være en hær som lå i festninger langs grensene til en hær som var langt mer mobil, og som var delt opp i mindre grupper som var plassert mange ulike steder også inne i imperiet. Den forsvarsstrategien som imperiet nå opererte etter krevde en mobil hær som gjennomførte et forsvar i dybden som kunne foregå over hele imperiet, og der hærens avdelinger ikke var bundet til bestemte festninger, og der hæren kunne deles opp i mange små avdelinger for å møte en motstander som ofte opptrådte i små grupper. Denne hæren benyttet alle de befestede steder som fantes. Slik var det romerske forsvarssystemet rundt år 370, skriver Faulkner.

Opprøret til Magnus Maximus, 383-388

Den 9. august år 378 led den romerske hæren ved Adrianopel sitt mest katastrofale nederlag på et halvt årtusen, skriver Faulkner. Gotiske nybyggere ved Donau gjorde opprør på grunn av at de ble mishandlet av romerne, og keiser Valens førte felthæren på 60.000 mann mot dem for å knuse dem. Da hærene støtte sammen kom det som en overraskelse på begge. Det gotiske infanteriet dannet en vognborg, og deres leder Fritgern sendte bud etter kavaleriet. Romerne angrep vognborgen, og mens romerne var fullt opptatt av denne kampen kom det gotiske kavaleriet og angrep de utsatte romerske flankene. Da gikk goterne samtidig ut fra vognborgen og angrep den romerske hæren, som nå var i uorden. Den romerske hæren ble presset sammen og angrepet fra alle sider og nedkjempet. Og to tredjedeler av det østlige Romerrikets hær ble tilintetgjort.

Romerriket greide aldri å erstatte disse soldatene, og det greide derfor ikke å opprettholde forbindelsen til Britannia siden grensene kunne brytes ned og det nordlige og vestlige kystlandet av Gallia kunne kontrolleres av germanske stammer. Den romerske hæren måtte bygges opp av allierte barbarer. Disse var ikke menn som stod under kommando av romerske offiserer og hadde gått inn i hærens regulære avdelinger, men var militære avdelinger som beholdt sin stammestruktur og ble ledet av sine stammehøvdinger, de utgjorde egne stater innenfor den romerske staten, og de var i stand til å opptre som dette.

Magnus Maximus var en høytstående offiser i den romerske hæren i Britannia i 383. Etter at keiser Valentinian I døde i 375 overtok sønnen Gratian som keiser i vest. Han ble upopulær, og det britiske offiserskorpset gjorde opprør og utropet Magnus Maximus til keiser. Han samlet store deler av den romerske hæren i Britannia hæren og satte over til kontinentet. Gratian mistet støtte og ble drept, og Maximus ble keiser over Britannia, Gallia og Spania. Theodosius hadde nok å gjøre i øst, og måtte derfor tolerere dette. Men dette var ikke en løsning som Theodosius foretrakk. Han ønsket å kunne konsentrere imperiets ressurser og hæravdelinger dersom han fant at det var nødvendig, og det var han ute av stand til så lenge Maximus var keiser i vest.

I Italia var Valentinian II juniorkeiser. Maximus ville overta kontrollen over Italia. Theodosius intervenerte fra øst med all den kraft han kunne mobilisere, og Maximus ble beseiret og drept i 388. Theodosius og hans tilhengere hadde dermed igjen makten også i vest.

Theodosius ville holde det romerske imperiet samlet, og han slo ned på all opposisjon og krevde absolutt lydighet, også i religiøse spørsmål, der han fremmet en intolerant kristendom. Det skapte motstand, blant annet i senatsadelen. Det kom til opprør i vest, og keiseren i vest, Valentinian II, ble drept i 392. Den hedenske Eugenius ble utropt til ny keiser, og i den krigen som fulgte vant Theodosius, men det var en kostbar seier der store romerske hærstyrker ble ødelagt.

De hærstyrkene som Magnus Maximus hadde fjernet fra Britannia ble aldri erstattet. Mange fort i Penninene og Wales ble forlatt for godt, og kanskje ble garnisonene i andre festninger redusert, i hvert fall ble det sendt mindre utbetalinger av mynt til festningene. Mynter var grunnleggende i den økonomien som romerne hadde opprettet i Britannia, og var et nødvendig byttemiddel i den. Staten betalte hæren med mynter, og derfra gikk de inn i den videre økonomien som betaling. Staten hentet myntene tilbake gjennom beskatning av befolkninga. Når forsyningen av mynt ble redusert oppstod det problem for det økonomiske kretsløpet som byene og imperiet var avhengig av. I siste del av det fjerde århundret ble på nytt det meste av skattene betalt i form av mynt, og ikke som produkter. Men forsyningene av mynt til Britannia falt brått etter 378, og selv om forsyningene ble større etter 388 kom de aldri tilbake til det nivået de en gang hadde ligget på. Faulkner mener at resultatet må ha vært at det militære forsyningsnettverket sviktet, og at byttehandel og naturalhusholdning ble mer vanlig.

I perioden mellom 375 og 425 foregår det endelige sammenbruddet av den sivile bosetningen i byene, og de gjenværende villaene på landsbygda blir forlatt. Keramikkindustrien må gi opp. Sammenbruddet til det romerske Britannia var en prosess og ikke en begivenhet, skriver Faulkner. Opprøret til Magnus Maximus var en sentral begivenhet i denne prosessen, og etter det gikk det raskt og uimotståelig nedover. Britannia på 390-tallet var i liten grad romersk.

Opprøret til Konstantin III, 407-411

Theodosius den Store døde i 395. Romerriket ble da delt mellom sønnene Arcadius (395-408), som fikk den østlige delen, og Honorius (395-423) som fikk den vestlige delen. Ingen av dem var effektive herskere. I vest kom Flavius Stilicho til å bli den sterke mannen. Han var en vandal som hadde steget til topps i imperiet og som hadde giftet seg inn i keiserfamilien. Han ville videreføre den politikken som Theodosius hadde ført, og som innebar at man prøvde å holde imperiet samlet og samarbeidet med barbarene. Dette ble vanskelig siden hoffet i vest var nølende overfor samarbeid med goterne om forsvaret av det vestlige Romerriket, og siden goternes høvding Alaric hadde store ambisjoner. Den østlige delen av Romerriket var rikere enn den vestlige delen. To tredjedeler av skatteinntektene ble betalt i øst, men 40% av hele hæren, og 55% av den kostbare felthæren, stod i vest. Det vestlige Romerriket var avhengig av å få overført penger fra øst for å kunne opprettholde hæren sin. Stilicho greide ikke å redde situasjonen, men han hadde heller ikke tilgang til de nødvendige midlene.

Stilicho ignorerte ikke Britannia. Han har fått æren for forsvar av Britannia i 396-399. I 401 invaderte Alaric Italia. Stilicho hentet tropper i Britannia og andre steder for å møte invasjonen. Denne krigen mellom romerne og Alaric varte fra 401 til 403. I 404-405 var det ny krig mellom dem, og på nytt i 406. Betydelige troppestyrker ble dratt ut av Britannia, og det ser ut til at forsyningen av mynt til Britannia helt stoppet opp etter 402. De siste forsendelsene av mynt av nevneverdig størrelse ser ut til å ha kommet i 402. Og de lokale myndighetene i Britannia prøvde ikke å erstatte dette ved selv å prege mynt. Staten kunne kreve inn skatt utelukkende i naturalia, men det var langt vanskeligere å betale hæren bare med naturalia og holde økonomien virksom uten et alminnelig tilgjengelig generelt byttemiddel.

Faulkner skriver at vi ikke kan si presist når Britannia sluttet å være romersk. Vanligvis dateres oppgivelsen av de fleste gjenværende fortene til rundt år 400, men det er fordi vi ikke finner mynter fra senere tider ved fortene. Begivenhetene i 407 viser at det fortsatt må ha vært betydelige antall soldater i Britannia. Men når de ikke lenger mottok lønn må man regne med at de ville slutte å lystre ordre. De ville bli nødt til å forsørge seg selv, kanskje på svært uvanlige måter, og slutte å være en hær.

Mens Rhinen var frosset den aller siste dagen i 406 gikk store menneskemengder over den til romersk side. Romernes frankiske allierte greide ikke å stoppe menneskemengden, og den passerte inn i Gallia og videre inn i Spania. Forbindelsen mellom Romerriket og Britannia var kuttet.

Den romerske hæren i Britannia gikk inn for å opprette et nytt styre, og valgte en mann som het Marcus til keiser. Marcus ble kort tid etterpå drept, og den nye keiseren som ble valgt het Gratian. Etter fire måneder ble også Gratian drept, og en mann ved navn Konstantin ble deretter valgt til keiser. Han kalte seg for keiser Konstantin den tredje. Konstantin samlet en hær og reiste over til kontinentet. Der ville han overta ledelsen av den romerske hæren i Gallia og Spania og kontrollere dette området. Barbarene som hadde gått inn i Gallia hadde delt seg opp i mange mindre grupper, og det var enkelt for Konstantin III å oppnå kontroll over Gallia. Men det kom nye invasjoner, og det oppstod splittelse i de styrkene som Konstantin kommanderte, og styrker som støtte Honorius gikk til motangrep. Tilsammen førte dette til at Konstantin mistet kontroll over situasjonen, og han ble beseiret og døde i 411. Britannia hadde vært sentral i en lang rekke opprør i nordvest.

Faulkner skriver at Konstantin må ha tatt med seg praktisk talt alle gode troppestyrker da han satte over til kontinentet i 407. I noen fort og byer med bymur var det trolig fortsatt soldater. De regulære soldatene kan ha hatt støtte fra allierte barbarstammer. Men selv tilsammen var disse for svake til å få noen betydning i de begivenhetene som skulle komme.

I følge den bysantinske historikeren Zosimus ble Britannia året etter at Konstantin hadde dratt over til kontinentet utsatt for angrep av saksere. Og i følge ham tok britene opp våpen og forsvarte seg. Og de drev også romerne bort og levde som uavhengige etter dette. Og også i noen provinser i Gallia frigjorde folk seg fra det romerske styret ved å drive bort de romerske myndighetene og velge sitt eget styre. I et brev til britene to år senere bad keiser Honorius dem om å forsvare seg selv, og fortalte at de ikke kunne regne med romersk hjelp til forsvaret.


Avslutning

Fra kommune til kongedømme

Her skal vi både se på Faulkners og Salways oppfatninger omkring årsaker til og følger av sammenbruddet av romersk Britannia. Først følger Neil Faulkners framstilling av det som kan ha hendt i det tidligere romerske Britannia fra året 410:

Faulkner skriver at det kulturelle sammenbruddet som foregikk i 375-425 kanskje var det mest plutselige og fullstendige som arkeologien avdekker i Britannia. Man har forsøkt å finne restene av en romersk-britiske sivilisasjon som fortsatte å leve ut over denne perioden. Spesielt har man konsentrert seg om Verulamium. Mot slutten av det femte århundret ble det skrevet om et besøk som St Germanus, biskop i Auxerre, i 429 skal ha foretatt til stedet der helgenen St Albans var begravet, altså ganske sikkert til den romersk-britiske byen Verulamium, som ligger like nord for London, dagens St Albans. St Germanus skal ha møtt mange mennesker som var kledd i prangende klær. Dette kan tyde på at den romerske kulturen noen steder fortsatte etter at Romerriket hadde mistet kontrollen over Britannia. Også en del arkeologiske funn er blitt tolket i denne retning. Noen villaer og også andre byggverk i romersk-britisk stil synes å ha vært i bruk og ha blitt vedlikeholdt lenge etter at romerne dro seg ut av Britannia. Og den administrative inndelingen av Britannia som romerne foretok synes noen steder å ha vært respektert etter at romerne trakk seg ut. Dette er blitt tydet dithen at det kan ha vært kontinuitet mellom situasjonen i romersk tid og utviklinga i etter-romersk tid.

Faulkner skriver at de funnene som er blitt tydet som en mulig kontinuitet bare er spredte enkeltfunn, og ikke noe mer. Dersom disse funnene blir sett i sammenheng med alle de andre funnene fra samme periode (den første etter-romersk tid) får vi et helt annet inntrykk av denne perioden enn vi har av den romerske perioden. I stedet for byer med monumentale byggverk kan det finnes spredte bygninger som fortsatt er i bruk, de fleste i byer som er ruiner og fulle av søppel. Beretningen om St Germanus ble skrevet to generasjoner etter at han besøkte Britannia, og den ble skrevet i et annet land og som en helgenlegende. Helgenlegendene er ikke historiske beretninger, men en egen litterær sjanger med det formål å framstille helgenene som hellige personer. Videre er de funnene som er blitt tydet som kontinuitet mellom romersk og etter-romersk tid i Britannia få og ikke representative for de funn som er gjort fra etter-romersk tid. Det den store mengden funn viser er et brått og nesten fullstendig sammenbrudd av den romersk-britiske sivilisasjonen. De fleste fortene og festningene ble forlatt, og byene ble også praktisk talt forlatt og lagt øde. De fleste villaene gikk ut av bruk og forfalt. Arbeidet i gruvene og steinbruddene opphørte, og det ble slutt på masseproduksjon av keramikk. Alle verkstedene i byene ble lagt ned. Det ble ikke lenger satt opp bygninger i stein eller lagt gulv av mosaikk. Det ble ikke lenger brukt mynt i Britannia. Den materielle kulturen som hadde eksistert i tre og et halvt århundre i Britannia brøt kort sagt fullstendig sammen.

Hva hadde hendt, spør Faulkner. Ble Britannia avfolket i det femte århundret? Det kan virke slik for all aktivitet stopper opp på romerske steder. Det romersk-britiske bosetningsmønstret ble ødelagt da den militære forsyningsøkonomien ble avviklet. De bosetningene som fortsatte å eksistere levde i en selvforsyningsøkonomi med naturalhushold, og de etterlot langt færre spor som arkeologene kan finne. Men om de ble færre kan vi på det nåværende tidspunkt ikke vite. Det er ingen ting som tyder på at skogen tok den dyrkede jorda tilbake, og det tyder på at jordbruket fortsatte som før. [Men befolkninga må i en eller annen periode ha gått svært sterkt tilbake. Mens det er vanlig å operere med ei befolkninga som var oppe i på fire til fem millioner i romersk Britannia, skriver Julian D. Richards i "Viking Age England" at: "Between some half a million and one million people lived in England at the beginning of the Viking Age" (side 21) Denne boka ble betydelig revidert år 2000, og første gang utgitt i 1991.) Det kan se ut som om den britiske befolkninga begynte å bryte sammen allerede mens Britannia var under romerne.]

Her vil jeg peke på studien til Joerg Baten ved universitetet i Tübingen: "The Biological Standard of Living in Europe During the Last Two Millennia" som viser at:

we find that heights stagnated in Central, Western and Southern Europe during the Roman imperial period, while astonishingly increasing in the fifth and sixth centuries.

Dette tyder på at Romerrikets sammenbrudd var en velsignelse og en befrielse for den europeiske befolkninga, siden befolkninga fikk langt bedre leveforhold etter Romerrikets sammenbrudd. - TF

Det er klart at den romerske administrasjonen og hæren ble borte fra Britannia etter 410, og at ingen overtok deres plass. Videre brøt det maktapparatet og den sivilisasjonen som hadde blitt holdt oppe av den romerske okkupasjonsmakten sammen, og dette inkluderer det som var igjen av villasivilisasjonen og byene og deres kultur. Også godseierne synes å ha blitt borte, i hvert fall forsvant uttrykkene for deres rikdom. Faulkner mener dette skyldes at de som arbeidet på jorda tok kontrollen over jorda fra godseierne.

Faulkner stiller spørsmålet om det brøt ut bondekriger i Britannia etter at de romerske soldatene hadde blitt trukket ut. Dersom bøndene nektet å betale skatt og å utføre påtvunget arbeidstjeneste kunne det forklare at villasivilisasjonen ble borte. Zosimus skrev at da britene hadde drevet bort den romerske administrasjonen satte de opp sin egen uavhengige administrasjon, og at dette ble kopiert i Gallia. Det nordvestlige Gallia var et sentrum for bondeopprør fra siste del av det tredje til midten av det femte århundret, og i perioden 407-417 var store områder under kontroll av bondeopprørere som ble kalt for bagaudae. Faulkner refererer en forfatter som skrev om "livet ved Loire", der bønder levde etter "folkelige lover" og kunne holde politiske taler og rettssaker kunne bli holdt under eiketrærne og nedtegnet på bein. Det virker som forholdene etter et vellykket bondeopprør. Men i Gallia ble bondeopprørene slått ned. I Britannia derimot kan opprøret ha lyktes, skriver Faulkner, for eliten ser ut til å ha blitt borte.

Faulkner skriver at kristendommen ble tidens ideologi, og mange svært ulike sosiale og politiske strømninger har kunnet bruke kristendommen til å uttrykke sine holdninger; dette gjelder både for opprørsbevegelser og konservative maktstrukturer. I Britannia foregikk ideologiske brytninger innen kristendommen, det ser man av at tidens mest kjente kjetter var britisk, nemlig Pelagius, som hadde stor oppslutning i Britannia. Pelagius hevdet at menneskene hadde fri vilje og kunne velge mellom rett og galt og kunne oppnå å leve et liv som førte fram til frelse gjennom egen anstrengelse. Dette i motsetning til Augustin og andre som hevdet at mennesket var syndig og bare kunne frelses gjennom nåde, og denne kunne bare bli oppnådd gjennom tro og lydighet. Faulkner skriver at Pelagius framholdt at menneskene var ansvarlig for sine handlinger, og at dette ga en hardere vei for de rike siden det ikke lenger var nok å si fram fromme setninger ved utvalgte anledninger, men de måtte også leve fromme liv, og dette var vanskeligere for rike enn for fattige. St Patricks skrifter peker på at det var spenning mellom de ortodokse grandene i kirka og landsbygdprestene.

Faulkner skriver at den suverene representanten for denne tradisjonen er Gildas, som er den røde munken tidlig i den mørke middelalderen. Gildas skrev "The Ruin of Britain", som er et hudflettende angrep på hans tids herskende klasse for korrupsjon, urettferdighet og undertrykkelse. Det har vært vanlig å tone ned Gildas radikalisme, og å hevde at Gildas' tekst er religiøs, og ikke politisk, eller å hevde at den er rettet inn mot noen spesielle tyranniske herskere, og ikke mot den herskende eliten i sin alminnelighet. Faulkner skriver at religionen ga det politiske språket fram til nyere tid, og politisk polemikk er rettet mot de som hersker på det tidspunktet polemikken leveres, selv om den har et generelt siktemål. Gildas hatet alle herskere som han kjente til, skriver Faulkner, og siterer Gildas:

Britannia har konger, men de er tyranner. Hun har dommere, men de er onde. De plyndrer ofte og terroriserer - de uskyldige; de forsvarer og beskytter - de skyldige og stjelende; de har mange kvinner - horer og ekteskapsbrytere; de sverger konstant - falske eder; de gir løfter - men nesten samtidig forteller de løgner; de fører kriger - i eget land og urettferdig; de jager energisk etter tyver over hele landet - men elsker og til og med belønner tyver som sitter sammen med dem ved bordet; de fordeler almisser rikelig - men hoper opp enorme fjell av forbrytelser som alle kan se; de inntar sete som dommere - men sjelden søker de etter reglene for rett dom; de forakter de harmløse og ydmyke, men hever til stjernene, så langt de kan, sine militære kompanjonger, blodige, stolte og morderiske menn, ekteskapsbrytere og fiender av Gud - dersom tilfellet tillater det; menn som skulle ha vært iherdig utryddet, med navn og alt; de har mange fanger i fengslene sine, som oftere er tynget ned med gnagende lenker på grunn av intriger enn fordi de fortjener straff.

Gildas var ikke mildere overfor de prestene som holdt til ved de kongelige hoffene:

Britannia har prester, men de er tosker; svært mange prester, med de er skamløse; geistlige, men de er forræderske grafsere. De er kalt hyrder, men de er ulver som er klare til å slakte sjeler. De ser ikke etter folkets beste, men etter å fylle magene sine. De har kirkebygninger, men går til dem av profitthensyn. De lærer folket - men ved å gi dem det verste av eksempler, laster og dårlig karakter. De ofrer sjelden og aldri står de med rent hjerte midt i altret.

Faulkner skriver at tonen i dette plasserer "The Ruin of Britain" i den Judeisk-kristne apokalyptiske tradisjonen. Den begynte med de gammeltestamentlige profetene, asketiske hellige menn som fordømte den moralske fordervelsen til Israels herskere og forkynte at Gud ville sende en katastrofe som ville feie dem bort og opphøye de ydmyke. Faulkner skriver at kanskje tilhørte Gildas en folkelig tradisjon med rot i omveltningene som foregikk i perioden 375-425, og kanskje reflekterte sinnet hans at en ny undertrykkende elite var i ferd med oppstå.


Tyrannene oppstår

Det romerske Britannia var allerede i langt framskredent forfall i 375, og brøt sammen i perioden 375-425. De beste delen av hæren ble etter hvert trukket ut, og de delene som var tilbake sluttet å få utbetalt lønn, og måtte derfor greie seg selv. Da Romerrikets voldsmakt var borte kunne ikke lenger skatteoppkreverne kreve inn skatt, og godseierne, som selv ikke disponerte nevneverdige voldsmidler, kunne ikke tvinge jordarbeiderne og bøndene til å levere jordleie og utføre pliktarbeid. Og dermed opphørte de lokale overklassene å være overklasser. De måtte selv bli bønder. Statsapparatet hadde opphørt å fungere og å eksistere. Britannia var trolig blitt et område befolket av selvforsynte bønder, med bare lokale nettverk der det kunne foregå byttehandel, skriver Faulkner. Alle kilder tyder på dette, og ingen annen forklaring av eksisterende kilder er mulig.

Men denne gullalderen varte ikke lenge. Fra perioden 450-475 av og videre framover finnes det nye arkeologiske spor. I øst kan noen få angelsaksiske gravplasser og bosetninger dateres så tidlige som til første halvdel av det femte århundret. Deretter blir økende tetthet og utbredelse av angelsaksiske gravplasser et dominerende trekk i de arkeologiske funnene fra denne tiden. Gravfunnene viser en økende sosiale lagdeling, og fra tidlig i det sjuende århundret finner man kongelige begravelser. Ved Sutton Hoo i Suffolk ble den rikeste kongegrav i Britannia oppdaget, og man tror at det kan være kong Raedvald, konge av East-Anglia, som ble begravd der. Med angelsakserne vokste et nytt samfunn styrt av høvdinger og konger fram.

Det har vært hevdet at i det vestlige Britannia fortsatte en sivilisasjon som var en forlengelse av den romerske sivilisasjonen. På samme måte som i det østlige Britannia er det få arkeologiske funn som med sikkerhet kan dateres til første halvdel av det femte århundret. Men funn kan dateres til tiden etter 450. Høvdingene bygde bosteder på befestede bakketopper, på nes og odder ved kysten, og i tidligere befestede romerske bosetninger. Man finner kirker og spor etter handel. Og spredt ut over i landskapet var det gårder. Det er mulig å følge framveksten av nye eliter, som ble stadig mektigere. De historiske kilden forteller at i Britannia var det stadig feider og krig i den mørke middelalder. Kildene forteller om to hovedperiode med krig mellom "briter" og "angel-saksere", den første i 450-500 og de andre i 550-600. Og det var også stadig krig mellom britene innbyrdes og mellom angel-sakserne innbyrdes. Og det er her i det nye systemet med krig og plyndring og kronisk usikkerhet at vi finner forklaringen på framveksten av det nye systemet med utnyttelse og vold som fylte Gildas med sinne.

Faulkner skriver at bonderevolusjoner bestandig er begrensede. Bonden er en individualist som vil bestyre sin egen gård i fred og trygghet. Han vil ikke ha noen herre eller godseier over seg, og han vil ha bort de som presser ham og tvinger ham til å gi fra seg avlinga. Han vil ha fred til å arbeide med gården og til å ta seg av de folkene som han hører sammen med. Han har ikke ønsker om å forandre samfunnet ut over å bli kvitt de som krever store deler av avlinga av ham og tvinger ham til å utføre ubetalt arbeid. Og greier han det er han fornøyd og går heim til gården sin. Det finnes derfor ingen bondestat. Når bøndene river ned en undertrykkende stat, noe de ofte har gjort opp gjennom tidene, erstatter de den ikke med en ny stat, men de går heim. I en periode tidlig i det femte århundret må deler av Britannia ha vært lovløse og anarkistiske. Deler av den gamle godseierklassen og offisersklassen kom sammen for å organisere seg og for å planlegge komplott. Og det kan ha oppstått ledere blant bøndene som tilbød beskyttelse. Tidligere soldater kan også ha stått fram som beskyttere. Det har vært urolige tider der sterke menn har stått fram og opprettet "ro og orden". Kanskje Vortigern var en slik mann, den britiske lederen som i 440-455 skal ha hyret saksiske leiesoldater for å forsvare området han styrte over. Etter hvert vokste det fram sterkere ledere og sterkere hærer og nye sosiale hierarki.

Oppsummering av avslutningen

Neil Faulkner vurderer Romerriket og dets okkupasjon av Britannia på en annen måte enn Salway og Frere. Vi vil avslutningsvis se litt på vurderingene til Salway og Faulkner.

Faulkner konkluderer med å skrive at Romerriket angrep og okkuperte Britannia fordi Romerriket var rovgriskt og levde av å plyndre og utbytte andre folk, og fordi Claudius var en svak keiser som måtte demonstrere og bevise at han kunne lede en hær og okkuperer nye land. For å opprette et ordnet styre og effektiv skatteinnkreving på lokalplanet rekrutterte okkupasjonsmakten de innfødte elitene til denne oppgaven, og oppmuntret til tiltak som kunne få dem til å identifisere seg med den nye orden, som innføring av romersk kultur og sivilisasjon. Imperiet var avhengig av overskudd fra oppdyrkede og tett befolkede områder der befolkninga var lett å kontrollere og vant til å bli kontrollert. I Britannia fantes slike områder i sørøst, men i nord og vest var områder som det ikke var lett å kontrollere, og der møtte Romerriket en grense. Romerriket var nødt til å vokse og erobre stadig nye områder siden det krigsbyttet som kunne vinnes og den plyndring som kunne gjennomføres under dekke av krig var en vesentlig inntektskilde for Romerriket. Når ikke nye områder kunne erobres måtte beskatningen av befolkninga økes, og stadig hardere tvang måtte bli tatt i bruk mot befolkninga for å tvinge ut de midlene og den arbeidsinnsatsen som opprettholdt Romerriket. Dette førte til at det overskuddet som før var blitt brukt til forskjønnelse av byene ble borte. Hæren kom til å utrope keisere, og hærene på ulike frontavsnitt utnevnte ulike keisere, og Romerriket ble alvorlig svekket av indre krig mellom keiserkandidatene. Den svekkelsen av hæren som foregikk gjorde det lettere for Romerrikets motstandere å trenge inn i Romerriket. Da den romersk hæren endelig ble borte fra Britannia kollapset det samfunnssystemet som romerne hadde bygget opp fullstendig, siden det var avhengig av imperiets voldsmakt. Sammenbruddet var en befrielse for de brede lag av folket, og ga dem et bedre liv, noe som også framgår fra Joerg Batens studier.

Salway skriver i kapitlet om økonomi at uten nærværet til den romerske staten og hæren i Britannia ville Britannia ikke ha hatt noen generell pengeøkonomi. Da det ikke lenger ble sent mynt til Britannia opphørte det økonomiske kretsløpet som var basert på mynt som betalingsmiddel. Dette økonomiske kretsløpet ble drevet av beskatningen av befolkninga og drev inn de midlene som først og fremst forsynte hæren. Skatten ble drevet inn både i form av naturalia og i form av mynt. Befolkninga måtte selge produkter for å skaffe seg mynt til å betale skatt med, slik ble de tvunget inn i pengeøkonomien. Noen år før hæren ble trukket ut av Britannia opphørte tilførselen av mynt, og det ble stor uro i hæren; den hæren som stod i Britannia gjorde da i løpet av få år opprør flere ganger. Da den romerske hæren forlot Britannia brøt det økonomiske kretsløpet, og hele samfunnsstrukturen, sammen. Var dette en katastrofe eller en befrielse? Eller var det kanskje ikke slik det skjedde? Kanskje var en grunn til at store deler av forlot hæren Britannia at pengeøkonomien allerede var i ferd med å bryte sammen siden samfunnet var i ferd med å bryte sammen?

Salway mener at det er rimelig å forbinde sammenbruddet av masseproduksjonen med at mynt gikk ut av bruk som betalingsmiddel. Frere mener at masseproduksjonen av keramikk ble alvorlig rammet av invasjonen i 365-67. Faulkner viser til grundige undersøkelser som forteller at masseproduksjonen av keramikk opphørte før romerne sluttet å sende ny mynt til Britannia. Altså begynte det økonomiske kretsløpet å bryte sammen før den store mangelen på mynt oppstod. Men Salway skriver at det økonomiske sammenbruddet kom på grunn av at den romerske statens representanter i Britannia fikk store vanskeligheter, og ble ute av stand til å drive den tvangsøkonomien Britannia var underlagt videre. Det er tydelig at den britiske økonomien begynte å bryte sammen flere tiår før romerne trakk seg ut, og også mange år før det ble slutt på å sende mynt til Britannia. Faulkner ser på sammenbruddet som en prosess, mens Salway har en tendens til å se på det som en eller flere begivenheter, og konsekvenser av disse.

Salway skriver at tilbaketrekningen eller oppløsningen av hæren nå ha tildelt et fryktelig slag til den industrien som drev masseproduksjon, siden hæren var en svært stor kunde. Salway skriver at masseproduksjonen opphørte fordi distribusjonssystemet for masseproduserte varer til det sivile markedet brøt sammen da det ble slutt på mynt.

Det faktum at den store romerske hæren og administrasjonen kom til Britannia, og fikk lønn utbetalt i kontanter, skapte pengeøkonomien i Britannia, skriver Salway. Slik førte opprettelsen av den store overbygninga til en romersk provins, teoretisk en massiv byrde for et land som hadde greid seg uten dette, og det medfølgende økonomiske kretsløpet som tok i bruk mynt som betalingsmiddel, til at store industrielle nettverk og handelsnettverk ble opprettet, og til at utsiktene til det britiske jordbruket ble forandret. Ved den romerske erobringa hadde disse fordelene ikke vært synlige for britene, skriver Salway.

I siste del av det fjerde århundret var hæren upopulær i imperiet, og i Britannia var den blitt nedkjørt. Men det var britenes utvisning av embetsmennene til Konstantin III som til slutt rev ned den romerske provinsadministrasjonen. Salway skriver at dermed slo britene ut hjørnesteinen i sin egen økonomi. Salway skriver at for mange store jordeiere kan dette ha vært opplevd som en fordel siden de slapp å betale skatt. Og også at store deler av industrien måtte innstille kan for jordeierne i første omgang ha blitt opplevd som en fordel, for det førte til at tilgangen på billig arbeidskraft økte siden industriarbeiderne måtte finne annen sysselsetting. Dessuten var det staten som stod bak mye av den større industrivirksomheten og bak handelen i stor skala. I Gallia trakk de rike i første omgang seg tilbake til et behagelig liv på godsene sine da imperiet brøt sammen. I det første århundret hadde det britiske aristokratiet til slutt akseptert at imperiet var til deres fordel, men i det femte århundret var dette ikke lenger selvfølgelig, og noen var villige til å kutte forbindelsen, skriver Salway.

Det hadde oppstått stadig sterkere økonomiske motsetninger mellom imperiet og jordeierne. Først hadde byene og templene mistet sin rikdom, og mange jordeiere hadde mistet mye av sine midler. I Britannia ble dette ikke oppveid av at andre instanser overtok byenes, templenes og jordeiernes rolle som økonomiske støttespillere for byenes økonomiske liv. Salway skriver at opprøret i det femte århundret feide bort handverkernes og middelklassens yrker og velstand.

Salway skriver at utsiktene for den britiske overklassen kan ha sett lysere ut i 409, og med litt mer flaks kunne overklassen ha fortsatt å leve som før på mange måter dersom forholdet mellom barbarene og britene hadde utviklet seg som forholdet mellom barbarene og gallerne gjorde. Men det politiske spillet mislyktes, og det økonomiske mønstret i Britannia ble ødelagt uten at noen tjente på det, skriver Salway.

Her viser Salway på nytt til ytre årsaker for å forklare sammenbruddet til det samfunnssystemet som romerne hadde bygd opp i Britannia, ved å skrive at sammenbruddet kan skyldes barbarene, men det kom ingen alvorlige angrep fra barbarene i de årene omkring 410 da det romerske samfunnssystemet brøt sammen. Tvert i mot fortelles det at britene selv slo angrep fra barbarer tilbake. Man regner ofte med at anglosakserne begynte å overta områder i England fra 440 av, men på dette tidspunktet hadde allerede det systemet romerne bygde opp brutt fullstendig sammen.

Det finnes altså fundamentalt ulike vurderinger av årsakene til og følgene av Romerrikets sammenbrudd. Dersom det samfunnet romerne hadde bygd opp var i stand til å produsere velstand for betydelige deler av befolkninga skulle det ikke bryte sammen på grunn av mangel på mynt siden britene selv var i stand til å produsere mynt, og det skulle heller ikke bryte sammen på grunn av at den romerske hæren ble borte siden britene selv var i stand til å smi sverd. Salway skriver at sammenbruddet var et tap for britene, og impliserer derfor at det romerske systemet gagnet britene. Derfor må Salway og Frere ty til ytre forklaringer på sammenbruddet. Dersom man tar et annet standpunkt, som Faulkner gjør, og ser det romerske systemet som et ødeleggende diktatur som faktisk i stor grad hadde ødelagt samfunnet allerede før 410, blir det forståelig at det kom et fullstendig sammenbrudd da den romerske voldsmakta ble borte.

Hva skjedde etterpå?
Det er i mangt og meget et mysterium. Hvorfor begynte den britiske befolkninga i England å snakke engelsk og tok opp engelske skikker? Angelsakserne var tross alt ikke annet enn en liten minoritet i befolkninga. Man regner med at det var mellom 10.000 og 100.000 angelsaksere som innvandret til Britannia, og nyere beregninger tyder på at tallet ligger nærmere 10.000 enn 100.000, og de kom i løpet av mange år, altså bare få tusen hvert år, og ofte færre enn det, og det til at land der det hadde bodd omkring fem millioner mennesker, og der man kunne vente årlige fødselstall på mer enn 100.000 mennesker. Størrelsen til den angelsaksiske innvandringa var altså stort ikke mer enn en prosent av det antallet mennesker som ble født i Britannia mens innvandringa pågikk. Det er bare ubegripelig at så få mennesker kunne få så stor innvirkning, spesielt når vi tar hensyn til at angelsakserne ikke var teknologisk overlegne. Dette skal vi se nærmere på i neste kapittel.


Oversikt over keiserne fra Augustus av

Begivenheter: Keiserne og deres rivaler: Årstall:

Julio-Claudians:

Caligula gjorde et forsøk på å invadere Britannia i året 40, men kom bare til den galliske Kanalkysten.

Claudius satte derimot i verk den romerske invasjonen av Britannia året 43, og Catuvellauni ble beseiret og Colchester erobret.

I årene 44-47 rykket romerne nordvestover og sørvestover, Vespasian beseiret Durotriges.

I årene 47-51 gjorde romerne de første forsøkene på å erobre Wales, og de tok Caratacus til fange.

I årene 51-61 fortsatte kampene mot silurene og andre stammer i Wales.

Året 61 ledet Boudicca et stort opprør mot romerne.

Augustus (Octavian) 27 f. Kr. til 14 e. Kr.
Tiberius14-37
Gaius ("Caligula") 37-41
Claudius 41-54
Nero 54-68

"De fire keiseres år":

Borgerkrig i Romerriket.

Romersk invasjon i det nordlige England.

Galba 68-69
Otho 69
Vitellius 69
Vespasian 69-79

Flavians:

Nye offensiver i Britannia i nord i årene 71-74.

I årene 74-78 blir Wales erobret.

Agricola er guvernør i årene 78-84.

Det nordlige England og det sørlige og sentrale Skottland blir erobret i 79-84.

Under Domitian blir mange nye byer grunnlagt.

Tilbaketrekninger i Skottland i 80- og 90-årene.

Vespasian 69-79
Titus 79-81
Domitian 81-96

Tidlig i det andre århundret blir de romerske styrkene trukket tilbake til Stangatelinjen, der Hadrians mur senere kom til å bli bygget.

Trajan var en stor kriger som blant annet erobret Mesopotamia, som ble oppgitt kort tid etter at Trajan døde.

Hadrians mur bygges, fra kyst til kyst, i årene 122-139. Man tror at Hadrian også kan ha tatt initiativ til at Fenland ble systematisk drenert.

Nerva 96-98
Trajan 98-117
Hadrian117-138

Antoninene

Under Antoninus Pius invaderer romerne på nytt det nordligste Britannia, og det blir bygget en ny mur lenger nord, og Hadrians mur blir (midlertidig) forlatt. Antoninus' mur bygges og holdes i årene 139-155.

Mulig opprør i nord - første tilbaketrekning fra Antoninus' mur til Hadrians mur i årene 155-158.

Antonines' mur okkuperes på nytt av romerne i årene 158-163, og samtidig oppgir de befestningen av Hadrians mur.

Under Marcus Aurelius blir Hadrians mur på nytt okkupert i året 163, og Antoninus' mur blir på nytt forlatt av romerne.

Flere langvarige kriger på kontinentet mellom romerne og germanerne fra 167 til 180.

Krig i det nordlige Britannia i årene 181-184, og mytteri i den romerske hæren i Britannia i 185-187.

Antoninus Pius 138-161
Marcus Aurelius161-180
Lucius Verus161-169 (Samtidig med M. Aurelius)
Commodus 180-192

Opprør og borgerkrig. Clodius Albinus, romersk guvernør i Britannia, blir utropt som ny keiser i 193. I 197 blir han beseiret og drept etter å ha invadert kontinentet.

Pertinax 193
Didius Julianus 193

"Severianerne" og deres rivaler:

Mange britiske byer får forsvarsverk av jordvoller og vollgraver.

Krig i det nordlige Britannia i årene 197-205. Omfattende byggearbeider på grensen mot nord.

Severus og Caracalla invaderer Skottland i årene 208-210. Severus dør i 211 og Caracalla drar hæren ut av Skottland.

Britannia reorganiseres i to provinser.

Under Severus Alexander bygges det første Saxon Shore fortet.

Septimius Severus 193-211
Pescennius Niger 193-194
Clodius Albinus 193-197
Caracalla 211-217
Geta 211-212
Macrinus 217-218
Elagabalus 218-222
Severus Alexander 222-235

I det tredje århundret var Romerriket preget av inflasjon, militære opprør, den ene keiseren ble myrdet etter den andre, diktatur, og invasjoner. Spesielt perioden 235-253 var preget av dette, men også perioden 260-293 var preget av dette.

Maximinus ("Thrax") 235-238
Gordian I 238
Gordian II 238
Pupienus 238
Balbinus 238 (sammen med Pupienus)
Gordian III 238-244
Philip I ("Araberen") 244-249
Pacatian 248
Jotapian 249
Decius 249-251
Gallus 251-251
Aemilian 253
Valerian 253-259/60
Gallienus253-268
Macrianus 260-261
Quietus 260-261
Regalianus 260/1
Aemilianus ("Aegippius") 261-262
Aureolus 267-268
Laelianus 268

Det galliske imperiet:

De nordvestlige provinsene, inkludert Britannia, blir revet løs fra Romerriket i årene 259-273.

Mange britiske byer får bymurer av stein. Det blir bygget flere Saxon Shore fort.

Postumus 260-269
Marius 268
Victorinus 269-271
Tetricus 271-271

Opprørsforsøk i de nordvestlige provinsene av Romerriket ledet av Bonosus i 281-282.

Claudius II ("Gothicus") 268-269/70
Quintillus 269/270
Aurelian 269/270-275
Domitian II 270/275
Vaballathus 270-271
Tacitus 275-276
Florian 276
Probus 276-282
Saturninus 280
Carus 282-283
Julian I 283
Carinus 283-285
Numerian 283-28

Tetrarkiet:

Det Britiske imperiet, årene 286-296, blir opprettet av Carausius som gjør opprør og river Britannia og en del av Gallia løs fra Romerriket. Carausius blir drept i et palasskupp i 293, og Allectus overtar. Han blir nedkjempet av Constantius i 296.

Omfattende arbeider på grensebefesningene.

Britannia omorganiseres i et stift og fire provinser.

Diokletian innleder omfattende omorganisering av Romerriket, karakterisert som "militærmonarkiet" - Romerriket blir mer totalitært.

Diokletian 284-305
Maximian 286-305, 307-308 (cæsar 285-286)
Constantius I ("Chlorus") (Cæsar 293-305, augustus, se nedenfor)
Galerius 305-311 (cæsar 293-305)
Carausius 287-293 (I Britannia og Gallia)
Allectus 293-296 (I Britannia og Gallia)
Domitius Domitianus 297 (I Egypt)
Flavius Severus 306-307 (cæsar 305-307)
Maximin Daia 309-313
Maxentius 307/308-312
Alexander 308-309/310 (I Afrika)
Licinius 308-324
Valens 316

Slekten til Constantius og deres rivaler:

Konstantin den første (306-337): Krig i det nordlige Britannia. Constantius dør i York, og Konstantin blir utropt av soldatene til keiser. Konstantin fører en kampanje i Britannia i 312-314.

Magnentius gjør opprør med britisk støtte, 350-353. Utrenskinger og forfølgelse av de som støttet opprøret i 354.

I 360 ble det sendt tropper til Britannia for å kjempe mot pikter og irer.

Constantius I 305-306
Konstantin I ("den store") 306-337
Konstantin II 337-340
Konstans 337-350
Constantius II 337-361
Nepotian 350
Vetrano 350
Magnentius 350-353
Silvanus 355 (I Gallia)
Julian II ("den frafalne") 360-363 (cæsar 355-360)
Jovian 363-364

Slekten til Valentinian og deres rivaler:

I 364 kommer det angrep fra pikter, irer og saxere.

Stort, samtidig angrep mot Britannia i 367 utført av pikter, irer, attacotti og saxere. Store deler av Britannia invadert.

Theodosius blir sendt for å ta Britannia tilbake i årene 368-369.

Omfattende arbeider påbegynnes på festningsverkene i Britannia.

I slaget mot goterne ved Adrianopel i 378 blir to tredjedeler av det østlige Romerrikets hær ødelagt.

Valentinian I 364-375
Valens 364-378
Procopius 365-366
Gratian 375-383
Valentinian II 375-392

Slekten til Theodosius og deres rivaler:

Magnus Maximus gjør opprør i 383. Han tar med seg tropper fra Britannia i en invasjon av kontinentet, og mange grensefestninger blir oppgitt. Magnus Maximus blir beseiret og drept i 388.

Theodosius I ("den store") 379-396
Magnus Maximus 383-388
Eugenius 392-394
Begivenheter: Keisere og deres rivaler i Vest-Romerriket: Årstall:

Romerriket deles permanent i 395.
Honorius blir keiser i vest og Arcadius (395-408) blir keiser i øst.

Stilicho blir den sterke mannen i vest i årene 395-408.

Krig i Britannia i 395-399.

Tropper trekkes ut av Britannia i 401 for å forsvare Italia.

Gotiske kriger, 401-403, 404-405.

Fronten ved Rhinen blir rent overende i 406.

Opprør i Britannia, der tre keiserkandidater opphøyes etter hverandre, først Marcus, så Gratian, og deretter Konstantin III (406-407). Konstantin drar tropper ut av Britannia for å kjempe på kontinentet i 407.

Saxiske angrep mot Britannia, britene forsvarer seg selv, og driver deretter den romerske administrasjonen bort i 408.

Britisk bønn om hjelp fra Honorius fører ikke fram i 410.

Saksiske leiesoldater gjør opprør mot Vortigern og andre britiske ledere i 440-455.

Vellykket forsvar av britisk kontrollert område mot saxere gjennomført av Ambrosius Aurelianus (475-500).

Honorius395-423
Marcus
(i Britannia)
406
Gratian
(i Britannia)
407
Konstantin III 407-411
Maximus
(i Spania)
409-411
Jovinus
(i Gallia)
411-413
Constantius III
(Flavius Constantius)
421
Valentinian III 425-455

Romerriket ble altså delt i en vestlig og en østlig del, og disse to delene ble aldri mer slått sammen. I den vestlige delen av Romerriket ble Honorius den første keiseren, fra 395 til 423. Samtidig med Honorius var det mange andre keisere i vest. I 406 var Marcus keiser i Britannia, og året etter var Gratian keiser i Britannia. I årene 407-411 var Konstantin III keiser. Man regner med at i denne tida sluttet Britannia å være en del av Romerriket. Den siste keiseren i vest var Romulus Augustulus i 475-476. Man regner med at fra omkring 410 hadde Britannia opphørt å være underlagt Romerriket.

Tweet

Lenker:
Til oversikten over alle tekstene på europas-historie.net


Kilder for dette kapitlet er: